SOVJETS NAPOLEON

Mik­hail Tuk­hat­sjev­skij var den un­ge sov­jet­sta­tens størs­te mi­li­tæ­re be­ga­vel­se.

Panzer - - Innhold - GELLER KOVACS

Mik­hail Ni­ko­la­je­vitsj Tuk­hat­sjev­skij ble i 1893 født inn i en lavade­lig fa­mi­lie, på en gård nær byen Sa­fono­vo som lig­ger i re­gio­nen Smo­lensk i vest­re Russ­land. Som man­ge and­re fra hans sam­funns­klas­se ble han som ung gutt sendt til ka­dett­sko­le og gjor­de der­et­ter mi­li­tær­tje­nes­te i et av de kei­ser­li­ge garde­re­gi­men­te­ne i St. Pe­ters­burg.

I 1914 del­tok han i kam­pe­ne mot tys­ke trop­per og ble raskt for­frem­met til løyt­nant. Hans over­ord­ne­de la mer­ke til hans eks­tra­or­di­næ­re egen­ska­per som stort per­son­lig mot, men også en evne til å ta ras­ke be­slut­nin­ger og le­der­egen­ska­per. I de ka­ta­stro­fe­ne som ram­met de tsar­rus­sis­ke ar­me­ene mot de tys­ke, ble Tuk­hat­sjev­skij tatt til fan­ge og hav­net i fange­leir. Den ener­gis­ke og rast­løse un­ge rus­se­ren røm­te fle­re gan­ger fra dis­se lei­re­ne, men ble tatt til fan­ge på nytt og hav­net til sist i den røm­nings­sik­re fest­nin­gen In­gol­stadt der spe­si­elt pro­ble­ma­tis­ke of­fi­se­rer som var tatt til fan­ge ble for­vart. Char­les de Gaul­le satt som fan­ge der sam­ti­dig.

Tuk­hat­sjev­skij sy­nes imid­ler­tid å ha klart å røm­me også der­fra og på for­skjel­li­ge even­tyr­lig vis ha tatt seg hjem i ok­to­ber 1917, til et Russ­land som sto på ran­den av den kom­mu­nis­tis­ke re­vo­lu­sjon og bor­ger­krig. I kao­set som hers­ket var det na­tur­lig for ham å gjen­opp­ta den mi­li­tæ­re kar­rie­ren si­den det fan­tes få and­re al­ter­na­tiv, men han valg­te den røde si­den og ikke den hvi­te slik man skul­le tro ut fra hans ade­li­ge bak­grunn.

Kan­skje var det kom­mu­nis­te­nes ener­gi og mål­be­visst­het som til­tal­te den dynamiske un­ge man­nen, el­ler så had­de han sett for mye av Tsar-russ­lands ne­ga­ti­ve si­der. Men det kan også være at han inn­så at kar­rie­re­mu­lig­he­te­ne in­nen den helt nye Røde ar­me­en var mye bed­re enn i de hvi­te ar­me­ene som had­de be­vart mer av struk­tu­ren fra tsa­rens armé. Fak­tum er at Tuk­hat­sjev­skij raskt ble en sann kom­mu­nist i hjer­te og sjel og gjor­de er lyn­rask kar­rie­re i den nye og, i be­gyn­nel­sen, gans­ke ama­tør­mes­si­ge ar­me­en. Iføl­ge hans se­ne­re

Uhel­dig­vis for den­ne all­si­di­ge kraft­ka­ren fan­tes det dess­ver­re også en sov­je­tisk Ro­be­spier­re som ikke lot seg stan­se av noe når det gjaldt å be­fes­te sin makt – Sta­lin. Der­med ble mar­skal­kens skjeb­ne at han ikke kun­ne lede sine ar­me­er da de sto over­for den apo­ka­lyp­tis­ke styrke­prø­ven mot Tysk­land han viss­te vil­le kom­me.

venn Dmi­trij Sjosta­kovitsj var det Le­nin selv som opp­da­get den un­ge løyt­nan­ten og som sør­get for at han ble for­frem­met på re­kord­tid.

