SOVJETS NAPOLEON

Mikhail Tukhatsjevskij var den unge sovjetstatens største militære begavelse.

Mikhail Nikolajevitsj Tukhatsjevskij ble i 1893 født inn i en lavadelig familie, på en gård nær byen Safonovo som ligger i regionen Smolensk i vestre Russland. Som mange andre fra hans samfunnsklasse ble han som ung gutt sendt til kadettskole og gjorde deretter militærtjeneste i et av de keiserlige garderegimentene i St. Petersburg.

I 1914 deltok han i kampene mot tyske tropper og ble raskt forfremmet til løytnant. Hans overordnede la merke til hans ekstraordinære egenskaper som stort personlig mot, men også en evne til å ta raske beslutninger og lederegenskaper. I de katastrofene som rammet de tsarrussiske armeene mot de tyske, ble Tukhatsjevskij tatt til fange og havnet i fangeleir. Den energiske og rastløse unge russeren rømte flere ganger fra disse leirene, men ble tatt til fange på nytt og havnet til sist i den rømningssikre festningen Ingolstadt der spesielt problematiske offiserer som var tatt til fange ble forvart. Charles de Gaulle satt som fange der samtidig.

Tukhatsjevskij synes imidlertid å ha klart å rømme også derfra og på forskjellige eventyrlig vis ha tatt seg hjem i oktober 1917, til et Russland som sto på randen av den kommunistiske revolusjon og borgerkrig. I kaoset som hersket var det naturlig for ham å gjenoppta den militære karrieren siden det fantes få andre alternativ, men han valgte den røde siden og ikke den hvite slik man skulle tro ut fra hans adelige bakgrunn.

Kanskje var det kommunistenes energi og målbevissthet som tiltalte den dynamiske unge mannen, eller så hadde han sett for mye av Tsar-russlands negative sider. Men det kan også være at han innså at karrieremulighetene innen den helt nye Røde armeen var mye bedre enn i de hvite armeene som hadde bevart mer av strukturen fra tsarens armé. Faktum er at Tukhatsjevskij raskt ble en sann kommunist i hjerte og sjel og gjorde er lynrask karriere i den nye og, i begynnelsen, ganske amatørmessige armeen. Ifølge hans senere

Uheldigvis for denne allsidige kraftkaren fantes det dessverre også en sovjetisk Robespierre som ikke lot seg stanse av noe når det gjaldt å befeste sin makt – Stalin. Dermed ble marskalkens skjebne at han ikke kunne lede sine armeer da de sto overfor den apokalyptiske styrkeprøven mot Tyskland han visste ville komme.

venn Dmitrij Sjostakovitsj var det Lenin selv som oppdaget den unge løytnanten og som sørget for at han ble forfremmet på rekordtid.

Da den russiske borgerkrigen brøt ut i begynnelsen av 1918 var det få som trodde at den i all hast sammenraskede Røde armé som manglet alt, slik som våpen, uniformer, utdannede offiserskorps, skulle klare å motstå den armada av fiendtlige armeer som ble samlet mot dem. Utenlandske intervervensjonsarmeer, forskjellige hvite, russiske armeer, separatistiske og nasjonalistiske fristyrker av alle slag.

At Den røde armé klarte å overleve den første, kritiske tiden og til og med å gå over til å angripe, var et resultat av Lenins fanatiske besluttsomhet og Trotskijs evne til å organisere, men også av hengivenheten og den dynamiske hensynsløsheten hos de ofte unge offiserene, slik som Tukhatsjevskij, som klarte å skape en armé av arbeidere og bønder.

Denne fasen av den russiske borgerkrigen var preget av kaos der kavalerister og pansertog dro på kryss og

«AT DEN RØDE ARMÉ KLARTE Å OVERLEVE DEN FØRSTE, KRITISKE TIDEN OG TIL OG MED Å GÅ OVER TIL Å ANGRIPE, VAR ET RESULTAT AV LENINS FANATISKE BESLUTTSOMHET OG TROTSKIJS EVNE TIL Å ORGANISERE, MEN OGSÅ AV HENGIVENHETEN OG DEN DYNAMISKE HENSYNSLØSHETEN HOS DE OFTE UNGE OFFISERENE, SLIK SOM TUKHATSJEVSKIJ.»

tvers over det enorme landet og spredte terror og ødeleggelse over den del av bondebefolkningen som de anså støttet den andre siden.

