«Den store elven flyter fra fjellene til havet. Jeg er elven, elven er meg.»
Med disse ordene proklamerer maoristammer i Whanganui på New Zealand det ubrytelige båndet de har med sine forfedres elv. Den starter i snøen mellom tre vulkaner på Nordøya. Stammene sier at en tåre fra Himmelfarens øye falt ved foten av det høyeste fjell, det ensomme Ruapehu, da elven ble født.
Oppsvulmet av utallige bielver åler den seg gjennom det kuperte landskapet – en del av det er vernet som en nasjonalpark – på sin 290 kilometer lange reise til havet. Hvis man kjører langs den bratte kanten av River Road, kan man langt under seg se kanoer som flyter nedover rolige strekninger, i ett med strømmen og lasten av drivgods og skum. De som er om bord, stikker årene sine dypt i vannet når de suser gjennom strykene.
Dette er elven som Whanganui-stammene i mer enn 700 år kontrollerte, hadde et bånd til og var avhengige av. Den er deres awa tupua – den hellige kraftens elv. Men da europeerne ankom på midten av 1800-tallet, ble stammenes tradisjonelle myndighet underminert – og til slutt fjernet helt ved lov.
Siden den gang har de sett elven bli ødelagt og vanaeret, selv om den ble hyllet som en naturperle. Strykene ble sprengt med dynamitt for å la turisthjuldampere slippe igjennom og for å åpne innlandet for nybyggere. Grusen i elven ble gravd ut og brukt til jernbaneballast og veier, noe som skadet elveleiet og fiskebestandene. Munningen ble utløp for kloakk fra en by.
Det verste av alt var at mesteparten av vannet ble omdirigert til et annet område som et ledd i en omfattende vannkraftplan som fratar elvens øvre strekninger sitt naturlige løp – en dyp kul
turell krenkelse. Ifølge maorienes verdenssyn er hodet den helligste delen av enhver person, og for dem er denne elven nettopp en person – en tupuna eller stamfar.
Men 20. mars 2017 skjedde det noe bemerkelsesverdig. New Zealand anerkjente ved lov det maorier hele tiden har insistert på: Elven er et levende vesen. Parlamentet vedtok lovgivning som erklaerte at Te Awa Tupua – elven og alle dens fysiske og metafysiske elementer – er en udelelig, levende helhet og framover besitter «alle de rettighetene, fullmaktene, pliktene og ansvaret som kjennetegner en juridisk person.» Det er ikke det eneste vedtaket av sitt slag. Basert på forbildet fra Whanganui har 2127 kvadratkilometer av skoger, sjøer og elver – en tidligere nasjonalpark kjent som Te Urewera – også fått samme status. Snart blir et fjell, Taranaki, den tredje.
ANDRE STEDER I VERDEN
har det vaert forsøk på å gi naturen juridiske rettigheter, deriblant Indias hellige elver Ganges og Yamuna. I februar i år anmodet velgere i Toledo i Ohio om å gi
Erie-sjøen juridisk status. I kjølvannet av disse initiativene er det mange som spør seg selv om slike juridiske teknikker vil ha noen verdi i en rettssal. Vil naturen for eksempel kunne saksøke mennesker for de skadene de påfører?
Det er det ingen som vet svaret på. Det er fortsatt ikke anlagt noen rettssaker. Det er vanskelig å spekulere på hva utfallet ville bli.
For mange maoriledere er dette fokuset på juridiske rettigheter malplassert. Det som virkelig betyr noe, mener de, er at mennesker får en ny holdning til naturens verden, som ikke er basert på rettigheter, men på ansvar. Det er en oppfatning som med en omskrivning av John F. Kennedys berømte ord kunne lyde slik: Spør ikke hva naturen kan gjøre for deg – spør hva du kan gjøre for naturen.
Formålet med vedtaket i New Zealand er å rette opp en urettferdighet som går mang eår tilbake i landets historie. Bakgrunnen for dette vedtaket ligger i det det sannhets- og forsoningsprosjektet som landet har arbeidet med gjennom store deler av de siste 40 årene for å råde bot på en lang historie av brutte løfter til maoriene. En rekke regjeringer (forfatningemessig kjent som «Kronen») har brutt Waitangi-traktaten, som grunnla
nasjonen New Zealand, helt tilbake til det året den ble signert.
Siden 1975 har en undersøkelseskommisjon (Waitangi-tribunalet) undersøkt, rapportert og anbefalt tiltak for å gjøre noe med problemene som er beskrevet av de mer enn hundre stammene i Aotearoa (New Zealand).
Traktaten garanterte maoriene den høyeste autoriteten som de hadde utøvet i uminnelige tider, over sine territorier, bosetninger og alt det de holdt hellig. Whanganui-høvdingene som signerte traktaten i 1840, ville uten tvil ha betraktet elven som en skatt – en uvurderlig skatt. Den var spiskammer, medisinskap, hovedvei og forsvarsverk. Den var medisinmann, prest, foreldere. Den var kilden til prestisje og identitet. Den var, som Waitangi-tribunalet forklarte i en rapport om traktatkravet for Whanganui-elven, den sentrale blodåren til et felles hjerte.
Kunnskapen om elven var dyptgående. De visste hvordan, når og hvor de kunne få 18 arter av ferskvannsfisk, samt muslinger, kreps og reker.
De spesialiserte seg i å konstruere store gitterverksdemninger av tre for å fange ål, som de tok tusenvis av. De kjente og navnga alle strykene i elven. De kjente de åndelige vokterne, taniwha, som bodde i hver bukt i elven.
Bosetningene – på 1800-tallet var det 143 av dem – lå mellom elven og skogen. Noen landsbyer var lagt på toppen av klipper. For å komme ned til elven brukte de taustiger av vinranker som de kunne trekke opp for hindre plyndringstokter.
De kunne stanse sine tradisjonelle fiender, men de kunne ikke stoppe kolonistene. Den nye regjeringen ville ta kontroll over elven. I 1903 ble det satt inn en klausul i en lov om kullgruver. Den ga regjeringen eierskap over alle seilbare elveløp. Det var i strid med traktaten, og det forseglet elvens skjebne. Whanganui-maoriene kjempet mot overtakelsen av elven i en av de lengste juridiske tvistene i landets historie, men til ingen nytte.
FØR NÅ.
I den nye loven beklager regjeringen sin historiske urett og vedgår at det var en overtredelse av traktaten som underminerte Whanganui-stammenes evne til å utøve sine rettigheter over og ansvar for elven, og at det