Da den rus­sis­ke bor­ger­kri­gen brøt ut i be­gyn­nel­sen av 1918 var det få som trod­de at den i all hast sam­men­ras­ke­de Røde armé som mang­let alt, slik som vå­pen, uni­for­mer, ut­dan­ne­de of­fi­sers­korps, skul­le kla­re å mot­stå den ar­ma­da av fiendt­li­ge ar­me­er som ble sam­let mot dem. Uten­lands­ke in­ter­ver­ven­sjons­ar­me­er, for­skjel­li­ge hvi­te, rus­sis­ke ar­me­er, se­pa­ra­tis­tis­ke og na­sjo­na­lis­tis­ke fri­styr­ker av alle slag.

At Den røde armé klar­te å over­le­ve den førs­te, kri­tis­ke ti­den og til og med å gå over til å an­gri­pe, var et re­sul­tat av Lenins fanatiske besluttsomhet og Trotskijs evne til å organisere, men også av hengivenheten og den dynamiske hensynsløsheten hos de ofte un­ge of­fi­se­re­ne, slik som Tuk­hat­sjev­skij, som klar­te å ska­pe en armé av ar­bei­de­re og bøn­der.

Den­ne fa­sen av den rus­sis­ke bor­ger­kri­gen var pre­get av kaos der ka­va­le­ris­ter og pan­ser­tog dro på kryss og

«AT DEN RØDE ARMÉ KLAR­TE Å OVER­LE­VE DEN FØRS­TE, KRI­TIS­KE TI­DEN OG TIL OG MED Å GÅ OVER TIL Å AN­GRI­PE, VAR ET RE­SUL­TAT AV LENINS FANATISKE BESLUTTSOMHET OG TROTSKIJS EVNE TIL Å ORGANISERE, MEN OGSÅ AV HENGIVENHETEN OG DEN DYNAMISKE HENSYNSLØSHETEN HOS DE OFTE UN­GE OF­FI­SE­RE­NE, SLIK SOM TUK­HAT­SJEV­SKIJ.»

tvers over det enor­me lan­det og spred­te ter­ror og øde­leg­gel­se over den del av bonde­be­folk­nin­gen som de an­så støt­tet den and­re si­den.

Krig på alle fron­ter

Vår­en 1918 var den så­kal­te Tsjek­kis­ke le­gio­nen, en styr­ke be­stå­en­de av krigs­fan­ger fra den øster­riksk-un­gars­ke hæ­ren, den mest vel­or­ga­ni­ser­te av de anti­kom­mu­nis­tis­ke ar­me­ene og in­ne­bar en dø­de­lig fare for sov­jet­sta­ten. De var vel­or­ga­ni­ser­te og tok kon­troll over sto­re de­ler av den Trans­si­birs­ke jern­ba­nen. Sam­men med and­re hvi­te styr­ker gikk de over Ural­fjel­le­ne og for­søk­te i lø­pet av som­mer­en å ta seg over Vol­ga som var det sis­te hin­de­ret før de nåd­de Mosk­va.

Un­der de har­de kam­pe­ne som­mer­en 1918 le­der Tuk­hat­sjev­skij 1. Armé som raskt blir et av de mest vel­or­ga­ni­ser­te av­de­lin­ge­ne i Den røde armé, mye tak­ket være sin ener­gis­ke og vilje­ster­ke sjef, som var en mann helt i hen­hold til Lenins og Trotskijs idea­ler. An­gre­pet over Vol­ga mot de hvi­te ved byen Sim­birsk skjed­de over den jern­bane­bro­en der Tuk­hat­sjev­skij først send­te i vei et ube­man­net lo­ko­mo­tiv som i full fart spreng­te bort bar­ri­ka­de­ne de hvi­te had­de bygd på den and­re si­den, for så å føl­ge opp med et pan­ser­tog med en in­fan­teri­bri­ga­de som etab­ler­te et bro­hode.

