DINOHJERNER
juratiden. Etter millioner av år forandrer varme og trykk ofte slike mikroskopiske rester gjennom kjemiske reaksjoner. På tross av sin endrede tilstand inneholder stoffene uvurderlige spor om dinosaurers atferd. I en studie fra 2018 viste Jasmina Wiemann at det lyset som reflekteres når man bestråler visse dinosaureggeskall med en laser, avslører nedbrutt protoporfyrin og biliverdin – kjemiske forbindelser som gir moderne fugleegg farge og flekker.
Basert på en slik analyse hadde de kalkholdige eggeskallene av Velociraptor-slektningen Deinonychus en blålig nyanse, noe som tyder på at dinosauren, som moderne fugler med tilsvarende fargerike egg, hadde reder i det fri og ruget på eggene.
Derimot er fossilerte Protoceratops-fostre fra Mongolia og Mussaurus-fostre fra Patagonia omgitt av noe som en gang var et laeraktig eggeskall. Funnet tyder ikke bare på at disse dinosaurene begravet redene sine, akkurat som moderne havskilpadder, men også at de første dinosaurenes egg var tilsvarende myke.
Det gir ny informasjon om dinosaurenes utviklingshistorie, ettersom det innebaerer at harde eggeskall – som finnes i hele Dinosauria-gruppen – ikke kan ha en felles opprinnelse. Tvert imot har den egenskapen utviklet seg minst tre ganger.
MER ENN NOE ANNET viser de vitenskapelige framskrittene oss at dinosaurer ikke bare var de truende skapningene vi noen ganger ser på film. De gjorde kur til hverandre med pompøs kroppspynt og kjempet om sosial status. De brakk beina og ble rammet av infeksjoner. De snappet etter insekter og gumlet på bregner. De levde et liv som var like variert, hektisk og ensformig som for fuglene utenfor vinduene våre.
Det er en erkjennelse som slår meg når jeg går gjennom Bhart-Anjan Bhullars laboratorium ved Yale University. Bhullar studerer fossiler og fostre fra levende dyr for å finne ut hvordan forhistoriske dinosaurer ble til fugler.
I en studie fra 2012 kom Bhullar fram til at fuglekranier utviklingsmessig sett er bygget over samme tema som unge dinosaurkranier: Unge dinosaurkranier hadde tynnere knokler og mer fleksibilitet, som fugler utnyttet til å utvikle nebb. Han har også vist at man ved å blokkere nebbets viktigste molekylaere baner kan gi kyllingfostre Archaeopteryx-lignende snuter.
Også i andre deler av fuglenes anatomi har Bhullar funnet slående eksempler på hvordan fuglefostre i all vesentlighet oppsummerer sin egen evolusjonshistorie. Han viser meg et mikroskopbilde av vingene til et vaktelfoster, som ser akkurat ut som armene på en rovdinosaur, de har til og med små dinosaurhender.
«Det er Deinonychus! Se på det!» utbryter han. Først når fuglen er naermere klekking, blir denne fortidsformen overskrevet for å bli til den velkjente fuglevingen.
Selv lenge etter at jeg har forlatt Yale, kan jeg ikke få den lille vaktelkloa ut av hodet. Dinosaurer er fortsatt med oss, som spøkelser i eggene av sine flyvende etterkommere.
Forbindelsen mellom fortid og nåtid blir tydeligere i London, når vår tilmålte tid på dinosaurøya naermer seg slutten. Mens dinosaurenes verden endte med et brak, står Crystal Palacedinosaurene overfor en langsommere og mer snikende trussel. Skulpturene har blitt føyd til Storbritannias register over truet kulturarv, men manglende vedlikehold har medført sprekker i mange av dem. Med behovet for fornyelse synlig overalt omkring oss spør jeg Susannah Maidment hvordan dagens forskere ville skapt sin versjon av Crystal Palace Park. Hun gir et elegant svar: Hun ville fylle det med fugler.
«Dinosaurer er de mest mangfoldige landlevende virveldyrene som er i live i dag», sier hun mens en flokk måker svever over oss og plasker ned i vannet.
«De forsvant aldri.»
Michael Greshko
skrev om et kanadisk dinosaurfossil i nummer 6/2017. Paolo Verzone har vunnet tre World Press Photo-priser. Vitenskapsillustratør Davide Bonadonna avbildet for første gang Spinosaurus i nummer 10/2014. Gabriel Ugueto spesialiserer seg på å rekonstruere utdøde arter.
Et mikroskopbilde av forbeina til et vaktelfoster ligner på armen til en rovfugldinosaur, faktisk med en liten dinosaurhånd.