Fak­ta om stress

Hva skjer med kroppen når den ut­set­tes for stress?

Ny Vitenskap om Kroppen - - Innhold -

Man­nen som førs­te gang de­fi­ner­te stress, Hans Se­lye, skal ha sagt: «Alle vet hva stress er, men in­gen vet hva det egent­lig er.» I psy­ko­lo­gi­en blir stress be­skre­vet som fø­lel­sen av et over­dre­vet fø­lel­ses­mes­sig press. Det kan føre til ner­vø­si­tet, søvn­pro­ble­mer, end­ring i spise­va­ner, de­struk­tiv ad­ferd, hode­pine og mus­kel­smer­ter. Det­te er den for­men for stress vi alle kjen­ner til. Sånn er li­vet. Men fra et bre­de­re bio­lo­gisk per­spek­tiv er stress krop­pens svar på alle slags for­styr­rel­ser, en­ten det er psy­ko­lo­gis­ke trau­mer, eks­tre­me tem­pe­ra­tu­rer, man­gel på mat, søvn el­ler kon­fron­ta­sjon med et rov­dyr.

Det fin­nes in­gen fullt dek­ken­de me­di­sinsk de­fi­ni­sjon på stress, men i bio­lo­gi­en be­skri­ves det som alt som tru­er krop­pens na­tur­li­ge ba­lan­se. For å be­skyt­te seg mot trus­se­len, uan­sett om den er re­ell el­ler inn­bilt, vil kroppen ta grep. Blo­det blir bom­bar­dert med kje­mis­ke sig­nal­stof­fer som fø­rer til år­vå­ken­het, økt puls og ras­ke­re pust i til­legg til at det kan dem­pe smer­te og i en­kel­te til­fel­ler fram­kal­le eu­fo­ri. Noen kan alt­så bli vel­dig opp­stemt og få en slags lykke­rus når de er eks­tra stres­set. Sam­ti­dig brem­ser ikke-vi­ta­le funk­sjo­ner som for­døy­el­se og vekst helt ned. Når re­spon­sen på stress blir ak­ti­vert i kroppen, er ikke fram­ti­den så vik­tig len­ger, nå hand­ler det om å over­le­ve.

Det er hjer­nen som spar­ker i gang stress­re­spon­sen. Amygdala, en li­ten struk­tur i hjer­nen, spil­ler en vik­tig rol­le for fø­lel­se­ne og re­gist­re­rer mu­lig fare. Den sen­der be­skjed til hy­po­ta­lamus, en an­nen struk­tur i hjer­nen, som ut­lø­ser en kje­de av elek­tris­ke og kje­mis­ke be­skje­der for å for­be­re­de kroppen på ak­sjon. Førs­te skritt er å set­te ner­ve­­­sys­te­met i flykt-el­ler­kjemp-mo­dus. Det gjør kroppen ved å gi be­skjed til bi­ny­re­ne at de skal øke pro­duk­sjo­nen av adre­na­lin.

Den­ne kje­mis­ke bud­brin­ge­ren strøm­mer ut i blo­det og trig­ger en bøl­ge av ener­gi som fri­gis idet den tøm­mer krop­pens lag­re av fett og gly­ko­gen. Blod­suk­ke­ret sti­ger, og fett­sy­re­ne fri­gis for å gi kroppen det driv­stof­fet den tren­ger. Dis­se mole­­ky­le­ne blir de­ret­ter trans­por­tert via blo­det til musk­le­ne og hjer­nen. Blod­åre­ne (i om­rå­der hvor de ikke er livs­vik­ti­ge) blir tran­ge­re, pul­sen øker, og pus­ten går ras­ke­re. Slik le­der og over­fø­rer kroppen alle sine res­sur­ser til de ste­de­ne som tren­ger det mest. San­se­ne for­ster­kes, hjer­nen skjer­pes, og musk­le­ne er kla­re for ak­sjon. Den­ne re­spon­sen skjer umid­del­bart, noen gan­ger før de be­viss­te tan­ke­ne har ruk­ket å re­gist­re­re at det er fare på fer­de.

Av­hen­gig av si­tua­sjon og per­son va­rie­rer det ek­sak­te møns­te­ret for dis­se kje­mis­ke bøl­ge­ne. Hvis ver­ken flukt el­ler kon­fron­ta­sjon er mu­lig, kan en an­nen form for re­spons er­stat­te flyk­tel­ler-kjemp-mo­du­set. «Mot­vil­lig år­vå­ken­het» kan vi kal­le den. Un­der sli­ke om­sten­dig­he­ter stop­per all be­ve­gel­se, og blo­det blir le­det vekk fra hud­en, ar­me­ne og bei­na over til or­ga­ne­ne sen­tralt i kroppen. Man fry­ser til is og blir helt hand­lings­lam­met. Kroppen gjør seg ikke klar til fy­sisk ak­ti­vi­tet, den for­be­re­der seg på å re­du­se­re blød­nin­ger ved even­tu­el­le ska­der. Selv om de fles­te for­me­ne for stress som vi men­nes­ker ut­set­tes for i dag, ikke føl­ges av noen ri­si­ko for fy­sis­ke ska­der, har den­ne me­ka­nis­men vært nyt­tig på et tid­li­ge­re sta­di­um i vår ut­vik­ling.

«Noen kan alt­så bli vel­dig opp­stemt og få en slags lykke­rus når de er eks­tra stres­set»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.