Etter det­te fikk han kom­man­do­en over den 5. ar­me­en som fikk i opp­drag å be­gyn­ne på den an­stren­gen­de opp­ga­ven med å ren­se Si­bir fra de hvi­te. Langs den trans­si­birs­ke jern­ba­nen fulg­te nå sei­ge kam­per som bøl­get fram og til­ba­ke, men der de røde i lø­pet av som­mer­en 1919, klar­te å ta ini­tia­ti­vet. Selv om hele Si­bir ba­ken­for Ural var uten­for de rø­des kon­troll, in­ne­bar de­res erob­ring av gru­ve- og in­du­stri­by­ene i Ural at de hvi­te mis­tet sin in­du­stri­el­le base.

I dis­se kam­pe­ne be­gyn­te Tuk­hat­sjev­skij å ren­dyr­ke sine mi­li­tæ­re teori­er om ikke å an­gri­pe fien­den i sen­trum der han er ster­kest, men om­gå dem i hur­ti­ge be­ve­gel­ser og an­gri­pe dem i flan­ken der de er sva­kest, for se­ne­re å an­gri­pe det des­or­ga­ni­ser­te sen­trum fra si­de­ne.

Den­ne tak­tik­ken var tyskerne de førs­te til å an­ven­de un­der den vel­lyk­ke­de Mi­kael­of­fen­si­ven på vest­fron­ten vår­en 1918, da de nes­ten klar­te å slå de bri­tis­ke styr­ke­ne om de bare had­de hatt tak­tis­ke re­ser­ver. Det­te skif­tet i tak­tikk kom etter nes­ten fire år med tra­di­sjo­nel­le fron­ta­le an­grep som

ikke had­de ført fram. Tuk­hat­sjev­skij had­de jo vært fan­ge hos tyskerne og had­de all­tid den størs­te re­spekt for de­res mi­li­tæ­re ev­ner og kva­li­ta­ti­ve over­le­gen­het med hen­syn til tak­tikk og øvel­ser.

Mot seg had­de han ad­mi­ral Kolt­sjak som var en av de mest kjen­te le­der­ne på de hvi­tes side. Kolt­sjak var til å be­gyn­ne med po­pu­lær og var an­sett som den som kun­ne for­ene alle de hvi­te trop­pe­ne. Men snart be­gyn­te mis­nøy­en å vokse med hans hard­fø­re po­li­tikk som tok sik­te på å gjen­inn­føre tsar­ti­dens sam­funn. Tu­sen­vis av hans sol­da­ter de­ser­ter­te til de røde og di­si­pli­nen sank blant dem som ble igjen. Sam­ti­dig mer­ket sje­fe­ne for de hvi­te at de røde had­de mye bed­re di­si­plin og lag­ånd enn det som var til­fel­le for de fil­le­te røde­gar­dis­te­ne fra året før.

Vin­te­ren 1919–20 falt Kolt­sjaks si­birs­ke im­pe­ri­um sam­men og etter det­te tok en lang og seig opp­rensk­nings­ak­sjon til for de røde helt fram til Vla­di­vostok. Den un­ge stjer­nen Tuk­hat­sjev­skij ble flyt­tet til en front der si­tua­sjo­nen frem­de­les var al­vor­lig for de røde, til Svarte­havs­fron­ten. Den hvi­te ge­ne­ra­len De­ni­kin for­søk­te å for­ene de man­ge for­skjel­li­ge anti­kom­mu­nis­tis­ke frak­sjo­ne­ne og prø­ve også å få med seg de opp­rørs­ke ko­sak­ke­ne. Han ut­nyt­tet si­tua­sjo­nen der de mest slag­kraf­ti­ge røde trop­pe­ne var opp­tatt på an­net hold og i 1919 had­de ini­tia­ti­vet. Men vår­en 1920 falt også hans vel­de, un­der svært har­de kam­per på de sør­rus­sis­ke slet­te­ne der si­vil­be­folk­nin­gen ble ut­satt for bru­tal ter­ror fra beg­ge si­der hvis det fan­tes den mins­te mis­tan­ke om sam­rø­re med den and­re si­den.

