PANSERKRIG I NOR­GE

Da tys­ke stridsvogner inn­tok nors­ke dal­fø­rer.

Panzer - - Innhold - PER ERIK OLSEN OG MOR­TEN KOLBJØRNSEN

Da den tys­ke in­va­sjo­nen av Nor­ge star­tet den 9. april 1940 had­de in­va­sjons­styr­ken med seg fle­re kom­pa­ni­er med let­te panservogner. De skul­le møte fien­der de ikke var for­be­redt på: fjell­ter­reng og vær­for­hold. I til­legg had­de de den lo­kal­kjen­te nors­ke in­fan­te­ris­ten å kjem­pe mot. Vi skal i den­ne ar­tik­ke­len se på er­fa­rin­ge­ne de gjor­de da de sloss i Nor­ge.

KAM­PE­NE I SØR-NOR­GE Høne­foss– Hade­land

Vest­opp­land in­fan­teri­re­gi­ment nr. 6 mo­bi­li­ser­te på Helge­lands­moen ved Høne­foss og se­ne­re ved Åda­len og i Brand­bu. I til­legg ble det mo­bi­li­sert fem kom­pa­ni­er på Hvals­moen. Om­rå­det dis­se styr­ke­ne skul­le for­sva­re var sto­re. Med Vi­ker­sund i vest, Ha­re­stua i øst og Fall i nord, måt­te styr­ke­ne være mo­bi­le. Ord­ren gikk ut på å for­sin­ke de frem­ryk­ken­de tys­ke sol­da­te­ne så len­ge som mu­lig. Styr­ke­ne ble ut­plas­sert ved Vi­ker­sund og Solli­høg­da, som var de mest na­tur­li­ge frem­ryk­nings­vei­ene. De nors­ke styr­ke­ne trakk også helt ned mot Sand­vi­ka for å spren­ge bro­er.

De førs­te tref­nin­ge­ne kom ved Nype­foss bro nord for Sand­vi­ka. Det skjed­de på kvel­den 11. april. De nors­ke sol­da­te­ne trakk seg til­ba­ke til Solli­høg­da etter tref­nin­gen og for­skan­set seg der. Etter hef­ti­ge kam­per der blant an­net tys­ke St­uka-bom­be­re ble satt inn, trakk de seg yt­ter­li­ge­re til­ba­ke til Vik ved Sund­vol­len. Etter fle­re har­de tref­nin­ger trakk de seg helt til­ba­ke til Nor­der­hov – øst for Høne­foss.

Mens kam­pe­ne på­gikk sam­let det seg nors­ke styr­ker ved Jevn­aker og Haugs­bygd. Si­den Sund­vol­len- om­rå­det var falt, lå nå vei­en til Høne­foss åpen, og byen ble inn­tatt

14. april uten mot­stand – byen var tom for sol­da­ter.

Etter det­te, 22. april, fikk tyskerne støt­te av stridsvogner. Noen let­te stridsvogner av ty­pen Panzer I og II ble satt inn mot de nors­ke for­sva­rer­ne i Haugs­bygd. Kam­pe­ne ved Haugs­bygd ras­te på sitt ver­ste 16. april. Etter å ha gitt tyskerne kraf­tig mot­stand, trakk nord­men­ne­ne seg til­ba­ke med tyskerne i hæ­le­ne. De tys­ke strids­vog­ne­ne ble for ster­ke.

De tys­ke styr­ke­ne del­te seg. Den ene de­len gikk opp­over Hal­ling­da­len og den and­re mot Vald­res. Må­let var Sogne­fjor­den på Nord­vest­lan­det.

Hal­ling­dal

11. april vil­le tyskerne sen­de sol­da­ter med Ber­gens­ba­nen for å kom­me styr­ke­ne på Vest­lan­det til unn­set­ning. Det ble sendt en hen­ven­del­se fra Oslo Jern­bane­dis­trikt til øverst­kom­man­de­ren­de for Vest­lan­det, om de kun­ne få lov til det­te. Øverst­kom­man­de­ren­de svar­te med å sen­de spreng­nings­trop­per og eks­tra mi­tral­jø­se­trop­per til Hal­ling­dal. De nors­ke styr­ke­ne un­der kap­tein Hau­ge, gikk i stil­ling ved Guls­vik. Ved Guls­vik lig­ger en bro over Hal­ling­dals­el­ven.

