Når øynene lyser i mørket
«Se Pappa, øynene på Ruskesara lyser i mørket», sa min den gang fire år gamle datter Marte for mange år siden. Ruskesara var vår jaktivrige skogskatt som stadig fylte huset med mus, vånd (liten gnager, kalles også jordrotte og tilhører hamsterfamilien) og andre koselige dyr. Ofte bare litt skadet, slik at det ble mange leteaksjoner under kjøleskap og andre steder etter halvdøde skapninger.
Men det var lys i øynene på Ruskesara ute når jakten var i gang og om natten så vi det jo godt. Marte var overbevist at katten slo på lys i øynene på samme måte som vi slo på lysene på billyktene. Selv etter iherdige forklaringer og demonstrasjoner av at det er refleks av lys vi ser i katteøyne – og ingen lykter der inne som slås på – resulterte dessverre ikke i endret oppfattelse hos Marte. Ruskesara slo på lysene sine hver kveld, og det var utrolig smart, syntes Marte og ønsket seg slikt utstyr selv.
Nå er det jo slik at kattene og en del andre typiske nattdyr har en spesielt reflekterende hinne som øker følsomheten for lys. Denne ligger bak netthinnen. Den fungerer som et speil som sender noe av lyset ut tilbake gjennom øyet. Det er det lyset vi ser.
De fleste av oss opplever barns undring over naturfenomener under barnas oppvekst. Av og til svinner undringen hen etterhvert som de blir eldre, men hos mange er den der hele livet. Vi vil vite, og vi slutter ikke å lure. Det er kanskje derfor slike magasiner som det du holder i hånda nå, selger så bra. Som voksne synes vi det er like vanskelig å forstå alt med planeter og verdensrom når vi f.eks får oppleve en reise ut i rommet i et av vitensentrenes planetarier, som det var å forstå livets mysterier som barn.
Vitensenteret i Trondheim har nå fått et flott, nytt planetarium og dermed kan befolkningen i Midt-Norge frydefullt oppleve vårt univers på en utrolig spennende måte i årene framover, på lik linje med de som besøker Nordnorsk vitensenter i Tromsø, Vitenfabrikken ved Jaermuseet i Sandnes eller INSPIRIA i Sarpsborg som også har dette (i tillegg til et mobilt planetarium ved VilVite i Bergen). Det er ikke til å unngå at det blir vanskelig å tro at det bare er liv på vår planet når slike reiser foretas, og vi undres over hvordan alt dette er.
Det er denne undringen og begeistringen for det å undersøke og kanskje forstå, vi prøver å dyrke på landets vitensentre. Med aktivitetspedagogikk der barna selv må løse problemer og bruke kroppen til å løse oppgaver for å finne ut av noe. Det er så mye motivasjon i det å få noen problemer og måtte finne løsninger eller bygge noe selv.
Vi kaller det realfagsglede. Det å skape mer realfagsglede i norsk skole mener vi er avgjørende for å sikre nok personer som studerer naturfag og teknologi i framtiden. Og da må undringen bevares. Dette vet vi er uavhengig av karakterer. Mange barn og unge kan ha sterk interesse for nye elementer uten å nødvendigvis gjøre det spesielt skarpt på skolen. Men vi ser også at mange trekker seg tilbake når karakterene blir svake.
Det betyr at lysten til å laere og det å finne ut noe delvis kan reduseres av skolens karaktersystemer. Må vi her tenke nytt? Kan flere elever beholde positiv interesse selv om karakterene ikke er de sterkeste? Det snakkes nå om «21 century skills» i Norge og mange land. Med tiltak for å stimulere samarbeidsevner, evner til å finne ut noe, evner til å endre seg/tilpasningsdyktighet, kreativitet og fleksibilitet som sentrale. Områder som i dag ikke karaktersettes i skolen. Kanskje det kan gi plass til flere med fullføring av videregående og videre studier.
Vi kan ofte mer fakta som voksne, og vi vet at Månen ikke er en stor lysende ost – jeg har aldri helt forstått forklaringsmodellen med ost, men nok om det. Vi vet i hvert fall at det er Sola som skinner på den, og vi ser refleksjonen.
Men hvordan er det mulig at en stor svart steinklump kan skinne så kraftig? Og ikke for å snakke om de andre planetene som lyses opp på samme måte. Slik som katteøyne om natten.
Marte har siden 4-års alderen laert seg mye og fullfører nå ingeniørutdannelse innen byggfag. Det skulle ikke forundre meg om hun tenker ut en ny robot som de skal bruke i framtiden, som skal få lysende øyne og at den kommer til å hete Ruskesara. Eller hva med en helt ny type linse som faktisk også kan lyse, styrt via en app eller kanskje bare er tanke/ viljestyrt? Framtidens, og egentlig dagens teknologi, gjør det mulig. Med nysgjerrigheten og viljen til dagens ungdommer vil nok en slik løsning bokstavelig talt snart se dagens lys.
Kos dere i høstmørket!
Geir Endregard