Vi lurer hjernen med optiske illusjoner

Idet daglige oppfatter hjernen hele tiden verden rundt deg ved hjelp av sansene. Den konstante strømmen av informasjon til hjernen er enorm, og derfor tar den av og til snarveier for å forenkle det du ser eller føler, og velger de mest sannsynlige løsningene. Det hjelper å konsentrere seg om det som er viktig, i stedet for å fokusere på alt samtidig. Hjernen er også flink til å forutse framtiden. Da kan den kompensere for den lille forsinkelsen mellom det du ser, føler eller sanser, og motta og bearbeide signalene fra øyne eller kroppsdeler. Det er disse snarveiene som gjør det mulig å lure hjernen.

Mennesket har funnet måter å lure hjernen på i flere tusen år. Det er blant annet funnet eksempler på optisk bedrag i hulemalerier fra steinalderen. Den greske filosofen Aristoteles konstaterte at «vi kan stole på sansene våre, men det er enkelt å lure dem». Da han studerte et fossefall ved å flytte blikket fra vannet i bevegelse til de stillestående steinene, oppdaget han at det så ut som steinene beveget seg i motsatt retning av vannet. I dag kaller vi det MAE (motion aftereffect), og det kommer av at visse nevroner i hjernen blir utslitt når de oppfatter bevegelse. Når du flytter blikket til steinene, vil de konkurrerende nevronene overkompensere for dem som er utslitt, og da får man en illusjon av bevegelse.

Det har blitt mye lettere å studere hvordan hjernen reagerer på illusjoner siden Aristoteles’ tid. Funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) gjør det mulig for forskerne å analysere de prosessene som foregår inne i hodet vårt mens vi opplever visse situasjoner eller bilder. Da kan de analysere i sanntid hvordan hjernen reagerer. Det er likevel mye mer som kan utforskes, siden vår reaksjon på noen illusjoner fremdeles er et mysterium.