Krig på alle fronter

Våren 1918 var den såkalte Tsjekkiske legionen, en styrke bestående av krigsfanger fra den østerriksk-ungarske hæren, den mest velorganiserte av de antikommunistiske armeene og innebar en dødelig fare for sovjetstaten. De var velorganiserte og tok kontroll over store deler av den Transsibirske jernbanen. Sammen med andre hvite styrker gikk de over Uralfjellene og forsøkte i løpet av sommeren å ta seg over Volga som var det siste hinderet før de nådde Moskva.

Under de harde kampene sommeren 1918 leder Tukhatsjevskij 1. Armé som raskt blir et av de mest velorganiserte avdelingene i Den røde armé, mye takket være sin energiske og viljesterke sjef, som var en mann helt i henhold til Lenins og Trotskijs idealer. Angrepet over Volga mot de hvite ved byen Simbirsk skjedde over den jernbanebroen der Tukhatsjevskij først sendte i vei et ubemannet lokomotiv som i full fart sprengte bort barrikadene de hvite hadde bygd på den andre siden, for så å følge opp med et pansertog med en infanteribrigade som etablerte et brohode.

Etter dette fikk han kommandoen over den 5. armeen som fikk i oppdrag å begynne på den anstrengende oppgaven med å rense Sibir fra de hvite. Langs den transsibirske jernbanen fulgte nå seige kamper som bølget fram og tilbake, men der de røde i løpet av sommeren 1919, klarte å ta initiativet. Selv om hele Sibir bakenfor Ural var utenfor de rødes kontroll, innebar deres erobring av gruve- og industribyene i Ural at de hvite mistet sin industrielle base.

I disse kampene begynte Tukhatsjevskij å rendyrke sine militære teorier om ikke å angripe fienden i sentrum der han er sterkest, men omgå dem i hurtige bevegelser og angripe dem i flanken der de er svakest, for senere å angripe det desorganiserte sentrum fra sidene.

Denne taktikken var tyskerne de første til å anvende under den vellykkede Mikaeloffensiven på vestfronten våren 1918, da de nesten klarte å slå de britiske styrkene om de bare hadde hatt taktiske reserver. Dette skiftet i taktikk kom etter nesten fire år med tradisjonelle frontale angrep som

ikke hadde ført fram. Tukhatsjevskij hadde jo vært fange hos tyskerne og hadde alltid den største respekt for deres militære evner og kvalitative overlegenhet med hensyn til taktikk og øvelser.

Mot seg hadde han admiral Koltsjak som var en av de mest kjente lederne på de hvites side. Koltsjak var til å begynne med populær og var ansett som den som kunne forene alle de hvite troppene. Men snart begynte misnøyen å vokse med hans hardføre politikk som tok sikte på å gjeninnføre tsartidens samfunn. Tusenvis av hans soldater deserterte til de røde og disiplinen sank blant dem som ble igjen. Samtidig merket sjefene for de hvite at de røde hadde mye bedre disiplin og lagånd enn det som var tilfelle for de fillete rødegardistene fra året før.

Vinteren 1919–20 falt Koltsjaks sibirske imperium sammen og etter dette tok en lang og seig opprenskningsaksjon til for de røde helt fram til Vladivostok. Den unge stjernen Tukhatsjevskij ble flyttet til en front der situasjonen fremdeles var alvorlig for de røde, til Svartehavsfronten. Den hvite generalen Denikin forsøkte å forene de mange forskjellige antikommunistiske fraksjonene og prøve også å få med seg de opprørske kosakkene. Han utnyttet situasjonen der de mest slagkraftige røde troppene var opptatt på annet hold og i 1919 hadde initiativet. Men våren 1920 falt også hans velde, under svært harde kamper på de sørrussiske slettene der sivilbefolkningen ble utsatt for brutal terror fra begge sider hvis det fantes den minste mistanke om samrøre med den andre siden.

Krigen med Polen

Da trykket mot sovjetstaten hadde avtatt fra både øst og sør, økte det på nytt fra vest. I det russiske kaoset så den nye polske staten sin sjanse til å gjenopprette middelalderens stor- Polen med store deler av Hviterussland og Ukraina. De erobret bl.a. Kiev og igjen var Sovjetunionen i livsfare om polakkene skulle lykkes i å skape kontakt med andre fiendtlige krefter.

