Stjålne liv
SEXHANDEL RAMMER MILLIONER AV BARN OVER HELE VERDEN. DETTE ER HISTORIEN OM HVORDAN TO JENTER MED DRØMMER – EN FRA INDIA OG EN FRA BANGLADESH – BLE TVUNGET INN I PROSTITUSJON.
Hvert år blir tusenvis av jenter fra Bangladesh og den indiske delstaten VestBengal solgt som sexslaver. Barn som mangler muligheter blir mer sårbare. De blir lurt eller bortført og deretter holdt fanget og tvunget til å arbeide ved bordeller.
AV YUDHIJIT BHATTACHARJEE FOTO SMITA SHARMA
Om denne artikkelen: For å beskytte de jentene som ble solgt, og for å overholde indisk lovgivning, avslører vi ikke identiteten deres, eller identiteten til familiemedlemmer. Vi fotograferte dem på måter som var beregnet til å skjule ansiktene og endret noen bilder for å skjule bestemte kjennetegn. Vi bruker pseudonymer for de to jentene som er omtalt i artikkelen.
Etter en krangel med moren sin forlot R. hjemmet sitt naer storbyen Kolkata i India. På en togstasjon møtte hun noen menn som lurte henne og tok henne med til et bordelldistrikt
i byen. Mange jenter som blir solgt som tenåringer, tilbringer resten av livet i bordeller. R. ble reddet før hun ble solgt. Hun ble sendt til Sneha, et krisesenter
drevet av organisasjonen Sanlaap, som hjelper ofre med å gjenoppbygge livet sitt. R., som nå er voksen, og andre jenter i denne artikkelen ble fotografert i Sneha.
Anjali fra Vest-Bengal i India var 16 år da hun ble involvert med en mann som lokket henne til å rømme hjemmefra med løfter om ekteskap. I stedet solgte han og en medskyldig henne
til et bordell i Mahishadal, like ved industribyen Haldia. Der ble hun tvunget til å ha sex opp til 20 ganger om dagen før hun ble reddet. I over et år bodde hun på Sneha, blant jenter
som forsto hva hun hadde gjennomgått. Nå er hun voksen og bor hjemme med moren sin, som gjerne ser at hun gifter seg, men Anjali har sverget at hun ikke vil forelske seg igjen.
De hadde mange av de samme drømmene som tenåringer har overalt i verden – å slippe unna foreldrenes kontroll, å finne kjaerlighet, å begynne å leve ut drømmene sine. Begge var naive, og de kunne ikke ha forestilt seg de grusomhetene de hadde i vente.
Sayeda vokste opp i et lite toroms hus i et fattig område og tilbrakte mye av barndommen alene. Moren sto tidlig opp og var borte hele dagen for å gjøre rent i butikker. Sayedas far var rickshawsjåfør og fraktet passasjerer rundt for småpenger. Sayeda trivdes ikke på skolen og sluttet før hun ble tenåring, på tross av morens formaninger om at det ikke ville føre til noe godt.
Sayeda var utadvendt, selvstendig og blid, og hun fikk raskt venner. Det hun elsket mest av alt, var å danse. Når foreldrene hennes var ute, så hun på dansesekvenser fra filmer på TV og
Før de ble solgt til det samme bordellet, var Sayeda og Anjali typiske tenåringer som vokste opp under lignende omstendigheter et par hundre kilometer fra hverandre: Sayeda i byen Khulna i Bangladesh, og Anjali i Siliguri i Vest-Bengal i India.
kopierte bevegelsene derfra. Noen ganger, når moren hennes oppdaget det, fikk Sayeda kjeft. «Naboene våre likte ikke at hun alltid sang og danset», forteller moren.
Sayeda var vakker med et fint meislet ansikt og mandelformede øyne og likte å gå med sminke. Hun begynte å hjelpe til i skjønnhetssalonger og laerte om frisyrer, hudpleie og kosmetikk. Foreldrene ble bekymret fordi hun fikk oppmerksomhet fra gutter, så foreldrene hennes giftet henne bort da hun var 13. Barneekteskap er vanlig, men ulovlig i store deler av Sør-Asia. Den ektemannen Sayedas foreldre valgte, var voldelig, og hun vendte tilbake til familien.
