PAN­SER IV

Pan­ser­vog­ne­ne ut­gjor­de den vik­tigs­te pi­la­ren i den tys­ke tak­tik­ken og den­ne kom til å bli den mest bruk­te tys­ke strids­vog­nen un­der and­re ver­dens­krig.

Panzer - - Innhold -

Tys­ker­nes krig­fø­ring un­der and­re ver­dens­krig kom­mer for all­tid til å bli iden­ti­fi­sert med de­res bruk av pan­ser, fly og ag­gres­si­ve in­fan­te­ri­tak­tik­ker også kalt Blitz­krieg. Pan­ser­vog­ne­ne ut­gjor­de den vik­tigs­te pi­la­ren i den tys­ke tak­tik­ken. Da kri­gen star­tet, var de tys­ke pan­ser­vog­ne­ne stort sett små, lett pans­re­de og lett be­styk­ke­de vog­ner. Det var bru­ken på slag­mar­ken som ga Hit­ler de tid­li­ge sei­er­ne i kri­gen. De tyngs­te vog­ne­ne de had­de i sitt ar­se­nal i 1939, var Pan­zer­kamp­fwa­gen IV (Pzkp­fw IV) mest kjent som Panzer IV. Den kom til å bli den mest bruk­te tys­ke strids­vog­nen un­der and­re ver­dens­krig.

Type­be­teg­nel­sen var Sd.kfz.161., og Panzer IV kom til å bli den mest­pro­du­ser­te tys­ke pan­ser­vog­ne­ne, over 8500 ble la­get. Vog­nen ble også brukt som ut­gangs­punkt for en hel se­rie med and­re vog­ner, som for ek­sem­pel Sturm­get­s­chüt­ze IV storm­ka­non, Jagd­pan­zer IV pan­ser­je­ger, Wir­bel­wind – selv­dre­vet anti­luft­skyts, Mö­bel­wa­gen – også en luft­skyt­s­vogn – og Brum­bär selv­dre­vet ka­non. Vi kom­mer til­ba­ke til de uli­ke ty­pe­ne etter hvert.

Panzer IV var i kamp på alle slag­mar­ke­ne der tys­ke trop­per kjem­pet. Vog­ne­ne ble sta­dig mo­di­fi­sert og opp­gra­dert gjen­nom hele kri­gen – helt fram til freds­slut­nin­gen, bå­de med bed­re mo­to­rer, pan­ser og be­styk­ning. I til­legg på­gikk det hele ti­den en lo­kal til­pas­ning av vog­ne­ne som gjer­ne vogn­mann­ska­pe­ne sto for.

Panzer IV ble del­vis etter­fulgt av Pant­her V mid­dels panservogn. (Pzkp­fw V, Sd.kfz.171), byg­get som et svar på den sov­je­tis­ke strids­vog­nen T-34, som de tys­ke styr­ke­ne møt­te for førs­te gang i juli 1941. Til tross for at Pant­he­ren ble satt i pro­duk­sjon og

slup­pet løs på slag­mar­ken som­mer­en 1943, i sla­get ved Kursk, kom Panzer IV til å for­bli ho­ved­pan­ser­vog­nen i det tys­ke ar­se­na­let.

Panzer IV var også tys­ker­nes mest eks­por­ter­te strids­vogn, og rundt 300 styk­ker ble solgt til Fin­land, Ro­ma­nia, Spa­nia og Bul­ga­ria. Etter kri­gen kjøp­te Sy­ria Panzer Iv-vog­ner fra Frank­ri­ke og Tsjek­ko­slo­va­kia, og dis­se var med i Seks­da­gers­kri­gen i 1967. 8553 vog­ner av alle ty­per ble pro­du­sert, og kun Sturm­geschüt­ze III (Stug III) ble pro­du­sert i stør­re an­tall med 10 086 vog­ner.

Ut­vik­ling

Panzer IV ble ut­vik­let etter ide­er fra pan­ser­ge­ne­ral Heinz Gu­de­ri­an.

I ut­gangs­punk­tet skul­le vog­nen byg­ges for å være en in­fan­teri­støtte­vogn som skul­le kun­ne slå ut fien­dens for­ti­fi­ka­sjo­ner og pan­ser­vern­ka­no­ner. Pla­nen var at hver pan­ser­ba­tal­jon skul­le ha tre kom­pa­ni­er med Panzer III og ett kom­pa­ni med Panzer IV. Den 11. ja­nu­ar 1934 skrev Wehr­macht spe­si­fi­ka­sjo­ne­ne til den nye mid­dels pan­ser­vog­nen og send­te dem ut til en se­rie med fir­ma­er som kun­ne byg­ge panservogner.

Til å støt­te Panzer III, som var ar­mert med en 3,7 cm pan­ser­vern­ka­non, skul­le den­ne nye vog­nen ha en kort­lø­pet 7,5 cm hau­bit­ser som ho­ved­ka­non og en mak­si­mal­vekt på vog­nen på un­der 24 tonn. Ut­vik­lin­gen ble gjort un­der nav­net Beg­leitwa­gen (støtte­vogn) el­ler kun BW for å skju­le dens egent­li­ge me­ning, si­den Tysk­land frem­de­les var bun­det av Ver­sail­les­trak­ta­ten som for­bød lan­det å ha panservogner. De tre fir­ma­ene som la­get proto­ty­per, var MAN, Krupp og Rhein­me­tal­lBor­sig, der Krupps proto­typ ble valgt ut som den som skul­le vi­dere­ut­vik­les.

Chas­si­set var i ut­gangs­punk­tet de­sig­net med et belte­verk (Schach­tel­laufwerk) med

seks løpe­hjul som lå flet­tet om hver­and­re slik som fle­re av halv­belte­vog­ne­ne var la­get, men så be­stem­te hæ­ren seg for at de øns­ket tor­sjons­fjæ­rings­sys­tem. Det­te ga bed­re fram­kom­me­lig­het i røft terreng, bed­re kjøre­egen­ska­per på flat­mark og ikke minst bed­re kom­fort for mann­ska­pe­ne i vog­nen. Så – på grunn av det sto­re be­ho­vet for å få den­ne vog­nen ope­ra­tiv – skro­tet man beg­ge for­sla­ge­ne og mon­ter­te en­kel blad­fjæ­ring med dob­le boogi­ehjul og åtte gummi­dek­ke­de løpe­hjul på hver side.

Proto­ty­pen var la­get for et mann­skap på fem; skro­get inn­holdt mo­tor­rom­met bak, med fø­rer og ra­dio­ope­ra­tør, og skul­le sam­ti­dig be­tje­ne ma­s­kin­ge­væ­ret som var mon­tert i skro­get, hen­holds­vis på ven­st­re og høy­re side foran. I tår­net, un­der tårn­luka, satt vogn­kom­man­dø­ren, mens skyt­te­ren satt til ven­st­re for bak­styk­ket på kanonen og la­de­ren på høy­re side.

Tår­net var for­skjø­vet 66,5 mm til ven­st­re for vog­nens sen­ter­lin­je, og mo­to­ren var flyt­tet 152,4 mm til høy­re. Det­te ble gjort for at driv­aks­lin­gen skul­le gå klar av tår­nets ro­te­ren­de bunn, og at gir­bok­sen kun­ne mon­te­res foran mel­lom vogn­fø­re­ren og ra­dio­ope­ra­tø­ren.

På grunn av det asym­met­ris­ke de­sig­net ble ho­ved­de­len av vog­nens høy­re side satt av til å rom­me strid­sam­mu­ni­sjon – «klar til bruk».

