En veiviser til jorden

Stjernekartet som ble sendt ut i verdensrommet av Nasa i 1972, og en ny versjon, kan vise romvesener vei til jorden. Men er det smart?

FFOR ET HALVT ÅRHUNDRE SIDEN tenkte astronomer ut et kart som ville peke mot jorden, uansett hvor man befant seg i galaksen. Så sendte de det ut i verdensrommet med følgende begrunnelse: Alle romvesener som var smarte nok til å fange inn et romfartøy, ville også kunne avkode kartet og avdekke opprinnelsen. Mange filmer og tv-serier har brukt variasjoner over dette temaet som en del av plottet, men det er ikke science fiction. Det er virkelighet.

Sannheten er at denne fortellingen har vaert en del av min families historie siden før jeg ble født. Da jeg vokste opp, hørte jeg historier om kartet og så bilder av det på flere interstellare romfartøy, og for flere år siden fant jeg den originale blyanttegnede veiviseren til jorden der hvor foreldrene mine hadde gjemt det. (Mer om dette senere.) Det var et spennende funn! Men så kom skuffelsen:

Dette originale kartet vil ikke vaere brukbart saerlig mye lenger, sett i et kosmisk perspektiv. Skiltene det

bruker, vil forsvinne etter noen millioner år, og selv om de ikke gjør det, vil kartet bare peke mot hjemmet vårt i en brøkdel av de 200 til 250 millionene år det tar solen og andre naerliggende stjerner å nå en gang rundt banen i Melkeveien.

Selvfølgelig er sjansene for at romvesener snapper opp kartet, astronomiske små – men hvis det skjedde, ville et foreldet kart vaere ubrukelig. Og det var ikke hensikten.

HVORFOR EKSISTERER KARTET I DET HELE TATT?

Det var desember 1971, og Nasa gjorde seg klar til å sende opp romfartøyet Pioneer 10, som skulle fly forbi Jupiter og foreta den første rekognoseringen av solsystemets største planet. Det som var enda mer forbløffende, var imidlertid at naerkontakt med Jupiter ville slynge farkosten ut på en interstellar kurs som ville gjøre det til den første menneskeskapte gjenstanden som ville forlate solsystemet.

Med litt hjelp fra vennene sine bestemte astronom Carl Sagan at fartøyet burde ta med en hilsen fra menneskeheten – en beskjed som identifiserer og feirer skaperne av Pioneer, og som kunne avkodes av alle som fant den. Nasa sa ja, og Carl fikk under en måned til å designe beskjeden.

Det var her Carls venn, astronom Frank Drake, kom inn i historien. Frank er også min far og blant andre bemerkelsesverdige resultater krediteres han for å ha foretatt den første vitenskapelige letingen etter støyende romvesener.

Carl ba faren min om hjelp til å utarbeide beskjeden, mens de to var i San Juan i Puerto Rico for å delta på et møte i den amerikanske astronomiforeningen. Far husker at han og Carl, i lobbyen ved San Gerónimo Hilton, raskt kom på ideer om hva som skulle med: strektegninger av mennesker og romfartøyet – og «i neste øyeblikk kom vi på ideen om et galaktisk kart som ville vise jordens plassering i rommet.»

Far tenkte ut kartet, og i 1972 fløy det ut i verdensrommet med Pioneer 10. Året etter ble Pioneer 11 sendt opp og har senere fraktet kartet forbi Saturn og nå videre til stjernene. I 1977 forlot begge Voyagerfartøyene jorden med fars veiviser til å finne planeten vår, som er risset inn på forsiden av «gullplaten». Far designet kartet slik at det peker tilbake på jorden både i rom og i tid, noe som gjør det til et galaktisk navigasjonssystem (en slags GPS) i fire dimensjoner.

På det tidspunktet bekymret far og Carl seg ikke så mye for hvorvidt de romvesenene som fant flaskeposten, kunne vaere av den ondsinnede typen.

SLIK BLE KARTET TIL

Vårt galaktiske nabolag har ingen åpenlyse veiskilt, og det å lage et kart som peker på én planet blant de milliarder (og atter milliarder) av verdener som befolker Melkeveien, er ingen enkel bedrift.

