Ordføreren i den lille byen i Bolivia trodde hun skulle dø.
Det var 6. november 2019, og rådhuset brant, antent etter et omstridt presidentvalg i oktober og protester som avsatte den sosialistiske presidenten Evo Morales.
Ordfører María Patricia Arce Guzmán, 48 år gammel, som var medlem av partiet til Morales, Bevegelsen for sosialisme (MAS), slapp unna røyken og forsøkte å unngå den fiendtlige folkemengden utenfor.
Hemmet av et dårlig kne løp hun gjennom gatene i byen Vinto i Cochabamba i Bolivia, der hun hadde vaert ordfører siden juni 2015. Hun mistet skoene, men stoppet ikke.
«Så grep de fatt i meg og begynte å rope at jeg var en morder», forteller Arce senere. Timelange prøvelser fulgte.
Urostifterne helte bensin over henne. Hun luktet urin og blekemiddel. Hun ble sparket og slått med stokker, steiner ble kastet på henne, og hun ble trukket barføtt til et sted der en 20 år gammel mann, Limberth Guzmán Vásquez, var død etter sammenstøt mellom venstreorienterte tilhengere av den avsatte presidenten og deres høyreorienterte motstandere.
Morales-motstanderne beskyldte Arce for å finansiere og støtte venstreorienterte involvert i den volden som kostet den unge mann livet. «Jeg trodde de ville drepe meg, sette fyr på meg», sier Arce.
En mann helte rød maling over henne. En kvinne klippet av det lange håret hennes. «Det følte som om hun nesten rev av hodebunnen min.» Noen i mengden ropte at de ville drepe de to sønnene hennes.
Andre sa at hun skulle gå av og fordømme den tidligere presidenten, Morales, som hadde blitt erklaert som vinner av valget, midt i beskyldninger om valgsvindel. Etter å ha mistet støtten fra militaeret og politiet gikk Morales av.
Videoer sirkulerte på sosiale medier av en nødlidende, men trossig María Arce omgitt av maskerte demonstranter. «Jeg vil ikke holde kjeft!» sa hun i en sekvens. «Og hvis de vil drepe meg, så la dem drepe meg!» Til slutt kom det folk hun ikke visste hvem var, fikk henne vekk på motorsykkel og overleverte henne til politiets beskyttelse.
Angrepet på María Arce avspeiler den bitre splittelsen i boliviansk politikk. Men det kastet også lys på et paradoks: Bolivia er kjent for å fremme representasjonen av kvinner i kommuner og i staten – men det er samtidig et av de farligste stedene i Sør-Amerika å vaere kvinne. Landet har den høyeste raten av «kvinnedrap» – kvinner som blir drept på grunn av kjønnet sitt – på hele kontinentet: 2,3 mord per 100 000 kvinner i 2018. I 2019 ble 117 kvinner drept. Det anslås at 70 prosent av kvinnene i Bolivia har blitt seksuelt eller fysisk mishandlet.
Derfor sier ordfører Arce og mange andre kvinner i boliviansk politikk at angrepet delvis hadde røtter i en machokultur – en bitter utgave av de utbredte fordommene som utfordrer kvinnelige ledere i hele verden, blant annet i Bolivia, der en lov fra 2010 krever at kvinner utgjør minst halvparten av alle partikandidater til føderale, delstatlige og lokale folkevalgte poster. Kvinner har nå 53 prosent av plassene i landets lovgivende forsamling.
Arce antar at overfallet på henne skyldes de prosjektene for å styrke kvinners selvbestemmelse hun har innført: yrkesrettet opplaering som kurvfletting og matlagning, som har som mål å fremme kvinners økonomiske uavhengighet. Hos noen menn var ikke de prosjektene populaere, sier hun.
Arces motstandere beskylder henne for å misbruke offentlige midler til å oppildne til vold, noe hun benekter. «Det er mye machokultur her», sier hun. «Jeg tror de ville gi meg en laerepenge og gjøre meg til et eksempel til skrekk og advarsel.»
Arce vendte tilbake til kontoret sitt i Cochabamba noen få uker etter angrepet for å avslutte en valgperiode som skulle slutte 30. mai 2020. En varm formiddag i desember sitter hun ved skrivebordet sitt. Håret har begynt å vokse ut igjen. «Frykten er der alltid», forteller hun. «Jeg føler meg ikke trygg her.»