Kri­gen med Po­len

Da tryk­ket mot sov­jet­sta­ten had­de av­tatt fra bå­de øst og sør, økte det på nytt fra vest. I det rus­sis­ke kao­set så den nye pols­ke sta­ten sin sjan­se til å gjen­opp­ret­te mid­del­al­de­rens stor- Po­len med sto­re de­ler av Hvite­russ­land og Ukrai­na. De erob­ret bl.a. Kiev og igjen var Sov­jet­unio­nen i livs­fare om po­lak­ke­ne skul­le lyk­kes i å ska­pe kon­takt med and­re fiendt­li­ge kref­ter.

I mai 1920 ble den 27-åri­ge Tuk­hat­sjev­skij ut­nevnt til sjef for samt­li­ge ar­me­er på vest­fron­ten og gikk til an­grep umid­del­bart. De al­ler førs­te for­sø­ke­ne var mis­lyk­ket et­ter­som de røde styr­ke­ne i om­rå­det var dår­lig or­ga­ni­sert. I lø­pet av noen vår­uker klar­te den un­ge øverst­kom­man­de­ren­de å ska­pe or­den og leg­ge opp en stor­stilt plan der først og fremst et mo­bilt korps, be­stå­en­de av ka­va­le­ri og pan­ser­kjøre­tøy, an­grep po­lak­ke­nes flan­ker og bakre lin­jer og fikk hele den pols­ke offensiven til å bry­te sam­men i kaos i lø­pet av noen da­ger. Det var en to­tal sei­er av en slik type alle sje­fer drøm­te om un­der stil­lings­kri­gen i den førs­te ver­dens­krig og re­pre­sen­ter­te høyde­punk­tet i Tuk­hat­sjev­skijs kor­te, men strå­len­de kar­rie­re.

En vik­tig fak­tor i sei­e­ren var elite­styr­ken Ko­narmi­ja. Det sto for Kon­na­ja Armi­ja (Ryt­ter­ar­me­en) og var en for­gjen­ger for and­re ver­dens­krigs mo­bi­le armé­korps. Styr­ken had­de sitt ut­spring i de hur­ti­ge røde ko­sakk­styr­ke­ne som ble or­ga­ni­sert av Semjon Bud­jon­nyj, med Kli­ment Voro­sji­lov som po­li­tis­ke kom­mis­sær. Dis­se styr­ke­ne ble ut­vi­det med ri­den­de ar­til­le­ri og mo­bi­le ma­skin­pis­tol­av­de­lin­ger på så­kal­te Tatjanka­vog­ner. Se­ne­re ble armé­korp­set kom­plet­tert med pan­ser­tog og egne fly­av­de­lin­ger for re­ko­gno­se­ring og ild­støt­te. Det­te var noe helt nytt og for­lø­pe­ren til sam­ar­beid mel­lom for­skjel­li­ge vå­pens­lag, noe den ti­dens or­to­dok­se mi­li­tær­vi­ten­skap av­vis­te. Ko­narmi­ja skul­le fra en po­si­sjon bak front­lin­jen gjø­re ras­ke flankebevegelser som skul­le slå ut fien­dens bakre lin­jer og ska­pe kaos i de frem­re, helt i sam­svar med Tuk­hat­sjev­skijs dok­tri­ne.

Po­lak­ke­ne flyk­tet hals over hode og det var bare de rø­des man­gel på for­be­re­del­se før sei­e­ren som gjor­de at en del av dem kun­ne trek­ke seg unna to­tal inn­ring­ning og trek­ke seg til­ba­ke fle­re hund­re kilo­me­ter til det pols­ke sen­tral­om­rå­det der de med nød og nep­pe klar­te å opp­ret­te en ny for­svars­lin­je ved el­ven Vis­la.

Alle men­te at den un­ge pols­ke sta­ten had­de fått et dø­de­lig slag og Le­nin men­te det var på tide å gjø­re lan­det om til en sov­jet­re­pub­likk. Tuk­hat­sjev­skij lot sine styr­ker for­føl­ge po­lak­ke­ne. Hans styr­ker sto ved bred­den av Vis­la, langs en man­ge hund­re me­ter lang lin­je, og da de i midt­en av au­gust gikk over elva, reg­net de fles­te med at de de­mo­ra­li­ser­te pols­ke styr­ke­ne ikke skul­le kla­re å stå imot.

