Smitteepidemi

2018-01-08 -

Det har vært en evig kamp mellom sykdomsfremkallende mikroorganismer, kalt patogener, og menneskene. Helt fra Ramses V døde av kopper til vi ble skremt til massevaksinering mot Svineinfluensa i 2009.

Menneskets historie er f ylt av en rekke skremmende pandemier. Disse globale utbruddene med sykdom vil, uten tvil, forbli en reell t r ussel mot mennesker i overskuelig f ramtid. Men vår økende kunnskap i nnen medisin og hvordan sykdommene arbeider, gjør oss bedre utst yrt enn noen gang tidligere til å bekjempe dem.

Ordet sykdom omfatter et v idt spekter av plager som v i kan pådra oss. De sykdommene som forårsaker epidemier og pandemier, er smittsomme sykdommer som kan spre seg fra en person til en annen. Smittsomme sykdommer er alt f ra vanlig forkjølelse, til HIV og ebola. De er forårsaket av biologiske faktorer – patogener – som bakterier, virus, parasitter, sopp og prioner. De fleste mikroorganismer som lever på eller i oss, er f ullstendig harmløse. Faktisk er det slik at menneskekroppen i nneholder t i ganger flere bakterieceller enn menneskeceller! Men det er f remdeles en god håndfull patogener som har til hensikt å overleve på vår bekostning. Enten det er en vanlig forkjølelse eller mer uvanlige bakterier, har disse patogenene ut v i klet et helt arsenal av t riks for å spres f ra menneske til menneske. De spres of test v ia hosting, nysing eller kroppsvæsker. Noen patogener haiker til og med om bord på andre organismer som gjør alt forarbeidet for dem, såkalte vektorer. Malaria er et godt eksempel på en vektoravhengig sykdom. En parasitt som lever i myggen sprer sykdommen blant mennesker når de biter dem.

Til tross for disse smarte taktikkene, er det relativ t sjeldent at et patogen smitter mange nok mennesker t i l å

forårsake en pandemi. En grunn til dette er at menneskekroppen har et veldig effektivt forsvarssystem, immunsystemet. Når vi blir utsatt for sykdommer, utvikler vårt immunsystem en skreddersydd antibakterie for å slå ut angripere. Antibakterien vil enten nøytralisere dem eller øremerke dem for ødeleggelse. Over tid bygger kroppen din opp et stort arsenal av antibakterier. Et patogens første angrep kan forårsake et fullt utbrudd av infeksjon, men hvis gjentakende angrep forekommer, vil immunsystemet respondere raskt for å av væpne angrepet. Som et resultat av dette – og vaksinasjoner – er en betydelig del av menneskeheten immune mot sykdommer som var vanlige før. Dette gjør det vanskelig for patogener å smitte et stort nok antall mennesker på en gang til at det bryter ut en pandemi. Vannkopper er for eksempel veldig smittsomt, men etter at en person har hatt dette en gang, så « husker » kroppen inntrengeren, og de fleste vil da være immune resten av livet. Pandemier har derfor en tendens til å bli forårsaket av patogener som vi har vært veldig lite utsatte for og som immunsystemet vårt er uforberedt på.

Historisk kunne sykdommer fra andre land gjøre nettopp dette. Da europeiske bosettere ankom NordAmerika, brakte de med seg sykdommer som innfødte amerikanere aldri hadde vært utsatt for tidligere, for eksempel meslinger, influensa og kopper. Disse patogenene startet en bølge av dødelige epidemier som drepte over 90 % av befolkningen. Nå til dags sprer vanlige internasjonale reisende patogener rundt, men dette er « gamle » sykdommer og utgjør derfor ikke noen trussel. Det vi bør bekymre oss for er de nye sykdommene, eller nye varianter av de kjente sykdommene, som alle kommer fra samme kilde: dyrene. Disse vil mest sannsynlig smitte våre nærmeste i dyrefamilien, apene. HIV- viruset er blitt sporet tilbake til sjimpanser i Afrika som ble spist av mennesker i den første halvdel av 1900- tallet. Som mange andre sykdommer som krysser artsbarrieren, smittet HIVviruset først et fåtall mennesker. Ettersom viruset utviklet seg, brøt det ned et annet viktig hinder: Det lærte å overføre seg selv fra en person til en annen. Når en sykdom tilegner seg denne evnen, blir det en tikkende bombe.

Det er relativt enkelt for et patogen å overføre seg fra en ape til oss eller motsatt, men langt større overføringer er mulige. Veldig få av oss kommer i kontakt med aper, men vi har et mye nærmere forhold til våre egne husdyr. En forløper til influensaviruset som forårsaket Spanskesyken i 1918, er antatt å først ha eksistert hos ville fugler, deretter i innenlandske griser og så videreført til mennesker.

I årtusener var mennesker helt og holdent i sykdommenes makt, men på slutten av 1700- tallet kom oppfinnelsen av vårt beste våpen mot sykdom: vaksine. Vaksine narrer immunsystemet til å tro at det blir utsatt for et patogen. Det stimulerer dermed et arsenal av antibakterier og morderiske T- celler som et forsvar mot den aktuelle sykdommen. På denne måten blir immunsystemet forberedt på å møte den ekte sykdommen.

For å gjøre dette blir en liten mengde av patogenet, vanligvis et svekket patogen, injisert i kroppen. Denne prosessen er kalles inokulering. Dette kommer kanskje som en overraskelse, men folk eksperimenterte med inokulering i Kina og India så tidlig som 1000 år f. kr. Først i 1796 lyktes det å lage den første vaksinen.