Vinduene på kontoret hennes ble knust under opptøyene og er fortsatt dekket av plast. «Vi kvinner har kjempet for å bli representert i politikken, og vi kan ikke gi opp nå», sier en gråtkvalt Arce med henvisning til ordførerposten sin. «Hvis jeg trekker meg og lar dem vinne, hvilken beskjed sender det til folket, til de kvinnene jeg sier skal holde ut?»
GJENNOM HELE HISTORIEN har kvinner som har søkt politisk makt, ofte blitt møtt med motstand, fra nedsettende bemerkninger til mord. Kvinner har oppnådd betydelige framskritt, men står fortsatt overfor velkjente barrierer, også i land som har gitt kvinner en større stemme i regjeringen. I mer enn halvparten av verdens land, inkludert Bolivia og konfliktplagede land som Afghanistan og Irak, garanterer kjønnskvoter til de lovgivende forsamlingene nå kvinners formelle politiske deltakelse. Slike kvoter har imidlertid sine begrensninger. De har blitt kritisert for å vaere udemokratiske og diskriminerende ved å favorisere kvinner i stedet for menn utelukkende basert på kjønn. Og de forhindrer ikke at kritikk av kvinnelige politikere av og til antar en grov, sexistisk tone.
Det er også historiske, strukturelle ulikheter innleiret i kjønnsnøytrale politiske systemer. Systemer som ikke har kvoteordninger, kan favorisere de dominerende gruppene i samfunnet, inkludert menn, hvite mennesker og de som har betydelige økonomiske ressurser. Og
Statsminister Jacinda Ardern taler til parlamentet i New Zealand i februar 2020.
det er en utfordring å overvinne barrierene for politisk adgang. Hva kvinner kan – og ikke kan – gjøre når de først er ved makten, er en annen sak. Det at kvinner blir inkludert i et parti eller et parlament, kan sikre en formell likestilling, men det kan også vaere ren symbolisme, hvis kvinnelige politikere blir sett, men sjeldnere hørt. Og så er det spørsmålet om hvilke kvinner som får adgang til maktens korridorer, og hvor representative de er for andre – spørsmål som flere land, inkludert New Zealand og Afghanistan, strever med. På tross av trusler, vold og andre barrierer holder kvinner rundt om i verden fast ved kampen om politisk makt.
NOEN REGJERINGER har gjort betydelige framskritt når det gjelder å øke kvinners deltakelse i politikken – uten å innføre kvoter. New Zealand, som var det første landet i verden som ga kvinner stemmerett, i 1893, ligger på en 20. plass på en rangering av kvinners deltakelse i parlamentet, utarbeidet av Den interparlamentariske union (IPU). Til sammenligning lander USA helt nede på en 81. plass, mens Danmark rett under New Zealand på en 25. plass. Men i noen land blir ikke kvinnenes naervaer i beslutningsprosessene nødvendigvis omsatt til større likestilling for landets kvinner. For noen kvinner, slik som parlamentsmedlemmer i Irak, er det å ha kommet til makten ikke alltid ensbetydende med å ha makt.
Irak gikk en gang forrest når det gjelder kvinners rettigheter i Midtøsten. Landets lov om personlig status fra 1959 begrenset polygami og barneekteskap, forbød tvangsekteskap og styrket kvinners rettigheter i saker om skilsmisse, foreldremyndighet og arv.
Grunnloven fra 1970, utarbeidet av Saddam Husseins sekulaere Baath-parti, nedfelte like rettigheter for alle innbyggere. Kvinners leseferdigheter, utdannelse og deltakelse i arbeidsstyrken ble alle aktivt fremmet gjennom tiltak som gratis barnepass og seks måneders betalt svangerskapspermisjon.
Disse framskrittene ble satt tilbake av internasjonale sanksjoner og tiår med krig. Saddam Hussein var en brutal diktator, men falt fra makten i 2003, banet det vei for konservative prester og parlamentsmedlemmer som har forsøkt å innskrenke kvinners rettigheter. De religiøse politiske partiene «går virkelig ikke inn for kvinner i høye stillinger», sier Hanaa Edwar, som har arbeidet med menneskerettigheter i over 50 år.
