Tu­sen stjer­ner ly­ser

Ny Vitenskap - - Innhold - Geir Endre­gard Fag­an­svar­lig for vi­ten­sent­re­nes sam­ar­beid med Ny Vi­ten­skap Di­rek­tør INSPIRIA scien­ce cen­ter

Det er noe ma­gisk med jule­høy­ti­den. Vi und­rer oss kan­skje litt mer enn el­lers, og jeg tror fle­re av oss tit­ter en eks­tra gang opp på det bek­svar­te tep­pet med de ly­sen­de prik­ke­ne. Ak­ku­rat slik Ti­mon ut­tryk­te det der han lå i gres­set med Pum­baa i Dis­neys kjen­te film Lø­ve­nes kon­ge. Nå tenk­te rik­tig­nok de to at for­fed­re­ne tit­tet ned på oss, og det er vel ikke sa­er­lig godt for­ank­ret i vi­ten­ska­pen, men det er lov å tro. Nett­opp det­te finur­li­ge sam­spil­let mel­lom vi­ten­skap og tro er spen­nen­de for man­ge, det sa i hvert fall bis­kop Som­mer­feldt som had­de sam­ta­le med ung­dom­mer på INSPIRIA nå i høst.

Nå kon­klu­der­te jo fak­tisk vorte­svi­net Pum­baa med at han trod­de det måt­te va­ere bal­ler av gass som lys­te mil­li­ar­der av lys­år bor­te, selv­sagt til stor for­nøy­el­se for Ti­mon som lo seg skakk slik bare en mare­katt kan. Og vips, der ble litt na­tur­vi­ten­skap og nys­gjer­rig­het kan­skje etab­lert hos en del unge se­ere også.

Før jule­høy­ti­den gjen­nom­fø­rer jeg ofte en ma­gisk rei­se for be­drif­ter som øns­ker et av­brekk i kje­de­li­ge møter; nem­lig en til­pas­set rei­se til jule­stjer­nen (Stel­la Po­la­ris) i pla­ne­ta­ri­et vårt. Etter å ha stad­fes­tet at den er yt­terst i ha­len på stjerne­bil­det Lil­le bjørn (Ur­sa Mi­nor), går tu­ren gjer­ne ut til yt­ter­kan­ten av ver­dens­rom­met.

Vi rei­ser så langt vi har klart å opp­fat­te lys med da­gens te­le­sko­per. Det av­slø­rer som kjent utal­li­ge ga­lak­ser med ufat­te­li­ge meng­der stjer­ner og med til­hø­ren­de pla­ne­ter i hver ga­lak­se. Mye av det­te kan vi tak­ke te­le­sko­pet Hubb­les for. Hubb­les har tatt bil­der av ver­dens­rom­met si­den 1990, og nå skal vi kun­ne opp­da­ge en­da mer! I høst had­de fle­re av vi­ten­sent­re­ne be­søk av NASA og de som byg­ger det nye te­le­sko­pet som skal sky­tes opp sent i 2018 el­ler 2019, Ja­mes Webb. Det ble en ufor­glem­me­lig dag inn i tek­no­lo­gi­ens vid­un­der­li­ge ver­den. Ja­mes Webb-te­le­sko­pet, el­ler JWST som det ofte for­kor­tes, skal gå i en bane langt uten­for Må­nen for å unn­gå for­styr­rel­ser fra So­la. Det be­tyr at vi ikke kan re­pa­re­re det der­som noe går galt, i mot­set­ning til Hubb­le som går na­er vår egen klo­de og bare er åtte mi­nut­ter un­na med rom­fer­gen.

JWST er ikke bare mer avan­sert, det er også mye stør­re. Når det i lø­pet av fle­re må­ne­der selv­mon­te­rer seg og fol­der seg ut etter en in­tri­kat pro­se­dy­re, vil vi få et helt nytt verk­tøy for å ob­ser­ve­re mer av ver­dens­rom­met.