Men på de som­mer­var­me og stø­ve­te pols­ke fel­te­ne fulg­te nå et av de mest for­vir­re­de sla­ge­ne fra 1900-tal­let, som end­te med at po­lak­ke­ne klar­te å stå imot an­gre­pe­ne og til og med gå til mot­of­fen­siv før de­res kref­ter tok slutt. Mi­li­tær­his­to­ri­ke­re dis­ku­te­rer frem­de­les hva som egent­lig skjed­de og hvor­for Den røde armé led ne­der­lag.

En van­lig for­kla­ring er at mar­skalk Pil­sud­ski ap­pel­ler­te til polsk na­sjo­na­lis­me og slik klar­te å mo­bi­li­se­re til det yt­ters­te slik at bok­sta­ve­lig talt alle po­lak­ke­ne kjem­pet for sine liv. Men det be­ror tro­lig i like høy grad på fak­to­rer in­nen Den røde armé. Etter den ras­ke for­føl­gin­gen av po­lak­ke­ne fra Kiev var sol­da­te­ne selv ut­mat­tet og de­res for­sy­nings­lin­jer var struk­ket far­lig langt. Røde armé ope­rer­te i et helt fiendt­lig om­rå­de og til for­skjell fra tid­li­ge­re kun­ne man ikke ver­ve mann­skap fra lo­kal­be­folk­nin­gen, dess­uten fun­ger­te kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom de for­skjel­lig ar­me­ene dår­lig. I til­legg kun­ne po­lak­ke­ne av­kode rus­ser­nes te­le­graf­mel­din­ger.

Tuk­hat­sjev­skij selv be­fant seg nå for førs­te gang i et høy­kvar­ter len­ger borte fra fron­ten og som den perfeksjonist og organisator han var, had­de han lagt en plan med flankebevegelser og be­reg­net hvert steg av offensiven.

Men det er mu­lig at pla­nen var for per­fekt un­der de kao­tis­ke for­hol­de­ne som råd­de, der de for­skjel­li­ge røde ar­me­ene mis­tet kon­tak­ten med hver­and­re. Den un­ge ge­ne­ra­len satt på sin stab og så med ra­se­ri på hvor­dan kao­set ut­vik­let seg. Han skrek ut

«SOM DEN PERFEKSJONIST OG ORGANISATOR HAN VAR, HAD­DE HAN LAGT EN PLAN MED FLANKEBEVEGELSER OG BE­REG­NET HVERT STEG AV OFFENSIVEN.»

sine ord­rer, men til in­gen nyt­te. Han had­de i ut­gangs­punk­tet en sterk per­son­lig­het, men nå frem­sto han som en mann med en enorm og urok­ke­lig selv­til­lit og ut­vis­te der­med mind­re to­le­ran­se over­for per­soner han men­te ikke holdt mål el­ler som ikke klar­te å gjø­re sitt yt­ters­te.

Den sov­je­tis­ke ho­ved­styr­kens an­grep mot War­sza­wa mis­lyk­tes og po­lak­ke­ne gikk til mot­an­grep. Nå var det de røde styr­ke­ne som sto i fare for å bli om­rin­get. Trots­kij ga ge­ne­ral Je­gorovs sør­vest­re armé, som var opp­tatt med å ren­se opp i Ukrai­na, ord­re om å av­bry­te offensiven mot Lvov og i ste­det ven­de nord­over for å støt­te vestar­me­en, først og fremst med elite­styr­ken Ko­narmi­ja.