For å finne jorden må man finne solsystemet, og solen er ikke så bemerkelsesverdig. Det er ikke noen enkel måte å skille den på fra de andre mange hundre milliardene stjerner i galaksen, som hver følger sin egen vei rundt om det galaktiske sentret og langsomt rykker plasseringen i forhold til naboene. De stjerneforrykkelsene innebaerer at de stjernebildene som glitrer på himmelen, sett fra jorden, ikke blir de samme i vår naermeste framtid – slik stjernene heller ikke står i de samme gjenkjennelige konfigurasjonene fra noe annet sted enn i solens umiddelbare nabolag. Faktisk vil Polaris ikke lenger vaere nordstjernen, akkurat som den ikke var polstjernen for de gamle egyptiske, babylonske og kinesiske stjernekikkerne.

Så hva skal man gjøre? Selv om normale stjerner med aktive kjernefusjonsmotorer i sitt indre kanskje ikke har karakteristiske kjennetegn, innså far at pulsarer – restene av stjerner som en gang var mye større enn solen – ville vaere mulige å identifisere. Pulsarene, som ble oppdaget i 1967, roterer utrolig raskt, ofte hundrevis av omganger i sekundet. Ved hjelp av kraftige radioteleskoper kan astronomer med ekstrem høy presisjon måle hvor raskt pulsarer roterer, noe som betyr at hver av disse roterende stjernerelikviene skriver sin egen signatur i rommet. Far valgte ut 14 pulsarer som kunne triangulere jordens posisjon, og kodet opplysninger om rotasjonshastighetene inn på kartet.

DET ER IKKE NOE VANLIG KART

Svaert passende ser fars pulsarkart ut som en flott asterisk, en stråleformet eksplosjon av skraverte linjer som møtes i solsystemet vårt. Helt enkelt fungerer kartet hans slik:

Hver linje forbinder jorden med en pulsar. Skraveringene er binaere tall som viser pulsarens rotasjonshastighet (på det tidspunktet da kartet ble designet), og linjens lengde er noenlunde proporsjonal med avstanden. Noen av pulsarene på fars kart befinner seg i vakre stjernetåker som ble skapt ved pulsarenes voldsomme tilblivelse. Enhver sivilisasjon som er avansert nok til å oppdage og fange inn et lydløst interstellart romfartøy, kjenner antagelig til pulsarer, og ved å matche rotasjonstidene på kartet med veivisere på himmelen, burde romvesener med relativ letthet kunne finne jorden.

Ettersom energien vi ser fra pulsarer, kommer fra rotasjonen, som avtar med tiden, peker fars kart også på jorden i den fjerde dimensjonen. Ved å beregne forskjellen mellom de observerte og innkodede rotasjonshastighetene – en forskjell som vil vaere tydelig etter tusener av år – burde romvesener kunne regne ut når kartet ble laget.

Kanskje noe overraskende ble fars kart en del av popkulturen og ses i dag på alt fra T-skjorter til tatoveringer. Jeg antar at det er noe fascinerende ved å bli i stand til å finne hjem, til og med i den mest kosmiske forstand man kan forestille seg.

EN KJAERLIGHETSHISTORIE

For flere år siden skjedde det to viktige ting. Jeg fant det originale blyanttegnede pulsarkartet brettet vekk og gjemt i en pappeske i mine foreldres garderobeskap. Og jeg slo meg sammen med en fjellklatrer

ved navn Scott Ransom, som er en av verdens mer produktive pulsarastronomer.

Scott hadde tenkt på Voyager-fartøyene, gullplaten og pulsarkartet siden han som tiåring så Carl Sagans tv-serie Cosmos. Noen år og en doktorgrad i astronomi senere innså han at fars kart har en utløpsdato. Kartets akilleshael er nettopp den egenskapen som gjør at det gir en tidsmessig plassering av jorden: Pulsarer saktner farten. Og de pulsarene som far hadde valgt (blant de få som på det tidspunktet var kjente), kommer til å falme og forsvinne i løpet av noen millioner år.

