Sunn natur er ikke bare en luksus
I gammel tid var mindre grupperinger av mennesker og begrenset mobilitet sannsynligvis med på å holde sykdommer i begrensede områder. Men i historiens løp har menneskeheten gjort det veldig lett for virusene. Vi flokker oss tett sammen i byer og beveger oss rundt på kloden som ingen annen art før har gjort. Vi har forvandlet vill natur til byer, landbruksjord og kjøpesentre og trengt oss inn på de artene vi deler denne kloden med. Vi har skapt de perfekte betingelsene for en moderne pest. COVID-19 er bare enda en påminnelse om at naturvern ikke bare er en luksus for rike land eller et romantisk ideal. Vår egen overlevelse er avhengig av at vi blir bedre medlemmer av det større fellesskapet vi tilhører: biosfaeren.
FOLK HAR TILEGNET SEG skadelige virus og bakterier fra kontakt med dyr i naturen gjennom årtusener. I takt med at mennesker uopphørlig trenger seg inn på naturlige levesteder og konkurrerer med dyr om vann, mat og territorium, blir det uunngåelig mer fysisk kontakt, noe som avføder mer konflikt – og mer smitteoverføring.
En studie fra i år så på forbindelsen mellom utbredelsen av arter som baerer zoonotiske virus og sannsynligheten for overføring til mennesker. Forskerne gjennomsøkte den vitenskapelige litteraturen, innhentet data om 142 virus, og kom fram til at gnagere, primater og flaggermus bar flere av disse virusene enn andre arter. Forskerne mente også at risikoen for virusoverføring til mennesker var høyest fra mer tallrike arter fordi de har tilpasset seg menneskedominerte miljøer.
Hva med risikoen fra levende vesener i havet, som utgjør mer enn 70 prosent av kloden? Truer utnyttelsen vår av havet også menneskers helse? Jeg oppdaget svaret under utforskningen vår av noen av de mest avsidesliggende øyene i det sentrale Stillehavet.
I 2005 organiserte jeg min første forskningsekspedisjon til Kingman-revet og øyer som omgir det. Kingman er den nordligste av Linje-øyene, som består av elleve koralløyer og atoller som strekker seg 2350 kilometer over ekvator. Et besøk til fire av øyene nord for ekvator utgjorde det perfekte naturlige forsøket med å sammenligne ulike nivåer av menneskers påvirkning på korallrev.
Kingman var ubebodd. Den neste øya mot sør, Palmyra, hadde 20 beboere som bemannet en forskningsstasjon og et dyrereservat. Lenger sør lå Teraina (med 900 innbyggere på det tidspunktet), Tabuaeran (2500 innbyggere) og Kiritimati (5100 innbyggere) som er en del av Republikken Kiribati. Disse fire øyene var tett nok på hverandre til å dele hav- og klimaforhold, flora og fauna. Variabelen som endret seg fra øy til øy, var antallet mennesker.
Forskergruppen vårt forsøkte å vurdere mangfoldet og tallrikdommen av alt – virus, bakterier, alger, virvelløse dyr og fisk – og for å måle hvordan korallrevets økosystem endrer seg i forhold til graden av forstyrrelse fra mennesker. På fem ukers dykking telte og estimerte vi utbredelsen og biomassen av alt det vi kunne finne. Resultatet var tydelig: Når folk, selv bare et par hundre, begynner å fiske, trimmer de naeringskjeden fra toppen. Og når antallet stiger fra null til bare et par tusener, endrer korallrevet seg. En gang var det massevis av haier og koraller, nå er det bare småfisk og tang.
Vi gjorde imidlertid enda en oppdagelse, som jeg ikke hadde ventet meg, om de minste skapningene på revet.
JEG KOMMER ALDRI TIL Å ANGRE på at jeg inviterte min gode venn Forest Rohwer med på ekspedisjonen. Forest er en genial virusøkolog og blant de første til å bruke genteknologi til å studere virus og bakterier
i havet. Det året på Linje-øyene samlet Forest og hans lille team inn vannprøver for å måle mikrobeforekomsten i forhold til menneskelig naervaer. De fant 10 ganger flere bakterier i vannet utenfor Kiritimati enn utenfor Kingman.
Antallet mikrober steg altså med et større antall mennesker, men det bakteriene gjorde, endret seg også drastisk. Ved Kingman fant vi krystallklart vann, der halvparten av mikrobene var veldig små bakterier som Prochlorococcus som ikke drive med noe annet enn fotosyntese. Ved Kiritimati fant vi derimot uklart vann, der omkring en tredjedel av bakteriene var sykdomsfremkallende, inkludert mange typer av Staphylococcus, Vibrio og Escherichia.