Gjennom 1700- tallet var kopper en fr yktet dødsårsak rundt om i verden. Den engelske legen Edward Jenner la merke til at budeiene som hadde hatt sykdommen kukopper, syntes å være immune mot kopper. Ved å injisere pasienter med puss fra kukopper klarte han å bekrefte sin hypotese, og den første vaksinen ble laget. Vaksinen ble deretter brukt over hele verden, og kopper ble offisielt utryddet i 1979.

Jenners banebrytende arbeid med kopper åpnet for

av et v idt spekter nye vaksiner. Sent på 1800- tallet ut v i klet mikrobiolog Louis Pasteur vaksiner mot miltbrann og rabies. Et nøkkelelement i Pasteurs metode var å behandle patogener ved å gjengi dem f ullstendig harmløse.

I det følgende århundre ble vaksiner ut v i klet i et i mponerende tempo. Den amerikanske mikrobiologen Maurice Hilleman ledet oppfinnelsen av over 30 vaksiner, deriblant mot meslinger, kusma, hepatitt A, hepatitt B og hjernehinnebetennelse. Utbredt bruk av vaksinasjoner mot vanlige patogener i nnebærer at folk flest nå er i mmune mot dem. Dette forhindrer og forandrer for alltid vårt forhold til sykdommer som herjet i århundrer, ja til og med årtusener.

Mens det er forholdsv i s lett å lage gode vaksiner mot noen sykdommer, er andre sykdommer langt mer unnvikende på grunn av de raske forandringene de gjennomgår.

Det mest notoriske av disse hamskifterne er HIVv i r uset. HIV er et av de vir usene med høyest skif tende mutasjon. Det stokker konstant om på sine gener for å forandre sin form på overflateproteinet. Ved å modifisere sin forkledning gjør den seg selv ugjenkjennelig for antistoffer, og v i ker unna i mmunsystemets voktere. Å ut v i kle en vaksine mot HIV- v i r uset er derfor en enorm utfordring. HIV angriper også i mmunsystemet direkte. Andre sykdommer, som i nfluensa, er relativ t enkle å vaksinere mot når en ny stamme først er blitt identifisert. Men uforutsigbarheten av utbrudd bet yr at de f remdeles er en t r ussel. Influensa eksisterer i prinsippet ivil le f ugler, men i nnimellom vil en ny stamme av vir uset sette i gang en ny epidemi eller til og med en pandemi, som for eksempel viruset H1N1 – sv i neinfluensa. Tid og sted for etableringen av disse nye stammene er praktisk talt umulig å for utse, men å over våke de vil le f uglene er én måte å holde utkikk etter nye stammer på.

På mange måter gjør det moderne samfunnet oss mer utsatt for pandemier enn t idligere. 50 prosent av oss bor i byer, og kommer i kontakt med et stor t antall mennesker hver dag. Vi legger godt til rettelegge for spredning av sykdom. Den evig økende i nternasjonale fly t rafikken øker også spredningen, og lar patogener forfly t te seg f ra ett kontinent til et annet på bare noen t i mer. I 2003 spredte pandemien seg til 29 land fordelt over t re kontinenter på bare noen måneder. Til t ross for dette får v i en stadig større i nnsikt i patogenet.

SARS ( alvorlig, at y pisk lungebetennelse) var en ny sykdom, men det globale medisinske fellesskapet gjorde seg raskt kjent med viruset og fikk det under kontroll. Selv om viikke har vaksine mot HIV- v i r uset enda, så har behandlingen forbedret seg dramatisk, og folkehelsens målinger har hjulpet til å redusere eller stabilisere antall i nfeksjoner i de fleste land. Pandemier vil uunngåelig for tsette å slå tili årene f ramover, men v i kan være t r ygge på at v i er bedre utst yrt enn noen gang i vår evige kamp mot patogener.

l Område: Egypt

Tid: 1145 f. kr.

De aller tidligste funn av kopper er gjort ved

DNA- analyser av mumier.

l Område: Europa Tid: ca. 1500 Malaria spres helt til Nord- Europa når handelsfarende øker sin virksomhet. Malariaens opprinnelse l Område: Afrika Tid: 10 000 f. kr. Som det moderne mennesket utvikles malaria i Afrika og følger menneskenes migrasjon til

Eurasia. Lepraens opprinnelse l Område: Øst- Afrika

Tid: ca. 4000 f. kr. Leprabasillen kommer sannsynligvis opprinnelig fra Øst- Afrika eller Midtøsten. l Område: Europa

Tid: ca. 1500

Kopper etablerer seg i Europa. Sannsynligvis spres smitten ekstra effektivt med korsfarerne. Koppers opprinnelse l Område: NordøstAfrika

Tid: ca. 10 000 f. kr. Kopper- viruset kommer sannsynligvis samtidig med at dyrene ble temmet. l Område: Somalia Tid: 1977

Det siste innrapporterte tilfellet av kopper. l Område: Kina

Tid: ca. 250 f. kr.

Det første dokumenterte tilfellet av lepra i Kina, sannsynligvis spredt av handelsmenn. l Område: India

Tid: 500 f. kr.

Egyptiske handelsmenn tar med seg kopper til India, der de blomstrer i 2000 år.

l Område: Hele verden

Tid: ca. 1850 På sitt verste truet malaria halve verdens