Den irakiske grunnloven etter 2003 krever at en fjerdedel av landets parlamentsseter forbeholdes kvinner, men det å vaere til stede i rommet betyr ikke nødvendigvis at man blir hørt. Noora al-Bajjari, et kvinnelig parlamentsmedlem fra Mosul som ble valgt inn i 2010, sier at de religiøse partiene og blokkene som dominerer parlamentet, «anser kvinners naervaer for bare å oppfylle kvoten, men ikke for å ha en egentlig rolle i viktige beslutninger».
Det er ingen kvinner i Iraks regjering eller andre høytstående roller, og al-Bajjari sier at Iraks kvinnelige parlamentsmedlemmer ikke står sammen. «Jeg må vaere aerlig. Vi kvinner støtter ikke hverandre eller oss selv. Det er et element av sjalusi, egoisme, konkurranse.»
Hvis Iraks 84 kvinnelige lovgivere slo seg sammen, ville de danne en betydelig blokk i parlamentet, som har 329 seter, sier Hanaa Edwar. Fram til 2018 var forsøkene på å danne
en kvinnelig gruppe mislykket. Edwar forsøker å endre holdninger i parlamentet gjennom seminarer for mannlige og kvinnelige medlemmer fokusert på å styrke kvinners politiske makt og kvinnesaker.
«Vi gjennomfører ikke konfrontasjoner, vi prøver å skape en samarbeidskanal, også med dem som er mot de sakene vi tar opp», sier hun.
Og hun ser resultater: «Noen av dem var religiøse mennesker – de endret holdning», legger hun til. «Men problemet er ikke bare å skape endring; det er de høylytte stemmene fra de som er mot endring. De er en veldig liten gruppe, men de er veldig aggressive, og ... de prøver å drukne andres stemmer.»
Hun snakker om folk som de konservative parlamentsmedlemmene som i 2014 støttet et lovforslag kjent som Jaafari-loven. Blant lovens 254 paragrafer var det en bestemmelse om å legalisere ekteskap for jenter helt ned til ni år, mens en annen erklaerte at en mann ikke skulle vaere forpliktet til å støtte sin kone økonomisk hvis hun enten var for ung eller for gammel til å tilfredsstille ham seksuelt. Kvinneaktivister var den drivende kraften i opposisjonen mot lovforslaget og klarte å få det fjernet fra parlamentets dagsorden – og å imøtegå et senere forsøk, senest i 2017, for å innføre lignende lovgivning.
«Vi snudde folkestemningen mot det», sier Edwar. «Jeg var så glad for å se at det ikke bare var stemmene våre, men ... også en del andre stemmer i offentligheten i Irak som tok veldig sterkt til orde mot dette. Det var det lykkeligste øyeblikket.»
AFGHANISTANS KVINNER HAR, som kvinnene i Irak, lidd under flere tiår med krig, utenlandske militaerintervensjoner, fundamentalistiske islamister som Taliban ved makten, veltet og ved makten igjen, og stadig større politisk ustabilitet og usikkerhet. Men til forskjell fra Iraks kvinnelige parlamentsmedlemmer, som brukte lang tid på å danne en kvinnefellesskap, dannet kvinnene i parlamentet i Afghanistan en gruppe for mer enn et tiår siden. 28 prosent, eller 68 av de 249 setene i Afghanistans underhus, er forbeholdt kvinner.
Shinkai Karokhail ble først valgt til parlamentet i 2005 som en av representantene for hovedstaden Kabul. Hun bidro til å samle
kvinnevalggruppen, ansporet av et utkast til det som ble kalt den sjiittiske loven om personlig status. I innhold minnet den om Iraks Jaafarilovforslag, og begge var basert på samme religiøse rettspraksiser. «Det var forferdelige ting», sier Karokhail om lovforslaget.
«Problemet var at de viktigste beslutningstakerne i dette samfunnet er menn, ikke kvinner; selv om vi blir politikere, er det en mann som har det første og siste ordet», sier Karokhail, som mottok drapstrusler for å argumentere mot lovforslaget. «Jeg var under stort press. Jeg begrenset mine bevegelser og fikk vakter til å passe på meg. Det var en forferdelig tid.»