Pla­nen var å stan­se tyskerne ved den­ne bro­en. De spreng­te jern­bane­skin­ne­ne og bro­ene sør i Hal­ling­dal. Den førs­te kon­tak­ten mel­lom tyskerne og nord­menn kom 18. april da en li­ten tysk opp­kla­rings­styr­ke støt­te på Hau­ges menn. De trakk seg raskt til­ba­ke til Høne­foss. Stil­lin­ge­ne var ster­ke, og de nors­ke sol­da­te­ne, ca. 100 mann, var vel for­be­redt. 25. april bra­ket det løs med bå­de in­fan­te­ris­ter, ar­til­le­ri, stridsvogner og fly­an­grep. Nord­men­ne­ne slo ut en av strids­vog­ne­ne, men ut­over da­gen ble an­gre­pe­ne så in­ten­se at si­tua­sjo­nen for de nors­ke styr­ke­ne ble helt håp­løs. I til­legg var det en stor brann i sko­gen på flan­ken til stil­lin­ge­ne, og Hau­ge be­stem­te seg for å trek­ke seg til­ba­ke til Flå. Al­le­re­de tid­lig på mor­ge­nen nes­te dag sto tyskerne foran de nye stil­lin­ge­ne. Det kom til nye kam­per og nord­men­ne­ne trakk seg til­ba­ke til Liod­den. Søn­dag 28. april, etter 72 ti­mers sam­men­hen­gen­de kamp mot tyskerne, valg­te kap­tein Hau­ge å leg­ge ned våp­ne­ne. Da had­de det kom­met mel­ding om at styr­ke­ne i Vald­res had­de gitt opp. Tre nors­ke sol­da­ter falt i kam­pe­ne og 18 ble så­ret. Mot­stan­den had­de vært så mas­siv at tyskerne trod­de de had­de med en styr­ke på over 1000 mann å gjø­re, men i vir­ke­lig­he­ten var det knap­pe 100.

Kam­pe­ne i Vald­res

Etter at kam­pe­ne rundt Høne­foss og Haugs­bygd var over, del­te de tys­ke styr­ke­ne seg i fle­re grup­per. Som nevnt gikk en grup­pe opp Hal­ling­da­len, en grup­pe opp Åda­len (Grup­pe Dau­bert) og en grup­pe opp langs Rands­fjor­den (Grup­pe Adlhoch). De nors­ke styr­ke­ne fra Haugs­bygd trakk seg nord­over i Åda­len sam­men med sol­da­ter som var mo­bi­li­sert i om­rå­det. De gikk i stil­ling ved Hen. Her gikk en tysk re­ko­gno­se­rings­tropp i et bak­hold 15. april. Nord­men­ne­ne bet godt fra seg, og de fles­te tyskerne ble drept.

Ved Bagn satt tyskerne inn to stridsvogner. De var blitt vel­dig for­sin­ket på grunn av tøm­mer­bar­ri­ka­der og and­re hind­re på vei­en opp­over dalen. 18. april sto de ved Bagn. Styrke­for­hol­det var 500 nord­menn mot 1500 tys­ke­re med ar­til­le­ri og stridsvogner. 18. april an­grep tyskerne opp­over dalen. De ble møtt av sterk mot­stand og de nors­ke styr­ke­ne gikk til et mot­an­grep som ble kri­tisk for tyskerne. Tyskerne trod­de at de nors­ke styr­ke­ne var i ferd med å om­rin­ge dem og trakk seg der­for ut av Bagn- om­rå­det. For­ster­ket av enda fle­re sol­da­ter prøv­de tyskerne igjen å ta Bagn. 19. og 20. april for­søk­te tyskerne seg på å gå rundt på en av flan­ke­ne, noe som før­te til kam­per rundt Grå­beins­hølet og Bagn­s­åsen. Tyskerne trakk seg til­ba­ke og sam­let seg ved Bagns­bergatn gård og Gub­be­rud. De ble se­ne­re over­falt av nors­ke sol­da­ter og slått ut. Tyskerne møt­te så hef­tig mot­stand at de 20. april valg­te å trek­ke seg ut av dalen og til­ba­ke til Høne­foss. Tyskerne had­de mis­tet man­ge menn, en strids­vogn og mye ut­styr.

