Ørnene i Amazonas
Forskere, paranøttsankere, jordeiere og turistverter går sammen om å bevare en av verdens største ørner.
Forskere, jordeiere og turistindustrien går sammen om å sikre framtiden for en av verdens største ørner.
dukker under tornegrener fulle av maur og skyver meg gjennom klissete gardiner av edderkoppspinn – i kjølvannet av den brasilianske biologen Everton Miranda. Et dyrt kamera har allerede avgått ved døden etter at feltassistent Edson Oliveira plantet det med hodet ned i en oppsvulmet vannpytt, og et vepsestikk på fotograf Karine Aigners underarm har svulmet opp til en bule på størrelse med en lubben tomat – og med samme farge.
Men hvis noen tenker på å snu, holder de tankene for seg selv. Formålet er for viktig. Vi er her for å finne et harpyrede som ifølge ryktene ligger om lag 1,5 kilometer inne i denne delen av Amazonas-regnskogen i delstaten Mato Grosso i Brasil, som er nesten dobbelt så stor som Sverige.
Med sine slanke, svarthvite kropper, skarpe øyne og karakteristiske hodefjaer er harpyen – en av verdens største ørnearter – ofte på listen over klodens mest spektakulaere fugler og øverst på mange fugletitteres ønskeliste. Klørne kan plukke et voksent dovendyr fra et tre og kan vaere større enn klørne til en grizzlybjørn, og hunner kan veie
Det skulle vaere en snarvei. I stedet befinner jeg meg i brunt vann til midjen og snubler over skjulte trestammer,
omkring elleve kilo. «Det ser ut som et dyr fra en eventyrbok», sier Everton Miranda.
Som topprovdyr spiller harpyer en avgjørende økologisk rolle og hjelper med å holde bestander av byttedyr nede. «Hvis man bevarer harpyen, oppnår man også å bevare stort sett alt det biologiske mangfoldet i det økosystemet den lever i», sier Richard Watson, som er direktør for naturvernorganisasjonen Peregrine Fund, som leder et harpyprosjekt i Panama.
Ingen vet hvor mange det er igjen i naturen, men forskere vet at de holder på å forsvinne. De mektige rovfuglene kunne en gang ses fra det sørlige Mexico til det nordlige Argentina, men siden 1800-tallet er utbredelsesområdet skrumpet med mer enn 40 prosent og er nå hovedsakelig begrenset til Amazonas, forteller
Miranda. Skogrydding på grunn av kvegbruk, gruvedrift og bebyggelse – den primaere trusselen mot harpyens overlevelse – viser ingen tegn på å avta. Miranda har beregnet at 55 hektar jungel ble jevnet med jorden hver time i Amazonas i begynnelsen av 2020.
Miranda, en kampsportmester som ble forsker, går forrest i kampen for å redde Brasils harpyer. Uten en effektiv naturverninnsats er han overbevist om at rovfuglene snart forsvinner fra en betydelig del av leveområdene i Brasil – den såkalte buen av skogrydding som er et fragmenterte landskap omtrent på størrelse med Spania som omkranser det sørøstlige Amazonas. Han tror det voldsomme tapet av leveområder kan stanses ved å vise folk i Brasil at skogene er mer lønnsomme når de får stå
enn når de blir brent. Med det i mente var han nylig med på å lansere et innovativt økoturismeprogram for å gi jordeiere et insentiv til å beskytte harpyørnene. (Heldigvis ble de første to månedene av 2020 booket helt opp og brakte inn inntekter som kan holde prosjektet flytende til utgangen av året, da man håper at de verste effektene av pandemien har lagt seg, og at reiser blir gjenopptatt.)
Hvis vi finner redet, vil det føye enda et viktig datapunkt til identifikasjonen av steder der harpyer fortsatt lever, for deretter å beskytte de stedene. Miranda ser på en GPS-nål som markerer det stedet der han tror at redet kan vaere. En brusende elv blokkerer veien. Ufortrødent finner han en veltet, halvråtten trestamme som mirakuløst holder vekten vår når vi bytter på å skyve oss over.
Vi kravler opp en sølete elvebredde, når endelig fast grunn og beveger oss raskt gjennom den siste kilometeren, helt til vi får øye på den brede, majestetiske stammen av et paranøttre, som er en fredet art. Det høye kronetak er et foretrukket redested for harpyørner i Everton Mirandas studieområde. Vi ser opp i det tette løvet over oss. Omkring 30 meter oppe avslører et kikkhull en enorm samling av kvister. Redet!