Kvinnelige parlamentsmedlemmer utgjør bare noen titall av de omkring 150 medlemmene av kvinnenes valggruppe, som omfatter kvinner fra sivilsamfunnet, rettsvesenet og media. «Det viktigste var at vi holdt sammen og sa: Hva er viktig for oss?» sier Karokhail. «Hvis man sitter i parlamentet, og man kom inn via kvotesystemet, følger det med forpliktelser. Vi skal arbeide for kvinnene i Afghanistan.»
Lovforslaget ble endret, og på tross av fortsatte protester fra kvinnelige aktivister ble det vedtatt i 2009, det samme år som vedtaket av loven om avskaffelse av vold mot kvinner som ble framsatt av kvinnegruppen.
Afghanistans kvinner står nå overfor en ny, men velkjent utfordring – Talibans er tilbake, med sine kvinneundertrykkende holdninger. I 2001 ble Taliban-regjeringen avsatt i en USAledet invasjon etter terrorangrepet 11. september, som straff for at Taliban hadde beskyttet al-Qaeda-leder Osama bin Laden. I februar 2020 signerte USA en fredsavtale med Taliban for å avslutte 18 års krigføring. Det er uklart hvor stor innflytelse Taliban fortsatt har i det krigsherjede landet, og hvordan gruppen har til hensikt å bruke den innflytelsen, etter at de amerikanske troppene trekker seg ut.
«Vi vet fortsatt ikke riktig hva Taliban ønsker at vi skal ofre», sier Shinkai Karokhail. Hun påpeker at afghanske kvinner ikke var tatt med i fredsforhandlingene mellom USA og Taliban. «Kvinner var alltid taperne av krigen, og vi ønsker ikke å vaere taperne i fredsavtalen. Det er vi bekymret for. Vi er ikke mot fred, vi er ikke mot å bringe Taliban tilbake til det politiske livet i Afghanistan for i det minste å avslutte denne lange krigen.»
Men kvinnene i dag er ikke kvinnene fra fortiden. Kvinner fortjente en plass ved forhandlingsbordet, mener hun.
Jamila Afghani, en framtredende kvinnerettighetsaktivist og islamsk laerd, var en av de få kvinnene som fikk en audiens med Taliban. Hun var blant en delegasjon av kvinner som skulle møte høytstående talibanere som deltok i fredsforhandlingene i Doha forrige sommer. De elleve kvinnene var en del av en større gruppe av afghanske borgerrettighetsaktivister.
Under de formelle møtene var det dessverre ingen mulighet for å si noe om kvinners rettigheter, men vi tok opp dette spørsmålet i tepausene og lunsjpausene, forteller hun.
Dette to dager lange møtet gjorde Jamila Afghani bekymret. «Taliban sa at de vil gå med på de shariafastlagte rettighetene og reglene for kvinner», eller mer presist sin egen fortolkning av slike rettighetene, noe Afghani betrakter som «fullstendig uakseptabelt og ikke-islamsk» på grunn av de begrensningene som pålegges kvinnene. «Vi kan ikke gå tilbake til hvordan det var før, under Taliban-regimet», sier hun. «De forbød kvinner å gå på skolen og ta arbeid. Det kan vi ikke tolerere.»
Siden Taliban-regimet falt i 2001, har Jamila Afghani arbeidet for å styrke kvinners makt gjennom islam ved å undervise omkring 6000 imamer over hele landet om kvinners rettigheter gjennom utviklingsorganisasjonen Noor. Hun har også sørget for at omkring 50 000 jenter og kvinner har laert å lese og fått religionsundervisning. Hun sier at hun har blitt truet av Taliban mange, mange ganger, og at åtte av imamene i
Afghanistans kvinner frykter nå å miste de rettighetene de sikret seg etter at det strengt tradisjonelle Taliban-styret falt i 2001.
nettverket hennes har blitt drept i løpet av de siste to årene for å undervise en utgave av islam som ikke harmonerer med det Taliban går inn for. Hun vil gjerne at andre kvinnelige aktivister som har kunnskap om islam, skal samarbeide om å presentere fortolkninger av sharia som er alternativer til Talibans versjon.