22. april var tyskerne til­ba­ke i dalen. De an­grep de nors­ke stil­lin­ge­ne fire kilo­me­ter sør for Bagn og ble støt­tet av bå­de fly, ar­til­le­ri og stridsvogner. Det nyt­tet imid­ler­tid ikke et­ter­som de nors­ke styr­ke­ne lå godt i sine stil­lin­ger. De tys­ke styr­ke­ne had­de hatt stør­re suk­sess langs Rands­fjor­den og sto nå snart ved Dok­ka. Der­fra kun­ne de kom­me over mot Bagn bak­fra og true hele den nors­ke styr­ken. Støt­tet av ar­til­le­ri, ryk­ket tyskerne fram mot Høl­je­ras­ta. De nors­ke styr­ke­ne klar­te å hol­de stand og for­søk­te seg på et mot­an­grep på tyskerne, men mis­lyk­tes for­di tyskerne var over­leg­ne i an­tall. Tys­ke­ren an­grep igjen, og de nors­ke styr­ke­ne gikk i stil­lin­ger ved Tons­åsen. Det kom til kraf­ti­ge kam­per rundt åsen og ved Brei­dab­likk, der tyskerne fikk hard med­fart. De mis­tet et helt kom­pa­ni i kam­pe­ne og to stridsvogner. Kam­pe­ne i om­rå­det var har­de, men tyskerne ga seg ikke. Si­tua­sjo­nen ble for­ver­ret for de nors­ke styr­ke­ne i Vald­res- om­rå­det da Hal­ling­dal falt. Styr­ken ble truk­ket til­ba­ke til Aur­dal og fort­sat­te kam­pe­ne der. De måt­te fort­set­te til­bake­trek­nin­gen vi­de­re opp­over dalen, og det end­te med at av­de­lin­ge­ne ble de­mo­bi­li­sert og sendt hjem 1. mai. 46 nord­menn mis­tet li­vet i kam­pe­ne og 240 ble så­ret. Tyskerne mis­tet over ett kom­pa­ni, 157 mann og 360 så­re­de.

Kam­pe­ne i Øs­ter­da­len

14. april, etter opp­ryd­din­gen i Øst­fold, ryk­ket tys­ke in­fan­teri­di­vi­sjon 196. nord­øst­over fra Lille­strøm. En styr­ke på 2000 mann ryk­ket fram over Vorm­sund og Skar­nes på Glom­mas nord­re bred­de. Tyskerne fikk mot­stand bå­de ved Skar­nes og San­der før de kom fram til Kongs­vin­ger og fest­nin­gen. I til­legg til de nors­ke sol­da­te­ne, kom det også en del

«TYSKERNE MØT­TE SÅ HEF­TIG MOT­STAND AT DE 20. APRIL VALG­TE Å TREK­KE SEG UT AV DALEN OG TIL­BA­KE TIL HØNE­FOSS.»

svens­ker, fin­ner og noen få est­len­de­re til for å hjel­pe i kam­pen mot tyskerne og ble til en del av de nors­ke styr­ke­ne. Kam­pe­ne ras­te rundt Kongs­vin­ger fest­ning hele da­gen før tyskerne ble for ster­ke. Den nors­ke styr­ken trakk seg ut og for­svant nord­over Øs­ter­da­len etter de and­re nors­ke trop­pe­ne som had­de truk­ket seg ut tid­li­ge­re. Vei­en inn i Øs­ter­da­len lå nå åpen.

Sam­me dag fort­sat­te tyskerne frem­ryk­nin­gen opp­over Øs­ter­da­len. Al­le­re­de ved Rove­rud kom det til noen av de his­sigs­te kam­pe­ne un­der hele felt­to­get. Kam­pe­ne ras­te en time og 13 nord­menn og et ukjent an­tall tys­ke­re falt

Nord­men­ne­ne trakk seg til­ba­ke og gikk i nye stil­lin­ger ved Grue. Etter en kort kamp trakk de seg vi­de­re til­ba­ke til Sør­ma og El­ve­rum. Ha­mar falt også til de tys­ke trop­pe­ne som fulg­te Gud­brands­da­len opp­over. Det gjor­de si­tua­sjo­nen vans­ke­lig for Hiorts grup­pe i Øs­ter­da­len. De var nødt til å opp­gi El­ve­rum 19. april og trek­ke seg til­ba­ke til Ås­ta i nye stil­lin­ger der.