Da den en­de­lig var ak­sep­tert for pro­duk­sjon som Ver­such­s­kraft­fa­h­ze­u­ge 622 (Vs.kfx. 622), star­tet pro­duk­sjo­nen i 1936 ved Fried. Krupp Gru­son­werk Ag-fab­rik­ken i Mag­de­burg.

De førs­te ver­sjo­ne­ne

Ausf. A til og med Ausf. F1 Den førs­te masse­pro­du­ser­te ver­sjo­nen av Panzer IV var Aus­führung A (også bare kalt Ausf. A som be­tyr va­ri­ant A) i 1936. Mo­to­ren i den­ne ver­sjo­nen var en May­bach HL 108TR, som ga 25 PS og had­de en SGR 75-gir­boks med fem gir for­over og ett i re­vers. Den­ne mo­to­ren ga proto­ty­pen en fart på 31 kilo­me­ter pr. time. Som ho­ved­be­styk­ning had­de den en kort­lø­pet hau­bit­ser­lik­nen­de 7,5 cm Kamp­fwa­gen­ka­none 37 L/24 (7,5 cm KWK 37 L/24) strids­vogn­ka­non, som var en lav­has­tig­hets­ka­non som stort sett kun­ne sky­te spreng­gra­na­ter. Mot pans­re­de mål kun­ne den sky­te en Pan­zer­gra­na­te (pan­ser­bry­ten­de) med en ut­gangs­has­tig­het på 430 me­ter pr. se­kund. Pro­sjek­ti­let til KWK 37 kun­ne tren­ge igjen­nom en 43 milli­me­ter pan­ser­pla­te med opp­til 30 gra­ders hel­ling på en av­stand ut til 700 me­ter. Et ma­skin­ge­vær, 7,92 mm, var mon­tert ko­ak­si­alt ved ho­ved­ka­no­nen i tår­net, og et ma­skin­ge­vær var mon­tert i fron­ten av chas­si­set. Som sik­te til kanonen og den ko­ak­sia­le Mg-en i tår­net had­de skyt­te­ren et Tur­m­ziel­fern­rohr 5b op­tikk, mens ma­s­kin­ge­væ­ret i skro­get had­de en Ku­gel­ziel­fern­rohr 2. op­tikk. Ausf. A had­de en pans­ring på 14,5 mm stål­pla­ter i fron­ten av chas­si­set og 20 mm i tår­net. Det­te var ikke sær­lig mye, og det stop­pet kun ar­til­lerisplin­ter, hånd­vå­pen­ild og små pan­ser­vern­pro­sjek­ti­ler.

Etter å ha la­get 35 styk­ker av Ausf. A ble pro­duk­sjo­nen av en for­bed­ret ut­ga­ve, Ausf. B, star­tet i 1937. For­bed­rin­ge­ne in­ne­bar at den opp­rin­ne­li­ge mo­to­ren ble byt­tet ut med en mer kraft­full 300 PS May­bach HL 12TR, og det nye, opp­gra­der­te gi­ret SSG 75 med seks gir for­over og ett i re­vers ut­gjor­de også en for­bed­ring. Til tross for en vekt­øk­ning til 16 tonn økte det­te far­ten på lande­vei­en til 42 kilo­me­ter i ti­men. Den skrå pan­ser­pla­ten foran ble økt til 30 mm, et nytt ste­reo­skop for fø­re­ren ble mon­tert på den ret­te skrog­fron­ten, og ma­s­kin­ge­væ­ret i fron­ten ble er­stat­tet med en pis­toll­uke og ut­sikts­luke. Over­byg­get og am­mu­ni­sjons­bun­ke­ren ble gjort mind­re for å re­du­se­re vekt. En kom­man­dør­kup­pel ble mon­tert, sam­me type som på Panzer III Ausf. C. I til­legg ble et røyk­ut­skyt­nings­rør (Ne­be­lerze­nab­wur­for­rich­tun) mon­tert bak på vog­nen. Vi er nå kom­met fram til juli 1938. De tid­li­ge­re mo­del­le­ne av Panzer IV fikk også mon­tert røyk­ut­skyt­nings­rør. 40 Panzer IV Ausf. B. ble pro­du­sert før den nye ver­sjo­nen Ausf. C ble be­stemt pro­du­sert fra 1938. Tårn­pans­rin­gen ble ut­vi­det til 30 mm, noe som økte vog­nens vekt til 18,14 tonn. Etter å ha la­get 40 Ausf. C, som star­tet med chas­sis­num­mer 80341, ble mo­to­re­ne byt­tet til den for­be­re­de HL 120TR. De sis­te 140 Ausf. C ble pro­du­sert i au­gust 1939 da pro­duk­sjo­nen gikk over til Ausf. D. Den­ne va­ri­an­ten som det ble la­get 248 styk­ker av, fikk mon­tert ma­skin­ge­vær i skro­get foran, og tår­nets ind­re ka­non­man­tel ble byt­tet til en som var 35 mm tykk og plas­sert på ut­si­den. Igjen ble pans­rin­gen opp­gra­dert, og den­ne gan­gen med side­pla­ter med 20 mm pans­ring. Da erob­rin­gen av Po­len i sep­tem­ber 1939 var over, ble det be­stemt å øke pro­duk­sjo­nen av Panzer IV, som nå var fa­set inn som fast in­ven­tar i pan­ser­styr­ke­nes

«SOM ET SVAR PÅ AT DE HAD­DE HATT PRO­BLE­MER MED Å SLÅ IGJEN­NOM PANSERPLATENE PÅ DE BRI­TIS­KE STRIDS­VOG­NE­NE MATILDA OG MATILDA II UN­DER SLA­GET OM FRANK­RI­KE, HAD­DE WEHR­MACHT PRØVD UT EN NY 5,0 CM KA­NON. DEN NYE KANONEN VAR BA­SERT PÅ 5,0 CM PAK 38 PAN­SER­VERN­KA­NON SOM VAR MON­TERT I EN PANZER IV AUSF. D.»

opp­set­ning som Son­der­kraft­fahrze­u­ge 161.

Som et svar på at de had­de hatt pro­ble­mer med å slå igjen­nom panserplatene på de bri­tis­ke strids­vog­ne­ne Matilda og Matilda II un­der sla­get om Frank­ri­ke, had­de Wehr­macht prøvd ut en ny 5,0 cm ka­non. Den nye kanonen var ba­sert på 5,0 cm Pak 38 pan­ser­vern­ka­non som var mon­tert i en Panzer IV Ausf. D. Nå skul­le det vise seg at tyskerne erob­ret Frank­ri­ke svært raskt, og en ord­re på 80 stykk av den­ne nye ver­sjo­nen, med bed­re ka­non, ble av­be­stilt.

I ok­to­ber 1940 ble Ausf. E-ver­sjo­nen lan­sert. Den­ne ver­sjo­nen had­de 30 mm pans­ring i fron­ten og en 30 mm skrå­pans­ring mon­tert som et mid­ler­ti­dig til­tak. Fø­re­ren fikk nytt pe­ri­skop mon­tert i front­pla­ten på skro­get, likt det som ble brukt på Sturm­geschütz III. Vogn­kom­man­dø­ren fikk en luke ma­ken til den Panzer III Ausf. G had­de, mon­tert len­ger fram på tår­net. De gam­le mo­del­le­ne av Panzer Iv-vog­ne­ne ble sendt til­ba­ke til fab­rik­ke­ne for å bli ut­styrt med de sam­me for­bed­rin­ge­ne. Til sam­men 206 Ausf. E ble la­get fra ok­to­ber til april 1941.

