Zulu-kriger

Mennene som utfordret de europeiske imperialistene.

Zuluene ble delt i regimenter med hundrevis eller tusenvis av krigere kalt ibutho. Det meste av kampstyrken besto av unge, ugifte menn, og for å utvide tjenestetiden fikk de ofte ikke gifte seg før de var midt i 30-årene. Når en zulu-kriger giftet seg, kunne han velge å forlate ibuthoen, og da ble det kun forventet at han skulle kjempe i krigstid.

Skjoldene ble kun utdelt i krigstid. En zulu fikk ikke eie et skjold i fredstid, det var for å hindre en potensiell borgerkrig. De yngre regimentene hadde vanligvis mørkere skjold, mens de mer erfarne kontingentene forsvarte seg med skjold som var lysere i fargen. Selve skjoldet ble brukt til å slå fienden over ende før de stakk dem med korte spyd. Fargene skulle hjelpe zululederne til å identifisere de ulike enhetene på slagmarken. De hadde ingen beredskapshaer, og zulu-krigerne reiste hjem til familien mellom konfliktene.

Haeren hadde ikke noe forsyningssystem, og de levde av det naturen ga. Dette gjorde operasjonene korte, men ofte avgjørende. Zuluene kjente sitt eget terreng bedre enn noen andre, og bakholdsangrepene ble derfor svaert effektive. Motet de utviste i kamp, gjorde dem i stand til å erobre rivaliserende stammer, og de var en tøff motstander for de invaderende europeerne.