Korallrevene
Det er nylig gjort noen overraskende oppdagelser i korallenes verden, blant annet helt nye rev.
En liten korallpolypp kan vaere bare noen få millimeter stor, men når den slår seg sammen med andre og danner en koloni, og kolonien slår seg sammen med andre arter og danner et rev, kan disse små polyppene skape en av de største strukturene på Jorda. Det er anslått at korallrevene utgjør 25prosent av Jordas artsmangfold, men bare dekker 0,2prosent av overflaten.
Det finnes to typer koraller. Harde og myke. De harde korallene er revets arkitekter, og de utskiller et hardt, langsomtvoksende skjelett av kalsiumkarbonat som over tid smelter sammen til disse enorme, naturlige barrierene. Myke koraller danner skjeletter som ikke er sterke, men som spiller en rolle i revets vekst og helse.
Koraller som vokser på grunt vann, trenger superklart vann, da sollyset er avgjørende for veksten. Vevet deres inneholder små algeceller kalt zooxantheller, som utfører fotosyntese og gir korallene naering. Algene gir også korallene deres livlige tropiske farger og omskaper revet til et festfyrverkeri under vann.
Dypvannskoraller trenger ikke å ernaere seg av symbiotiske alger, siden de lever i mørket, og da skaffer de sin egen mat. Koraller har en overraskende jaktmetode. Hver enkelt polypp i kolonien har nesleceller kalt nematocytter, som utløses ved berøring. Avhengig av art kan nematocyttene avlevere et kraftig og tidvis dødelig toksin, slik at korallen kan fange sitt bytte.
Alt befinner seg i en skjør balanse, og korallrevene er avhengige av andre sammenkoblede økosystemer for å trives. Mangrover er viktige fordi disse saltvannstraerne binder opp sedimenter og avsig fra land, filtrerer urenheter og bidrar med naeringsstoffer. Deres lange, nedsenkede røtter gir også gode oppvekstvilkår for arter som siden beveger seg til revet som voksne.
Enger av sjøgress gjør noe av det samme, der de vokser mellom mangrovene og revene og bidrar med viktig naering for gressetere og stabiliserer havbunnen, i tillegg til å holde vannet rent. Forskning viser at korallrev som vokser i tilknytning til mangrover, ikke er like utsatt for bleking.
Korallbleking inntreffer når revene underlegges termisk stress. For å trives trenger de fleste tropiske korallartene en vanntemperatur på 18–29°C. De er svaert følsomme for temperaturvariasjoner. Blir vanntemperaturen for høy, reagerer korallene ved å avstøte sine symbiotiske zooxantheller. Dette gjør dem kritthvite og kan med tiden drepe dem.
I 2016 foregikk en av de verste korallblekingene. Overflatetemperaturen har steget med én grad det siste århundret, og korallene er nå presset til det ytterste. Rundt 67 prosent av korallene ble skadet i de hardest rammede områdene av Great Barrier Reef, og enkelte steder kunne man lese nekrologen over revet. Heldigvis holder Great Barrier Reef ennå stand.
Noen koraller har allerede tilpasset seg ekstreme temperaturer, og blant dem er korallene i Kimberly i Vest-Australia. Området har de største tropiske tidevannsforskjellene i verden (opptil ti meter), og korallene utsettes stadig for luft og skyhøye middagstemperaturer, i tillegg til overopphetede, stillestående tidevannsdammer. Disse forholdene ville vaert dødelige for koraller som lever andre steder, men Kimberley-korallene blomstrer! Det er også interessant at korallene som er utsatt for disse ekstreme forholdene, viser større toleranse for varmt vann i tester, noe som indikerer at et sterkt varierende vekstmiljø kan gi større motstandskraft mot korallbleking.
«De hurtigvoksende algene avsetter et kalsiumkarbonatskjelett med aldringen, som årringer i traer»