Mat for kroppen

Vi er alle skrudd forskjellig sammen, og kroppene våre er like forskjellige som fingeravtrykkene våre.

Det som er godt eller sunt for én, kan være skadelig for en annen, og selv om du kan spise to små sjokoladebiter og være fornøyd, må noen av oss spise hele plata før hjernen er tilfreds.

Dette har ikke bare med viljestyrke å gjøre, men er også en konsekvens av arvelige egenskaper.

Det er ennå mye vi ikke vet om ernæring og hvordan det påvirker kroppen. Vi blir bombardert med informasjon om lavkarbo, omega 3- 6- 9, hva du bør spise og hva du bør holde deg unna. Det er for virrende når ekspertene ikke er enige om hva som er det beste. Noe av problemet skyldes at det er vanskelig å lage dobbeltblinde studier med både forsøksgruppe og kontrollgruppe, der ingen av dem vet hva de spiser, i stor nok populasjon og over lang nok tid for å bevise hva som virker best. Forskerne må derfor bruke celleankulturer og dyr i forsøkene sine, og det er ikke overførbart til mennesker sånn helt uten videre. Derfor blir det ofte trukket generelle konklusjoner på litt for t ynt grunnlag.

Det er gjort både kvalitative og kvantitative forsøk innen ernæring, og noe av denne forskningen t yder på effekt til fordel for visse matvarer. Det er uansett ikke skadelig å prøve å spise mat som er bra for kroppen. Hvis du f. eks. vet at du har en predisposisjon for hjerte- kar- sykdom, kan du ta visse forhåndsregler: sørge for nok mosjon, slutte å stresse og spise et sunt og variert kosthold. De fleste av oss er opptatt av å ta vare på kroppen og vet hva som er bra for oss. Dette er et så komplekst forskningsfelt at vi ikke skal påberope oss eierskap til sannheten, men det er også en del myter rundt ernæring og kosthold der vi ønsker vi å belyse noen av dem. Forskning er ferskvare, men dette vil gjøre deg litt klokere.

Den første delen av fordøyelsessystemet forbereder maten på ferden videre gjennom fordøyelseskanalen ved å bryte den ned til en fin mos, og deretter blande den til en jevn væske. Denne væsken blir så utsatt for syre for å begrense faren for alvorlige infeksjoner. Den mikroskopiske nedbrytningen og absorberingen av næringsstoffene begynner egentlig ikke før maten når fram til tynntarmen. Når maten er i første del av tynntarmen, tilsetter leveren basisk galle til den flytende, sure maten. Dette er for å nøytralisere pH- verdien og klargjøre den for fordøyelsesenzymene.

Gallen hjelper også til med å blande fettet med den ikke- fettløselige maten. Fett er ikke vannløselig, så det klumper seg sammen som store fettperler for å unngå vannet som omgir det. Gallen virker imidlertid på samme måte som oppvaskmiddel og deler fettet opp i mindre fettperler.

Nå som maten er godt løst opp og godt blandet, kan enzymene begynne å jobbe for alvor. Bukspyttkjertelen produserer tre forskjellige typer enzymer, protease, lipase og karbohydrase. Hvert av disse enzymene bryter ned forskjellige typer molekyler. Protease løsner aminosyrene fra proteinene, lipase bryter ned fett til fettsyrer og glyserol og karbohydrase omdanner lange karbohydratkjeder til sukker. Disse små byggesteinene tas opp i blodbanen og fraktes rundt i kroppen. Her brukes de til å bygge våre egne biologiske molekyler. Enzymene kan også brytes ned og brukes som energi. Kroppen trenger forskjellige mengder av hvert enkelt næringsstoff og kan i « krisetilfeller » omdanne et næringsstoff til et annet. Det finnes imidlertid flere næringsstoffer som kroppen ikke kan lage nok av, eller ikke kan lage i det hele tatt. Disse må vi få i oss gjennom maten. Disse essensielle næringsstoffene omfatter blant annet enkelte aminosyrer, fettsyrer som omega 3 og omega 6, og alle vitaminene og mineralene vi trenger. Vitaminer og mineraler er organiske og uorganiske stoffer som kroppen må ha små mengder av, for å kunne fungere normalt. Noen av disse, for eksempel kalsium, trenger vi for å opprettholde livsviktige strukturer i kroppen. Andre, slik som c- vitaminer, er involvert i enkelte biokjemiske reaksjoner.