I april 1941 ble pro­duk­sjo­nen av Ausf. F-ver­sjo­nen satt i gang. Den had­de en en­kelt pan­ser­pla­te på 50 mm i tår­net og i skro­get, i mot­set­ning til den mid­ler­ti­di­ge som E-ver­sjo­nen had­de fått mon­tert. Si­de­pans­rin­gen ble økt til 30 mm. Ek­sos­rø­re­ne ble for­kor­tet, og en kom­pakt ek­sos­ge­ne­ra­tor ble mon­tert på ven­st­re side. Det­te ga en vekt­øk­ning, og den­ne ver­sjo­nen vei­de 22,3 tonn. Vekt­øk­nin­gen krev­de en mo­di­fi­se­ring av belte­ver­ket, og belte­bred­den ble ut­vi­det fra 380 til 400 mm for å re­du­se­re bakke­tryk­ket. De bre­de­re bel­te­ne gjor­de også at bå­de spenn­hju­let bak og driv­hju­let foran måt­te byg­ges om. Un­der pro­duk­sjons­pe­rio­den ble type­be­teg­nel­sen end­ret til Ausf. F1 da ver­sjon F2 skul­le pro­du­se­res. To­talt 471 Ausf. F ble pro­du­sert (med mid­ler­ti­dig mo­dell­navn F1) i pe­rio­den april 1941 til mars 1942.

Fra Ausf. F2 til Ausf. J

Un­der en kon­fe­ran­se med Hit­ler den 26. mai 1941, kun få uker før Ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa, ble det be­stemt å for­bed­re Panzer IVS ho­ved­skyts. Krupp ble gitt en kon­trakt for å in­te­gre­re den 5,0 cm nye Pak 38 L/60ka­no­nen i tår­net. Den førs­te proto­ty­pen ble le­vert den 15. no­vem­ber 1941. Det gikk ikke lang tid etter at an­gre­pet på Sov­jet­unio­nen var satt i gang, før de tys­ke le­der­ne for­sto at det måt­te be­ty­de­lig kraf­ti­ge­re skyts til for å ned­kjem­pe de rus­sis­ke KV-I- og T-34-vog­ne­ne. I no­vem­ber 1941 ble det be­stemt at ka­no­ne­ne i Panzer Iv-vog­ne­ne skul­le opp­gra­de­res til 7,5 cm. Krupps 5,0 cm ka­non ble drop­pet, og i ste­det fikk Krupp og Rhein­me­tall i opp­ga­ve å inn­fa­se Rhein­me­talls 7,5 cm KWK 40 L/46. For­di

re­ky­len til kanonen var for stor for vog­nen, ble re­kyl­me­ka­nis­men og kam­me­ret for­kor­tet. Det­te re­sul­ter­te i en ny ver­sjon av kanonen som fikk be­teg­nel­se KWK 40 L/43. Når man skjøt en Pzgr. 39 pan­ser­bry­ten­de gra­nat, had­de den en ut­gangs­has­tig­het på 750 me­ter i se­kun­det, noe som var en øk­ning på 74 % sam­men­lik­net med KWK 37 L/24ka­no­nen som had­de 430 me­ter i se­kun­det. KWK 40 ble la­get med et en­kelt kam­mer, run­de re­kyl­brem­ser – noe som ga rett un­der 50 % mind­re re­kyl. Med en Pan­zer­gra­na­te 39 kun­ne KWK 40 L/43 slå igjen­nom 77 mm med stål­pan­ser på en av­stand ut på 1830 me­ter.

Den lan­ge 7,5 cm kanonen ble mot­tatt med blan­de­de fø­lel­ser. Til tross for at in­ge­ni­ø­re­ne had­de gjort en god jobb med å re­du­se­re vek­ten på kanonen, ble vog­ne­ne for­tun­ge, noe som igjen før­te til at fjæ­rin­gen foran var un­der kon­stant trykk. Vog­ne­ne fikk en tendens til å svin­ge når de kjør­te rett fram, og de ble tun­ge å ma­nøv­re­re i røft terreng. Det ble der­for la­get en ny ver­sjon, Ausf. H, i mars 1943.

Alle Ausf. F-vog­ne­ne som had­de fått den nye og leng­re KWK 40. L/43-kanonen, fikk nav­net Ausf. F2 med til­leggs­be­teg­nel­sen Sd.kfz. 161/1. Vek­ten var nå økt til 23,6 tonn. For­skjel­len på F1 og F2 er i all ho­ved­sak for­bun­det med for­skjell i be­væp­nin­gen, den end­re­de ka­non­man­te­len, ka­non­kryb­be, nytt Tur­m­ziel­fern­rohr 5f op­tic for L/43, mo­di­fi­sert am­mu­ni­sjons­bun­ker og at røyk­ut­skyt­nings­rø­re­ne (Ne­bel­kerze­nab­wurf­vor­richtung) bak på vog­nen ble tatt bort til for­del for tårn­mon­ter­te Ne­bel­wurf­ge­ra­et (røyk­ut­skyt­nings­rør). Tre må­ne­der etter at pro­duk­sjo­nen var kom­met i gang, ble Panzer IV Ausf. F2 om­døpt til Ausf. G.

Un­der pro­duk­sjons­ti­den fra mars 1942 til juni 1943 ble Ausf. G. yt­ter­li­ge­re mo­der­ni­sert med bed­re pans­ring som be­sto av en 30 mm her­det pan­ser­pla­te svei­set, se­ne­re bol­tet, fast i fron­ten, og nå ble front­pans­rin­gen hele 80 mm tykk. Den­ne øk­nin­gen i pans­rin­gen kom som føl­ge av rap­por­ter

fra fron­ten den 8. no­vem­ber 1942, der det ble slått fast at en øk­ning i pans­rin­gen var å fore­trek­ke selv om vek­ten økte og styre­egen­ska­pe­ne ble dår­li­ge­re. Det ble nå be­stemt at halv­par­ten av alle Panzer Iv-vog­ner som he­ret­ter ble pro­du­sert, skul­le ha den­ne 30 mm til­leggs­pans­rin­gen. Den 5. ja­nu­ar 1943 be­stem­te Hit­ler at alle Panzer IV skul­le opp­gra­de­res til 80 mm front­pans­ring. For å for­enk­le pro­duk­sjo­nen ble ob­ser­va­sjons­lu­ke­ne på beg­ge si­der av tår­net og la­de­rens for­over­ret­te­de luke flyt­tet, mens en hol­der for to eks­tra løpe­hjul ble mon­tert på ven­st­re side av tår­net. I til­legg ble det mon­tert hol­de­re på den skrå front­pla­ten der man mon­ter­te sju belte­ledd i re­ser­ve. For ope­ra­sjo­ner i var­me strøk ble ut­luf­tin­gen for mo­to­ren for­bed­ret med åp­nin­ger i mo­tor­deks­let bak på vog­nen, mens det for kaldt vær ble mon­tert var­mer for kjøle­væs­ken til mo­to­ren og di­rek­te inn­sprøy­ting av driv­stoff.

Den 19. mars 1943 kom den førs­te Panzer IV med skjørt (Schürzen) på beg­ge si­der av chas­si­set og på tår­net. Det ble også mon­tert en en­kel rund luke i vogn­kom­man­dø­rens luke, i ste­det for den to­del­te som til nå had­de vært på den gam­le Ausf. G. Pans­rin­gen i kom­mando­luka ble også økt fra 50 mm til 95 mm. I april 1943 ble KWK 40 L/43 er­stat­tet av den enda leng­re 7,5 cm kwk 40 L/48, som var re­de­sig­net med en bed­re re­kyl­brems som økte ef­fek­ti­vi­te­ten til re­ky­len. Den leng­re L/48 re­sul­ter­te i in­tro­duk­sjo­nen av Tur­ziel­fern­rohr 5f/1-op­tikk.