I mai 1920 ble den 27-årige Tukhatsjevskij utnevnt til sjef for samtlige armeer på vestfronten og gikk til angrep umiddelbart. De aller første forsøkene var mislykket ettersom de røde styrkene i området var dårlig organisert. I løpet av noen våruker klarte den unge øverstkommanderende å skape orden og legge opp en storstilt plan der først og fremst et mobilt korps, bestående av kavaleri og panserkjøretøy, angrep polakkenes flanker og bakre linjer og fikk hele den polske offensiven til å bryte sammen i kaos i løpet av noen dager. Det var en total seier av en slik type alle sjefer drømte om under stillingskrigen i den første verdenskrig og representerte høydepunktet i Tukhatsjevskijs korte, men strålende karriere.

En viktig faktor i seieren var elitestyrken Konarmija. Det sto for Konnaja Armija (Rytterarmeen) og var en forgjenger for andre verdenskrigs mobile armékorps. Styrken hadde sitt utspring i de hurtige røde kosakkstyrkene som ble organisert av Semjon Budjonnyj, med Kliment Vorosjilov som politiske kommissær. Disse styrkene ble utvidet med ridende artilleri og mobile maskinpistolavdelinger på såkalte Tatjankavogner. Senere ble armékorpset komplettert med pansertog og egne flyavdelinger for rekognosering og ildstøtte. Dette var noe helt nytt og forløperen til samarbeid mellom forskjellige våpenslag, noe den tidens ortodokse militærvitenskap avviste. Konarmija skulle fra en posisjon bak frontlinjen gjøre raske flankebevegelser som skulle slå ut fiendens bakre linjer og skape kaos i de fremre, helt i samsvar med Tukhatsjevskijs doktrine.

Polakkene flyktet hals over hode og det var bare de rødes mangel på forberedelse før seieren som gjorde at en del av dem kunne trekke seg unna total innringning og trekke seg tilbake flere hundre kilometer til det polske sentralområdet der de med nød og neppe klarte å opprette en ny forsvarslinje ved elven Visla.

Alle mente at den unge polske staten hadde fått et dødelig slag og Lenin mente det var på tide å gjøre landet om til en sovjetrepublikk. Tukhatsjevskij lot sine styrker forfølge polakkene. Hans styrker sto ved bredden av Visla, langs en mange hundre meter lang linje, og da de i midten av august gikk over elva, regnet de fleste med at de demoraliserte polske styrkene ikke skulle klare å stå imot.

Men på de sommervarme og støvete polske feltene fulgte nå et av de mest forvirrede slagene fra 1900-tallet, som endte med at polakkene klarte å stå imot angrepene og til og med gå til motoffensiv før deres krefter tok slutt. Militærhistorikere diskuterer fremdeles hva som egentlig skjedde og hvorfor Den røde armé led nederlag.

En vanlig forklaring er at marskalk Pilsudski appellerte til polsk nasjonalisme og slik klarte å mobilisere til det ytterste slik at bokstavelig talt alle polakkene kjempet for sine liv. Men det beror trolig i like høy grad på faktorer innen Den røde armé. Etter den raske forfølgingen av polakkene fra Kiev var soldatene selv utmattet og deres forsyningslinjer var strukket farlig langt. Røde armé opererte i et helt fiendtlig område og til forskjell fra tidligere kunne man ikke verve mannskap fra lokalbefolkningen, dessuten fungerte kommunikasjonen mellom de forskjellig armeene dårlig. I tillegg kunne polakkene avkode russernes telegrafmeldinger.

Tukhatsjevskij selv befant seg nå for første gang i et høykvarter lenger borte fra fronten og som den perfeksjonist og organisator han var, hadde han lagt en plan med flankebevegelser og beregnet hvert steg av offensiven.

Men det er mulig at planen var for perfekt under de kaotiske forholdene som rådde, der de forskjellige røde armeene mistet kontakten med hverandre. Den unge generalen satt på sin stab og så med raseri på hvordan kaoset utviklet seg. Han skrek ut

«SOM DEN PERFEKSJONIST OG ORGANISATOR HAN VAR, HADDE HAN LAGT EN PLAN MED FLANKEBEVEGELSER OG BEREGNET HVERT STEG AV OFFENSIVEN.»

sine ordrer, men til ingen nytte. Han hadde i utgangspunktet en sterk personlighet, men nå fremsto han som en mann med en enorm og urokkelig selvtillit og utviste dermed mindre toleranse overfor personer han mente ikke holdt mål eller som ikke klarte å gjøre sitt ytterste.