Å føle sult er en av kroppens mest grunnleggende og fundamentale sansefornemmelser. Det begynner når magesekken blir tom. Da begynner den å produsere et hormon som kalles ghrelin. Dette hormonet blir så fraktet til hypotalamus ( en del av hjernen).

Hypothalamus er ansvarlig for å opprettholde et optimalt og stabilt miljø i kroppen ved å opprettholde normal kroppstemperatur, regulere nivået av de forskjellige hormonene og passe på at vi ikke blir dehydrerte. Når hormonet ghrelin når hypotalamus, er det et signal om at energilageret holder på å gå tomt. Ghrelinet stimulerer derfor produksjonen av et annet hormon, nevropeptid Y, som oppfordrer oss til å spise.

Magesekkens signaler om å slutte å spise er ikke fullt så « innstendige » hos de fleste av oss. Urinstinktene dine vil gjerne ha deg til å ta litt mer i tilfelle det er lenge til neste måltid. Her må vi alle bestemme hvilken del av hjernen som skal få bestemme når nok er nok. Magesekken er utstyrt med reseptorer som sier fra når den har strukket seg nok. Disse reseptorene sender signaler til hjernen at magesekken er full, men noen ganger vil den ikke høre på signalene. Men hva skjer hvis magesekken er tom, men det allikevel er nok energi lagret i kroppen? Fett produserer et hormon som kalles leptin. Leptinnivået forteller hjernen akkurat hvor mye energi kroppen har i reserve. Hvis leptinnivået er høyt, vil hypotalamus produsere hormoner som gir oss en følelse av å være mette. Derfor kommer metthetsfølelsen fortere når du spiser mat med mye fett.

Problemet er at hvis vi spiser for mye fett, kan vi bli resistente overfor den beskjeden leptinet gir hjernen vår. Dette fenomenet fungerer på samme måte som insulinresistensen som sees hos mennesker med diabetes type II. Dersom hjernen ikke vet at kroppen allerede har nok fett, vil vi bare fortsette å spise.

Å være « sugen på noe » er derimot helt annerledes. Dette signalet kommer ikke fra magen, men fra hjernen. Det hovedsakelig tre områder av hjernen som har skylda for sug etter spesiell mat: hippocampus, insula og basalgangliene. Gjennom evolusjonen har mennesket blitt programmert til å like mat som inneholder mye fett og sukker. Det har vært viktig å spise denne typen mat for å forsikre seg om at man får i seg nok energi til å overleve.

Hippocampus samler sensorisk informasjon og omdanner den til informasjon som kan lagres i langtidsminnet. Sug etter spesifikk mat er assosiert med aktivering av hjernens belønningssenter. Jo mer vi nyter en spesiell type mat, jo mer sannsynlig er det at vi får et sug etter den samme maten senere.

Mentale bilder later også til å spille en viktig rolle når det gjelder matsug. Når vi ser for oss den maten vi har lyst på, blir trangen enda vanskeligere å motstå. Det som kan hjelpe, er å være bevisst og bytte ut bildet med et alternativ som kanskje er bedre for kroppen din. Slik kan du faktisk distrahere hjernen og minske suget.

Fordøyelsen skjer ubevisst, men det er du selv som er administerende direktør for alt du tilfører kroppen. Det hjernen tror den vil ha, er ikke alltid det den trenger. Det er ditt valg.