19. april ble også Re­na ut­satt for bom­bing fra luf­ten. Den lil­le byen var full av sol­da­ter og ut­styr, og styr­ke­ne måt­te trek­ke seg nord­over for å skå­ne si­vil­be­folk­nin­gen. De nors­ke styr­ke­ne had­de ord­re om å dri­ve opp­hol­den­de strid, og det var det de gjor­de. De kjem­pet, fikk tyskerne til å stan­se, trek­ke seg til­ba­ke, for så selv å trek­ke seg til­ba­ke i

nye stil­lin­ger. Det kom til hef­ti­ge kam­per bå­de ved Hov­den, Kro­ken og ved Løns­rus­ten. Ved Løns­rus­ten ned­kjem­pet de nors­ke styr­ke­ne to tys­ke stridsvogner med en gam­mel ka­non. 30. april ble kam­pen om Sør-nor­ge gitt opp, selv om kam­pe­ne på­gikk for­skjel­li­ge ste­der i Øs­ter­da­len helt fram til 2. mai da tyskerne måt­te gi tapt ved stor­min­gen av de nors­ke stil­lin­ge­ne ved Grøn­da­len. Man­ge av de nors­ke sol­da­te­ne gikk der­et­ter over gren­sen til Sve­ri­ge og lot seg in­ter­ne­re. Fak­tisk kom det til spred­te tref­nin­ger helt fram til 10. mai.

Kam­pe­ne i Gud­brands­da­len

Etter at stil­lin­ge­ne ved Nit­te­dal ble opp­gitt, gikk de nors­ke sol­da­te­ne i stil­lin­ger ved Bøn sta­sjon og ved Minne­sund. De spreng­te også Minne­sund­bro­en, Vorm­sund­bro­en og Svan­foss­bro­en for å for­hind­re tyskerne i å kom­me fram. 11. april ble det meldt at tys­ke sol­da­ter had­de blitt frak­tet med tog til Dal sta­sjon. De førs­te tref­nin­ge­ne kom ved Bøn. En li­ten grup­pe nors­ke sol­da­ter holdt stand i noen ti­mer før de trakk seg til­ba­ke. 13. april be­gyn­te den tys­ke frem­ryk­nin­gen mot Minne­sund. De skul­le nå ryk­ke fram på hver side av Mjø­sa. Le­der for de tys­ke styr­ke­ne var ge­ne­ral­ma­jor Richard Pel­lengahr, en handle­kraf­tig ar­til­leri­of­fi­ser. De nes­te da­ge­ne kom det til kam­per bå­de ved Mor­sko­gen, Strand­løk­ka, Tan­gen, Stan­ge, Fur­nes og Bru­mund­dal. Møns­te­ret var det sam­me: Tyskerne gikk på, ble kas­tet til­ba­ke, sat­te inn ar­til­le­ri og for­søk­te å om­gå stil­lin­gen. Nord­men­ne­ne trakk seg da ut og nord­over til nye stil­lin­ger.

Etter noen da­ger had­de de nors­ke sol­da­te­ne blitt pres­set til­ba­ke til Lunde­høg­da på øst­si­den og til Bi­ri og Ny­hus på vest­si­den av Mjø­sa. De skul­le nå få for­sterk­nin­ger fra de al­li­er­te, for sam­ti­dig skjed­de det ting ved Dom­bås og i Dov­re-trak­te­ne.

Da von Fal­ken­horst kom til Oslo 11. april iverk­sat­te han som tid­li­ge­re nevnt fle­re til­tak for å sik­re bro­ho­de­ne og ska­pe for­bin­del­se mel­lom de ok­ku­per­te by­ene. Et av de vik­ti­ge knute­punk­te­ne i Nor­ge var Dom­bås. Tyskerne viss­te at en­gelsk­men­ne­ne kun­ne kom­me i land i Ån­dals­nes og på den må­ten true Trond­heim fra sør og kom­me nord­men­ne­ne i Gud­brands­da­len til unn­set­ning. Det ble der­for be­ord­ret at det skul­le flys inn et kom­pa­ni med fall­skjerm­je­ge­re for å ta Dom­bås.