Da Sayeda vendte hjem, tryglet hun moren om å få melde seg på en danseskole. «Så vil jeg kunne opptre på forestillinger og tjene litt penger», sa hun. Moren hennes ga etter, og Sayeda begynte å danse ved bryllup og andre begivenheter. Det var på det tidspunktet Sayeda ble romantisk involvert med en gutt som pleide å besøke akademiet. Han fortalte henne at han ville ta henne med til India, der hun kunne tjene mye mer som danser. Sayeda, som forestilte seg et lys framtid, bestemte seg for å rømme sammen med ham.
Anjali, en yndig jente med klare øyne og høye kinnbein, hadde lignende grunner til å ville rømme hjemmefra. Familien bodde i en provisorisk bolig i et slumområde. Hun ble først og fremst oppdratt av moren, som arbeidet som tjenestepike, og de var så fattige at hun og søsteren hennes kjempet om de få skoleartiklene de hadde råd til. Da Anjali var 13, slutten hun på skolen – som det er normen for mange barn fra fattige familier overalt i India. Hun begynte å arbeide på
en fabrikk med å pakke snacks. Hun var reservert av natur og hadde ikke mange venner.
Der hjemme var en geitekilling en god venn. Den fulgte henne rundt og småspiste av maten hennes under måltidene og klatret opp i sengen hennes om natten.
På fabrikken møtte Anjali en ung mann som sjarmerte henne. Anjali visste at moren var på utkikk etter en mulig brudgom til henne, men hun bestemte at hun ville vaere sammen med den mannen hun hadde falt for. Så en kveld i oktober 2016, under hindufestivalen Durga Puja, tok Anjali på seg en fargerik ny salwar kameez (en asiatisk klesdrakt med lang skjorte og løse bukser), snek seg ut av huset og tok en buss til en togstasjon for å møte kjaeresten sin. Til Anjalis overraskelse var han sammen med en annen ung mann, men hun satte seg på et tog til Kolkata med dem.
Moren hennes lette febrilsk etter Anjali den kvelden og fant ut at hun hadde planlagt å rømme. I dagene før Anjali forsvant, hadde naboene hørt henne snakke til geita og si: «Hvem skal passe deg når jeg er borte?»
AV ALT DET FORFERDELIGE menneskeheten kan gjøre, er det å holde barn som slaver for å utnytte dem seksuelt noe av det mest rystende. Sayeda og Anjali, som fortalte meg historiene sine, er bare to ut av utallige ofre. Som med de fleste kriminelle virksomheter er det umulig å fastslå omfanget av denne grusomheten, men det er ingen tvil om at sexhandel med mindreårige er en multimilliardindustri som spenner over hele kloden.
Ifølge en ofte sitert studie foretatt av den internasjonale fagorganisasjonen ILO, ble mer enn en million barn ofre for seksuell utnyttelse i 2016. Siden det er vanskelig å oppdage barneprostitusjon, innrømmet rapporten at det faktiske antallet sannsynligvis var mye høyere. Den siste globale rapporten om menneskehandel, utgitt av FNs kontor for narkotika og kriminalitet, kom fram til at antallet ofre for menneskehandel som ble innrapportert av landene, steg fra under 15 000 i 2010 til nesten 25 000 i 2016. Statistikken representerer bare en brøkdel av de faktiske ofrene; de fleste blir aldri oppdaget. Stigningen kan avspeile forbedret håndhevelse, men forskere mener at det med større sannsynlighet avspeiler en grusommere virkelighet – at menneskehandel, inkludert handel med barn til prostitusjon, er stigende.
«Dette er en vekstindustri», sier Louise Shelley, som er professor i statsvitenskap ved George Mason University og forfatter av en bok om menneskehandel i et globalt perspektiv.
Sexhandelen med barn finnes i de fleste land, men noen deler av verden har blitt til knutepunkter for denne handelen. En region som i spesielt høy grad har blitt herjet, er der Sayeda og Anjali vokste opp – den indiske delstaten Vest-Bengal og nabolandet Bangladesh, som en gang var en samlet provins under navnet Bengal. Delt av en 2250 kilometer lang grense, men knyttet sammen av en felles kulturell og språklig arv, er de to områdene vitne til at tusenvis av jenter hvert år selges til seksuelt slaveri.