Men bortsett fra en hvit fjaer finner vi ikke noe bevis for at det er bebodd. Avspill av opptatte harpykall – en rekke gjennomtrengende skrik – framkaller heller ikke noe svar. Miranda gjetter på at den ungen som tidligere bebodde dette redet på fulltid, nå må vaere en tenåring i ferd med å flytte hjemmefra etter tre år i sine foreldres territorium.
Hvis harpyørner ikke forstyrres, kan de bruke det samme redet i tiår, og ifølge Miranda er det sannsynlig at dette redet får en ny unge mot slutten av 2020. Hvis alt går bra, håper han at turister vil bli brakt hit for å beundre det – og bidra til å beskytte det.
FRAMFOR Å STUDERE harpyer i det uspolerte Amazonas, valgte Miranda å fokusere på skogryddingsbuen, der fuglene var hardt presset.
Fra 2004 til 2012 reduserte Brasil skogryddingsraten med 83 prosent, til 4400 km2 i året. Men skogryddingen skjøt fart igjen da kveg- og soyabønnebaroner begynte å kjøpe seg innflytelse hos politikere. Jair Bolsonaro, som ble president i 2019, rullet tilbake innsatsen for å bremse den ulovlige skogryddingen, noe som har bidratt til en at den har økt med 30 prosent. Ifølge noen estimater er 95 prosent av skogryddingen ulovlig.
Da Everton Miranda ankom regionen, fortalte folk ham at ørnene allerede hadde forsvunnet. Han opprettet en base til seg selv i en fransk forskningsstasjon omkring 250 kilometer vest for byen Alta Floresta, som har nesten 52 000 innbyggere og mer enn 790 000 kveg.
Før biologen kunne begynne forskningen sin, måtte han finne reder. Etter å ha gjennomtrålet 50 kilometer av jungelen, fant han endelig ett. Han regnet ut at han med den farten kunne lokalisere et par reder hver måned. Tre måneder og 400 kilometer senere hadde Miranda ikke funnet flere reder. Han trengte hjelp. Han begynte å sette opp plakater som tilbød en belønning som svarer til om lag 800 kroner til alle som finner et rede.
Letingen førte ham til paranøttsamlere som streifer omkring i skogen etter nedfallsnøtter, noe som er grunnlaget for en innbringende og baerekraftig industri. «Jeg innså at det var folk som hele tiden utforsket skogen uansett», sier han. Han begynte å ta kontakt med paranøttsamlernes organisasjoner.
«Jeg husker at jeg hørte om denne sprø fyren som var på utkikk etter harpyer i Amazonas», husker Veridiana Vieira, som er formann for Gren Valley-bosetningens sammenslutning av paranøttsamlere. Før hun møtte Miranda, forteller Vieira, hadde hun bare tenkt på harpyørner som kyllingjegere, selv om hun aldri selv hadde sett en. Hun likte tanken om å bidra til vitenskapen, så hun meldte på foreningen til å delta i prosjektet.
Miranda laerte nøttesamlerne hvordan de kunne spille et ørnekall på telefonen, og hvordan de kunne se tegn på et rede nede på skogbunnen.
Harpyørner foretrekker å bygge reder i trekronene i paranøttraerne. Derfor har nøttesankere blitt nøkkelpersoner i å finne de sjeldne redene.
«Nå utveksler alle data om harpyer via WhatsApp», sier Vieira.
Inntil videre har sammenslutningen hennes, og andre grupper av nøttesamlere, hjulpet Miranda med å finne 34 reder over hele delstaten – et «bemerkelsesverdig og utrolig verdifullt og usedvanlig» datasett, sier Richard Watson, som leder en organisasjon som har samlet sammenlignbare data i Panama.
Miranda lanserte også en PR-kampanje for å opplyse folk om harpyørner og forsøke å redusere antallet bevisste drap. Da han intervjuet 180 jordeiere, så han fotografier av mennesker som holdt døde harpyørner, og beregnet at de hadde skutt minst 180 ørner på to år. Mer enn 80 prosent sa at de aldri hadde sett en så stor fugl og bare ville se naermere på den.