Været var dår­lig og li­te guns­tig for den­ne type ope­ra­sjo­ner. Dess­uten var det­te and­re gan­gen i his­to­ri­en noe slik skul­le skje. 15 Jun­ker Ju 52 tok av fra Forne­bu søn­dag 14. april på etter­mid­da­gen. Om bord var 1. kom­pa­ni, 1. ba­tal­jon av Fall­schir­mjä­ger­re­gi­ment nr. 1 med rundt 100 mann, un­der le­del­se av Oberle­ut­nant Her­bert Sch­midt. Da fly­ene kom inn­over Dom­bås åp­net nors­ke sol­da­ter fra 2. ba­tal­jon in­fan­teri­re­gi­ment nr. 11 ild. De skjøt med bå­de mi­tral­jø­ser og ge­væ­rer. Det førs­te fly­et ble truf­fet og gikk i bak­ken bare 500 me­ter fra jern­bane­sta­sjo­nen, og det hop­pet ut 12 sol­da­ter, som umid­del­bart ble tatt til fan­ge. Man­ge nys­gjer­ri­ge og skue­lyst­ne nord­menn på søn­dags­tur sto og fulg­te med på det hele. De tys­ke fall­skjerm­je­ger­ne ble spredt ut­over et kjempe­stort om­rå­de. Man­ge ble drept da fly­ene de satt i ble skutt ned, mens man­ge ble tatt til fan­ge da de lan­det. Her­bert

Sch­midts grup­pe lan­det åtte kilo­me­ter sør for Dom­bås. Han klar­te å sam­le hele 63 av sine folk. Det ble raskt klart for ham at han ikke vil­le kla­re å inn­ta Dom­bås med den­ne styr­ken.

Nors­ke sol­da­ter fra Ha­mar ble sendt nord­over for å ta tyskerne, og sol­da­ter fra Dom­bås ble sendt sør­over. Tyskerne sperret en stund dalen mel­lom Hage­vol­den og Ut­kleiv, men etter hvert ble de så pres­set at de sam­let seg ved på Lind­se gård og for­skan­set seg der i på­ven­te av for­sterk­nin­ger. Sch­midt trod­de på det­te tids­punk­tet at den tys­ke frem­ryk­nin­gen i Gud­brands­da­len gikk ras­ke­re enn det den egent­lig gjor­de. Nord­men­ne­ne fikk kjørt fram bå­de bombe­kas­te­re og en ka­non. De be­skjøt tyskerne i fle­re da­ger, og fle­re ble drept og så­ret. Det end­te med at tyskerne over­ga seg 19. april. Sch­midt var da hardt så­ret, men over­lev­de. Tyskerne mis­tet 15 sol­da­ter og 34 ble så­ret i kam­per og fly­styr­ter. To­tal gikk det sju Jun­ker Ju 52 tapt.

Hen­del­sen på Dov­re kun­ne vært kri­tisk nok. For det førs­te sperret de tys­ke sol­da­te­ne hele dalen i nes­ten fem da­ger. I til­legg be­fant bå­de re­gje­rin­gen og kon­gen og kronprinsen seg i om­rå­det. Re­gje­rin­gen had­de pas­sert Dom­bås noen få ti­mer før, og kon­gen og kronprinsen be­fant seg på Ot­ta.

Som en del av den bri­tis­ke ak­sjo­nen for å ta Trond­heim – Ope­ra­sjon Ham­mer – skul­le det land­set­tes styr­ker i Nam­sos, Mau­rice­for­ce, og i Ån­dals­nes, Sick­les­for­ce. Sick­les­for­ce ble le­det av den svært så handle­kraf­ti­ge bri­gade­ge­ne­ral Mor­gan, sje­fen for bri­te­nes 148. bri­ga­de. Den førs­te land­stig­nin­gen i Ån­dals­nes skjed­de 17. april. Mor­gans ord­re var å be­set­te Dom­bås, kon­so­li­de­re sin stil­ling for så å gå mot Trond­heim. Han had­de ord­re om at hans styr­ker skul­le for­bli un­der bri­tisk kom­man­do, men han skul­le sam­ar­bei­de med nord­men­ne­ne.

Styr­ken som ble land­satt i Ån­dals­nes var en bro­ket for­sam­ling sol­da­ter med li­te el­ler in­gen kamp­er­fa­ring. I til­legg had­de ro­tet med for­sy­nin­ger av og på skip, iland­stig­nin­ger og kon­tra­ord­re med­ført at re­la­tivt li­te av ut­sty­ret til bri­ga­den var blitt med til Nor­ge. Det gjor­de at de mang­let alt sitt tun­ge skyts, luft­vern­ka­no­ner, kjøre­tøy­er, osv. I det sto­re og hele had­de de bare let­te pan­ser­vern­ka­no­ner, ma­skin­ge­vær og rif­ler.

