Bjørnen sover ikke

EN AMERIKANSK SVARTBJØRN I UTAH FÅR UVENTEDE GJESTER I SITT LUNE HI.

OPPGAVEN VÅR VAR bare å skifte noen batterier. Men batteriene satt i et radiohalsbånd på en amerikansk svartbjørn i Bryce Canyon nasjonalpark i delstaten Utah. Viltbiolog Wes Larson fra Brigham Young University studerer hvordan man kunne redusere konflikter mellom mennesker og bjørner omkring avsidesliggende campingplasser, og hadde invitert meg med på «et lite eventyr»: Vi skulle bedøve hannbjørnen mens den lå i dvale.

En kald og klar dag i februar fulgte Wes, broren Jeff, assistenten Jordan og jeg GPS-koordinatene fra bjørnens halsbånd opp en skråning og inn i en kløft med rød jord dekket av høyt buskas og nysnø. Signalet ledet oss opp en bratt fjellside.

Temperaturen falt til tolv grader mens vi stakk staver gjennom snøen og prøvde å finne inngangen til bjørnehulen. Et svakt radiosignal ledet oss til flere tomme huler, og da sola begynte å gå ned, vurderte vi å dra hjem igjen. Så falt en vegg av snø sammen og avslørte en sandsteinshule. Den snevret seg inn til en mørk tunnel, og den moskusaktige duften av ville dyr var ikke til å ta feil av.

Tunnelen var så smal at et voksent menneske knapt kunne snu seg i den, og svingte skarpt til venstre, slik at vi ikke kunne se hva som ventet der inne. Wes nølte ikke. Bevaepnet med en to meter lang teleskopstang med en bedøvelsessprøyte i enden, dykket han raskt inn. Broren hans kravlet etter ham.

30 sekunder senere kom de baklengs ut av tunnelen i høyt tempo. Den bjørnen de hadde gitt et halsbånd for halvannet år siden, veide nå 160 kilo – og den var våken. Wes hadde klart å stikke den med sprøyten, så nå ventet vi på at bedøvelsen skulle virke. Når svartbjørner går i dvale, blir åndedrettet

langsommere, og kroppstemperaturen faller med omtrent 6,5 grader – og det er lavt nok til å halvere stoffskiftet, men høyt nok til at de kan reagere på fare. Litt etter kravlet jeg inn på underarmer og knaer, etter Wes, og følte meg bare litt tryggere ved tanken om at han ville bli tatt før meg hvis bjørnen angrep.

Da vi rundet hjørnet i tunnelen, blunket svarte øyne mot oss. Den var fortsatt våken. Jeg tok raskt dette fotografiet. Wes ba meg bli der jeg var mens han rygget ut og forberedte enda en dose bedøvelsesmiddel; hvis bjørnen slapp ut i halv bedøvet tilstand, kunne den falle ned i kløften under oss.

Bjørnen begynte å kravle mot oss, så jeg ble tvunget ut av hulen. Vi blokkerte febrilsk utgangen med ryggsekker og staver, mens Wes stakk den igjen, men den braste gjennom barrikaden vår med ustø skritt og begynte å kravle nedover den snødekkede skråningen. Jeff og Jordan kastet seg etter bakpotene på bjørnen og forsøkte å holde den fast; Wes hoppet opp på ryggen av den og tok tak i halsbåndet. Bjørnen trakk dem nedover skråningen, helt de landet i de nederste grenene av et furutre. Bedøvelsen virket nå – den sov. Wes og broren skiftet ut radiohalsbåndet og sjekket helsen, men vi hadde en større oppgave foran oss: å få en slapp, 160 kilo tung bjørn opp skråningen og trygt tilbake i hulen – før den våknet. Vi skjøv og trakk det beste vi kunne – og rakk det i tide.

Da våren kom, viste signalene fra bjørnens nye radiohalsbånd at den hadde gjenopptatt tilvaerelsen – og forhåpentligvis ville unngå mer kontakt med oss mennesker.

Corey Arnold er fotograf, National Geographic-explorer og fisker. Han bor i Portland i Oregon.