Den sovjetiske hovedstyrkens angrep mot Warszawa mislyktes og polakkene gikk til motangrep. Nå var det de røde styrkene som sto i fare for å bli omringet. Trotskij ga general Jegorovs sørvestre armé, som var opptatt med å rense opp i Ukraina, ordre om å avbryte offensiven mot Lvov og i stedet vende nordover for å støtte vestarmeen, først og fremst med elitestyrken Konarmija.

Så skjedde likevel ikke, og i stedet fortsatte denne armeen sin opprinnelige offensiv og ga polakkene mulighet til å trenge inn mellom disse to røde armeene. Da Konarmija senere vendte nordover hadde den mistet mye av sin offensive styrke og ble også slått. I disse slagene spilte de nyopprettede polske kavaleriavdelingene, inspirert av Konarmija, en viktig rolle. Framgangen det polske kavaleriet hadde under disse slagene, gjorde at Polen fikk altfor stor tillit til dem, noe som skulle straffe seg under andre verdenskrig.

Dette innebar at polakkene igjen fikk initiativet og i september blåste Røde armé til retrett. At Jegorovs styrker ikke hadde utført ordren skyldtes kommunikasjonssvikt, men satte i gang prosesser som langt senere skulle vise seg å få skjebnesvangre resultat. Jegorovs politiske medansvarlige offiser het nemlig Josef Stalin og Trotskij og Tukhatsjevskij la nå skylden på ham for, av prestisjehensyn, å ha overtalt Jegorov til ikke å sende Konarmija til vestfronten tidligere.

Historikerne er fremdeles uenige om hvorvidt Stalin kan sies å ha blitt gjort til syndebukk for at den Røde armé mislyktes, selv om han allerede da viste tegn på at han ikke evnet å samarbeide med sine kollegaer. Det ikke sikkert at en så rask og risikabel omgruppering vill ha vært vellykket selv om den hadde blitt foretatt tidligere.

Resultatet ble at Stalin som allerede hatet Trotskij nå også begynte å hate Tukhatsjevskij intenst. For den korte og kopparrede georgieren symboliserte Tukhatsjevskij alt han hatet: En storrussisk aristokrat, stilig og kraftfull, selvsikker på grensen til det arrogante. Om Stalin begynte å hate noe, kunne vedkommende være sikker på at Stalin aldri ville glemme og hans hat mot Tukhatsjevskij var særdeles dypt ettersom det var ispedd hans egne mindreverdighetskompleks.

Sovjetunionens harde tjenere

Tross det mislykkede angrepet mot Polen var den 27-årige generalen fremdeles Den røde armés store stjerne og fikk de vanskeligste oppdragene. Han kunne vise at han ikke bare var et militærgeni, men også fullstendig lojal mot sovjetmakten og totalt hensynsløs mot dem han anså var dens fiender.

I 1920 brøt det ut et bondeopprør i den sibirske provinsen Tambov. Bøndene krevde mer frihet og slutt på overgrep fra det kommunistiske politiet. Opprøret spredte

seg og de sovjetiske myndighetene mistet kontrollen over store deler av provinsen. Våren 1921 ble 100 000 soldater fra Røde armé sendt dit under Tukhatsjevskijs ledelse. Det hele utviklet seg til en krig i full skala mot de dårlig bevæpnede bøndene.

Man brente byer, terroriserte opprørerne og deres tilhengere, og summariske henrettelser var vanlig. Tungt artilleri og pansertog og ikke nok med dét: selv giftgass, ble brukt mot bøndene. Tukhatsjevskijs ordre lød som følger: «Om bandittene gjemmer seg i skogen, skal giftgass brukes for å rense dem ut der ifra. Beregn gassens virkning slik at den trenger inn i skogen og dreper dem som har gjemt seg der.»

Like fryktelig ble oppdraget med å slå ned opprøret som brøt ut på marinebasen Kronstadt utenfor Leningrad i 1921. Disse matrosene var de samme som hadde vært bolsjevikenes første tilhengere i 1917 og som bl.a. hadde deltatt i stormingen av Vinterpalasset. Nå krevde de at man gikk tilbake til de opprinnelige sosialistiske ideene, at makten skulle føres tilbake til arbeidere og til soldatenes råd fra Kremls lukkede rom og en slutt på overgrepene fra det hemmelige politiet, Tjekan. Matrosene utropte sin egen republikk på basen midt ute i Finskebukten som var vanskelig å innta, og verken overtalelse eller angrep fra fastlandet kunne få dem bort derfra. Tukhatsjevskij fikk i mars 1922 ledelsen over den 60 000 mann store styrken som skulle ta et oppgjør med opprørerne. 17. mars, like før isen i bukten smeltet, gikk soldatene til et massivt angrep mot fortet som ble tatt etter en hard kamp med alvorlige tap for den angripende styrken som kom løpende over isen. De som var igjen i fortet ble enten skutt eller ført til Tjekans fengsler, men flere tusen av matrosene klarte å flykte over isen til Finland.

