Henrietta Lacks’ udødelige celler
En bemerkelsesverdig historie om en kvinne som har reddet millioner av liv etter sin død.
I1951 mottok cellebiolog George Otto Gey en ny prøve av kreftceller fra livmorhalsen til en avdød pasient ved Baltimores John Hopkins Hospital. Han var allerede forberedt på å mislykkes. I flere tiår hadde han mottatt mange liknende celleprøver, men i stedet for å formere seg slik han hadde håpet, hadde cellene alltid dødd i løpet av noen få dager. Denne gangen var det imidlertid noe som var annerledes. Ikke bare overlevde cellene i prøven, de doblet seg også for hvert døgn. Nå hadde Gey et uuttømmelig lager av celler han kunne studere på laboratoriet – og ingen skjønte hvorfor.
Gey ga den nye cellelinjen navnet «HeLa», kodenavn for Henrietta Lacks, kvinnen cellene stammet fra. Men ingen fikk vite det virkelige navnet hennes før det var gått ytterligere tjue år. I stedet for å selge cellene med fortjeneste bestemte Gey seg for å dele dem ut gratis i vitenskapens interesse, og snart ble celleprøver sendt til laboratorier over hele verden. For første gang kunne forskere observere hvordan virus som meslinger, kusma og polio påvirket menneskeceller, noe som ga dem verdifull innsikt og mulighet til å utvikle livreddende vaksiner.
Da den amerikanske regjeringen skjønte hvor viktig HeLa faktisk var, ble det bestemt at det skulle settes opp en cellekulturfabrikk, og på det meste ble det produsert seks milliarder celler her hver eneste uke. Men fordi HeLa-cellene var så aggressive, begynte de etter hvert å dominere alle andre cellelinjer de kom i kontakt med. For å kunne bestemme om en celle stammet fra HeLa-linjen eller ikke, trengte forskerne mer informasjon, og på begynnelsen av 1970-tallet ble cellenes opphav derfor endelig avslørt.
På 1950-tallet trengte ikke leger å spørre pasienten eller pårørende om samtykke før de tok celleprøver. Derfor visste ikke Henriettas familie noe om hvilken utrolig påvirkning slektningen deres hadde hatt på vitenskapen, før de selv ble bedt om å bidra med blodprøver i 1973. Snart forsto de at mens familien selv hadde levd i ytterste fattigdom uten noen slags helseforsikring, hadde Henrietta bidratt enormt til forskningsarbeidet uten å få noen som helst form for anerkjennelse – og andre hadde tjent godt på cellene hennes, som nå var blitt kommersialisert. I 2013 ble Henriettas genom publisert online uten deres tillatelse, og personlig informasjon om familiens egen risiko for å utvikle enkelte sykdommer var med ett offentlig for hele verden.