EN HELLIG MOSAIKK
Gamlebyen i Jerusalem har gjennom århundrer vokst til et arkitektonisk lappeteppe som avspeiler stilarter, tro og prioriteter knyttet til en lang rekke erobrere. De som gjenoppbygget og gjenbrukte disse bygningene, hører til fortiden, men sporene etter ambisjonene lever videre – både over og under den travle metropolen.
arkeologen Dan Bahat, klarte å etablere arkeologisk kontroll med gravearbeidet. Arbeidet ga også naering til mistanker om at det egentlige målet for israelerne var å trenge gjennom muren og få adgang til den hellige plattformen.
En sommermorgen i 1981, like etter at Indiana Jones-filmen Jakten på den forsvunne skatten hadde premiere på kino, ble den mistanken bekreftet. Vakter fra Waqf støtte på en framtredende rabbiner som var i ferd med å velte en mur fra korsfarertiden som forseglet en eldgammel underjordisk port under den hellige plattformen. Rabbineren mente at Paktens ark var forseglet under Klippemoskeen, som er en av islams eldste og viktigste helligdommer. Det fulgte litt underjordisk håndgemeng, og den israelske statsministeren, Menachem Begin, ga raskt ordre om at porten skulle forsegles, før konflikten eskalerte til en full internasjonal krise.
15 år senere var det de israelske jødenes tur til å protestere. I 1996 gjorde Waqf om en av Jerusalems mest imponerende underjordiske rom, en enorm søylehall under plattformens sørøstlige ende, kjent som Salomons staller, fra et støvete lagerrom til den store Al-Marwani-moskeen. Tre år senere imøtekom regjeringen i Israel en anmodning fra Waqf om å åpne en ny utgang for å øke sikkerheten for menneskemengder – Israel er ansvarlig for sikkerheten på plattformen – uten å informere IAA.
Tungt maskineri gravde raskt ut et stort hull uten arkeologisk tilsyn. «Da vi først fikk høre om det, og stanset arbeidet, hadde det skjedd umåtelige skader», forteller Jon Seligman fra IAA, som den gang ledet det arkeologiske arbeidet i Jerusalem. Den palestinske historikeren og arkeologen Nazmi Al Jubeh, ved Birzeit Universitet, er imidlertid uenig. «Ingenting ble ødelagt», sier han. «Jeg var der og overvåket gravearbeidet for å vaere sikker på at de ikke avdekket arkeologiske lag. Før de gjorde det, ropte jeg: Khalas! – Nok! på arabisk.»
Det israelske politiet fjernet senere flere tonn med jord som ble fjernet. I 2004 startet et privatfinansiert prosjekt med å sile all jorda, og inntil videre har man funnet mer enn en halv million gjenstander. Når jeg besøker prosjektets laboratorium, trekker arkeolog Gabriel Barkay fram pappesker med fragmenter av farget marmor som han mener kom fra gårdsplasser omkring det jødiske tempelet. Jon Seligman og mange av kollegene hans avviser imidlertid funnene som av liten verdi fordi de ble funnet utenfor
MANGE MENER AT UTGRAVINGENE ER KNYTTET TIL FORSØK PÅ Å FORDRIVE PALESTINERNE.
sin arkeologiske kontekst og kanskje hadde blitt deponert på plattformen i senere perioder. «Paradokset var at det meste av det som ble ødelagt av Waqf, var islamsk», legger han til.
EN REGNTUNG VINTERMORGEN begir jeg meg til inngangen av Klagemurens tunneler like ved plassen som er full med menn i svarte hatter og frakker. Innenfor er det et virvar av underjordiske haller, bedeområder og arkeologiske utgravinger. Lenger borte langs gangen fra en synagoge av glass og stål som er satt inn i en islamsk religiøs skole fra middelalderen, er det romerske latriner og ett nyli utgravd lite teater – det første som er funnet i det gamle Jerusalem – oppført under gjenoppbyggingen av byen som nå het Aelia Capitolina, på 100-tallet.
Ved en kryssfinerdør som dekker en steinbue, møter jeg Shlomit Weksler-Bdolah. Hun snakker like raskt som hun beveger seg.
