Romsøppel
BURDE VI BEKYMRE OSS FOR ALT SØPPELET VI ETTERLATER I BANE RUNDT JORDA?
– et økende miljøproblem
Vi mennesker er ikke spesielt gode til å rydde opp etter oss på Jorda. Det viser seg at vi kan vaere enda dårligere til å rydde når vi forlater planeten vår. I løpet av over 60 år med romfart har vi raskt fylt Jordas bane med søppel. Det kan bli et alvorlig problem i den ikke for fjerne framtiden.
Den sovjetiske satellitten Sputnik 1 ble den første romsøppelbiten i oktober 1957 etter at den hadde blitt det første menneskeskapte objektet i bane rundt Jorda. I januar 1958 hadde banen dens forfalt nok til at satellitten kom inn i atmosfaeren og brant opp, for aldri å forårsake noen problemer. Siden den gang har vi skutt opp tusenvis av satellitter i verdensrommet, og mange av dem er blitt etterlatt i bane rundt Jorda, selv etter at de har sluttet å fungere.
Romsøppel kommer i alle former og størrelser, fra biter så små som et lite malingsflak til biter så store som satellitter. Mer enn 7500 satellitter har blitt skutt opp i rommet siden Sputnik 1, og over halvparten av disse er nå avviklet og går i bane rundt Jorda som søppel. Om lag 23 000 biter som er større enn en tennisball, spores i banene sine, men det anslås at det finnes millioner av mindre biter. Størrelsen spiller ingen rolle når de reiser i hastigheter på mer enn 28 000 kilometer i timen. Alle disse romsøppelbitene kan forårsake ødeleggende skader hvis de treffer et annet objekt. Romsøppel, i likhet med klimaendringer, er en av de
tingene som er vanskelig å forstå før det faktisk er et problem. Verdensrommet er stort, så det virker nesten utenkelig at små, menneskeskapte gjenstander kan utgjøre noen form for problem. Men i løpet av årene har vi laert at dette er tilfellet, etter mange forekomster av kollisjoner. Som et resultat kan baner rundt Jorda nå vaere et farlig sted. Så farlig at satellitter ofte må manøvrere for å unngå søppelbiter. Satellittoperatører må flytte sine satellitter ut av veien hvis en søppelbit forutsies å komme i satellittens retning. Selv ting så store som Den internasjonale romstasjonen (ISS) må flyttes iblant. I ekstreme tilfeller går ISS-mannskapet inn i et romfartøy klart til å evakuere dersom romsøppel treffer stasjonen og forårsaker alvorlig skade. Heldigvis har det aldri vaert nødvendig å evakuere.
Å treffe noe stort kan vaere katastrofalt, noe en rekke hendelser har vist. I 1996 ble en del av den franske satellitten Cerise revet av da den ble truffet av en bit fra en ti år gammelt Arianerakett. Dette ble etterfulgt av en inaktiv russisk satellitt som traff en aktiv amerikansk satellitt i 2009. Begge ble knust i tusenvis av biter som fortsetter å gå i bane rundt Jorda i dag.
Men selv små biter kan utgjøre et problem. I 2016 oppdaget den britiske astronauten Tim Peake at ett av vinduene om bord på ISS hadde fått en sprekk etter å ha blitt truffet av en liten søppelbit, enten menneskeskapt eller en naturlig mikrometeoroide. Selv om det ikke var skadelig for stasjonen, var det bevis på faren.
En av de mest beryktede romsøppel hendelsene inntraff i 2007. Da forsøkte Kina, mot internasjonale regler, å blåse opp en av sine egne satellitter med en rakett. Antisatellitt-testen på Fengyun-1C-satellitten ble møtt med forferdelse, da det produserte en sky av tusenvis av søppelbiter som spredte seg rundt Jorda innen to år. Romsøppelet fra hendelsen varierer i høyde fra noen få hundre til noen få tusen kilometer over Jorda, og noe av det vil sannsynligvis forbli i bane på ubestemt tid. Forståelig nok har ingen nasjon noen gang gjentatt denne testen, og forhåpentligvis vil det aldri skje igjen.
