Strutser er forvokste høner i omgivelser med sultne løver, leoparder, hyener og geparder. Men sparket fra en struts kan brekke bein, og de kan nå en toppfart på 70 kilometer i timen.

og fram og tilbake. Og de kjempestore øynene hjelper dem til å holde et våkent øye med verden omkring seg.

De har god grunn til å vaere på vakt. For det første er de i bunn og grunn forvokste hønene i omgivelser befolket av sultne løver, leoparder, hyener, afrikansk villhunder og geparder. Og selv om voksne strutser ikke er noe lett bytte – de har et spark som kan brekke bein, og klør kan sprette opp en motstanders mage – er de mye flinkere til å flykte enn til å slåss, for de kan nå en toppfart på nesten 70 kilometer i timen.

Det som også holder dem på alerten, er de farene som truer ungene. Strutser bygger reder – bare ryddede områder rett på bakken – ute i det åpne landskapet, der eggene lett kan bli ødelagt av en klønete elefant, for ikke å snakke om sultne rovdyr. Å oppfostre en unge krever med andre ord en del flaks.

Verdens største fugl – og en av de mest iøynefallende – må holde redet sitt skjult – eller vaere klar til å forsvare det – i de mer enn to månedene som går fra de første eggene blir lagt til de klekker. Fiasko hører til dagens orden, og det er drivkraften bak en genial innovasjon: kollektiv redepassing.

I nasjonalparken Tarangire i det nordlige Tanzania er et det mye struts. Parkens 2850 km2 med tørre bakker og gressletter ligger langs Tarangire-elven. Her går elefanter i store flokker sammen med tusenvis av sebraer og gnuer. Selv om det er vanlig med struts her, finner vi ikke så mye når jeg går på jakt etter reder sammen med strutseekspert Flora John Magige fra universitetet i Dar-es-Salaam.

Ni egg ligger spredt ut i det tette krattet over et areal på omtrent 25 meter i diameter. Flora John Magige skanner området som en detektiv som arbeider ved et mordsted. Hun peker på et svakt avtegnet skrapemerke i bakken, der redet har vaert. Like ved siden av ligger det en jordsvinshule. Uskyldig, tenker hun. Massakren er snarere utført av et sultent rovdyr, men det kan ikke ha vaert stort, for alle eggene er fortsatt intakte. Kanskje en sjakal? Uansett har strutseforeldrene beveget seg videre, som de ofte gjør når et rede blir ødelagt.

Det er ikke umulig at de bygger rede sammen igjen, men i hekkesesongen søker strutser av begge kjønn sammen med flere ulike partnere. Det har de utvilsomt gode grunner til, men sett i et evolusjonaert perspektiv er den promiskuøse atferden en metode for å få mangfoldig DNA inn i så mange reder som mulig og dermed kompensere for at de fleste reder mislykkes.

En formiddag ved 10.30tiden ser vi to strutser pare seg omkring 500 meter fra veien. Når de bryter opp, og hannen går videre, følger tre hunner etter. En av dem begynner snart å spille opp: Hun holder ut vingene fra kroppen og ryster dem som pomponger. I hekkesesongen kan hunnene frambringe et egg annenhver dag, og det er viktig å få dem befruktet. Det er imidlertid ofte mangel på hanner, kanskje fordi de med bruker mye krefter på å bevokte territoriene sine.

Hannen ignorerer henne. De beveger seg forbi høye brede akasietraer og lave apebrødtraer som er merket av elefantenes endeløse skraping. Langs veien forsøker hunnen seg igjen. Et safarikjøretøy suser forbi og kaster en fane av støv over den romantiske oppvisningen hennes. Hannen går videre, men ufortrødent beveger hun seg inn foran ham med de ristende vingene senket. «Han er fortsatt ikke overbevist», sier Magige. Det tar over en time å forføre ham. De to strutsene finner veien til en sandstrand ved Tarangire-elven. Når hun går, lar han seg falle til bakken, endelig imponert. Så gir han paringsoppvisningen sin som en annen headbangende luftgitarist: vingene går i spiral, kroppen svaier vilt fra side til side, hodet kastes så langt tilbake at det dunker mot ribbeina, først på den ene siden av kroppen, så den andre.

Hun går videre og spiller nå kostbar, men til slutt møtes de på den uttørkede elvebunnen. Han vrir seg over henne i et par minutter, mens hun sitter som en sfinks, verdig og med hodet rett i vaeret. Når han naermer seg høydepunktet, får hun øye på en lekkerbisken i sanden og strekker ut halsen for å spise den.

Deretter spiser og drikker hele flokken en stund langs elven, som på en slags strutseskogtur. Vi svinger av for å spise vår egen lunsj, og når

vi stanser for å se oss tilbake en siste gang, ser vi alle de tre hunnene naerme seg hannen med utstrakte, lett sitrende vinger.

VI HAR FULGT ETTER denne strutseflokken i håp om at de vil føre oss til et rede, men en strutse- rede kan vaere vanskelig å få øye på, selv når man vet nøyaktig hvor det er. Hannen ruger som regel om natten. Da ligger han med høyt løftet hode og holder utkikk. Hunnen tar over om dagen. Når hun senker halefjaerene bak og den lange halsen foran, kan hun se ut som en gammel termittue eller en trestubbe. Noen ganger er det lettest å finne et rede bare å sette seg til rette og vente på at det kommer en annen struts forbi, noe som skjer overraskende ofte.

En ettermiddag tar vi oppstilling på en stor, åpen slette, som snart skal vise seg å vaere et levende strutseområde. Et sted foran oss ligger en hunn på redet sitt. Hannen leter etter mat noen få hundre meter til venstre og ofrer henne tilsynelatende ikke den store oppmerksomheten. Men når en annen hann dukker opp omkring 750 meter unna, begynner han å gå besluttsomt mot gjesten, og senere løpe. Som hos oss mennesker kan promiskuitet og sjalusi sameksistere. Den rugende hannen vil ha monopol på partneren sin, og det betyr at han må jage vekk konkurrenter.

Det rugende strutseparets reaksjon på besøkende hunner er mer overraskende. Andre arter har utviklet et avansert forsvar mot «rugeparasitter» – fugler som prøver å slippe alt rugearbeidet ved å smugle eggene inn i redet til andre fugler. Slik er det ikke med strutser.

Når en annen hunn naermer seg, reiser den rugende hunnen seg ofte opp og går til siden, slik at gjesten kan legge egg ved siden av hennes egne. Ifølge noen studier er den rugende hunnen typisk bare biologisk mor til omkring halvparten av de 19–20 eggene hun kan ruge ut, mens mindre betydningsfulle hunner bidrar med resten. Det er ikke snylteatferd, men kollektiv utruging. Den promiskuøse atferden er altså en metode