Allerede før Scott og jeg flyttet sammen og kombinerte etternavnene våre til Dranksome, hadde Scott satt seg som mål å skape et nytt, mer presist og mer bestandig pulsarkart. Nå skriver jeg de ordene som forteller historiene våre, og Scott utfører de viktige kartografiske grepene, som å velge ut pulsarer og utlede binaere koder. Han skriver av og til tekster, men jeg driver ikke med astronomi.

ET NYERE, BEDRE KART TIL JORDEN

Scotts nye kart er en GPS til ettertiden. Det viser vei til jorden ved hjelp av pulsarer både innenfor og utenfor Melkeveien, men med en ny vri.

I stedet for de mer vanlige pulsarene som far valgte, bruker det nye kartet millisekundpulsarer som roterer raskere, lever lenger og dessuten har slukkede ledsagere i omløp. Disse binaere pulsarene gir et ekstra sett kjennetegn: Systemets omløpstid, som ikke endrer seg gjennom milliarder av år. Og som det avgjørende punktet eldes millisekundpulsarer mye langsommere enn de på fars kart, noe som betyr at det tar tusenvis av ganger så lang tid for rotasjonen å bli ugjenkjennbar.

Scott la til enda et lag av veiskilt: pulsarer i kuleformede stjernehoper som går i bane rundt Melkeveien. Disse eldgamle klyngene av stjerner som er eldre enn Melkeveien, er vakre og mystiske, og de praktisk talt spyr ut millisekundpulsarer.

Ved å ta med veiskilt i disse stjernehopene utenfor galaksen, som er vanskelige å overse, gjør Scotts kart det mulig å finne jorden i milliarder av år, selv etter at Melkeveiens stjerner har beveget seg flere ganger rundt den galaktiske kjernen, endret posisjon og visket ut stjernebilder.

Og det synes far er strålende.

MEN FØRST MÅ NOEN LESE DET

Fars kart er naturligvis fortsatt der ute, men sjansene er små – faktisk ikke-eksisterende – for at Pioneer-sondene eller Voyager-fartøyene blir fanget opp. Selv om alle fire romfartøy befinner seg på interstellare baner, er verdensrommet stort, og det neste stjernesystemet er mange tusen lysår unna. Dessuten er fartøyene bitte små og vil vaere helt lydløse om et par tiår, noe som gjør dem ekstremt vanskelige å oppdage.

Når det gjelder det nye kartet, er det ingen planer om å sende opp en Voyager-lignende romsonde i en naer framtid. Men hvis dette kartet skulle nå ut av solsystemet vårt, og hvis det ble fanget opp av intelligente vesener, må kartet vaere ganske lett å lese og følge.

Det fører videre til alle mulige spørsmål: Ville ikke-jordiske vesener på så stor avstand ha midlene til å nå fram jorden? Hvis de har det og setter kurs mot oss, hva vil skje hvis de ikke kommer med fred? Hva om de er sultne? Og hva om de ikke er vegetarianere?

Her er det viktige spørsmålet som Carl og far ikke lot seg stoppe av: Er det en god idé å sende adressen vår ut i kosmos? I dag er det mange som ikke har noen forbehold med tanke på at jordiske overføringer allerede siver ut i verdensrommet og med lysets hastighet kan fanges opp av enhver som har et anstendig radioteleskop og bor innen hundre lysår fra oss. Andre ville kanskje vaere mer tilbakeholdne med å kunngjøre vårt naervaer inntil vi vet om ET-ene har gode intensjoner.

For vårt eget vedkommende ville vi, Dranksomefamilien, gjerne sende den nye veiviseren ut i et forsøk på å sikre at naervaeret vår som art lever videre i en eller annen form. Hvis denne flaskeposten til slutt blir funnet, etter at den har drevet rundt i vårt galaktiske hav i millioner eller milliarder av år, ville noen vite at jordboere har eksistert – eller med litt hell fortsatt gjør det. ▯

HER ER DET VIKTIGE SPØRSMÅLET SOM CARL OG FAR IKKE LOT SEG HINDRE AV: ER DET EN GOD IDÉ Å SENDE ADRESSEN VÅR UT I KOSMOS?