Så skjed­de li­ke­vel ikke, og i ste­det fort­sat­te den­ne ar­me­en sin opp­rin­ne­li­ge of­fen­siv og ga po­lak­ke­ne mu­lig­het til å tren­ge inn mel­lom dis­se to røde ar­me­ene. Da Ko­narmi­ja se­ne­re vend­te nord­over had­de den mis­tet mye av sin of­fen­si­ve styr­ke og ble også slått. I dis­se sla­ge­ne spil­te de ny­opp­ret­te­de pols­ke ka­va­leri­av­de­lin­ge­ne, in­spi­rert av Ko­narmi­ja, en vik­tig rol­le. Fram­gan­gen det pols­ke ka­va­le­ri­et had­de un­der dis­se sla­ge­ne, gjor­de at Po­len fikk alt­for stor til­lit til dem, noe som skul­le straf­fe seg un­der and­re ver­dens­krig.

Det­te in­ne­bar at po­lak­ke­ne igjen fikk ini­tia­ti­vet og i sep­tem­ber blås­te Røde armé til re­trett. At Je­gorovs styr­ker ikke had­de ut­ført ord­ren skyld­tes kom­mu­ni­ka­sjons­svikt, men sat­te i gang pro­ses­ser som langt se­ne­re skul­le vise seg å få skjebne­svang­re re­sul­tat. Je­gorovs po­li­tis­ke med­an­svar­li­ge of­fi­ser het nem­lig Josef Sta­lin og Trots­kij og Tuk­hat­sjev­skij la nå skyl­den på ham for, av pre­sti­sje­hen­syn, å ha over­talt Je­gorov til ikke å sen­de Ko­narmi­ja til vest­fron­ten tid­li­ge­re.

Histo­ri­ker­ne er frem­de­les ueni­ge om hvor­vidt Sta­lin kan sies å ha blitt gjort til synde­bukk for at den Røde armé mis­lyk­tes, selv om han al­le­re­de da vis­te tegn på at han ikke ev­net å sam­ar­bei­de med sine kol­le­ga­er. Det ikke sik­kert at en så rask og ri­si­ka­bel om­grup­pe­ring vill ha vært vel­lyk­ket selv om den had­de blitt fore­tatt tid­li­ge­re.

Re­sul­ta­tet ble at Sta­lin som al­le­re­de ha­tet Trots­kij nå også be­gyn­te å hate Tuk­hat­sjev­skij in­tenst. For den kor­te og kopp­ar­re­de geor­gi­e­ren sym­bo­li­ser­te Tuk­hat­sjev­skij alt han ha­tet: En stor­rus­sisk aris­to­krat, sti­lig og kraft­full, selv­sik­ker på gren­sen til det ar­ro­gan­te. Om Sta­lin be­gyn­te å hate noe, kun­ne ved­kom­men­de være sik­ker på at Sta­lin ald­ri vil­le glem­me og hans hat mot Tuk­hat­sjev­skij var sær­de­les dypt et­ter­som det var ispedd hans egne mindre­ver­dig­hets­kom­pleks.

Sovjetunionens har­de tje­ne­re

Tross det mis­lyk­ke­de an­gre­pet mot Po­len var den 27-åri­ge ge­ne­ra­len frem­de­les Den røde armés sto­re stjer­ne og fikk de vans­ke­ligs­te opp­dra­ge­ne. Han kun­ne vise at han ikke bare var et mi­li­tær­geni, men også full­sten­dig lo­jal mot sov­jet­mak­ten og to­talt hen­syns­løs mot dem han an­så var dens fien­der.

I 1920 brøt det ut et bonde­opp­rør i den si­birs­ke pro­vin­sen Tambov. Bøn­de­ne krev­de mer fri­het og slutt på over­grep fra det kom­mu­nis­tis­ke po­li­ti­et. Opp­rø­ret spred­te

seg og de sov­je­tis­ke myn­dig­he­te­ne mis­tet kon­trol­len over sto­re de­ler av pro­vin­sen. Vår­en 1921 ble 100 000 sol­da­ter fra Røde armé sendt dit un­der Tuk­hat­sjev­skijs le­del­se. Det hele ut­vik­let seg til en krig i full ska­la mot de dår­lig be­væp­ne­de bøn­de­ne.