Men Shinkai Karokhail sier at hun ikke føler seg representert av Jamila Afghani og ideene hennes. Afghani har en annen mentalitet enn de fleste afghanske kvinner, sier Karokhail og legger til at selv om det var viktig å ha med kvinner i fredsforhandlingene med Taliban, «hvilke kvinner snakker vi om? ... Man kan ikke ha et par politiske elitekvinner ... og så at kvinner er representert.»
Jamila Afghani har hørt den kritikken før. «Noen ganger tenker jeg: Hvor hører jeg hjemme? Sivilsamfunnet er moderat; sivilsamfunnet synes at jeg er konservativ, eller at jeg er islamist, og noen av de islamistiske folkene sier at jeg innfører en ny for for islam», sier hun. «Jeg kan ikke representere alle, men jeg er sikker på at jeg kan representere et stort antall kvinner som tror på islamske verdier.»
DET ER ET SPØRSMÅL som også fredelige, historisk sett progressive, vestlige demokratier som New Zealand har strevd med: Hvilke kvinner er det som blir hørt, fra hvilke lokalsamfunn, og hvem snakker de på vegne av? New Zealands nåvaerende leder, 39 år gamle Jacinda Ardern, er landets tredje kvinnelige statsminister, etter at Jennifer Shipley banet veien i 1997, etterfulgt av Helen Clark to år senere. New Zealand har aldri valgt en statsminister av noe kjønn fra landets opprinnelige maoribefolkning, som utgjør om lag 16,5 prosent av New Zealands nesten 5 millioner innbyggere. Det har vaert maorier i parlamentet siden 1868, etter at loven om maorirepresentasjon fra 1867 reserverte fire folkevalgte seter til maorier, av de 120 setene i Representantenes hus, som omfatter 71 folkevalgte seter og 49 som pekes ut av partiene. Nå, mer enn 150 år senere, er det sju valgte maoriseter og 29 maorier i alt, av dette 11 kvinner, i Representantenes hus.
New Zealands maoribefolkning sikret sine rettigheter ved å inngå Waitangi-traktaten, som ble nasjonens grunnlovsdokument, med de britiske kolonistene i 1840. Det verserer hundrevis av anklager fra maorier om brudd på avtalen. Traktaten ble erklaert ugyldig i 1877 av New Zealands høyesterettsdommer, sier James Prendergast. Han sa at det var en avtale «mellom en sivilisert nasjon og en flokk ville», som ikke kunne signere en traktat. Den ble først anerkjent igjen på 1970-tallet.
Før kolonisering delte maorikvinner «en likestilt, men komplimentaer makt med menn». Kvinner var ansvarlige for folkets åndelige velbefinnende, mens menn sysselsatte seg med den fysiske verden, sier Margaret Mutu, professor i maoristudier ved University of Auckland og en stammeleder for ngati kahu-folket.
«Kvinner var en viktig del av det beslutningstagningen og utøvelse av makt», sier hun og legger til at kolonistenes vestlige, patriarkalske tradisjoner, saerlig kristendommen, «gjorde enorm skade på det systemet.»
På slutten av 1800-tallet kjempet maorikvinner, med Meri Te Tai Mangakāhia i spissen, for kvinners stemmerett og retten til å stille til valg i parlamentet. «Maorikvinner godtok aldri at de ikke hadde noen rolle eller stemme, slik hvite kvinner gjorde», sier Mutu.
På mange måter har maorikulturen blitt allmenngjort, selv om assimilering også kan vaere en form for kolonialisme. Maori-hilsener som Kia Ora brukes i stor grad av ikke-maorier, og skolegutter laerer å oppføre hakakrigsdansen. På tross av den tilsynelatende integrasjonen er relasjonene mellom noen lokalsamfunn av maorier og ikke-maorier anstrengt, med tvister om jordrettigheter og anklager om at staten har vaert partisk mot maorikvinner.
Kiritapu Allan, 36 år gammel, ble utnevnt av arbeiderpartiet og er en av de 29 maorier i Representantenes hus. Hun husker hvordan hun som 17-åring haiket gjennom Wellington for å ta en ferge til et sted man kunne plukke kirsebaer. Hun husker hvordan hun pleide å se på parlamentsbygningen og undre seg over fremmedgjøringen fra maktens korridorer og kontorer, sier hun. «Hvordan representerer de mennesker meg, og forstår de folk som oss?»
