Stjernen i dyrehagen
DE FLESTE ELSKER PANDAER. EN FOTOGRAF TILBRAKTE ET ÅR MED Å DOKUMENTERE EN NYFØDT UNGE. HUN HUSKER DEN GANG HUN OGSÅ GJORDE DET.
I NESTEN HVERT ENESTE FOTOGRAFI FRA familieferien vår i 1986, som gikk til Washington, D.C., har jeg på meg suveniren jeg valgte i gavebutikken i Smithsonian National Zoo – en stor, hvit genser med dansende pandaer. Jeg var ni, og pandaer var kult. Selv ikke sommervarmen kunne stanse meg fra å ha på den genseren gjennom hele turen.
Jeg husker veldig lite fra den ferien bortsett fra spenningen ved å vaere i dyrehagen og se kjempepandaene, LingLing og HsingHsing – stjerneattraksjonene på turistrundturen. Året etter fødte LingLing tvillinger. Ungene overlevde ikke, men jeg kan ikke huske at jeg fikk med meg det.
Nesten 30 år senere befant jeg meg midt i en klynge av fotografer som sto presset sammen i pandainnhegningen. En liten unge ved navn Bei Bei ble presentert for verden, og jeg dekket begivenheten for National Geographic. Det naermeste jeg hadde kommet å fotografere et motiv som genererte dette nivået av begeistring, var da Angelina Jolie besøkte National Geographics hovedkvarter.
Jeg må innrømme at min barndoms kjaerlighet til pandaer ikke hadde overlevd. Jeg bodde da i Washington, D.C. Pandaene var bare enda en turistattraksjon, og fotograferingen av den nye ungen var en del av jobben min. Men jeg hadde også barn selv, og som de fleste foreldrene i Washingtonområdet tok jeg dem støtt og stadig med i dyreparken.
Jeg sluttet meg til mylderet av turister og lokalbefolkning som skjøv barnevogner opp den uendelige bakken som snor seg gjennom hagen. Når vi kom fram til pandainnhegningen, var barna mine alltid slitne og tørste, og noen ganger gråt de. Jeg kjempet for å vise fireåringen hvor man skulle se – over massene som også var ivrige etter å få et glimt av de ikoniske svarte og hvite bjørnene. Jeg var alltid helt utslitt etterpå. Selv om jeg var stolt av dyrehagen i min nye hjemby, foreslo jeg etter hvert at vi sparte framtidige dyrehagebesøk til besteforeldre på besøk.
Men i 2015 ble Bei Bei født av pandaen Mei Xiang, og Washington ble besatt av pandaer. Redaktøren min ba meg om å dokumentere ungens debut. Siden jeg er studiofotograf for National Geographic, er det ikke uvanlig at jeg dekker saker i byen vår, men jeg er på ingen måte en naturfotograf. Jeg spøker noen ganger av at jeg er fotografens svar på en sveitserkniv – jeg fotograferer alt fra portretter til gjenstander. Pandaer har aldri vaert på listen min.
Etter at bildene av Bei Bei ble publisert i magasinet, foreslo redaktøren min at vi kunne spørre ledelsen av dyrehagen om jeg kunne komme tilbake med jevne mellomrom for å dokumentere ungens første leveår. De sa ja.
Folk spør noen ganger om det er spennende å fotografere bestemte ting. For å vaere aerlig er jeg ofte så fokusert på detaljene at jeg ikke har mulighet til å gå et skritt tilbake og beundre motivet i seg selv. I stedet går tankene mine til det tekniske: Hvilket utstyr skal jeg bruke? Hvordan håndterer jeg belysningen i innhegningen? Hvor raske er pandaunger?
Men det er alltid spennende å gå inn et sted der jeg skal fotografere eller møte et motiv for første gang, saerlig når det skjer et sted de fleste ikke får adgang til.
Så den første dagen med Bei Bei var jeg litt spent. En medarbeider i dyreparken tok meg med nedover en stille sti til baksiden av pandainnhegningen, der dyrepasserne ventet. De presenterte seg, ga meg overtrekkssko og en ansiktsmaske og førte meg gjennom en rekke porter og til slutt inn til Bei Bei. Det tok et øyeblikk eller to å registrere at en ekte panda var innen rekkevidde. Så begynte jeg å jobbe.
Snart besøkte jeg regelmessig dyrehagen for å dokumentere pandaungens transformasjon. Jeg iførte meg de beskyttende overtrekksskoene og masken og bega meg inn i innhegningen før den åpnet for offentligheten.
Jeg så Bei Bei utvikle seg fra en medgjørlig nyfødt til en nysgjerrig, energisk unge. Hvis jeg kom for tett på, grep han etter utstyret mitt og minnet meg om at han faktisk var en bjørn. Han lekte med dyrepasserne, kastet seg inn for å bli klødd på ryggen eller så seg rundt hjørnet fra det ene rommet til det andre i sin utgave av gjemsel. Med en bevegelse som en
«TRENGER DU EN ASSISTENT?’ KUNNE DE SPØRRE, IVRIGE ETTER Å TA EN FRIDAG FRA JOBBER SOM ADVOKATER, LAERERE, FORELDRE.
kollegas lille datter kalte for pandayoga, navigerte Bei Bei rundt i innhegningen ved å strekke seg langt for å rekke fra stein til stein, som han gjør på bildet på forrige side. Mens jeg fulgte Bei Beis rutine, sto jeg en morgen i på kjøkkenet i dyrehagen, der en dyrepasser laget en pandais: en klumpete blanding av frossen frukt som så ut som den kunne ha blitt en hit hos mine egne barn.
Barna mine har aldri vaert mer interessert i jobben min enn da jeg fulgte Bei Bei; de tagg alltid om å få bli med. Hvis jeg nevnte prosjektet for venner og naboer, lyste de opp. «Trenger du en assistent?» kunne de spørre, helt alvorlig, ivrige etter å ta en fridag fra jobber som advokater, laerere, foreldre. Det viste seg at alle elsker pandaer. Jeg begynte selv å bli myk om hjertet.
Da Bei Bei var et par måneder gammel, avholdt dyrehagen en offisiell åpningsdag. Nå skulle folk få å komme og se ham. Den morgenen ankom jeg tidlig og banet meg vei forbi de lokale TV-folkene som testet lysutstyret sitt. Forbi køen som allerede samlet seg foran inngangen. Forbi to søstre fra St. Louis som var iført pandahatter, og tre jenter som hektet sammen armene sine og danset cancan mens de sang en hyllestsang til Bei Bei. Jeg snakket med en kvinne som siden 1982 hadde tatt en årlig pilegrimsreise til dyrehagen for å se pandaene; i ørene hennes dinglet det pandaøreringer. Ja, fortalte jeg henne, jeg bor her. Nei, jeg var ikke turist eller besøkende. Jeg var fra Washington, og ja, det var vidunderlig å ha dyrehagen rett i naerheten. Mitt ni år gamle jeg ville ha synes at det var ganske kult. ▯