Den nes­te ver­sjo­nen, Ausf. H, ble be­gynt pro­du­sert i juni 1943 og fikk be­teg­nel­sen Sd.kfz. 161/2. Skrå­pans­rin­gen foran ble nå la­get i en 80 mm tykk pan­ser­pla­te. Et for­ster­ket gir med høy­ere gir­fre­kvens ble inn­ført, og for å for­hind­re an­grep med mag­ne­tis­ke mi­ner ble det som tyskerne kal­te Zim­me­rit, lagt på ut­si­den av alle de ver­ti­kalt­mon­ter­te panserplatene.

Tårn­ta­kets pans­ring ble økt til 16 mm og 25 mm i bun­nen. Vi­de­re ble vog­nens si­der og tårn be­skyt­tet av 5 mm side­skjørt på chas­si­set og 8 mm side­skjørt på tår­net.

Det­te før­te til at ob­ser­va­sjons­lu­ke­ne i tårn og på si­de­ne av vog­nen ble fjer­net. På den­ne ver­sjo­nen ble også de gummi­dek­ke­de støtte­hju­le­ne er­stat­tet med støtte­hjul uten gum­mi, et let­te­re driv­hjul foran og spenn­hjul bak. Chas­si­set fikk mon­tert opp­heng for side­skjørt slik at de lett kun­ne er­stat­tes. Røyk­ut­skyt­nings­rø­re­ne på tår­net ble fjer­net, og hul­let til den­ne inn­ret­nin­gen ble plug­get igjen med en stål­pla­te et­ter­som det var man­gel på det­te ut­sty­ret.

Dis­se mo­di­fi­se­rin­ge­ne før­te til at vek­ten økte yt­ter­li­ge­re, til 25 tonn. Til tross for at det ble mon­tert en helt ny gir­kas­se, av sam­me type som de had­de i Panzer III, SSG 77, falt far­ten på de nye vog­ne­ne til 16 kilo­me­ter i ti­men i terreng. En Ausf. H-ver­sjon med hydr­au­lisk fjæ­ring ble ut­prøvd, men det­te ble ikke god­kjent.

Til tross for pro­ble­me­ne de nye oppgraderingene før­te til, og at mobiliteten ble dår­li­ge­re, gikk man vi­de­re og be­gyn­te å pro­du­se­re en ny ver­sjon – som skul­le bli den sis­te ty­pen; Ausf. J. På grunn av sto­re tap var det nå vik­tig å øke pro­duk­sjo­nen.

Den elek­tris­ke mo­to­ren som drei­de tår­net, ble nå tatt bort slik at tår­net måt­te drei­es for hånd. Tår­nets tra­vers­me­ka­nis­me ble for­bed­ret med et dob­belt gir som gjor­de det let­te­re å kjø­re vog­ne­ne i ulendt terreng. Den eks­tra plas­sen ble brukt til å øke driv­stoff­be­hold­nin­gen med en 200-li­ters tank, og rekke­vid­den økte der­med til om­trent 320 kilo­me­ter.

De gjen­væ­ren­de pis­toll­uke­ne og ob­ser­va­sjons­lu­ke­ne ble fjer­net, og ra­dia­tor­hu­set bak på vog­nen ble gjort enk­le­re ved at de skrå si­de­ne ble gjort ret­te. På tårn­ta­ket ble det la­get fes­te­an­ord­ning for en to-tonns løfte­bom slik at vog­ne­ne skul­le kun­ne hjel­pe seg selv og and­re vog­ner i felt om nød­ven­dig. Ta­ket på tår­net ble også gjort tyk­ke­re, fra 11 til 16 mm.

Den 6. juni 1944 be­stem­te He­ereswaffe­namt – Wa Prüf 6 – at på grunn av

de al­li­er­tes bombe­an­grep på Pan­zer­fir­ma Krupps an­legg i Es­sen, skul­le man byg­ge Panzer IV Ausf. J med ikke-her­de­de pla­ter, kun med val­se­de stål­pla­ter. Sent i 1944 kut­tet man også ut å leg­ge Zim­me­rit på panserplatene, og side­skjør­te­ne på Panzer Iv-vog­ne­ne ble er­stat­tet med net­ting­pla­ter. Skyt­te­rens for­over­vend­te ob­ser­va­sjons­luke ble også tatt bort, og an­tal­let løpe­hjul i driv­ver­ket ble re­du­sert fra fire til tre.

I et noe de­spe­rat for­søk ble det tes­tet ut å set­te den lan­ge 7,5 cm L/70-kanonen i en Panzer IV. Det­te er sam­me ka­non som Pant­her-vog­ne­ne had­de. Det skul­le vise seg å ikke gå og ble der­for drop­pet. Det var åpen­bart at ut­vik­lin­gen av Panzer IV had­de nådd sin gren­se, bå­de når det gjaldt til­gjen­ge­lig rom og tyng­de på vog­nen.

Pro­duk­sjon

Panzer IV skul­le egent­lig være en in­fan­teri­støtte­vogn byg­get i et mind­re an­tall, så Krupp var de enes­te som byg­get dis­se vog­ne­ne. I for­kant av felt­to­get i Po­len var kun 217 vog­ner blitt pro­du­sert: 35 Ausf. A, 42 Ausf. B og 140 Ausf. C. I 1941 ble pro­duk­sjo­nen ut­vi­det til Vogt­län­dische Ma­schi­nen­fab­rik (VOMAG) i byen Plau­en samt Ni­bel­un­gen­wer­ke i den øster­riks­ke byen St. Va­len­tin.

I 1941 ble det hver må­ned pro­du­sert gjen­nom­snitt­lig 39 vog­ner. Det­te økte til 83 i 1942, til 252 i 1943 og 300 i 1944. Så, i de­sem­ber 1943, ble Krupps fab­rikk byg­get om for å pro­du­se­re Sturm­geschüt­ze IV, og vår­en 1944 ble VOMAG byg­get om til å pro­du­se­re Jagd­pan­zer IV, noe som før­te til at det kun var Ni­bel­un­gen­wer­ke som pro­du­ser­te Panzer IV. Med den sak­te kol­lap­sen av den tys­ke in­du­stri­en som føl­ge av et al­li­ert bom­binge­an­grep i ok­to­ber 1944, ble Ni­bel­un­gen­wer­ke hardt ska­det, og pro­duk­sjo­nen falt til un­der 1942-nivå med kun 55 vog­ner i må­ne­den.

«TIL TROSS FOR PRO­BLE­ME­NE DE NYE OPPGRADERINGENE FØR­TE TIL, OG AT MOBILITETEN BLE DÅR­LI­GE­RE, GIKK MAN VI­DE­RE OG BE­GYN­TE Å PRO­DU­SE­RE EN NY VER­SJON – SOM SKUL­LE BLI DEN SIS­TE TY­PEN; AUSF. J. PÅ GRUNN AV STO­RE TAP VAR DET NÅ VIK­TIG Å ØKE PRO­DUK­SJO­NEN.»

