Det kommer til å bli eksepsjonelt!
Om litt over ett år, våren 2019, skal NASA sende opp James Webb-teleskopet, eller JWST som det også ofte kalles (James Webb Space Telescope). Dette vil på mange måter erstatte Hubble-teleskopet. Og hvilken erstatning! Det er bare å glede seg.
Hubble har gitt oss unik ny innsikt i verdensrommet siden det ble sendt opp med romferge i 1990. Nå, ca. 20 år etter, får vi et kvantesprang med det nye James Webbteleskopet som er oppkalt etter en tidligere NASA-leder. Vi ansatte hos vitensentrene, som arbeider for å skape realfagsglede, får en virkelig godbit. Hvis teleskopet virker, da.
Ja, for det er faktisk et viktig poeng. Hubble går i bane rundt Jorda ca. 570 km over oss. Det er i grunnen ikke så høyt når vi tenker over det. Og det tar bare rundt åtte minutter med romferga om det er behov for en reparasjon eller to, noe som er blitt gjort flere ganger i løpet av årene. Det vil man ikke kunne gjøre med James Webb-teleskopet, da det blir plassert 1,5 millioner km unna! Månen er
384 000 km fra Jorda, så det blir ca. tre ganger Månens avstand, eller ca. 2600 ganger lenger bort enn Hubble.
James Webb plasseres så langt borte fordi det skal skjermes fra all støy fra Jorda. Teleskopet skal kunne observere helt uforstyrret. Men da blir altså konsekvensen at det aldri kan repareres eller vedlikeholdes. James Webb må klare seg selv. Og ikke nok med det, teleskopet er altfor stort til å bli skutt opp i sin endelige form. Diameteren på speilet er 6,5 meter mot Hubbles 2,4 meter. Selve oppskytningen for å sette det i sin bane gjøres av den europeiske Ariane 5-raketten, valgt for sin stabilitet og kapasitet.
Løsningen blir derfor at James Webb pakker seg selv ut på reisen ut til sin destinasjon!
Etter at kursen er satt og teleskopet «skjøvet» ut i rommet i retning av endelig mål, vil det pakke seg ut i en intrikat operasjon i over en måneds tid. Alt er styrt til minste detalj, og alt må virke! Her vil nok mange mennesker krysse alt de har å krysse og vente i spenning før de første signalene fra teleskopet kommer etter noen uker. Og alt fungerer som det er tenkt, forhåpentlig. Drevet av solenergi skal James Webb gi oss mye ny kunnskap i mange år framover.
Hva vil dette ingeniørkunstverket faktisk kunne se? Det er gjort beregninger som viser at om vi hadde plassert James Webb på Månen og sett mot en blomstereng på Jorda, ville man kunne observere varmen fra en humle!
Det er et annet faktum som blir veldig viktig. Lys har en hastighet. Når vi ser på
Sola, er det lyset vi ser eller føler som varme i huden, faktisk 8 minutter og 21 sekunder gammelt. Det er tiden lyset tar fra Sola til Jorda. Vi erfarer dette også ved lyd; når vi ser en ball treffe tverrliggeren på en fotballbane og hører lyden etter hendelsen, dersom vi står litt unna. Lyden bruker nemlig ca. 340 meter per sekund, mens lyset har en hastighet på hele
299 792 458 meter per sekund!
I jula så mange av oss etter julestjernen (Stella Polaris, som også kalles Nordstjernen eller Polarstjernen) på stjernehimmelen. Du finner stjernen helt ytterst i halen på stjernebildet Lille bjørn. Den befinner seg faktisk over 300 lysår unna, da lyset fra Stella Polaris til oss bruker over 300 år på å rekke fram! Stjernen kan ha vaert slukket i 200 år, men vi ser lyset fortsatt.
Her begynner det nye teleskopet å bli virkelig interessant. Når vi kombinerer disse faktaene, betyr det at James Webb i praksis vil se bakover i tid. Og det er så kraftig at forskerne mener det vil kunne se tilbake til universets opprinnelse: The Big Bang!
Om litt over ett år skytes altså teleskopet opp, det skal pakke seg ut på sin reise langt forbi Månen for deretter å begynne å avsløre universets hemmeligheter. Det er mye å glede seg til, men kanskje blir det som med Hubble-teleskopet, at det mest spennende er det vi ikke i forkant kan forestille oss at James Webb avdekker. En spennende reise inn i det ukjente venter oss.