Vibrio var mest urovekkende, for det kan forårsake sykdommer i koraller som bidrar til endringen fra koralldominerte til tangdominerte rev, som igjen forsterker mikrobeoppblomstringer. Vibrio kan også forårsake dødelige sykdommer hos mennesker, som kolera, gastroenteritt, sårinfeksjoner og blodforgiftning. Forest kaller dette økosystemskift – fra modne, stabile systemer fulle av store dyr til umodne systemer dominert av små vesener – for «mikrobialiseringen» av korallrev.
I april og mai 2009 dro vi på National Geographics første Pristine Seas-ekspedisjon (les mer på side 84) til fem Linje-øyer sør for ekvator, alle ubebodde. Det fant vi det vi hadde funnet på Kingman: rent vann og en ekstremt høy fiskebiomasse, mange haier, og et rev dominert av levende koraller. I Millenniumatollens lagune fant vi en overflod av kjempemuslinger – noe vi også hadde sett i lagunen i Kingman.
Kjempemuslinger filtrerer vann gjennom kroppen sin og fanger mikroorganismer som mat, og vi spekulerte på hvor mye de hjalp med å holde vannet så rent. Forest samlet vann fra lagunen og fylte forsøksakvarier om bord på skipet: noen med en levende kjempemusling i, noen med et tomt muslingskall, og noen bare med vann. Deretter målte han forekomsten av bakterier og virus over tid.
Resultatene var forbløffende. Kjempemuslingene fjernet de fleste bakteriene og virusene fra sjøvannet innen tolv timer, mens vannet i de andre akvariene ble grumsete og fylt med mikrober. Deretter la Forest til Vibrio til hvert akvarium fra en bakteriekultur han hadde tatt med seg på ekspedisjonen. (Hvem reiser rundt med Vibrio?) Som forventet reduserte kjempemuslingene i forsøksakvariene i betydelig grad forekomsten av Vibrio som trivdes i kontrollakvariene.
Det er en annen måte som naturen kontrollerer virus på – ved å filtrere dem ut av systemet – noe vi først nå har begynt å forstå. Kjempemuslinger har blitt høstet for kjøtt og skall fra de fleste revene i Stillehavet og er nesten forsvunnet mange steder. Folk har ubevisst fjernet naturens filtre – lagunens munnbind – som beskyttet dem mot sykdom.
VI ER ALLE I SAMME BÅT, arter på kloden. Så hva kan vi gjøre? Mens verden nå strever med å hjelpe de nødlidende under COVID-19, kan vi kanskje også begynne å tenke på hvordan man kan forhindre den neste pandemien som blir overført fra dyr.
Vi har sett det igjen og igjen: Selv om vi ikke vet hva de fleste ville dyrene gjør, så har alle viktige jobber som holder i gang biosfaeren vår. Hvis vi har laert noe av studiene vår av naturlige økosystemer i relasjon til disse nye sykdommene, er det at vi i stedet for å utrydde ville dyr for å stoppe overføringen av sykdom til mennesker, bør gjøre det motsatte: Vi må beskytte de naturlige økosystemene og om nødvendig hjelpe dem tilbake til modenhet gjennom å gjenopprette naturen.
Hvis vi bryter ned leveområder, blir dyr stresset og sprer flere virus. På den annen side rommer leveområder med et mangfold av mikrober, planter og dyrearter mindre sykdom. Biologisk mangfold fortynner alle virus som oppstår, og skaper et naturlig skjold som absorberer spredningen av dem.
Slå ned på ulovlig handel med ville dyr, sett en stopper for skogrydding, beskytt intakte økosystemer, opplys folk om risikoen ved å spise vilt, endre den måten vi produserer mat på, fas ut fossilt drivstoff og gå over til en sirkulaer økonomi: Det er de tingene vi må og skal gjøre. Selv hvis det bare er av egoistiske grunner – for vår egen overlevelse – trenger vi naturen mer enn noen gang. En sunn natur er vår beste beskyttelse mot virus. ▯
HVIS VI BRYTER NED LEVEOMRÅDER, BLIR DYR STRESSET OG SPRER FLERE VIRUS. MANGFOLDIGE LEVESTEDER INNEHOLDER MINDRE SYKDOM.