«Kom, kom. Jeg må ned der igjen», sier IAA-arkeologen og småløper nedover trappen som dufter av sagmugg. I det fuktige kammeret håndterer tre unge arabiske menn i T-skjorter ubesvaeret en stein på to tonn som dingler fra kjettinger. Weksler-Bdolah forklarer at den skal flyttes for å gi turister adgang til det hun mener var formelle selskapslokaler som ble bygget under Herodes den Store.
«Vi står i det vestlige triclinium – en romersk betegnelse for en spiseplass med tre benker – «og den østlige hallen er lik på den andre siden av den gangen», sier hun. Hun mener det elegante komplekset bygget i det første århundret etter Kristus som en spisesal for viktige gjester. Det strømmet vann gjennom skjulte blyrør for å skape en behagelig temperatur.
Shlomit Weksler-Bdolah unnskylder seg når en ingeniør i hvit hjelm roper ovenfra. De har en lang og opphetet diskusjon om en seksjon av gul gips som han vil fjerne for å gjøre plass til en metalltrapp til turister.
«Dette er sementpuss fra romertiden. Det er veldig sjeldent», sier hun til meg. Slike diskusjoner er det mange av under Jerusalems gater: Hva skal bevares og hva skal ofres?
150 ÅRS UTFORSKNING AV Jerusalems undergrunn har snudd opp ned på gamle overbevisninger og ødelagt kjente og kjaere myter. Mange arkeologer avviser i dag den bibelske visjonen av kong Salomons glitrende hovedstad, i sentrum for et stort imperium. Den berømte monarken blir ikke engang nevnt i arkeologiske funn fra den tiden. Det tidlige Jerusalem var sannsynligvis bare en liten, befestet fjellby. Islams ankomst på 600-tallet e.Kr. fortrengte ikke kristendommen, slik historikere lenge antok. Mange utgravinger viser bare små endring i de kristne beboernes hverdagsliv.
Likevel har utgravingene avdekket leirsegl med navn på personer fra hoffet som er nevnt i Bibelen, så de ser ut til at de faktisk har levd. Arkeologisk arbeid støtter også keiserinne Helenas påstand om at Jesus ble korsfestet og begravet på et sted som nå ligger inne i Gravkirken. Og arkeolog Eilat Mazar fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem hevder at hun har funnet palasset som ble oppført av kong David, som var den første israelske herskeren over Jerusalem.
En stille lørdag formiddag, på den jødiske sabbaten, støter jeg på Eilat Mazar på vei gjennom
Davidsbyens park. Ved den nordøstlige delen av den smale høyderyggen har hun gravd ut en bygning med tykke murer ved siden av en imponerende steinstruktur med trinn på den bratte skråningen. Ut fra den keramikken hun fant, daterer hun bygningen til om lag 1000 f.Kr. – det tidspunktet som tradisjonelt tilskrives israelittenes overtagelse av Jerusalem fra jabusitterne.
Mazar inviterer meg ned trinn som fører til en metallavsats over den berømte utgravingen. Hun lener seg over gelenderet og peker på murblokkene under oss. «Det var en forlengelse av det gamle kanaanittiske palasset, men bygningen er noe nytt. Dette er en konge med en visjon, som bygget noe som var stort og imponerende. «Det kan bare ha vaert kong David», mener hun. «Alt passer til historien fra Bibelen.»
Funnet ble kjent i 2005 og var forsidestoff over hele verden, men mange av kollegene hennes er ikke overbevist. Dateringen er basert på keramikk i stedet for mer moderne metoder, som karbonanalyser, og den bokstavelige fortolkning av Bibelen betraktes som feilaktig av mange arkeologer. Selv skiltet i balkongen har et spørsmålstegn identifikasjonen av stedet: «Restene av kong Davids palass?» står det.
«Jeg stoler på fakta», sier hun med et streif av irritasjon i stemmen når jeg nevner innvendinger fra andre akademikere. «Hva folk tror, er en annen historie.» Mazar er ivrig etter å grave videre mot nord, der hun mener palasset til Davids sønn Salomon palass ligger gjemt. «Jeg er sikker på at det er der», sier hun med plutselig bister stemme. «Vi må grave ut dette!»
