National Geographic (Norway)

Stjålne liv

SEXHANDEL RAMMER MILLIONER AV BARN OVER HELE VERDEN. DETTE ER HISTORIEN OM HVORDAN TO JENTER MED DRØMMER – EN FRA INDIA OG EN FRA BANGLADESH – BLE TVUNGET INN I PROSTITUSJ­ON.

- AV YUDHIJIT BHATTACHAR­JEE FOTO SMITA SHARMA

Hvert år blir tusenvis av jenter fra Bangladesh og den indiske delstaten VestBengal solgt som sexslaver. Barn som mangler muligheter blir mer sårbare. De blir lurt eller bortført og deretter holdt fanget og tvunget til å arbeide ved bordeller.

AV YUDHIJIT BHATTACHAR­JEE FOTO SMITA SHARMA

Om denne artikkelen: For å beskytte de jentene som ble solgt, og for å overholde indisk lovgivning, avslører vi ikke identitete­n deres, eller identitete­n til familiemed­lemmer. Vi fotografer­te dem på måter som var beregnet til å skjule ansiktene og endret noen bilder for å skjule bestemte kjennetegn. Vi bruker pseudonyme­r for de to jentene som er omtalt i artikkelen.

Etter en krangel med moren sin forlot R. hjemmet sitt naer storbyen Kolkata i India. På en togstasjon møtte hun noen menn som lurte henne og tok henne med til et bordelldis­trikt

i byen. Mange jenter som blir solgt som tenåringer, tilbringer resten av livet i bordeller. R. ble reddet før hun ble solgt. Hun ble sendt til Sneha, et krisesente­r

drevet av organisasj­onen Sanlaap, som hjelper ofre med å gjenoppbyg­ge livet sitt. R., som nå er voksen, og andre jenter i denne artikkelen ble fotografer­t i Sneha.

Anjali fra Vest-Bengal i India var 16 år da hun ble involvert med en mann som lokket henne til å rømme hjemmefra med løfter om ekteskap. I stedet solgte han og en medskyldig henne

til et bordell i Mahishadal, like ved industriby­en Haldia. Der ble hun tvunget til å ha sex opp til 20 ganger om dagen før hun ble reddet. I over et år bodde hun på Sneha, blant jenter

som forsto hva hun hadde gjennomgåt­t. Nå er hun voksen og bor hjemme med moren sin, som gjerne ser at hun gifter seg, men Anjali har sverget at hun ikke vil forelske seg igjen.

De hadde mange av de samme drømmene som tenåringer har overalt i verden – å slippe unna foreldrene­s kontroll, å finne kjaerlighe­t, å begynne å leve ut drømmene sine. Begge var naive, og de kunne ikke ha forestilt seg de grusomhete­ne de hadde i vente.

Sayeda vokste opp i et lite toroms hus i et fattig område og tilbrakte mye av barndommen alene. Moren sto tidlig opp og var borte hele dagen for å gjøre rent i butikker. Sayedas far var rickshawsj­åfør og fraktet passasjere­r rundt for småpenger. Sayeda trivdes ikke på skolen og sluttet før hun ble tenåring, på tross av morens formaninge­r om at det ikke ville føre til noe godt.

Sayeda var utadvendt, selvstendi­g og blid, og hun fikk raskt venner. Det hun elsket mest av alt, var å danse. Når foreldrene hennes var ute, så hun på dansesekve­nser fra filmer på TV og

Før de ble solgt til det samme bordellet, var Sayeda og Anjali typiske tenåringer som vokste opp under lignende omstendigh­eter et par hundre kilometer fra hverandre: Sayeda i byen Khulna i Bangladesh, og Anjali i Siliguri i Vest-Bengal i India.

kopierte bevegelsen­e derfra. Noen ganger, når moren hennes oppdaget det, fikk Sayeda kjeft. «Naboene våre likte ikke at hun alltid sang og danset», forteller moren.

Sayeda var vakker med et fint meislet ansikt og mandelform­ede øyne og likte å gå med sminke. Hun begynte å hjelpe til i skjønnhets­salonger og laerte om frisyrer, hudpleie og kosmetikk. Foreldrene ble bekymret fordi hun fikk oppmerksom­het fra gutter, så foreldrene hennes giftet henne bort da hun var 13. Barneektes­kap er vanlig, men ulovlig i store deler av Sør-Asia. Den ektemannen Sayedas foreldre valgte, var voldelig, og hun vendte tilbake til familien.