Mor­gan møt­te den bri­tis­ke mi­li­tær­at­ta­che­en i Fin­land, oberst­løyt­nant KingSal­ter, som had­de vært sam­men med Ru­ge i

«HEN­DEL­SEN PÅ DOV­RE KUN­NE VÆRT KRI­TISK NOK. FOR DET FØRS­TE SPERRET DE TYS­KE SOL­DA­TE­NE HELE DALEN I NES­TEN FEM DA­GER. I TIL­LEGG BE­FANT BÅ­DE RE­GJE­RIN­GEN OG KON­GEN OG KRONPRINSEN SEG I OM­RÅ­DET.»

noen da­ger, og den frans­ke mi­li­tær­at­ta­che­en i Nor­ge, Ber­trand Vig­ne, på Dom­bås og ble satt inn i si­tua­sjo­nen. De to men­te at fron­ten sør i Gud­brands­da­len kun­ne bry­te sam­men når som helst. Mor­gans opp­drag om å ta Trond­heim vil­le bli et helt håp­løst opp­drag om tyskerne pres­set på opp­over dalen og inn i hans bakre rek­ker. Der­for var det tvin­gen­de nød­ven­dig for ham å sik­re fron­ten i sør før han kun­ne gå mot Trond­heim. Han opp­søk­te ge­ne­ral Ru­ge i ho­ved­kvar­te­ret på Øy­er 19. april. Ru­ge for­lang­te å leg­ge bri­te­ne un­der sin kom­man­do, og at de skul­le føl­ge hans di­rek­ti­ver og ord­re. Mor­gan gikk med på det­te til tross for at hans ord­re var an­ner­le­des. 20. april an­kom de først bri­tis­ke in­fan­te­ris­te­ne Lil­le­ham­mer med tog, og Ru­ge in­spi­ser­te dem på jern­bane­sta­sjo­nen.

Han var ikke vi­de­re for­nøyd med det han så, men det var den for­sterk­nin­gen han had­de fått, og den måt­te bru­kes. In­gen av de bri­tis­ke sol­da­te­ne el­ler of­fi­se­re­ne had­de lo­kal­kunn­skap, og de mang­let i til­legg gode kart over om­rå­det. Ru­ge men­te at det bes­te var å split­te opp de bri­tis­ke av­de­lin­ge­ne og for­de­le dem på de nors­ke. Det vil­le også styr­ke mo­ra­len i de nors­ke av­de­lin­ge­ne. 20. april ble to en­gels­ke kom­pa­ni­er plas­sert i stil­lin­ger ved Ny­kir­ke på vest­si­den av Mjø­sa. De skul­le dek­ke Grup­pe Dahls høy­re side. Umid­del­bart etter at de had­de kom­met i sine stil­lin­ger, måt­te de for­flyt­te seg til Bi­ri, et­ter­som kam­pe­ne der hard­net til og de nors­ke sol­da­te­ne der treng­te for­sterk­nin­ger. De to and­re en­gels­ke kom­pa­ni­ene ble plas­sert på øst­si­den av Mjø­sa, bak Tork­hild­sen-ba­tal­jo­nen, som lå på Lunde­høg­da. Det ble ikke len­ge dis­se to kom­pa­ni­ene ble lig­gen­de i re­ser­ve, for al­le­re­de mor­ge­nen etter ble de sendt fram for å for­ster­ke de nors­ke styr­ke­ne. De nors­ke og en­gels­ke styr­ke­ne lå nå i stil­lin­ger fra Ås­mar­ka i øst til Ny­kir­ke i vest, bare av­brutt av sør­en­den av Mjø­sa. Ster­kest var stil­lin­ge­ne ved Lunde­høg­da. En­gelsk­men­ne­ne sat­te i gang med å be­sky­te de an­gri­pen­de tyskerne med bombe­kas­te­rild. Tyskerne svar­te med kraf­tig ar­til­leri­ild og uska­de­lig­gjor­de de en­gels­ke bombe­kas­ter­ne. Den­ne lil­le skudd­veks­lin­gen ved Lunde­høg­da den­ne april­da­gen var førs­te gang un­der and­re ver­dens­krig at sol­da­ter fra Tysk­land

og Eng­land var i kamp med hver­and­re på bak­ken.