Eks­port­va­ren Panzer IV

Panzer IV ble den mest eks­por­ter­te tys­ke pan­ser­vog­nen un­der and­re ver­dens­krig. I 1942 le­ver­te Tysk­land 11 vog­ner til Ro­ma­nia og 32 til Un­garn. De al­ler fles­te av dis­se vog­ne­ne ble øde­lagt på øst­fron­ten i slut­ten av 1942 og un­der sla­get om Sta­lin­grad. Ro­ma­nia fikk le­vert 132 vog­ner av uli­ke ty­per gjen­nom hele kri­gen. Bul­ga­ria fikk en del vog­ner; det hers­ker tvil om hvor man­ge, men et sted mel­lom 50 og 100 er an­tatt. Ita­lia fikk tolv for å set­te opp en ny pan­ser­di­vi­sjon. Dis­se vog­ne­ne ble brukt til å tre­ne mann­ska­per mens Mus­so­li­ni satt i hus­ar­rest, og ble kon­fis­kert av tyskerne da de ok­ku­per­te lan­det i midt­en av 1943. Spa­nia be­stil­te 100 styk­ker i mars 1943, men fikk kun le­vert 20 stykk. Fin­land kjøp­te 30, men fikk kun le­vert 15 i 1944, og litt se­ne­re på året ble yt­ter­li­ge­re 62 el­ler 72 (her spri­ker kil­de­ne) sendt til Un­garn, der­av 20 styk­ker som skul­le er­stat­te tys­ke tap. To­talt ble der­for 297 Panzer IV le­vert til Tysk­lands al­li­er­te i lø­pet av kri­gen.

Panzer IV i kamp

Panzer IV var den enes­te tys­ke pan­ser­vog­nen som bå­de var i kamp og i pro­duk­sjon gjen­nom hele kri­gen, og to­talt sett ut­gjor­de vog­nen hele 30 % av pan­ser­vog­nar­se­na­let til Wehr­macht. Da tyskerne gikk inn i Tsjek­ko­slo­va­kia i 1939, be­sto ho­ved­de­len av pan­ser­styr­ke­ne av Panzer I og Panzer II. Panzer I had­de al­le­re­de vist seg un­der­le­gen den sov­je­tis­ke T-26-vog­nen un­der den spans­ke bor­ger­kri­gen.

Vest­fron­ten og Nord-afrika

1939–1942 Da tyskerne in­va­der­te Po­len 1. sep­tem­ber 1939, be­sto de pans­re­de styr­ke­ne av 1445 Panzer I, 1223 Panzer II, 98 Panzer III og 211 Panzer IV, og det vil si at de mo­der­ne pan­ser­vog­ne­ne ut­gjor­de mind­re enn 10 % av den to­ta­le styr­ken. 1. pan­ser­di­vi­sjon had­de grovt sett en ba­lan­se i opp­set­nin­gen med 17 Panzer I, 18. Panzer II, 28 Panzer III og 14 Panzer IV i hver ba­tal­jon. De res­te­ren­de pan­ser­di­vi­sjo­ne­ne had­de man­ge fle­re eld­re og dår­li­ge­re mo­del­ler, og de had­de 34 Panzer I, 33 Panzer II, 5 Panzer III og 6 Panzer IV per ba­tal­jon. Selv om po­lak­ke­ne had­de mind­re enn 200 stridsvogner, kun­ne dis­se be­kjem­pe de let­tes­te pan­ser­vog­ne­ne til Wehr­macht, og sam­men med pols­ke pan­ser­vern­ka­no­ner ut­gjor­de dis­se en sterk trus­sel for tyskerne. Panzer IVvog­ne­ne skul­le der­for vise seg å være helt uunn­vær­li­ge i felt­to­get. Til tross for en øk­ning i pro­duk­sjo­nen av Panzer III og IV i for­kant av den tys­ke in­va­sjo­nen av Frank­ri­ke den 10. mai 1940, var frem­de­les ho­ved­tyng­den av de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne let­te vog­ner. Tyskerne mis­tet 674 panservogner un­der felt­to­get, og det ut­gjor­de 26 % av den to­ta­le styr­ken. Man­ge av dis­se kun­ne re­pa­re­res, men det ga et klart sig­nal til den tys­ke le­del­sen om at pan­ser­styr­ke­ne de­res ikke var gode nok ver­ken når det gjaldt pans­ring el­ler be­styk­ning.

Iføl­ge Heinz Gu­de­ri­an in­va­der­te Wehr­macht Frank­ri­ke med 523 Panzer I, 955 Panzer II, 349 Panzer III, 278 Panzer IV, 106 Panzer T-35(t) og 228 Panzer T-38(t). Gjen­nom bed­re tak­tikk, og ikke minst ved hjelp av ra­dio­kom­mu­ni­ka­sjon i vog­ne­ne, klar­te de å ut­ma­nøv­re­re og slå de frans­ke og bri­tis­ke strids­vogn­styr­ke­ne. Der­imot var Panzer IV be­styk­ket med KWK 37 L/43-7,5 cm-kanonen som var vans­ke­lig å bru­ke mot frans­ke Som­ua 35 og Char B1. Som­ua S35 had­de en mak­si­mum pans­ring på 55 mm, mens den tys­ke 7,5 cm-kanonen bare klar­te å slå igjen­nom 43 mm på en av­stand av 700 me­ter. De bri­tis­ke Matilda II had­de også en kraf­ti­ge­re pans­ring, med mist 70 mm pan­ser i fron­ten og i tår­net og minst 65 mm i si­de­ne. For­de­len for tyskerne var at de bri­tis­ke vog­ne­ne var få. Un­der felt­to­get i Frank­ri­ke mis­tet tyskerne 753 vog­ner, noe som gjor­de et dypt inn­hugg i pan­ser­styr­ke­nes opp­set­nin­ger.

Panzer IV ble også sendt til Nord-afrika som del av Er­win Rom­mels Afrika­korps. Fram til Panzer Iv-vog­ne­ne fikk mon­tert en an­nen og bed­re ka­non til be­kjem­pel­se av and­re stridsvogner, ble Panzer III an­sett for å være en bed­re vogn. Sam­ti­dig er det vik­tig å nev­ne at bå­de Panzer III og IV had­de pro­ble­mer med å slå igjen­nom pan­se­ret på de bri­tis­ke Matilda Ii-vog­ne­ne, sam­ti­dig med at Ma­til­da­ens 40 mm QF 2 punds-ka­non kun­ne slå ut beg­ge vogn­ty­pe­ne. Ulem­pen med Ma­til­da­en var den lave topp­far­ten på 26 kilo­me­ter i ti­men.

I au­gust 1942 had­de Rom­mel mot­tatt 27 Panzer IV Ausf. F2 ar­mert med L/43-ka­no­ner som han med en gang plas­ser­te som spyd­spiss i sine pan­s­er­for­ma­sjo­ner. Den nye, lan­ge kanonen kun­ne slå igjen­nom alle de ame­ri­kans­ke og bri­tis­ke strids­vog­ne­ne på av­stan­der ut til 1500 me­ter. På den­ne ti­den var den best pans­re­de al­li­er­te vog­nen M3 Grant/lee.

Rom­mel mot­tok sta­dig nye sen­din­ger med panservogner, men det kun­ne al­li­ke­vel ikke måle seg med de meng­de­ne de al­li­er­te fikk pro­du­sert.

Panzer IV ble også brukt i stør­re an­tall un­der Ope­ra­sjon Ma­ri­ta, in­va­sjo­nen av Bal­kan – Ju­go­sla­via, Al­ba­nia og Hel­las – tid­lig i 1941.

