Fremtidens krigføring
Teknologisk overlegenhet avgjør hvem som vinner framtidens slagmark.
For en soldat som kjempet for hundre års tid siden, ville dagens våpen og støtteteknologi stort sett virket totalt fremmed. Borte er kavaleriangrepene, bajonettene og de nesten utelukkende bakkebaserte kampene. Nå er bakkestyrkene beskyttet av skuddsikker kevlar, mens droner og jetjagere patruljerer luftrommet over dem. Vi tror kanskje at vi har nådd så langt som det går an å nå i stridsteknologi, men om hundre år til vil kampformene ha tatt et nytt kjempesteg videre i utviklingen.
Vi står på terskelen til denne nye teknologiske epoken; robotfly stryker rundt på himmelen, og hele tiden konstrueres og utprøves revolusjonerende prototyper. Ubemannede luftfartøy er spesielt interessante for statlig finansierte forskerteam. En grein av det amerikanske forsvarsdepartementet viste nylig en sverm droner som kunne kommunisere med hverandre og rekognosere et stort område. Det er mulig de snart kan settes inn for å blokkere fiendens samband.
Infanteriavdelinger vil også ha fordel av teknologisk overlegenhet. Mekaniske eksoskjeletter vil øke mannskapenes utholdenhet og gi dem bedre beskyttelse. I BLEEX-konstruksjonen fra University of California i Berkeley spennes et eksoskjelett fast til soldatens rygg og til utsiden av beina hans, og dermed kan han baere tyngre oppakning og pansring. Det utvikles også myke eksoskjeletter, som DARPAs Warrior Web-konsept, en lett underdress som likner en våtdrakt, beregnet på å beskytte og støtte ømtålig vev og motvirke muskelutmattelse.
Men automatiseringens framvekst er nok en av de kommende teknologiene som vil skape størst endringer. Med vår stadig økende evne til å skrive intuitive algoritmer og lage avanserte
«Vi står på terskelen til denne nye teknologiske epoken»
sensorer blir det etter hvert mulig å ta mennesket helt bort fra et våpens styrings- og beslutningsprosess. Helautomatiske forsvarsvåpen er allerede i utbredt bruk i form av Phalanx-systemet, som er en kombinasjon av sensorer, programvare og en slik Gatling-kanon som finnes på mange krigsskip. Når systemet registrerer en rakett som naermer seg, vil det automatisk lokalisere den, sikte inn våpenet og skyte den i stykker mye raskere enn noe menneske kunne gjort.
Én ting er å ta seg av klare trusler som angripende raketter, men det er mye vanskeligere, og moralsk betenkelig, å overlate all kontroll til et autonomt system. Derfor satser statlige myndigheter og private selskaper hardt på å konstruere og ta i bruk nesten-autonome krigsmaskiner av alle slag, fra stridsvogner til droner, som må ha signal fra et menneske for å bruke aggressiv makt.
Dette betyr at vi snart vil se en stor vekst i antallet soldater som utkjemper kriger fra trygge steder hundrevis av mil fra fronten. Tanks vil patruljere på bakken og droner i lufta, og de vil kunne finne veien av seg selv og manøvrere defensivt i sanntid uten å måtte vente på signalforsinkelsen fra et menneske som fjernstyrer dem på langt hold. Men når våpen skal tas i bruk, kan en soldat vurdere den oversendte informasjonen og diktere hvilken reaksjon som kreves. Saerlig den amerikanske flåten er sikre på at autonome krigsmaskiner er i vente, og USAs forsvarsminister har hevdet at landets nyeste jetjagere trolig vil vaere de siste bemannende som blir bestilt.
Det kan vaere lett å betrakte framtidig
«Ironclads vil vaere den autonome haerens ører og øyne»
militaerteknologi simpelthen som nye måter å herje på, men mange banebrytende forskningsfronter arbeider for å redusere krigers skadevirkninger på miljøet. For eksempel har lasere vakt interesse blant dem som står bak statlige prosjekter, siden teknologien muliggjør en rekke annerledes militaere anvendelser. Noen kan brukes til overvåkning, mens andre vil vaere beregnet på å eliminere fiendtlige trusler, og disse får slagkraft i form av energistråler i stedet for miljøskadelige prosjektiler og raketter.
Til bakkestyrkenes mannskaper, som nok vil fortsette å bruke gevaer i overskuelig framtid, er biologisk nedbrytbare øvelsesprosjektiler under utvikling i dag. Dagens ammunisjon gir avfallsprodukter i form av metallhylser og blyprosjektiler som kan forurense jord og grunnvann. En nytenkende løsning er å legge inn bioteknisk utviklede frø i prosjektilene. Frøene har en forlenget spiretid som faller sammen med prosjektilets nedbrytningstid. På den måten vil frøene ligge trygt i naeringsrik jord når de er klare til å spire. Det kan virke som en selvmotsigelse at militaere styrker er opptatt av å redusere sin innvirkning på kloden, men ikke desto mindre er disse miljøvennlige tiltakene en kjaerkommen forandring fra konvensjonelle kamphandlingers forurensende biprodukter.
Sivile vil også nødvendigvis ha fordel av ny teknologi som stammer fra slagmarken, slik de har hatt utallige ganger opp gjennom hele historien. Radar er et kjent eksempel på teknologi som ble utviklet i krigstid, men fikk uvurderlig betydning i det sivile liv kort etter.
Det samme kan kanskje hevdes om kjernefysisk spaltning også, i og med at atomkraft gir renere energiproduksjon enn fossilt brennstoff.
Til slutt vil disse nye teknologiene nedfelle seg i vårt eget dagligliv. Vi kan tenke oss at dronesvermer undersøker katastroferammede områder og finner fram til ofre som trenger hjelp. Vi vil få eksoskjeletter som støtter fysisk funksjonshemmede og folk som trenger rehabilitering, og vi vil få automatiserte rutefly som reagerer på de minste forandringer i vaerforholdene og gjør flyturene mye tryggere. De teknologiske stridsmidlene kan bli nesten ugjenkjennelige i de kommende tiårene, men takket vaere dette nyskapende arbeidet vil det samme antakelig gjelde teknologien i de tusen hjem.