Flytende byer
Når byene oversvømmes av mennesker og forurensning, må vi da se mot havet?
Kan byer på havet bli redningen når landbyene blir overbefolket?
Når byene våre blir stadig trangere, tettbefolket og forurenset, tvinges ingeniørene og arkitektene til å bli kreative. I en tidsalder med en sterkt voksende befolkning har vi bygget overveldende skyskrapere og dype, underjordiske transportnettverk, men hvor går veien videre? Noen har begynt å se på muligheten til å begi seg over den siste grensen – ut i havet.
Det kunne vaert plottet til en sci-fi-film, men «seasteading», ideen om å bygge permanent bebyggelse på havet, har materialisert seg til en virkelighet som stadig rykker naermere. Noen utviklere ser på å forstørre cruiseskip til gigantiske by-fartøy, andre vil bygge enkeltstående boliger lenket sammen i havet. For alle er jakten på miljøvennlige og selvoppholdende alternativer til landbaserte byer begynt.
Konseptet kan virke ganske utilgjengelig, men kunnskapen vi trenger for å flytte ut i havet, finnes allerede. Nå handler det bare om samarbeid omkring eksperimentering og uttesting for å overvinne utfordringene et liv på bøljan blå byr på, og motivasjonen til å gjøre akkurat dette vokser seg stadig sterkere.
Kloden vår står overfor en umiddelbar trussel om stigende havnivåer. Siden begynnelsen av det 20. århundret har havnivået steget med omtrent 20 centimeter, og man anslår at havene
vil stige med rundt 65 centimeter innen år 2100. På verdensbasis bor, ifølge forskerne, 275 millioner mennesker i områder som vil oversvømmes hvis den globale temperaturen stiger med 3 °C. Hvis den globale oppvarmingen fortsetter, vil de berømte strendene i Rio de Janeiro snart ligge under vann, mens Shanghai i Kina, med en befolkning på over 24 millioner mennesker, vil bli fullstendig ødelagt. Miami i USA vil bli oversvømt med vann over knehøyde. Står vi uten løsninger, vil dette føre til massive ødeleggelser og tap av liv, der millioner av mennesker mister levebrød og bolig. Dette har ansporet flere selskaper til å skissere planer for bygging av byer på havet, slik at vi kan redde oss fra oversvømmelsen.
Prosjektene er utfordrende ettersom mange forhold må tas i betraktning. Hvordan vil en flytende by reagere på naturkatastrofer som orkaner? Hvordan skal slike samfunn kunne dyrke mat og ha tilgang på ferskvann? Den første store utfordringen for ingeniørene som arbeider med bosetningsprosjekter til havs, er å finne balansen mellom en struktur som er sterk nok til å holde seg stabil og fleksibel nok til å bevege seg med bølgene. Mange har konsentrert oppmerksomheten mot å utvikle små, men robuste plattformer som kan hektes sammen, slik at det skapes en fleksibel membran som kan flyte på overflaten.
Mange av konseptene er, som flere av de største ingeniørprosjektene, inspirert av naturen, som allerede har utviklet et perfekt konsept for flytende øyer i form av enkelte gressarters tuer. Disse planteklyngene vokser på et teppe av flyterøtter (som inneholder oksygenbobler som bidrar til å holde plantene flytende) og beveger seg med vinden over vannflaten. Andre ingeniører har benyttet cruiseskipene som modell, men arbeider med å skalere dem opp, slik at de kan huse flere hundre tusen passasjerer.
Denne tilnaermingen bringer med seg sine helt egne problemer. Hvorfor kan du sitte behagelig på et cruiseskip og nippe til en drink, men streve med å gå i en kano uten å falle ut i vannet?
Nøkkelen er å skape et lavt tyngdepunkt og fordele vekten utover en stor overflate. Store skip har enorme skott som stikker langt ut over havet og balanserer vekten ovenfra. Slik kan de fordele vekten jevnt, mens på et mindre fartøy ligger tyngdepunktet høyere, ettersom de er konstruert annerledes, og da skal det mindre bevegelser til for å få dem til å gynge.
Det finnes allerede en halv kilometer lange tankskip som krysser havene våre, men det finnes enn grense for hvor store skip man kan bygge. For å bygge en permanent by på et skip må skottene ligge rundt 80–90 meter under overflaten, noe som er ekstremt kostbart. I tillegg
vil stivheten til en slik mengde stål gjøre skipet skremmende sårbart. Det vil rives i stykker av bølger som treffer det fra ulike retninger.
Når byggingen er unnagjort, er den neste store utfordringen å sikre at den flytende byen utrustes til å bli helt selvberget ute på åpent hav. Hvis konstruksjonen holder seg naer land, blir det enklere å skaffe forsyninger. Men hvis man beveger seg ut på åpent hav, vil alle ressurser måtte hentes fra havet. Man kan eventuelt importere varer og tjenester fra andre land.
På det mest grunnleggende nivået trenger mennesker mat, vann og husly for å overleve. En gjennomsnittsperson trenger omtrent tre liter vann, og selv om disse samfunnene vil vaere omgitt av vann, er havvannet for salt til at vi kan drikke det – det kan rett og slett vaere dødelig. Disse flytende samfunnene må ha desalineringsanlegg om bord, altså anlegg som fjerner saltet ved hjelp av elektrodialyse, destillasjon eller metoder for reversert osmose.