Øst­fron­ten 1941–1945

Da Ope­ra­sjon Bar­ba­ros­sa star­tet den 22. juni 1941, kom mø­tet med de sov­je­tis­ke strids­vog­ne­ne av ty­pe­ne KV-I, KV-II og T-34 som en ube­ha­ge­lig over­ras­kel­se for tyskerne. Føl­ge­lig ble det be­stemt at Panzer IV skul­le opp­gra­de­res med den leng­re høy­has­tig­hets 7,5 cm-kanonen som eg­net seg bed­re for

be­kjem­pel­se av fiendt­li­ge stridsvogner. Den kun­ne tren­ge igjen­nom pans­rin­gen til T-34 på en av­stand av 1200 me­ter, med uli­ke vink­ler på pans­rin­gen. Vår­en 1942 be­gyn­te de førs­te Panzer IV Ausf. F2 å an­kom­me øst­fron­ten, og da som­mer­of­fen­si­ven ble inn­le­det, had­de Wehr­macht 135 vog­ner ope­ra­ti­ve. På det­te tids­punk­tet var det kun den­ne pan­ser­vog­nen som kun­ne be­kjem­pe de sov­je­tis­ke strids­vog­ne­ne. De nye Panzer IV spil­te en helt av­gjø­ren­de rol­le un­der kam­pe­ne mel­lom juni 1942 og mars 1943, og Panzer IV ble rygg­ra­den og ar­beids­hes­ten i de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne. Selv om Ti­ger I be­gyn­te å kom­me i tje­nes­te i sep­tem­ber 1942, var an­tal­let ennå så li­te at det fore­lø­pig ikke kun­ne ut­gjø­re noen for­skjell. I til­legg led vog­ne­ne av man­ge barne­syk­dom­mer. Pant­her-vog­ne­ne ble etter hvert også en vold­som opp­gra­de­ring av pan­ser­styr­ken, men de be­gyn­te ikke å an­kom­me av­de­lin­ge­ne før i mai–juni 1943. Tyskerne stol­te nå helt og hol­dent på Panzer IV, og det kan også be­leg­ges ved å se på taps­tal­le­ne – 502 øde­lag­te vog­ner bare i 1942.

Gjen­nom hele 1943 var Panzer IV svært vik­tig, også un­der sla­get ved Kursk i juli 1943. De nye pan­ser­vog­ne­ne, Pant­her og Ti­ger I led frem­de­les av tek­nis­ke pro­ble­mer, og der­for falt ho­ved­byr­den på de 841 Panzer Iv-vog­ne­ne som var med i sla­get. I 1943 ble 352 Panzer IV øde­lagt på øst­fron­ten, og en­kel­te di­vi­sjo­ner ble re­du­sert til mel­lom 10 og 20 vog­ner i di­vi­sjon. På grunn av man­gel på er­stat­nings­vog­ner for Pant­her-vog­ne­ne måt­te Panzer IV uan­sett frem­de­les ut­gjø­re rygg­ra­den i pan­ser­styr­ke­ne gjen­nom hele 1944, in­klu­dert elite­di­vi­sjo­ne­ne til Waf­fen SS i II SS Pan­ser­korps.

I ja­nu­ar 1945 gikk 287 Panzer IV tapt i kam­pen mot Den røde armé. To­tal ble 6153 Panzer IV øde­lagt i kam­per på øst­fron­ten, og det ut­gjør hele 75 % av alle Panzer VI øde­lagt un­der and­re ver­dens­krig.

Vest­fron­ten 1944–1945

Panzer IV ut­gjor­de over halv­par­ten av de sam­le­de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne i for­kant av den al­li­er­te in­va­sjo­nen i Nor­man­die i 1944. De fles­te av de el­le­ve pan­ser­di­vi­sjo­ne­ne inne­holdt et re­gi­ment med minst en ba­tal­jon med Panzer IV og en an­nen med Pant­her, og det to­ta­le an­tal­let var på om­trent 160 vog­ner. Waf­fen Ss-av­de­lin­ge­ne i om­rå­det var stort sett stør­re og bed­re ut­rus­tet enn sine hær­kol­le­ga­er. De jevn­li­ge oppgraderingene av Panzer Iv-mo­del­le­ne had­de gjort vog­nen til en for­mi­da­bel mot­stan­der for de al­li­er­te. Det hekke­kled­de land­ska­pet i Nor­man­die fa­vo­ri­ser­te for­sva­rer­ne, og de tys­ke pan­ser­vog­ne­ne og pan­ser­vern­ka­no­ne­ne gjor­de sto­re inn­hugg i de al­li­er­tes strids­vogn­av­de­lin­ger, til tross for en vold­som over­le­gen­het i an­tall hos de al­li­er­te. Man­ge av de tys­ke mot­an­gre­pe­ne ble slått til­ba­ke av al­li­ert ar­til­le­ri,

hånd­hold­te pan­ser­vern­vå­pen (ba­zoo­ka), pan­ser­vern­ka­no­ner, pan­ser­je­ge­re og de full­sten­dig over­leg­ne bakke­an­greps­fly­ene de al­li­er­te had­de. Det røf­fe ter­ren­get gjor­de også at stål­pla­te­ne som vog­ne­ne had­de som eks­tra­pans­ring, som skul­le for­hind­re de al­li­er­tes pan­ser­vern­vå­pen å ha noen ef­fekt, ofte falt av da de hek­tet seg opp i bus­ker og trær.

De al­li­er­te had­de også ut­vik­let sta­dig bed­re stridsvogner og pan­ser­je­ge­re for å få bukt med de tys­ke vog­ne­ne. Den mest bruk­te al­li­er­te vog­nen var den ame­ri­kans­ke M4-sher­man mid­dels tung strids­vogn. Den var rik­tig­nok me­ka­nisk til å sto­le på, men pans­rin­gen var for dår­lig og be­styk­nin­gen for li­ten. Mot gam­le Panzer Iv-mo­del­ler kun­ne den kla­re seg, men med sin 7,5 cm M3-ka­non fikk den pro­ble­mer mot de opp­gra­der­te ver­sjo­ne­ne av den tys­ke ar­beids­hes­ten, og den klar­te rett og slett ikke å slå igjen­nom pans­rin­gen på ver­ken Pant­her- el­ler Ti­ger-i-vog­ne­ne. De sis­te mo­del­le­ne av Panzer IV had­de en front­pans­ring på 80 mm og kun­ne med en­kel­het mot­stå et treff fra den ame­ri­kans­ke 7,5 cm-kanonen på nor­mal kampav­stand, men skul­le ame­ri­ka­ner­ne være hel­dig å tref­fe tår­net, kun­ne de gjø­re ska­de.

Den bri­tis­ke ver­sjo­nen av Sher­man som fikk mon­tert en QF 17 punds pan­ser­vern­ka­non, også kalt Fi­re­fly, var ef­fek­tiv. Det­te var også den enes­te al­li­er­te vog­nen som kun­ne ham­le opp med de tys­ke vog­ne­ne, men det var bare 342 sli­ke vog­ner til­gjen­ge­lig da in­va­sjo­nen star­tet. Fra D-da­gen 6. juni 1944 og fram til Nor­man­die­kam­pan­jen var over, ble det byg­get 550 nye Fi­re­fly. En an­nen bri­tisk strids­vogn som fikk

den­ne 17 punds-kanonen, var en opp­gra­dert ver­sjon av Crui­ser MK VIII Chal­len­ger, men den­ne kun­ne ikke bli med i den førs­te bøl­gen av in­va­sjo­nen si­den de måt­te las­tes i land via hav­ner, og det­te var ikke til­gjen­ge­lig den førs­te ti­den. Det var hel­ler ikke før langt ut i juli 1944 at de ame­ri­kans­ke Sherman­vog­ne­ne med en ny 7,6 cm-ka­non (M1­ka­non) kom til Nor­man­die og kun­ne be­gyn­ne å ta opp kam­pen med de tys­ke vog­ne­ne.