Som fors­ker­ne fra NASA for­tal­te, det mest spen­nen­de var ikke det de had­de plan­lagt å stu­de­re, men hva de kom til å se og opp­da­ge som de ennå ikke har tenkt på! Det­te romte­le­sko­pet har også ut­styr til å ob­ser­ve­re ved helt and­re bølge­leng­der enn Hubb­le.

For å il­lust­re­re hvor kraf­tig det nye te­le­sko­pet er, tenk deg at det står på Jor­da og pe­ker opp mot Må­nen. Der­som en hum­le fløy rundt på Må­nen, vil­le JWST kun­ne fan­ge opp den ener­gi­en på ca. 1,5 mw som en hum­le fri­gir! Tenk hva te­le­sko­pet kan opp­da­ge når det skal se etter stjer­ner og pla­ne­ter som jo nor­malt er litt stør­re enn en hum­le!

I dis­se jule­ti­der fei­rer vi noe som skjed­de for over 2000 år si­den, og re­flek­te­rer kan­skje litt eks­tra over hvor­dan alt star­tet.

Vi kan fak­tisk se bak­over i tid, el­ler sagt på an­nen måte; det er det enes­te vi kan. Her kom­mer noen kjen­te na­tur­lo­ver inn. Ly­set be­ve­ger seg med 1 079 252 848,8 km/t. Alt­så ca. 1 mil­li­ard km/t, el­ler 300 000 lm/s. Ly­set fra So­la bru­ker litt over 8 mi­nut­ter på å nå jor­da. Det vil si at det ly­set vi ser, var på So­la for 8 mi­nut­ter si­den.

Det­te er på sam­me måte som ly­den, vi tel­ler se­kun­der etter å ha sett et lyn for å fin­ne av­stan­den. Ly­den går med 343 me­ter/s. Når vi hø­rer ly­den, de­ler vi an­tall se­kun­der med tre og får ca. an­tall kilo­me­ter til der ly­net var. Vi trod­de vi så det med en gang, men det gjor­de vi fak­tisk ikke. Det er imid­ler­tid så utro­lig raskt at i for­hold til ly­den ut­gjør det in­gen­ting.

Når vi tit­ter uto­ver i ver­dens­rom­met, så ser vi alt­så hele ti­den noe som skjed­de for len­ge si­den. Vi snak­ker fak­tisk om lys­år, så lan­ge av­stan­der er det der ute. Når vi ser på Stel­la Po­la­ris, er ly­set fak­tisk over 400 år gam­melt! Det er hele

433 lys­år til stjer­nen fra Jor­da. I teori­en kan den ha sluk­ket for to hundre år si­den, men al­li­ke­vel vil den ly­se for oss i 200 år til.

Og her kom­mer clu­et om romte­le­sko­pet Ja­mes Webb, for det er så kraf­tig at det vil kun­ne opp­fat­te lys fra så langt un­na at fors­ker­ne me­ner det kan stam­me helt fra uni­ver­sets opp­rin­nel­se! Vi snak­ker da om hele 13,8 mil­li­ar­der år si­den det sto­re smel­let – Big Bang. Bil­de­ne fra JWST kan la­ere oss så mye om hvor­dan det hele star­tet og hvor­dan det ut­vik­ler seg. Hvis te­le­sko­pet vir­ker som det skal da, når det fol­der seg ut langt der ute om halv­an­net år.

Våre gjester i vårt pla­ne­ta­ri­um, som får en il­lust­ra­sjon ved å rei­se fra uni­ver­sets yt­ter­punkt til­ba­ke til Jor­da og ser vår stjer­ne So­la som glit­rer så fint, kan fort bli litt be­ve­get. Sa­er­lig når vi set­ter på litt fin ro­lig jule­mu­sikk og lar stem­nin­gen roe seg. Da kan vi glede oss over at vår pla­net i hvert fall har sin egen stjer­ne som vil vare i gans­ke man­ge mil­li­ar­der år til.

Så nyt ju­len og titt på stjer­ne­ne. Hør på god jule­mu­sikk og syng gjer­ne med mens du ten­ker på li­vets mys­te­ri­er. Vet du for­res­ten hva som er fiske­nes fa­vo­rittjule­sang? Gjelle­klang!

Rik­tig god jul!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.