Det faktiske antallet ofre er ukjent, men det innrapporterte eller anslåtte antallet, uansett hvor ufullkomment det måtte vaere, peker på et høyt volum av menneskehandel. Ifølge Indias nasjonale kriminalitetsregister tegnet Vest-Bengal seg for nesten en fjerdedel av de 34 908 tilfellene av menneskehandel som ble innrapportert i landet fra 2010 til 2016, noe som er en svimlende stor andel for en delstat med bare omkring 7 prosent av landets befolkning. I 2017 ble 8178 barn meldt savnet fra Vest-Bengal, nesten en åttendedel av Indias samlede antall det året. Et betydelig antall av jentene ble nesten helt sikkert solgt til bordeller. Bildet er kanskje enda verre i Bangladesh: Ifølge et regjeringsestimat blir 50 000 jenter årlig solgt ut av landet til India eller gjennom India – et tall som ikke medregner jenter solgt til prostitusjon internt i Bangladesh.
Vest-Bengal er like mye et reisemål som en kilde til jenter som selges til prostitusjon. Den lange grensen med Bangladesh og de 96 kilometerne med Nepal omfatter mange ubevoktede strekninger som gjør det mulig for menneskehandlere å smugle jenter inn i staten. Noen ender i bordellstrøkene i Kolkata, en metropol med mer enn 14 millioner innbyggere. Andre selges til bordeller andre steder i India – Delhi, Mumbai,
Ifølge et estimat blir om lag 50 000 jenter solgt ut av landet fra Bangladesh til India hvert år.
Pune – eller Midtøsten. (I India er kommersielt sexarbeid lovlig, men mange aktiviteter forbundet med handelen, slik som hallikvirksomhet eller bordelldrift, er ulovlige, og det samme er det å tvinge barn til prostitusjon.)
Den viktigste årsaken til denne tragedien er ikke overraskende den utbredte fattigdommen i regionen, ikke minst i et av Indias største distrikter, South 24 Parganas, som er et område preget av dårlige veier, veldig lite industri og landbruksjord som rammes av oversvømmelser i monsuntiden. Bander går etter jenter fra fattige kår og utnytter nød og sårbarhet.
«Hvis jeg var sexhandler, ville jeg måtte finne ut om jenta sulter og er desperat etter en jobb, eller om hun er interessert i romantikk», sier Tapoti Bhowmick fra organisasjonen Sanlaap i Kolkata, som hjelper ofre for sexhandel. For jenter som er vokst opp i fattigdom, kan løftet om enkel luksus som mobiltelefoner og skjønnhetsprodukter ha en hypnotisk virkning. «De vil ha den typen liv som de har sett i såpeoperaer på TV», sier hun.
Bhowmick forteller at tenåringsgutter og unge menn som arbeider for sexhandelsgrupper, noen ganger arrangerer falske ekteskap og til og med bor sammen med jenta en stund. «Hvis gutten har brukt bare 20 000 rupi på å fange inn jenta, vil han kunne selge henne for 70 000 rupi», sier hun. Det er en betydelig fortjeneste – omkring 6000 kroner, eller det mange fabrikkarbeidere tjener på fem måneder.
I de siste årene har politiets innsatsgrupper mot menneskehandel i Vest-Bengal og andre steder intensivert innsatsen for å finne og redde jenter som er solgt til bordeller, men de er overveldet. «Hver gang barn forsvinner, skal vi sørge for at politiet straks starter en etterforskning», sier Rishi Kant, som har vaert med på å grunnlegge organisasjonen Shakti Vahini, som har hjulpet med å befri hundrevis av ofre.
Sanlaap og andre organisasjoner driver prosjekter for å hjelpe jentene, i håp om at de kanskje kan gjenforenes med familiene sine, overvinne sosial stigmatisering og bygge opp et anstendig liv for seg selv. Men Rishi Kant sier at regjeringen må å gjøre mer for å støtte ofre som har blitt reddet. «De burde kunne leve som deg og meg», sier han. «De bør ha makt over sitt eget liv.»