Tyskerne kjem­pet hardt og len­ge i Nor­man­die, og det var ikke før den 29. au­gust 1944 at pan­ser­styr­ke­ne fra 5. pan­ser­armé og 7. armé be­gyn­te å trek­ke seg i ret­ning av Tysk­land. Kam­pe­ne i Fa­laise­lom­men og kam­pe­ne om å for­hind­re de al­li­er­te i å krys­se Sei­nen had­de kos­tet Wehr­macht svært dyrt bå­de i mann­ska­per og ut­styr.

Av de 2300 pan­ser­vog­ne­ne og storm­ka­no­ne­ne som var satt inn i Nor­man­die, av dis­se cir­ka 750 Panzer IV, had­de 2200 gått tapt. Felt­mar­skalk Mo­del rap­por­ter­te til Hit­ler at alle hans pan­ser­di­vi­sjo­ner nå kun be­sto av fem el­ler seks vog­ner som var ope­ra­ti­ve.

Un­der vin­te­ren 1944–1945 var Panzer IV den mest bruk­te vog­nen un­der Adenne­r­of­fen­si­ven også. Her ble de vi­de­re på­ført sto­re tap, og på grunn av driv­stoff­man­gel og kam­per ble det­te den sis­te sto­re offensiven i vest un­der and­re ver­dens­krig. De res­te­ren­de Panzer Iv-vog­ne­ne som over­lev­de kam­pe­ne i Frank­ri­ke, om­trent 260 styk­ker, ble med i kam­pe­ne in­ne i Tysk­land, og det­te var i all ho­ved­sak den van­li­ge for­ster­ke­de Panzer IV Ausf. J.

And­re bru­ke­re

Fin­ne­ne kjøp­te 15 Panzer IV Ausf. J i 1944 og be­tal­te fem mil­lio­ner fins­ke mark pr. stykk (noe som var om­trent det dob­belte av hva de kos­tet å pro­du­se­re). De res­te­ren­de vog­ne­ne av en ord­re på 40 Panzer IV og noen Stug, ble ald­ri le­vert, og det ble hel­ler ikke gitt noen opp­læ­ring i bru­ken. Pan­ser­vog­ne­ne kom så sent at de ald­ri ble satt inn i kam­pen mot Den røde armé, de ble i ste­det brukt mot tyskerne un­der de­res til­bake­trek­ning gjen­nom Lapp­land. Etter kri­gen ble vog­ne­ne brukt som tre­nings­vog­ner, og en av dem ble også bruk i fil­men Den ukjen­te sol­dat (1955) og skul­le der fore­stil­le en KV-I.

Si­den vek­ten på vog­ne­ne økte etter hvert som de sta­dig ble mo­di­fi­sert, fra 18,4 tonn i Ausf. A til 25 tonn i Ausf. J, ga det­te seg ut­slag i at pres­set på chas­si­set økte dra­ma­tisk. De pri­mi­ti­ve blad­fjæ­rin­ge­ne i belte­ver­ket tål­te ikke den sto­re vekt­øk­nin­gen, og blant de fins­ke pan­ser­mann­ska­pe­ne fikk den til­nav­net «ravis­tin», el­ler «ris­te­ren». Vek­ten på­vir­ket ikke bare mann­ska­pet, den vans­ke­lig­gjor­de også sik­tin­gen med den lan­ge kanonen. Hva som skap­te det dår­li­ge ryk­tet til Panzer IV Ausf. J blant de fins­ke pan­ser­mann­ska­pe­ne, er noe uklart, men det er å anta at fjæ­rin­gen had­de ho­ved­år­sa­ken til det­te.

Etter kri­gen sat­te bul­ga­rer­ne de gjen­væ­ren­de Panzer Iv-vog­ne­ne som de­fen­si­ve ka­non­stil­lin­ger sam­men med sov­je­tis­ke T-34-tårn langs gren­sen mot Tyr­kia. For­svars­lin­jen er kjent som «Kra­li– Mar­ko-lin­jen» og var i bruk fram til kom­mu­nis­te­nes fall i 1989.

Tjue Panzer IV Ausf. H og ti Stug III ble solgt til Spa­nia i de­sem­ber 1943, som en del av den be­stil­lin­gen Fran­ko had­de gjort tid­li­ge­re i kri­gen. Panzer Iv-vog­ne­ne var de bes­te strids­vog­ne­ne Spa­nia had­de i pe­rio­den 1944 til 1954 og ble brukt ved si­den av gam­le sov­je­tis­ke T-26 og tys­ke Panzer I. Spa­nia solg­te 17 Panzer IV til Sy­ria i 1967, mens tre ble tatt vare på. Dis­se kan du se på ut­stil­ling i Mad­rid, Bur­gos og Santo­ve­nia de Pi­suer­ga.

De al­ler fles­te pan­ser­vog­ne­ne Ro­ma­nia mot­tok, gikk tapt i kam­pe­ne i 1944 og 1945. Dis­se vog­ne­ne, som ble kalt T4 av ru­me­ner­ne, ble brukt av 2. pans­re­de re­gi­ment.

Den 9. mai 1945 var det kun to Panzer IV igjen. Ro­ma­nia mot­tok yt­ter­li­ge­re 50 styk­ker

fra Den røde armé. Dis­se vog­ne­ne var av uli­ke mo­del­ler og av svært dår­lig kva­li­tet, og man­ge av dem mang­let bå­de de­ler og ikke minst side­skjør­te­ne. T4-vog­ne­ne for­ble i ru­mensk tje­nes­te fram til 1950, da hæ­ren be­stem­te seg for å gå over til sov­je­tisk ma­te­ri­ell og alt det tys­ke ble skro­tet.

An­tal­le­ne som Sy­ria mot­tok etter kri­gen, er noe usik­kert, men det ble le­vert mel­lom 50 og 60 vog­ner fra Frank­ri­ke i pe­rio­den 1950– 52. Sy­rer­ne mon­ter­te det sov­je­tis­ke Ds­hk-ma­s­kin­ge­væ­ret som anti­luft­skyts på kom­mando­lu­ke­ne. Vog­ne­ne ble blant an­net brukt til å be­sky­te is­ra­els­ke bo­set­tin­ger un­der Go­lan­høy­de­ne og hav­net igjen i skudd­lin­jen un­der Vann­kri­gen i 1965, da de ble skutt på av is­ra­els­ke Cen­tu­rion-stridsvogner. Sy­ria fikk yt­ter­li­ge­re 17 vog­ner fra Spa­nia av ty­pen Ausf. G og Ausf. H. se­ne­re.

Satt i frem­med tje­nes­te

Sov­jet­unio­nen erob­ret et stort an­tall tys­ke pan­ser­kjøre­tøy­er, in­klu­dert Panzer IV fra 1943 og fram­over. En del av dis­se ble satt i tje­nes­te i Den røde armé så snart de var erob­ret. En del ble put­tet inn i egne en­he­ter med kun tysk ma­te­ri­ell, and­re sam­men med sov­je­tisk ma­te­ri­ell, men noen ble også brukt helt ale­ne, ofte som støt­te til en tropp el­ler et kom­pa­ni med in­fan­te­ris­ter.

Sov­je­ter­ne had­de noen ret­nings­lin­jer som sa at Pant­her og Ti­ger kun skul­le bru­kes til de brøt sam­men, mens den enk­le kon­struk­sjo­nen til Panzer IV gjor­de at dis­se ofte ble re­pa­rert og satt inn i tje­nes­te igjen.

På vest­al­li­ert side er det kjent at det pols­ke 2. korps bruk­te en erob­ret Panzer IV i Ita­lia i 1944. Fransk 1. pans­re­de re­ko­gno­se­rings­grup­pe skal også ha hatt en Panzer VI i bruk.