Tyskerne had­de pres­set de nors­ke styr­ke­ne hardt over fle­re da­ger da en­gelsk­men­ne­ne kom. Av den opp­rin­ne­li­ge styr­ken på 575 mann var det nå bare 216 igjen. De slit­ne nors­ke sol­da­te­ne holdt ikke ut sær­lig len­ger og måt­te trek­ke seg til­ba­ke gjen­nom en­gelsk­men­ne­nes stil­lin­ger. En­gelsk­men­ne­ne klar­te å hol­de tyskerne på av­stand til utpå kvel­den ved stil­lin­ge­ne i Ås­mar­ka.

På vest­si­den kna­ket også stil­lin­ge­ne i sam­men­føy­nin­ge­ne, og styr­ke­ne der måt­te trek­ke seg til­ba­ke. Bå­de de en­gels­ke og nors­ke trop­pe­ne ble be­ord­ret til­ba­ke nord for Lil­le­ham­mer, og de gikk i stil­ling ved Bal­berg­kam­pen sør for Få­berg. På mor­ge­nen 22. april ryk­ket de sis­te bri­tis­ke trop­pe­ne til­ba­ke gjen­nom Lil­le­ham­mer og fant nye stil­lin­ger på beg­ge si­der av vei­en og foran Bal­berg­kam­pen. Bri­te­nes stil­lin­ger var ut­sat­te et­ter­som de mang­let mann­skap til å dek­ke sin ven­st­re flan­ke opp mot Bal­berg­høy­den. Al­le­re­de sam­me dag gikk tyskerne på med full kraft. Bå­de fly og ar­til­le­ri ble satt inn. Tid­lig på kvel­den had­de tyskerne om­gått de en­gels­ke stil­lin­ge­ne og be­skjøt stil­lin­ge­ne fra høy­den. Bri­te­ne måt­te trek­ke seg hur­tig til­ba­ke, og en stor del av dem ble av­skå­ret og tatt til fan­ge.

Grup­pe Dahl på vest­si­den av Mjø­sa og Lå­gen trakk seg til­ba­ke fort­lø­pen­de de også. 23. april ble det be­stemt at de skul­le trek­ke seg til­ba­ke til Tret­ten og slå seg sam­men med styr­ke­ne som var på øst­si­den. For å kla­re det­te måt­te bro­en over Lå­gen hol­des in­takt. De bri­tis­ke og nors­ke styr­ke­ne ble ut­grup­pert ved Rind­heim, noen kilo­me­ter sør for Tret­ten, på un­der­si­den av Var­de­kam­pen. Da kom tre tys­ke stridsvogner rul­len­de opp­over dalen, rik­tig nok av den let­te ty­pen, men de en­gels­ke anti­tank­rif­le­ne had­de in­gen ef­fekt på stå­let. Der­for brøt strids­vog­ne­ne raskt igjen­nom stil­lin­ge­ne, med tys­ke in­fan­te­ris­ter hen­gen­de tett etter. Bri­ten had­de en tøff kamp mot en over­vel­den­de tysk styr­ke, og det var kraf­ti­ge kam­per til langt på kveld. Ta­pe­ne på beg­ge si­der var sto­re. Til slutt klar­te en del av bri­te­ne å kom­me seg ut av stil­lin­ge­ne og trek­ke seg til­ba­ke nord­over.

De nors­ke in­ge­ni­ør­trop­pe­ne som skul­le

spren­ge bo­ren ved Tret­ten, fikk pa­nikk da bri­te­ne trakk seg ut, og bro­en for­ble in­takt da tyskerne over­tok ste­det. Av de 700 bri­te­ne som had­de star­tet kam­pen ved Tret­ten, var det nå bare 300 igjen. Res­ten var falt el­ler tatt til fan­ge. Man­ge av nord­men­ne­ne had­de kom­met seg nord­over og drev nå opp­hol­den­de strid.

På vest­si­den sto frem­de­les Grup­pe Dahl i Gaus­dal. De had­de ikke kom­met seg over bro­en ved Tret­ten og for­ble der­for på vest­si­den. Der bandt styr­ken imid­ler­tid opp be­ty­de­li­ge tys­ke av­de­lin­ger, og på den måte hjalp de til å for­bed­re si­tua­sjo­nen for styr­ke­ne som slåss i Gud­brands­da­len.