Selv om vi kanskje ikke kan utnytte havvann direkte, vil vi ved hjelp av genteknologi kunne utvikle planter som tåler saltvann. Vi kan også utnytte de store havområdene til å anlegge fiske- og rekefarmer på åpent hav, eller vi kan dyrke enorme åkre med spiselige alger.
Den neste store utfordringen som må overvinnes, er å generere elektrisitet til boligene og virksomhetene i den flytende byen. Alle prosjekter som innebaerer å koble seg fra kraftressursene på land, må finne andre energikilder. Ocean Thermal Energy Conversion er for tiden dominerende innenfor det å forsyne havbosetninger med energi. Prosessen går ut på å utnytte de naturlige temperaturforskjellene i havet til å generere kraft, og dermed sikre en baerekraftig energiressurs.
Helt foran i teten i den grensesprengende ferden mot kolonisering av havene er den ideelle organisasjonen The Seasteading Institute. Denne organisasjonen tar sikte på å ferdigstille et komplett flytende samfunn i 2020. De foreslåtte planene bygger på en rekke hule, flytende plattformer, forsterket med betong. De blir bygget i kvadrater på 50 x 50 meter i tillegg til femkanter som kobles til hverandre og danner et nettverk av forgreninger. Med slik utforming kan den flytende byen raskt evakueres ved at de ulike elementene kobles fra hverandre. Da kan befolkningen forflytte seg bort fra kursen til en orkan eller unnslippe farlige vaerforhold. Dette vil også gi beboerne en større autonomi over sitt eget nabolag, der deres boenhet også er deres stemme. Utilfredse innbyggere kan flytte enheten sin til et annet havsamfunn hvis de tror det gir forbedret livskvalitet.
Med denne ambisiøse ideen er planen å bygge en hel by med disse sammenlenkbare modulplattformene. Det vil bli helsestasjoner,
rekreasjonsområder, skoler, hoteller og kjøpesentre. Prosjektet støttes av Paypalgrunnlegger og milliardaer Peter Thiel, en mann som er fast bestemt på å virkeliggjøre denne drømmen.
Heller enn å sette kursen ut på åpent hav er det første målet å holde seg forankret ved et vertsland, slik at man kan dra nytte av allerede etablerte ressurser. Det er allerede tatt store skritt i denne retningen.
I fjor ble det undertegnet en avtale mellom regjeringen i Fransk Polynesia og Seasteading Institute som forpliktet begge parter til å enes om et samarbeid der de skal skape en «havsone». Thiel har beskrevet prosjektet som et sjansespill, men et spill det er verdt å satse på. I en artikkel skrev han blant annet at «mellom cyberrommet og verdensrommet ligger muligheten for å kolonisere havene».
Instituttets første mål er å fullføre det første konseptet. Det skal bestå av 11 moduler, hver av dem med treetasjes bygninger som skal romme boliger, underholdning og kontorlokaler for 250–300 faste beboere, i tillegg til 50 hotellsenger. Den flytende byen vil fungere som et kjempelaboratorium der man forsker på baerekraft og tester ut kollaborasjonsteknologi.
Nyskapende virksomheter som ivrer etter å skape luksusboliger som en løsning for klimaflyktninger, er også nytenkende innenfor feltet «seasteading». Freedom Ship er tenkt å bli Jordas største skip og vil utrustes med azimutpropeller for å manøvrere denne havgående kolossen. Det skal til og med ha en flyplass for privatfly. Beboerne kan farte verden rundt med regelmessige stopp i ulike havner, slik at de kan utforske nye steder.
I motsatt ende av spekteret finnes det mindre prosjekter som popper opp over hele verden. I disse prosjektene prøver man å gjøre flytende boliger tilgjengelige for alle. En av disse er Waterstudio, et nederlandskbasert selskap som allerede holder til under vann. I Nederland har et økende antall mennesker bosatt seg på vannet, i husbåter, der de er sikret mot flom, men i så små farkoster vil selv den minste turbulens vaere merkbar. En vanlig husbåt er sjanseløs ute på åpent hav, men det nederlandske selskapet har brakt husbåten inn i det 21. århundret. Grunnlegger Koen Olthuis har designet flytende toetasjes boliger.
Enheten har én etasje under vann, noe som løser problemene med balanse og vektfordeling, ettersom tyngdepunktet er flyttet nedover. Dessuten trenger man ikke å stikke pilarer dypt ned i de nederlandske våtmarkene, noe som gjør det billigere å bygge en husbåt enn å oppføre en bolig på land.
Olthuis utvikler sin første by i naerheten av Haag, på vestkysten, der det utvikles både sosialboliger, flytende øyer og leilighetsbygg. Denne pioneren tror at en baerekraftig framtid finnes rett utenfor kysten. Vil vi få prefabrikkerte boliger på standardplattformer som fraktes ut til stadig voksende byer i framtiden?
Vi kan ikke forutsi nøyaktig hvordan mennesker vil bygge på havet, men utfordringene knyttet til befolkningsveksten og det stigende havnivået vil presse vår oppfinnsomhet og ingeniørkunst til yttergrensen. Drømmen om å bo i et flytende, utopisk paradis kan vaere rett rundt hjørnet, så len deg tilbake og nyt ferden når menneskeheten seiler mot utviklingen av nye, flytende bystater.