Miranda ble imidlertid oppmuntret av at mange jordeiere også fortalte ham at de nå angrer å ha skutt en ørnene, saerlig etter å ha laert mer om de truede fuglene.
«I dag er alle klar over at harpyørner bidrar positivt til regionen, så folk dreper dem ikke lenger», sier den tidligere skogsarbeideren og jegeren Roberto Stofel, som nå arbeider med Everton Miranda som profesjonell treklatrer. I to tilfeller har en skogsarbeider og en rancher faktisk reddet harpyunger som ellers ville ha blitt drept. Everton Miranda, Roberto Stofel og kollegene deres tok var på dem og satte dem fri.
DET HJELPER Å FOREBYGGE at ørnene blir skutt, men den virkelige utfordringen består i å finne måter å tjene penger på skogen som ikke krever
rydning av enorme områder, sier Miranda. «Vi brenner verdens biologisk mest mangfoldige skog for å holde noen få magre kyr», sier han. «For å stoppe skogrydding må vi finne en smart måte å ta med Amazonas i den globale økonomien på.»
Den gode nyheten er at folk i Brasil kan tjene penger uten å felle traer, legger han til. Innsamling av paranøtter og fiskeoppdrett er for eksempel mer lønnsom og baerekraftig enn kvegdrift, viser flere vitenskapelige studier. Turisme kunne vaere et annet levedyktig alternativ.
I desember 2016 tok Miranda kontakt med Charles Munn, som eier økoturismefirmaet SouthWild i Cuiabá i Brasil, og innen en måned hadde de en kontrakt på plass. «Mange forskere er bare interessert i grunnforskning, ikke i å bruke resultatene til å lete etter baerekraftige løsninger», sier Munn. «Everton er usedvanlig fordi han også virkelig interesserer seg for å skape grønne arbeidsplasser og beskytte naturen.»
Munn, som organiserer luksusfotosafarier i Sør-Amerika, har bevist at han kan gjøre naturvern innbringende. Han var den første til å bringe turister inn for å se de nå berømte jaguarene i Pantanalregionen i Brasil, som er verdens største tropiske våtområde. En studie viste at jaguarturisme genererte nesten sju millioner dollar i årlig omsetning for sju anlegg i hele den brasilianske delen av Pantanal. De rancherne som får inntekter fra turisme, skyter ikke lenger jaguarer – selv om de innimellom dreper kveg.
«Dette er som risikokapitalisme for dyrelivet», sier Munn. «Vi forsøker å finne ut hva som faktisk kan fungere ved å bruke disse dyrene til å beskytte leveområdene deres mot oss.» Fra juli 2020 hadde Everton Miranda rekruttert 35 jordeiere med harpyreder på eiendommene sine til å delta i programmet.
Når redene frambringer en unge, leier Charles Munns firma lokale folk til å bygge et nesten 30 meter høyt utkikkstårn til turister. Jordeiere får om lag 125 kroner om dagen fra hver turist, og andre i lokalsamfunnet tjener penger som portører, sjåfører og kokker. Munn gir en garanti for å se en harpyørn i øyenhøyde – ellers får folk pengene tilbake.
Miranda mener at Mato Grosso til syvende og sist kan tiltrekke omkring 700 mennesker i året for å se harpyreder. Det ville vaere lønnsomt for Charles Munns firma – og et gullegg for ørnene.
Selv på dette tidlige tidspunktet har turismen hatt en virkning ved å overbevise jordeierne om at «skogen ikke er et økonomisk goldt sted», sier Everton Miranda, som er dypt engasjert i å sikre en framtid for harpyer og det biologiske mangfoldet de representerer. Han planlegger å starte et rovdyrinstitutt neste år i Alta Floresta, som arbeider for å fremme grunnforskning og praktiske løsninger.
«Naturbevaring i Amazonas fungerer bare hvis folk som bor her, også føler eierskap til og driver bevaringsinnsatsen», sier han. «På ett eller annet tidspunkt vil vi innse at Amazonas er Brasils største aktivum.» ▯
Rachel Nuwer er forfatter av en bok om krypskyting: Poached: Inside the Dark World of Wildlife Trafficking. Fotograf Karine Aigner fokuserer på forholdet mellom dyr og mennesker. Dette er hennes første oppgave for magasinet.