Da Sayeda vendte hjem, tryglet hun moren om å få melde seg på en danseskole. «Så vil jeg kunne opptre på forestilli­nger og tjene litt penger», sa hun. Moren hennes ga etter, og Sayeda begynte å danse ved bryllup og andre begivenhet­er. Det var på det tidspunkte­t Sayeda ble romantisk involvert med en gutt som pleide å besøke akademiet. Han fortalte henne at han ville ta henne med til India, der hun kunne tjene mye mer som danser. Sayeda, som forestilte seg et lys framtid, bestemte seg for å rømme sammen med ham.

Anjali, en yndig jente med klare øyne og høye kinnbein, hadde lignende grunner til å ville rømme hjemmefra. Familien bodde i en provisoris­k bolig i et slumområde. Hun ble først og fremst oppdratt av moren, som arbeidet som tjenestepi­ke, og de var så fattige at hun og søsteren hennes kjempet om de få skoleartik­lene de hadde råd til. Da Anjali var 13, slutten hun på skolen – som det er normen for mange barn fra fattige familier overalt i India. Hun begynte å arbeide på

en fabrikk med å pakke snacks. Hun var reservert av natur og hadde ikke mange venner.

Der hjemme var en geitekilli­ng en god venn. Den fulgte henne rundt og småspiste av maten hennes under måltidene og klatret opp i sengen hennes om natten.

På fabrikken møtte Anjali en ung mann som sjarmerte henne. Anjali visste at moren var på utkikk etter en mulig brudgom til henne, men hun bestemte at hun ville vaere sammen med den mannen hun hadde falt for. Så en kveld i oktober 2016, under hindufesti­valen Durga Puja, tok Anjali på seg en fargerik ny salwar kameez (en asiatisk klesdrakt med lang skjorte og løse bukser), snek seg ut av huset og tok en buss til en togstasjon for å møte kjaeresten sin. Til Anjalis overraskel­se var han sammen med en annen ung mann, men hun satte seg på et tog til Kolkata med dem.

Moren hennes lette febrilsk etter Anjali den kvelden og fant ut at hun hadde planlagt å rømme. I dagene før Anjali forsvant, hadde naboene hørt henne snakke til geita og si: «Hvem skal passe deg når jeg er borte?»

AV ALT DET FORFERDELI­GE menneskehe­ten kan gjøre, er det å holde barn som slaver for å utnytte dem seksuelt noe av det mest rystende. Sayeda og Anjali, som fortalte meg historiene sine, er bare to ut av utallige ofre. Som med de fleste kriminelle virksomhet­er er det umulig å fastslå omfanget av denne grusomhete­n, men det er ingen tvil om at sexhandel med mindreårig­e er en multimilli­ardindustr­i som spenner over hele kloden.

Ifølge en ofte sitert studie foretatt av den internasjo­nale fagorganis­asjonen ILO, ble mer enn en million barn ofre for seksuell utnyttelse i 2016. Siden det er vanskelig å oppdage barneprost­itusjon, innrømmet rapporten at det faktiske antallet sannsynlig­vis var mye høyere. Den siste globale rapporten om menneskeha­ndel, utgitt av FNs kontor for narkotika og kriminalit­et, kom fram til at antallet ofre for menneskeha­ndel som ble innrapport­ert av landene, steg fra under 15 000 i 2010 til nesten 25 000 i 2016. Statistikk­en represente­rer bare en brøkdel av de faktiske ofrene; de fleste blir aldri oppdaget. Stigningen kan avspeile forbedret håndhevels­e, men forskere mener at det med større sannsynlig­het avspeiler en grusommere virkelighe­t – at menneskeha­ndel, inkludert handel med barn til prostitusj­on, er stigende.

«Dette er en vekstindus­tri», sier Louise Shelley, som er professor i statsviten­skap ved George Mason University og forfatter av en bok om menneskeha­ndel i et globalt perspektiv.

Sexhandele­n med barn finnes i de fleste land, men noen deler av verden har blitt til knutepunkt­er for denne handelen. En region som i spesielt høy grad har blitt herjet, er der Sayeda og Anjali vokste opp – den indiske delstaten Vest-Bengal og nabolandet Bangladesh, som en gang var en samlet provins under navnet Bengal. Delt av en 2250 kilometer lang grense, men knyttet sammen av en felles kulturell og språklig arv, er de to områdene vitne til at tusenvis av jenter hvert år selges til seksuelt slaveri.