Nå søker hun om tillatelse til å gjøre det. Det er uvisst om IAA vil godkjenne prosjektet. «Hvis man graver ut i dag, trenger man solide data – ikke bare mynter og keramikk, men fysiske og biologiske resultater», sier Yuval Baruch. Eilat Mazar spiller ikke spillet.»
OVERFOR DET ANTATTE Davit-palasset er Yuval Gadot innbegrepet av dette nye spillet. Den høye arkeologen fra Universitetet i Tel Aviv motsatte seg en gang israelske utgravinger i dette stort sett palestinske nabolaget, men mulighetene for å lede byens største nye utgraving var for fristende. Det som en gang var en støvete parkeringsplass, er nå et enormt hull som omfatter store deler av de siste 2600 årene av byens historie, fra tidlige islamske verksteder og en romersk villa til imponerende jernalderbygninger som er eldre enn den babylonske invasjonen i 586 f.Kr. Mye av arbeidet foregår ikke på utgravingen, men ved laboratorier, der spesialister analyserer alt fra gamle parasitter i kloakkhull fra islamsk tid til kunstferdige gullsmykker fra de greske erobrerne.
Utgravingen åpnes snart for offentligheten, med et stort, nytt besøkssenter til hordene av turister. Yuval Gadot, Eilat Mazar og Joe Uziel har vaert med på å forvandle denne stille arabiske landsbyen til en av Israels mest populaere severdigheter, i en by som regnes for et av verdens raskest voksende turistmål. Om natten fungerer de arkeologiske funnstedene som dramatiske kulisser for lasershow.
«Her begynte det, og her fortsetter det», tordner fortellerstemmen blant fargede lys og musikk som stiger i styrke. «Tilbake til Sion!»
Organisasjonen bak denne innsatsen er City of David-stiftelsen, som ble opprettet på 1980-tallet for å etablere et sterkt jødisk naervaer. Stiftelsen har finansiert hoveddelen av de siste årene med arkeologi her. Ved en overdådig seremoni i juni i fjor svingte den amerikanske ambassadøren David Friedman en hammer for å bryte en mur og innvie den første seksjonen av Joe Uziels tunnel. «Dette er sannheten», sa han om den gamle gaten. Representanten fra Det hvite hus i Midtøsten omtalte palestinsk kritikk av begivenheten som «latterlig».
Når jeg møter stiftelsens visepresident, Doron Spielman, er han svaert selvsikker. «Hvis de neste ti årene er som de forrige ti, vil dette bli det ledende arkeologiske funnstedet i verden», sier visepresidenten, som er født i forstedene utenfor Detroit. Spielman forventer at besøkstallet nesten vil bli firedoblet, til to millioner, på bare et tiår. «Det er en fascinasjon for et folk som har eksistert i tusener av år», sier han. «Dette er ikke som et akkadisk funnsted. De menneskene som begynte her, er her fortsatt.»
Han mener utviklingen til beste for alle. «Folk kjøper sine ispinner og drikkevarer fra arabiske
DET SOM VAR EN PARKERINGSPLASS, ER NÅ ET ÅPENT HULL MED 2600 ÅR MED HISTORIE: ISLAMSKE VERKSTEDER, EN ROMERSK VILLA OG SPOR FRA JERNALDEREN.
butikker», sier han. «Og det er mye fokus på sikkerhet, noe som er bra for både arabere og jøder.» Han er også optimistisk når det gjelder jødiske bosettere, som nå utgjør om lag en av ti innbyggere. De bor stort sett i lukkede eiendommer som patruljeres av vaepnede vakter. «Dette vil bli betraktet som et forbilde for sameksistens. Mennesker som bor sammen i en aktiv arkeologisk ramme med en masse muligheter.»
DET ER IKKE SLIK den lokale butikkeieren Abd Yusuf ser på det. «Det går veldig dårlig!» sier han mens han sitter blant suvenirer med Jerusalem-tema. «Før hadde vi så mange turister, men nå kommer det ingen. De tar med alle turistene til butikkene sine», fortsetter han og henviser til City of Davids egne butikker. Deretter peker han på sprekker i veggen. «Jeg har vaert nødt til skifte ut døren tre ganger fordi bakken flytter seg.»
