Behandling mot kreft Cellegift

De tre viktigste typene kreftbehandling er operasjon, strålebehandling og cellegift.

Den første cellegiften ble utviklet fra sennepsgass, et kjemisk våpen som ble brukt under første verdenskrig. Forskerne hadde lagt merke til at giften drepte de cellene som delte seg raskt. De endret produksjonen og fikk nitrogensennepsgass, en behandling som kunne drepe raskt reproduserende kreftceller.

Nitrogensennepsgass tilhører en gruppe legemidler kalt alkylerende stoffer, som virker ved at man tilsetter kjemiske enheter kalt alkylgrupper i DNA. Disse forstyrrer den doble spiralstrukturen og gjør at den genetiske koden river seg løs.

Andre typer cellegift fungerer på liknende måter. Tungmetaller kryssbinder DNA-ET og hindrer at det blir lest. Topoisomerase-hemmende stoffer stopper Dna-spiralen fra å strekke seg ut, og antimetabolitter etterlikner molekylene som er involvert i kopiering av DNA, og hindrer at en ny sekvens blir laget. Antimikrotubuliske stoffer, eller spindelgift, blokkerer celledelingen, og antibiotikaen i cellegiften kleber seg til Dna-spiralen og hindrer at den strekker seg ut, kobler ulike Dna-tråder sammen eller bryter DNA-ET opp i deler.

Disse behandlingene er spesielt skadelige for celler som prøver å kopiere seg selv, fordi de retter seg mot Dna-kopiering og celledeling. Dette er bra når man vil fange kreftceller som deler seg raskt, men det er ikke perfekt. Det er ikke alltid kreftcellene deler seg, så noen celler kommer seg unna behandlingen, og vi har mange andre friske celler som også deler seg raskt. Hår, hud og beinmarg (som lager blodceller) får også skader av cellegift, noe som fører til bivirkninger som hårtap, kvalme og svekket immunsystem.

«Hår, hud og beinmarg (som lager blodceller) får også skader av cellegift, noe som fører til bivirkninger som hårtap, kvalme og svekket immunsystem»