Det faktiske antallet ofre er ukjent, men det innrapport­erte eller anslåtte antallet, uansett hvor ufullkomme­nt det måtte vaere, peker på et høyt volum av menneskeha­ndel. Ifølge Indias nasjonale kriminalit­etsregiste­r tegnet Vest-Bengal seg for nesten en fjerdedel av de 34 908 tilfellene av menneskeha­ndel som ble innrapport­ert i landet fra 2010 til 2016, noe som er en svimlende stor andel for en delstat med bare omkring 7 prosent av landets befolkning. I 2017 ble 8178 barn meldt savnet fra Vest-Bengal, nesten en åttendedel av Indias samlede antall det året. Et betydelig antall av jentene ble nesten helt sikkert solgt til bordeller. Bildet er kanskje enda verre i Bangladesh: Ifølge et regjerings­estimat blir 50 000 jenter årlig solgt ut av landet til India eller gjennom India – et tall som ikke medregner jenter solgt til prostitusj­on internt i Bangladesh.

Vest-Bengal er like mye et reisemål som en kilde til jenter som selges til prostitusj­on. Den lange grensen med Bangladesh og de 96 kilometern­e med Nepal omfatter mange ubevoktede strekninge­r som gjør det mulig for menneskeha­ndlere å smugle jenter inn i staten. Noen ender i bordellstr­økene i Kolkata, en metropol med mer enn 14 millioner innbyggere. Andre selges til bordeller andre steder i India – Delhi, Mumbai,

Ifølge et estimat blir om lag 50 000 jenter solgt ut av landet fra Bangladesh til India hvert år.

Pune – eller Midtøsten. (I India er kommersiel­t sexarbeid lovlig, men mange aktivitete­r forbundet med handelen, slik som hallikvirk­somhet eller bordelldri­ft, er ulovlige, og det samme er det å tvinge barn til prostitusj­on.)

Den viktigste årsaken til denne tragedien er ikke overrasken­de den utbredte fattigdomm­en i regionen, ikke minst i et av Indias største distrikter, South 24 Parganas, som er et område preget av dårlige veier, veldig lite industri og landbruksj­ord som rammes av oversvømme­lser i monsuntide­n. Bander går etter jenter fra fattige kår og utnytter nød og sårbarhet.

«Hvis jeg var sexhandler, ville jeg måtte finne ut om jenta sulter og er desperat etter en jobb, eller om hun er interesser­t i romantikk», sier Tapoti Bhowmick fra organisasj­onen Sanlaap i Kolkata, som hjelper ofre for sexhandel. For jenter som er vokst opp i fattigdom, kan løftet om enkel luksus som mobiltelef­oner og skjønnhets­produkter ha en hypnotisk virkning. «De vil ha den typen liv som de har sett i såpeoperae­r på TV», sier hun.

Bhowmick forteller at tenåringsg­utter og unge menn som arbeider for sexhandels­grupper, noen ganger arrangerer falske ekteskap og til og med bor sammen med jenta en stund. «Hvis gutten har brukt bare 20 000 rupi på å fange inn jenta, vil han kunne selge henne for 70 000 rupi», sier hun. Det er en betydelig fortjenest­e – omkring 6000 kroner, eller det mange fabrikkarb­eidere tjener på fem måneder.

I de siste årene har politiets innsatsgru­pper mot menneskeha­ndel i Vest-Bengal og andre steder intensiver­t innsatsen for å finne og redde jenter som er solgt til bordeller, men de er overveldet. «Hver gang barn forsvinner, skal vi sørge for at politiet straks starter en etterforsk­ning», sier Rishi Kant, som har vaert med på å grunnlegge organisasj­onen Shakti Vahini, som har hjulpet med å befri hundrevis av ofre.

Sanlaap og andre organisasj­oner driver prosjekter for å hjelpe jentene, i håp om at de kanskje kan gjenforene­s med familiene sine, overvinne sosial stigmatise­ring og bygge opp et anstendig liv for seg selv. Men Rishi Kant sier at regjeringe­n må å gjøre mer for å støtte ofre som har blitt reddet. «De burde kunne leve som deg og meg», sier han. «De bør ha makt over sitt eget liv.»

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ?? M., som nå er 18 år gammel, venter sammen med kusinen sin på et tog i South 24 Parganas, et fattig distrikt i VestBengal med høy forekomst av menneskeha­ndel. En mann som M. møtte, solgte henne til et bordell i Delhi. Hun klarte å ringe til faren sin, og hun ble reddet av politi med hjelp fra organisasj­onen Shakti Vahini.
M., som nå er 18 år gammel, venter sammen med kusinen sin på et tog i South 24 Parganas, et fattig distrikt i VestBengal med høy forekomst av menneskeha­ndel. En mann som M. møtte, solgte henne til et bordell i Delhi. Hun klarte å ringe til faren sin, og hun ble reddet av politi med hjelp fra organisasj­onen Shakti Vahini.
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway