Placebo-effekten

Hvordan kan sukkerpiller og sprøyter med saltvann lure sinnet til å helbrede kroppen?

Slik virker forventingens kraft.

Sukkerpiller demper depresjon, fargerike kremer bedøver huden og innsprøytning av saltløsning demper smerter. Placeboeffekten hjelper godt mot litt av hvert, men hvordan fungerer den egentlig?

På 1890-tallet oppdaget Pavlov fenomenet betinget refleks. De berømte eksperimentene hans laerte hunder å forbinde lyden av en bjelle med at de fikk mat. Når de hørte bjella, begynte de å sikle forventningsfullt. Det samme kan skje oss med medisiner. Vi danner oss assosiasjoner ut fra det vi tidligere har opplevd. Hvis folk tar aspirin mot hodepine, begynner de å assosiere tablettenes form og smak med at smertene dempes. Om aspirinen byttes ut med placebo, blir smerten likevel redusert.

Placebo, som også kalles «narremedisin» eller «blindtabletter», lages av uvirksomme stoffer som saltløsning, stivelse eller sukker. Det ser ut og føles som ekte vare, men uten noen av de kjemiske virkningene.

Hele opplevelsen av å motta behandling kan få oss til å føle oss bedre. I en undersøkelse fikk folk smertestillende krem i to døgn, og deretter ble den byttet ut med placebo. Deltakerne hadde opplevd at kremen virket, så de ventet at den skulle fortsette å hjelpe. Også lege- og pleiepersonellets tone, og informasjonen de gir folk om hvordan behandlingen vil oppleves, er med på å bestemme hvordan folk reagerer. I dette tilfellet virket kremen hvis pleierne forsikret pasientene om at den ville gjøre det. Men hvis pleierne sa til dem at kremen ville forverre smertene, gjorde den nettopp det.

Medisiners utseende kan også påvirke forventningene våre. Vi forbinder varme farger som rødt, oransje og gult med en stimulerende virkning, og blå- og grønnfarger med beroligende midler.

Endrer vi fargen på en tablett, endres folks forventning til virkningen. Og hvis en pille koster mer eller leveres i en eske med merkenavn, venter vi at den virker bedre enn billigere eller merkefrie alternativer. Selv behandlingens navn spiller en rolle. En undersøkelse viste at når navnet «placebo» ble satt på et migrenemiddel som heter «rizatriptan», ble virkningen dårligere. Da et placebomiddel ble kalt «rizatriptan», virket det bedre. Men kombinasjonen av ekte preparat og riktig navn ga den aller beste virkningen, naturlig nok.

Placeboeffekten fungerer innenfor kirurgi også. Å snitte opp huden og sy den sammen igjen kan hjelpe folk med knesmerter, og falske operasjoner kan til og med døyve anginaplager. Ingenting behøver skje inne i kroppen; synet og luktene av sykehuset sammen med hendelsesforløpet rundt en operasjon kan lure hjernen.

På 1970-tallet kom de første nevrobiologiske holdepunktene for hvordan placeboeffekten virker. En berømt undersøkelse offentliggjort i Lancet i 1978 så på hva som skjedde når folk fikk placebo-smertestillende etter en tanntrekking. Halvparten av deltakerne fikk også preparatet naloxon, som blokkerer aktiviteten til de naturlige smertestillende midlene vi kaller endorfiner. I den undersøkelsen hindret naloxenet placebotablettene i å virke, men bare når folk ventet at placeboet skulle hjelpe mot smertene. Når vi venter at en tablett skal dempe smertene, lager hjernen sine egne smertestillende midler.

Nyere data tyder nå på at denne virkningen begynner i en del av hjernen som kalles den prefrontale cortex. Den regionen tar seg av kompleks atferd og planlegging. Når vi forventer å bli bedre, setter dette fart i aktiviteten langs nervebaner som går ned i ryggraden. MRskanning har vist at placeboeffekten reduserer blodstrømmen i de delene av ryggraden som formidler smertesignaler. Å ta placebotabletter utløser endorfiner som hindrer smertesignalene i å nå hjernen.

Placeboeffekten fungerer mindre godt på alzheimer-pasienter, som ofte har skader på nervecellene i den prefrontale cortex. Effekten kan også blokkeres ved hjelp av magneter som plasseres over hodebunnen og forstyrrer nervesignaler i framre del av hjernen.

Også angst kan blokkere placebomidlers smertedempende virkning. Undersøkelser har vist at folks smerter kan forverres bare vi sier til dem at det kommer til å skje. Dette kan til og med få ikke-smertefulle berøringer til å gjøre vondt, et fenomen som kalles allodyni. Å lese om bivirkninger eller slå opp sykdommer på internett kan vaere med på å bestemme hva vi venter skal skje, og dette påvirker i sin tur hjernen.

Den andre delen av hjernens placebosystem er en kjemisk budbringer som heter kolecystokinin. Den utskilles når vi er engstelige. Om vi blokkerer dette hormonets aktivitet med preparatet proglumid, øker vi placeboeffekten. Det samme skjer hvis vi demper angsten med medisinen diazepam.

«Endrer vi fargen på

en tablett, endres

folks forventning til

virkningen»