Romersk legionaer
En av antikkens flotteste haerer besto av trofaste, herdede soldater.
De romerske legionene var i flere hundre år de flotteste kampstyrkene på kloden. De var bemannet av veltrente legionaerer, og de erobret det meste av Europa og deler av Afrika og Lilleasia (Anatolia).
På høyden av Romerriket var den primaere taktikken å kaste et spyd kalt pilum inn i fiendens folkemengde. Det ville enten spidde dem eller sette seg fast i skjoldet deres, slik at det ble ubrukelig. Deretter trakk legionaerene et kort sverd kalt gladius og stormet mot fienden. Legionaerene brukte i starten en ringbrynje, men gikk senere over til en lorica segmentata. Disse overlappende metallbåndene ga like god beskyttelse, men gjorde soldatene mer smidige i kamp.
Selv om de var innbitte krigere i seg selv, ble legionaerenes dyktighet komplettert av intelligente strategier. Formasjoner som testudo (skilpadden) og beleiringsvåpen som ballisten kunne ofte vaere avgjørende på slagmarken og hjalp legionaerene med å overvelde fiendestyrker som var større enn dem selv. De romerske legionene var også ofte bedre forberedt enn fienden. Legionaerene bar med seg sager, tau, pigghakker, kokekar og matrasjoner, slik at de kunne slå leir dypt inne i fiendens territorium.
Mot slutten av Romerriket endret romersk taktikk og utrustning seg etter hvert som hjelpesoldater fra hele riket begynte å fylle rekkene. Å vaere legionaer var en respektert karrierevei i Romerriket, og seirende generaler ble hyllet med jublende prosesjoner når de returnerte til Roma.