Vi kan spore romsøppel takket vaere grupper som US Space Surveillance Network, som holder øye med de mer enn 23 000 objekter større enn en tennisball som svever over oss. Disse mindre bitene, hvorav den ene sannsynligvis var årsaken til sprekken i ISS-vinduet, er umulig å se. I et forsøk på å få et bedre overblikk over de små bitene ble en enhet kalt Space Debris Sensor (SDS) sendt til ISS i desember 2017. Den består av en flat firkant laget av tre lag, og vil bli brukt til å overvåke hvor mye rusk som treffer ISS. Fra dette håper vi å kunne estimere hvor mange av disse mindre bitene som er i baneomløp. Å beskytte seg mot dem er imidlertid mye vanskeligere. Romfartøyet må ha tilstrekkelig med lag for å sikre at dem som er om bord kan overleve i tilfelle de blir truffet.
I et forsøk på å begrense mengden søppel i bane er det nå satt opp en rekke retningslinjer. Selv om dette ikke vil begrense mengden søppel som allerede er i bane, kan de hjelpe oss med å hindre at problemet vokser. For eksempel er
«Vi har raskt fylt Jordas bane med søppel»
satellittprodusenter nå pålagt å sørge for at satellittene deres brenner opp i atmosfaeren innen 25 år etter at oppgavene til satellitten er gjennomført, enten ved å bruke egne framdriftsraketter for å komme ned eller bli plassert i en lav bane hvor det er nok atmosfaerisk motstand til å få tvinge dem ned med tiden.
Heldigvis er det fortsatt håp når det gjelder søppelbiter som allerede er i bane. En rekke forslag er blitt lagt fram med sikte på å rydde opp rotet i framtiden. Disse forslagene inkluderer bruk av lasere fra Jorda for å prøve å skyve romsøppel tilbake i atmosfaeren vår, hvor det kan brenne opp. Andre har antydet å skyte opp nye romfartøy med nett om bord og bruke disse til å fange døde satellitter og bringe dem ned igjen. Det er også forslag om å inkludere liknende tiltak på nye satellitter for å sikre at de ikke blir vaerende igjen i rommet.
I desember 2016 sendte Japan opp et oppdrag for å teste ut en slik metode kalt Kounotori Integrated Tether Experiment (KITE). Ideen var å forlenge en line fra et romfartøy og sende strøm gjennom det. Dette ville skape en dragkraft som drar i romskipet som gradvis vil senke banen dens. Dessverre endte oppdraget i fiasko, men det er fortsatt mulig at noe som dette kan bli inkludert på satellitter i framtiden for å bringe dem tilbake til Jorda. Dette er en presserende bekymring, da vi skyter opp stadig flere
«Å finne måter å fjerne romsøppel på vil vaere avgjørende»
satellitter i verdensrommet. Disse inkluderer kubesatellitter (små satellitter som ikke er større enn brød) som drives av universiteter og andre institusjoner som gir en billig mulighet for å nå ut i verdensrommet. Mange av disse har ingen form for egen framdrift, og en studie i 2015 viste at en femtedel av dem overtrådte oppdragsgrensen på 25 år, enten utilsiktet eller som et resultat av banen de ble plassert i.
Alt vi har nevnt så langt, peker mot et mye større problem – Kessler-syndromet. Tanken er at kolliderende romsøppel kan starte en kjedereaksjon av kollisjoner i bane rundt Jorda, ødelegge flere og flere satellitter, og til slutt gjøre noen områder rundt Jorda ubrukelige. Det kan virke usannsynlig, men jo flere ting vi skyter opp i rommet, desto mer sannsynlig blir et slikt scenario.
Romsøppel er et problem som ikke kommer til å forsvinne med det første, og med stadig flere satellitter som skytes opp i rommet, øker risikoen for kollisjoner. Når våre ambisjoner øker, må vi bevise at vi er i stand til å holde rommet ryddig før det er for sent.