Nytt år – med en tid som kommer

Det er rart det der med tid. Ved starten av året sier vi takk for det gamle og velkommen til det nye. Da ser vi framover på tiden som kommer. Men i det daglige sier vi at tiden går, veldig sjelden at tiden kommer. Hvis vi ikke da er i modus «din tid kommer nok», enten med positivt eller negativt fortegn.

Og hvor ofte hører vi ikke; «tiden strekker ikke til» eller «døgnet har ikke nok timer»? Døgnet har jo faktisk akkurat nok timer. Vi som mennesker har definert tiden med år, måneder, dager, minutter og sekunder. Koblet sammen kaller vi det en kalender, og den finnes det flere av på kloden. Den mest brukte er den gregorianske kalender, som ble innført i Norge 1. mars år 1700. Referansen er Jesus’ antatte fødselstidspunkt.

Jordas dreining rundt egen akse er såpass konstant at den er blitt brukt som tidsmåler i hele menneskets historie. Men nå er sekundet standardisert til å vaere varigheten av

9 192 631 770 perioder av strålingen, noe som tilsvarer overgangen mellom de to hyperfine nivåene i grunntilstanden for cesium 133-atomet ved temperaturen meget naer 0 kelvin. Godt å vite, men sekunder deles også opp. Hva med yoctosekund? Noe du bruker ofte? Det er 10−24 sekund og er tiden det tar et foton med lysets fart å krysse bredden av et elektron.

I den andre enden har vi måleenheten for 1000 år, et millennium. Et astronomisk ur må tenke enda større. Verdens mest avanserte astronomiske ur er faktisk laget av en nordmann, Rasmus Sørnes, og sto utstilt i The Time Museum i USA inntil det ble lagt ned. Uret viser en fantastisk mengde med informasjon. En del av bevegelsene skjer faktisk bare hver 26 000. år! Det unike Sørnes-uret blir nok en egen artikkel i magasinet i løpet av året.

Kanskje vi skal starte året uten å stresse slik mammaen til Silje på 6 år gjorde forleden. I gangen på vei ut og med full påkledning kommer det det fra mor: «Nå må du forte deg, vi har dårlig tid». Da setter Silje seg ned og ser strengt på sin mor og sier: «Nei, mamma, vi har ikke dårlig tid, du har!»