Man bren­te byer, ter­ro­ri­ser­te opp­rø­rer­ne og de­res til­hen­ge­re, og sum­ma­ris­ke hen­ret­tel­ser var van­lig. Tungt ar­til­le­ri og pan­ser­tog og ikke nok med dét: selv giftgass, ble brukt mot bøn­de­ne. Tuk­hat­sjev­skijs ord­re lød som føl­ger: «Om bandittene gjem­mer seg i sko­gen, skal giftgass bru­kes for å ren­se dem ut der ifra. Beregn gassens virk­ning slik at den tren­ger inn i sko­gen og dreper dem som har gjemt seg der.»

Like fryk­te­lig ble opp­dra­get med å slå ned opp­rø­ret som brøt ut på ma­rine­ba­sen Kron­stadt uten­for Le­nin­grad i 1921. Dis­se ma­tro­se­ne var de sam­me som had­de vært bol­sje­vi­ke­nes førs­te til­hen­ge­re i 1917 og som bl.a. had­de del­tatt i stor­min­gen av Vin­ter­pa­las­set. Nå krev­de de at man gikk til­ba­ke til de opp­rin­ne­li­ge so­sia­lis­tis­ke ide­ene, at mak­ten skul­le fø­res til­ba­ke til ar­bei­de­re og til sol­da­te­nes råd fra Kremls luk­ke­de rom og en slutt på over­gre­pe­ne fra det hem­me­li­ge po­li­ti­et, Tje­kan. Ma­tro­se­ne ut­rop­te sin egen re­pub­likk på ba­sen midt ute i Finske­buk­ten som var vans­ke­lig å inn­ta, og ver­ken over­ta­lel­se el­ler an­grep fra fast­lan­det kun­ne få dem bort der­fra. Tuk­hat­sjev­skij fikk i mars 1922 le­del­sen over den 60 000 mann sto­re styr­ken som skul­le ta et opp­gjør med opp­rø­rer­ne. 17. mars, like før isen i buk­ten smel­tet, gikk sol­da­te­ne til et mas­sivt an­grep mot for­tet som ble tatt etter en hard kamp med al­vor­li­ge tap for den an­gri­pen­de styr­ken som kom lø­pen­de over isen. De som var igjen i for­tet ble en­ten skutt el­ler ført til Tje­kans fengs­ler, men fle­re tu­sen av ma­tro­se­ne klar­te å flyk­te over isen til Fin­land.

Når fre­den en­de­lig kom til Sovjetrussland etter man­ge år med krig var Tuk­hat­sjev­skij en av den un­ge sta­tens ab­so­lutt størs­te stjerner. Ny­lig krigshelt, usvikelig i sin lojalitet mot sov­jet­sta­ten og med fram­ti­den foran seg. Han var et ek­sem­pel på at det nye sys­te­met vir­ke­lig skil­te seg fra tsa­re­nes Russ­land. At i Sov­jet­unio­nen var det ikke tit­tel el­ler kon­tak­ter, el­ler en­gang an­tall år in­nen mi­li­tæ­ret som skul­le av­gjø­re hvil­ken po­si­sjon man kun­ne opp­nå, men i ste­det kom­pe­tan­se, am­bi­sjon og hen­gi­ven­het mot sta­ten. I det gam­le sys­te­met had­de selv­føl­ge­lig ald­ri en 27-åring kun­net bli sjef på et av de øvers­te ni­vå­ene in­nen hæ­ren, men nå var alt mu­lig, i en armé der man had­de tatt bort nes­ten alle ytre tegn på of­fi­se­re­nes rang og i et sam­funn der alt skul­le byg­ges opp på nytt, ak­ku­rat som i den tid­li­ge­re frans­ke re­pub­lik­ken på 1790-tal­let.