Uli­ke va­ri­an­ter

Den tys­ke må­ten å bru­ke ett chas­sis til fle­re ty­per vog­ner vis­te seg å være svært ef­fek­tiv. De tok ofte en pan­ser­vern­ka­non el­ler en ar­till­eri­ka­non de al­le­re­de had­de, og mon­ter­te dem på uli­ke ty­per chas­sis. Som føl­ge av det­te ble bå­de pan­ser­je­ge­re, selv­gå­en­de ar­til­le­ri, luft­vern­ka­no­ner og and­re nytte­kjøre­tøy­er byg­get på Panzer Iv-chas­sis. Bå­de Jagd­pan­zer IV som var be­væp­net med en 7,5 cm L/48-ka­non, og den Krupp­pro­du­ser­te Sturm­geschüt­ze IV, som had­de sam­me over­byg­ning som Sturm­geschüt­ze III, var byg­get på Panzer IV. Det var mye bil­li­ge­re og ras­ke­re enn å byg­ge stridsvogner fra bun­nen av, men med den ulem­pen at kanonen ikke kun­ne svin­ges 360 gra­der rundt. 1980 Jagd­pan­zer-vog­ner og 1140 Sturm­geschüt­ze IV ble byg­get. En an­nen Pan­ser­ja­ger, IV/70, bruk­te den sam­me 7,5 cm L/70-kanonen som satt i Pant­he­ren.

En an­nen va­ri­ant var Pan­zer­be­fehl­swa­gen IV (be­teg­nel­se Pz.bef.wg. IV), som var en kom­mando­vogn. Den­ne vog­nen had­de eks­tra ra­dio­sett med sen­de­re og mot­ta­ke­re, stan­g­an­ten­ne til å slå opp og egen ge­ne­ra­tor til strøm­pro­duk­sjon. For å gjø­re plass til ra­dio­ut­sty­ret ble en del av am­mu­ni­sjons­bun­ke­ren re­du­sert fra 87 til 72 skudd. Dis­se vog­ne­ne kun­ne ko­or­di­ne­re an­grep og sam­hand­ling med vog­ner og av­de­lin­ger rundt seg – bå­de in­fan­te­ri, pan­ser

og fly. 17 sli­ke Pan­zer­be­fehl­swa­gen ble byg­get på nye chas­sis av ver­sjon Ausf. J mel­lom au­gust og sep­tem­ber 1944, mens de and­re 88 kom­mando­vog­ne­ne var byg­get på eld­re chas­sis som kom fra ska­de­de vog­ner.

Pan­zer­be­obachtung­s­wa­gen IV (be­teg­nel­se Pz. Be­ob.wg. IV) var en ar­til­le­ri­ob­ser­va­sjons­vogn byg­get på Panzer IV. Dis­se fikk også eks­tra ra­dio­ut­styr og elek­trisk ge­ne­ra­tor mon­tert i bakre ven­st­re hjør­ne av strids­rom­met i vog­nen. Dis­se Pan­zer­be­obachtung­s­wa­gen vir­ket i sam­ar­beid med de selvdrevne ar­til­ler­i­vog­ne­ne Wes­pe og Hum­mel.

Det ble også byg­get en Sturm­pan­zer IV 15,0 cm in­fan­teri­støt­te – selv­dre­vet ar­til­le­ri. Dis­se vog­ne­ne ble sam­let i egne Sturm­pan­zer­en­he­ter (nr. 216, 217, 218 og 219) og ble brukt ved sla­get ved Kursk og i Ita­lia i 1943. To uli­ke ver­sjo­ner av Sturm­pan­zer IV ble byg­get, en med ma­skin­ge­vær i ka­non­man­te­len og en uten. Vi­de­re ble det prøvd ut å set­te en 10,5 cm ka­non i et tårn som kun­ne løf­tes av vog­nen og plas­sers ved si­den av før de skul­le sky­te. Vog­nen ble kalt Heus­ch­recke (Gress­hop­pe), og det ble kun la­get noen få proto­ty­per. En an­nen test som ble gjort, var å set­te en 10,5 cm ka­non i et halv­åpent dek­nings­rom, vog­nen ble kalt Dicke Max, men hel­ler ikke det­te ble noen suk­sess.

Det ble la­get fire uli­ke selvdrevne antiluftskytsvogner ba­sert på Panzer Iv-chas­sis. Flakpanzer IV Mö­bel­wa­gen ble byg­get med en 3,7 cm luftvernkanon mon­tert på top­pen av chas­si­set med vegger som kun­ne foldes ned. 240 sli­ke ble byg­get mel­lom 1944 og 1945. Sent i 1944 kom også Wir­bel­wind som var en 2,0 cm fir­ling – Fla­kvi­er­ling – mon­tert i et åpent tårn som kun­ne drei­es 360 gra­der. 100 sli­ke ble byg­get. 65 nes­ten like vog­ner ble la­get, men da med en 3,7 cm ka­non mon­tert i det åpne tår­net. Nav­net på den­ne var Ostwind. Den­ne skul­le egent­lig er­stat­te Wir­bel­wind. Den sis­te ver­sjo­nen var en Flakpanzer Ku­gel­blitz, men kun fem test­vog­ner av den­ne ble byg­get. Den­ne had­de et luk­ket tårn med tvil­ling­mon­ter­te 3,0 cm ka­no­ner.

Selv om den ikke var en mo­di­fi­se­ring av en Panzer IV, ble den byg­get på chas­si­se­ne til

«DET BLE LA­GET FIRE ULI­KE SELVDREVNE ANTILUFTSKYTSVOGNER BA­SERT PÅ PANZER IVCHASSIS. FLAKPANZER IV MÖ­BEL­WA­GEN BLE BYG­GET MED EN 3,7 CM LUFTVERNKANON MON­TERT PÅ TOP­PEN AV CHAS­SI­SET MED VEGGER SOM KUN­NE FOLDES NED. 240 SLI­KE BLE BYG­GET MEL­LOM 1944 OG 1945.»

bå­de Panzer III og Panzer IV; den selvdrevne ar­til­ler­i­vog­nen Geschützwa­gen III/IV, som var den mest bruk­te av den­ne ty­pen vog­ner. Nav­net ble Hum­mel, og det ble byg­get i alt 666 styk­ker. I til­legg ble en 8,8 cm ka­non mon­tert på sli­ke chas­sis og fikk nav­net Nashorn. Det­te var en pan­ser­ja­ger. Hele 473 ble byg­get. Som for­sy­nings­vog­ner til ar­til­ler­i­vog­ne­ne ble også Panzer IV- og Panzer Ii-chas­sis brukt.

En an­nen va­ri­ant var Berge­pan­zer IV, pans­ret ber­gings­vogn. Man­ge av dis­se ble kon­ver­tert lo­kalt av av­de­lin­ge­ne. 21 ble byg­get om på fab­rikk mel­lom ok­to­ber 1944 og ja­nu­ar 1945. De tok bort tår­net og mon­ter­te tre­plan­ker rundt top­pen og en kran som kun­ne løf­te to tonn og eks­tra kraf­tig trekk­sys­tem for ber­ging av and­re panservogner.

Panzer Iv-chas­si­set ble også bruk som ba­sis for bro­leg­gings­pan­ser og am­mu­ni­sjons­bæ­re­ren til de sto­re Mö­ser Karl selv­dre­vet ar­til­le­ri med ka­no­ner på en­ten 54,0 cm el­ler 60,0 cm i ka­li­ber.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.