Når freden endelig kom til Sovjetrussland etter mange år med krig var Tukhatsjevskij en av den unge statens absolutt største stjerner. Nylig krigshelt, usvikelig i sin lojalitet mot sovjetstaten og med framtiden foran seg. Han var et eksempel på at det nye systemet virkelig skilte seg fra tsarenes Russland. At i Sovjetunionen var det ikke tittel eller kontakter, eller engang antall år innen militæret som skulle avgjøre hvilken posisjon man kunne oppnå, men i stedet kompetanse, ambisjon og hengivenhet mot staten. I det gamle systemet hadde selvfølgelig aldri en 27-åring kunnet bli sjef på et av de øverste nivåene innen hæren, men nå var alt mulig, i en armé der man hadde tatt bort nesten alle ytre tegn på offiserenes rang og i et samfunn der alt skulle bygges opp på nytt, akkurat som i den tidligere franske republikken på 1790-tallet.

De rolige årene

Freden gjorde det mulig for den unge generalen endelig å få nyte fruktene av sin makt og berømmelse. Men sin posisjon og kraftfulle utstråling var han svært populær blant kvinner og ble en av de sentrale personene i det sosietetsliv som begynte å ta seg opp igjen på midten av 1920-tallet i

«OM BANDITTENE GJEMMER SEG I SKOGEN, SKAL GIFTGASS BRUKES FOR Å RENSE DEM UT DER IFRA. BEREGN GASSENS VIRKNING SLIK AT DEN TRENGER INN I SKOGEN OG DREPER DEM SOM HAR GJEMT SEG DER.»

Moskva og Petrograd. Han giftet seg og fikk en datter som han elsket svært høyt. Alt tyder på at Tukhatsjevskij levde et harmonisk familieliv og tok godt hånd om sin lille familie. Et bilde der hele familien sitter og gynger i samme gynge symboliserer familiens korte, lykkelige tid.

Familielykken hindret imidlertid ikke Tukhatsjevskij i å ha flere elskerinner opp gjennom årene, hvilket kanskje ikke er så rart med den posisjon han hadde som en av landets fremste mannlige sexsymbol lenge før begrepet ble oppfunnet. Foruten å være krigshelt, hadde han sin aristokratiske utstråling i behold og visste å føre seg i salongene, til forskjell fra mange andre ledende bolsjeviker som hadde avansert altfor raskt til sine maktposisjoner.

Han var et renessansemenneske med mange strenger å spille på – elsket litteratur og musikk. Han spilte fiolin og ble i 1925 venn med den unge komponisten Dmitrij Sjostakovitsj og ble hans beskytter og mesen. De pleide å møtes for å diskutere musikk og spille sammen. For Tukhatsjevskij ble disse stundene sikkert et velkomment avbrekk fra både militærlivet og de stadige maktkampene som oppsto på høyeste sikt i Sovjet, etter Lenins død,

Han brukte 20-tallet til å utarbeide nye doktriner for Sovjetunionens forsvar og identifisere nye strategier til bruk i kommende kriger. Selv om han holdt seg borte fra hverdagspolitikken, hadde han en politikers blikk og så at en ny krig mellom stormaktene ville etterfølge den forrige og at Sovjetunionen måtte være betydelig bedre forberedt enn det Russland hadde vært i 1914.

Tanker om fremtidens krigføring

Allerede tidlig var han sikker på at fremtidens krig ikke ville bli like statisk og stillestående som første verdenskrig med frontale masseangrep og store tap. Men han så også at kavalerisjokkangrepene fikk en form for renessanse under den russiske borgerkrigen og i krigen med Polen, ikke ville bli like avgjørende i fremtiden. Med

«NÅR FREDEN ENDELIG KOM TIL SOVJETRUSSLAND ETTER MANGE ÅR MED KRIG VAR TUKHATSJEVSKIJ EN AV DEN UNGE STATENS ABSOLUTT STØRSTE STJERNER. NYLIG KRIGSHELT, USVIKELIG I SIN LOJALITET MOT SOVJETSTATEN OG MED FRAMTIDEN FORAN SEG.»