Litt lenger oppe langs gaten besøker jeg engelsklaereren Sahar Abbasi, som også arbeider som viseadministrerende direktør for Wadi Hilweh Informasjonssenter, som er en palestinsk organisasjon som holder til i et beskjedent butikklokale. «Utgravingene skaper mange utfordringer», sier hun. «Hjemmene våre blir skadet og ødelagt.» Hun mener at 40 hus har blitt påvirket, halvparten av dem alvorlig, mens fem familier har måttet flytte fra boliger som betraktes som usikre. «Hvis de ikke kan kontrollere oss ovenfra, begynner de å kontrollere oss underfra», sier Abbasi.
En morgen, i et smalt smug over Joe Uziels tunnel, ønsker Arafat Hamad meg velkommen inn på gårdsplassen sin, der det står sitrontraer. Den pensjonerte barbereren har kort sølvfarget hår og et smil som falmer raskt.
«Jeg bygget dette huset i 1964 med et tykt betongfundament, men se hva som har skjedd i de siste par årene», sier han og peker på brede sprekker som kryper mot vinduene i første etasje. Han viser meg rundt huset og peker på hauger av murfragmenter. «En kveld i august satt vi på verandaen når huset begynte å riste», forteller han. «Vi kunne høre at de arbeidet med tungt maskineri under oss. Hvis man la hånden på gulvet, kunne man merke vibrasjonene. Vi flyktet fra huset over til naboene, og da hørte vi et brak – og vi kunne se støvskyen reise seg fra det stedet der utekjøkkenet vårt hadde stått.»
På den andre siden av gaten bor en eldre kvinne som heter Miriam Bashir. Hun virker ikke glad for å se meg. «Jeg har fått nok av journalister», sier hun. «Jeg vil bare vaere i fred. Vi er fortapt. Vi vet ikke hva vi skal gjøre!»
Etter et par minutter går hun med på å vise meg skadene på veggene sine. «Sprekkene begynte for tre år siden, men de har blitt mer tydelige i de siste 18 månedene», sier hun.
Når jeg sier farvel til Bashir ved porten, smiler hun for første gang. «Jeg vil gjerne at du forteller historien vår på en aerlig og klar måte. Vi er fredelige mennesker som bor her, og vi blir her på tross av skadene.»
Når jeg snakker med Doron Spielman om saken, avfeier han bekymringene til de arabiske innbyggerne. «Ja, vi arbeider under folks hjem, noe som ikke er et problem hvis blir gjort på riktig måte, og det blir det.»
Tre dager etter besøket hos palestinerne sender Spielman meg en kjølig e-post som advarer meg mot å skape en plattform for «påstander fra politisk motiverte, antiisraelske interessegrupper». Han anmoder om at jeg skriftlig utleverer detaljene om eventuelle «uaerlige krav» før publisering. Mine gjentatte forsøk på å snakke med ham og andre representanter fra City of David-stiftelsen blir møtt med taushet.
Yusuf Natsheh fra Waqf er ikke like tilbakeholden. For ham er utgravingene tett knyttet til forsøk på å fortrenge palestinere. «Arkeologi bør ikke vaere et verktøy for å rettferdiggjøre en okkupasjon», sier han.
Det som ligger under Jerusalem, avslører at byens historie er for rik og kompleks til å passe inn i noen enkel fortelling, uansett om den er jødisk, kristen eller muslimsk. Helena unnlot å utslette byens hedenske fortid, romerne utslettet ikke den opprørske jødiske hovedstaden helt, og muslimer fjernet ikke alle spor av de forhatte korsfarerne.
Uansett hvem som har makten i denne omstridte byen, vil beviser fra fortiden uvegerlig dukke opp til overflaten og utfordre enhver historie som er skreddersydd til en snever politisk eller religiøs dagsorden.
«Alle som hersket over Jerusalem, gjorde det samme: bygget sine tårn og heiste sine flagg», sier Shlomit Weksler-Bdolah. «Men jeg tror stedet er sterkere enn alle som prøver å kontrollere det. Ingen kan utslette det som kom før dem.» ▯