Kiritapu Allan begynte å studere jus og statsvitenskap. Hun meldte seg inn i Jacinda Arderns Arbeiderparti mens hun gikk på universitetet, og var praktikant på den davaerende statsministerens Helen Clarks kontor. Som ung maorikvinne fra en beskjeden arbeiderbakgrunn og en gift mor i et lesbisk forhold, sier Kiritapu Allan at hun kom inn i parlamentet i 2017 med mye hell og hardt arbeid, og ikke på grunn av noen strukturell hjelp. «Uansett om man er ung og innfødt, ung og etnisk, ung og kvinne, hvis man lever en ikke-privilegert eksistens, er det betydelige utfordringer som man må overvinne», sier hun.
New Zealand har frivillige partikvoter. I 2013 ble Arbeiderpartiet det første som innførte kjønnskvotering for å sikre at halvparten av parlamentsmedlemmene ville vaere kvinner.
Statsminister Jacinda Ardern trakk overskrifter for å vaere en ugift, gravid kvinnelig statsleder. Da Kiritapu Allan tok sin fire måneder gamle baby med i parlamentet, påkalte det en masse bitter motstand. «Folk sa: ’Hvor våger en mor å sitte i parlamentet og passe barnet sitt?’», forteller hun.
«Hvis vi vil oppmuntre flere kvinner ikke bare til å bli en del av arbeidsstyrken, men også ta makt- og ledelsesstillinger, ja, så må kvinner gå forrest med hvordan det ser ut.»
I Kiripatu Allans bevegende første tale til parlamentet i 2017 fortalte hun, iført sin families nedarvede korowaikappe av kiwifjaer, hvordan bestemoren hennes, som hun er oppkalt etter, ble straffet på skolen for å snakke sitt innfødte språk, og hvordan navnet hennes ble endret fra Kiritapu til Kitty. «Min bestemors kulturelle identitet ble banket ut av henne på den skolen, og det samme kunne nok sies om stemmen hennes. Så bestemor, jeg står her i dette parlamentet for å aere ditt navn, for å gi stemme til de stemmeløse, som uansett omstendighetene ikke kan tale for seg selv», sa Kiripatu. Det er en sterk arv som hun anser for en viktig del av det hun vil gjennomføre.
Spørsmål omkring loven, menneskerettigheter, offentlig myndighet og innvirkningen på utfolkssamfunn inspirerte Kiripatu Allans til å bli advokat og deretter politiker. «Det satte i gang karrieren min for virkelig å forstå loven og bruken av den, og hvordan loven kunne brukes som et redskap ikke bare for undertrykkelse, men hvordan det kunne vaere et redskap for frigjøring eller i det minste en begrensning av undertrykkelse.»
LIKEVEL ER DET GRENSER FOR hva lover kan gjøre. Det er grenser for å vedta seg til reformer, saerlig hvis det ikke skjer en holdningsendring i samfunnet eller hvis implementeringen av eksisterende lover er slapp. På papiret garanterer Bolivias grunnlov fra 2009 like rettigheter for kvinner. En lov fra 2013 kriminaliserer vold mot kvinner og innfører en strafferamme på 30 års fengsel uten prøveløslatelse for kvinnedrap. Men det av avsagt få dommer. Mindre enn 4 prosent av sakene om kvinnedrap resulterer i en dom.
I april 2019 oppfordret parlamentsmedlem Shirley Franco Rodríguez, 32 år gammel, om at det skulle settes ned en kommisjon til å undersøke de rettslige forsinkelsene i saker om kvinnedrap og voldtekt. «Hovedproblemet er at det er lover, det er rettigheter, det er sanksjoner, men det eksisterer ingen mekanismer til å håndheve dem, så alt er retorikk; det er ikke reelt», sier hun.
Vold mot kvinner i politikken er så utbredt at Bolivia i 2012 vedtok en banebrytende lov i et forsøk på å bekjempe den. Lov nummer 243 kriminaliserer handlinger som å spre falske opplysninger om kvinnelige politikere for å diskreditere dem eller, som i saken om ordfører Arce, å presse en kvinne til å gå av en valgt post og fysisk angripe henne. Ordføreren har levert
inn en formell klage, men hun vet ikke om hun får rettferdighet.