De ro­li­ge åre­ne

Fre­den gjor­de det mu­lig for den un­ge ge­ne­ra­len en­de­lig å få nyte fruk­te­ne av sin makt og be­røm­mel­se. Men sin po­si­sjon og kraft­ful­le ut­strå­ling var han svært po­pu­lær blant kvin­ner og ble en av de sen­tra­le per­sone­ne i det so­sie­tets­liv som be­gyn­te å ta seg opp igjen på midt­en av 1920-tal­let i

«OM BANDITTENE GJEM­MER SEG I SKO­GEN, SKAL GIFTGASS BRU­KES FOR Å REN­SE DEM UT DER IFRA. BEREGN GASSENS VIRK­NING SLIK AT DEN TREN­GER INN I SKO­GEN OG DREPER DEM SOM HAR GJEMT SEG DER.»

Mosk­va og Pe­tro­grad. Han gif­tet seg og fikk en dat­ter som han els­ket svært høyt. Alt ty­der på at Tuk­hat­sjev­skij lev­de et har­mo­nisk fa­mi­lie­liv og tok godt hånd om sin lil­le fa­mi­lie. Et bil­de der hele fa­mi­li­en sit­ter og gyn­ger i sam­me gyn­ge sym­bo­li­se­rer fa­mi­li­ens kor­te, lyk­ke­li­ge tid.

Fa­mi­lie­lyk­ken hind­ret imid­ler­tid ikke Tuk­hat­sjev­skij i å ha fle­re els­ker­in­ner opp gjen­nom åre­ne, hvil­ket kan­skje ikke er så rart med den po­si­sjon han had­de som en av lan­dets frems­te mann­li­ge sex­sym­bol len­ge før be­gre­pet ble opp­fun­net. For­uten å være krigshelt, had­de han sin aris­to­kra­tis­ke ut­strå­ling i be­hold og viss­te å føre seg i sa­lon­ge­ne, til for­skjell fra man­ge and­re le­den­de bol­sje­vi­ker som had­de avan­sert alt­for raskt til sine makt­po­si­sjo­ner.

Han var et re­nes­sanse­men­nes­ke med man­ge stren­ger å spil­le på – els­ket lit­te­ra­tur og mu­sikk. Han spil­te fio­lin og ble i 1925 venn med den un­ge kom­po­nis­ten Dmi­trij Sjosta­kovitsj og ble hans be­skyt­ter og me­sen. De plei­de å mø­tes for å dis­ku­te­re mu­sikk og spil­le sam­men. For Tuk­hat­sjev­skij ble dis­se stun­de­ne sik­kert et vel­kom­ment av­brekk fra bå­de mi­li­tær­li­vet og de sta­di­ge makt­kam­pe­ne som opp­sto på høy­es­te sikt i Sov­jet, etter Lenins død,

Han bruk­te 20-tal­let til å ut­ar­bei­de nye dok­tri­ner for Sovjetunionens for­svar og iden­ti­fi­se­re nye stra­te­gi­er til bruk i kom­men­de kri­ger. Selv om han holdt seg borte fra hver­dags­po­li­tik­ken, had­de han en po­li­ti­kers blikk og så at en ny krig mel­lom stor­mak­te­ne vil­le etter­føl­ge den for­ri­ge og at Sov­jet­unio­nen måt­te være be­ty­de­lig bed­re for­be­redt enn det Russ­land had­de vært i 1914.

Tan­ker om frem­ti­dens krig­fø­ring

Al­le­re­de tid­lig var han sik­ker på at frem­ti­dens krig ikke vil­le bli like sta­tisk og stille­stå­en­de som førs­te ver­dens­krig med fron­ta­le masse­an­grep og sto­re tap. Men han så også at ka­va­leri­sjokk­an­gre­pe­ne fikk en form for re­nes­san­se un­der den rus­sis­ke bor­ger­kri­gen og i kri­gen med Po­len, ikke vil­le bli like av­gjø­ren­de i frem­ti­den. Med

«NÅR FRE­DEN EN­DE­LIG KOM TIL SOVJETRUSSLAND ETTER MAN­GE ÅR MED KRIG VAR TUK­HAT­SJEV­SKIJ EN AV DEN UN­GE STA­TENS AB­SO­LUTT STØRS­TE STJERNER. NY­LIG KRIGSHELT, USVIKELIG I SIN LOJALITET MOT SOV­JET­STA­TEN OG MED FRAM­TI­DEN FORAN SEG.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.