I 2019 mottok den bolivianske sammenslutningen av rådmenn, som er en organisasjon som samler rådmenn og ordførere for å forsvare kvinners politiske rettigheter, 127 klager over ulike former for sjikane og trusler. I 2018 var det 117 klager, og året før 64.
Bernarda Sarué Pereira, som er direktør for organisasjonen, har mistanke om at det virkelige tallet er mye høyere, men at frykt hindre kvinner i å anmelde saker. «Når noen framsetter en formell klage, opplever de dobbelt så mye forfølgelse, dobbelt så mye sjikane, de blir stigmatisert», sier hun.
Det er bare 33 kvinnelige ordførere i Bolivias 339 kommuner, og 11 har levert inn klager. De bolivianske kvinnene som har vaert ofre, arbeider ved alle maktnivåer, også parlamentet, og de er fra hele det politiske spektrumet. Sjikanen er ikke begrenset til en geografisk plassering eller kvinner av en bestemt etnisitet i et land der omkring 48 prosent av befolkningen tilhører et urfolk.
Noen ordførere, som Bertha Eliana Quispe Tito, har blitt forhindret fra å komme inn på arbeidsplassen sin, har blitt fysisk angrepet, og familiene deres har blitt truet. Tito var 27 år gammel i 2015, da hun ble den første kvinnelige ordføreren i en liten by på landet med omkring 5000 innbyggere, fra aymarafolket. Som medlem av MAS-partiet begynte problemene hennes, sier hun, da hun ville regulere den lokale kalksteinsindustrien. Hun ble banket opp av maskerte menn en kveld i september 2016 på sin vei hjem fra kontoret.
«De truet meg med at hvis jeg ikke trakk meg, ville søstrene mine, familien min, betale for det», sier hun. «De sa: Hvis jeg ikke gikk av, ville de brenne min fars hus, ta kveget.» Fire av kollegene hennes i rådet ble kidnappet for å presse Tito til å trekke tilbake anmeldelsen etter angrepet. Det gjorde hun, og de fire ble løslatt, men ingen ble rettsforfulgt for kidnappingene. Dørene til den kommunale bygningen der hun arbeidet, ble sveiset sammen og blokkert med mursteiner, noe som tvang henne til å flytte til en annen by for sin egen sikkerhet. Hun er ikke sikker på om hun vil stille til gjenvalg.
Aymara-ordføreren i El Alto, Soledad Chapetón Tancara, som er 39 år gammel, er fra den andre siden av det politiske spektrumet. Hun er medlem av den nasjonale enhetsfronten og vant posten fra en mannlig ordfører fra det rivaliserende MAS-partiet. Hun gjorde det til hjørnesteinen i arbeidet sitt å takle den dypt forankret korrupsjonen i Bolivias nest største by, med en million mennesker.
Soledad Chapetón betrakter seg som heldig, for hun ikke var på kommunekontoret 17. februar 2016, da et brannstiftelsesangrep drepte seks offentlig ansatte. Hun mener at hun var et mål på grunn av arbeidet mot korrupsjon. Forrige oktober, etter det omstridte presidentvalget, ble Chapetón igjen angrepet. «Mange sa at det var på grunn av meg at MAS mistet støtte i El Alto», sier hun. Ordførerkontoret ble brent ned, og det samme skjedde med boligen hennes, som hun deler med foreldrene sine. Hun har flyttet inn i et midlertidig kontor, og familie har flyttet til flere hemmelige adresser. Hun skrolle gjennom telefonen sin og deler de beskjedene hun jevnlig mottar på WhatsApp. Hun «skal betale for syndene sine», sier én. «Denne bitchen står bak alt dette ... vi vil overta ordførerkontoret, de fleste områdene, og nøytralisere dem», står det i en annen. «Vi vil ha henne til å gå av!»
Det har Chapetón ingen intensjoner om å gjøre. «Jeg har aldri hatt den minste tvil», sier hun. «Jeg visste at jeg gjorde det rette.» ▯
Rania Abouzeid skrev om kvinners voksende politiske makt i Rwanda og rundt om i verden i National Geographic nummer 11/2019. Dette er den andre reportasjen i magasinet for fotograf Andrea Bruce.
Vold mot kvinner i politikken er så utbredt i Bolivia at landet i 2012 vedtok en banebrytende lov for å bekjempe problemet.