På til­bake­trek­nin­gen til Kvam la­get nord­men­ne­ne man­ge hind­re og vans­ke­lig­he­ter for tyskerne. Tyskerne måt­te kjem­pe for hver me­ter nord­over. Godt hjul­pet av sine stridsvogner, ryk­ket de sak­te, men sik­kert fram, med hyp­pig strid og ras­ke tilbaketrekninger. Tyskerne bruk­te bå­de stridsvogner, fly og ar­til­le­ri hele vei­en nord­over. Tyskerne tal­te nå over 7000 mann og 8 stridsvogner. Fle­re av strids­vog­ne­ne var av ty­pen Ne­u­bau­fahrze­u­ge IV, som var en be­ty­de­lig tyng­re type enn de let­te som el­lers del­tok i felt­to­get. Den­ne vog­nen var egent­lig en eks­pe­ri­ment­vogn, men ble satt inn i Nor­ge et­ter­som de and­re tun­ge strids­vog­ne­ne snart skul­le bru­kes i felt­to­get i vest mot Frank­ri­ke, Bel­gia og Ne­der­land.

Etter hvert be­gyn­te det å sam­le seg en be­ty­de­lig styr­ke av nors­ke og en­gels­ke sol­da­ter på Kvam. Stil­lin­ge­ne ble ut­byg­get og sik­ret. På det­te tids­punk­tet be­gyn­te også Luftwaf­fe å få mot­stand i luf­ten. Den en­gels­ke ja­ger­skvad­ro­nen nr. 263 un­der le­del­se av J.W. Do­nald­son, lan­det på Le­sja­skogs­van­net 23. april. Inn­sjø­en er vel 10 kilo­me­ter lang og isen lå frem­de­les gans­ke tykk. Det ble brøy­tet en lan­dings­stri­pe på 750 me­ter av lo­ka­le kref­ter. 18 fly av ty­pen Glos­ter Gla­dia­tor skul­le ha den­ne inn­sjø­en som base. Tid­lig på mor­ge­nen 24. skul­le fly­ene ut på opp­drag. Pro­ble­me­ne tår­net seg umid­del­bart opp. I lø­pet av nat­ten had­de hju­le­ne på fly­ene fros­set fast i isen. Ol­jen i mo­to­re­ne var i til­legg også fros­set, og de en­gels­ke start­bat­te­ri­ene var ikke ka­li­brert for sli­ke vin­ter­for­hold. Det måt­te be­ty­de­lig norsk hjelp til for å få de to førs­te fly­ene i luf­ten. Klok­ken fem om mor­ge­nen var de i luf­ten og møt­te tys­ke Hein­kel 115-bom­be­re. Ett av de tys­ke fly­ene ble skutt ned. Se­ne­re på mor­ge­nen star­tet tyskerne å bom­be inn­sjø­en. Ut­over da­gen kom fle­re av fly­ene i luf­ten, og det ble flydd hele 40 opp­drag fra Le­sja­skogs­van­net. To tys­ke fly ble skutt ned og 37 ska­det. 26. april ble fly­ene som var igjen, fem styk­ker, be­ord­ret til Set­nes­moen ved Ån­dals­nes. På den­ne ek­ser­ser­plas­sen var det plass nok til å ta imot de små ja­ger­ne. Det ble flydd noen opp­drag den­ne da­gen, men med det­te ble det slutt for RAFS inn­sats i felt­to­get i Sør- Nor­ge.

På Kvam bra­ket det løs klok­ken halv tolv på for­mid­da­gen 25. april. Bri­te­ne had­de for­skan­set seg i gode stil­lin­ger foran Kvam og på øya Viks­øy som lig­ger midt i Lå­gen. Her­fra dek­ket de vei­en inn mot Kvam svært godt. De var nå ut­styrt med fem pan­ser­verns­ka­no­ner av litt gro­ve­re ka­li­ber. I lø­pet av da­gen

«TYSKERNE MÅT­TE KJEM­PE FOR HVER ME­TER NORD­OVER. GODT HJUL­PET AV SINE STRIDSVOGNER, RYK­KET DE SAK­TE, MEN SIK­KERT FRAM, MED HYP­PIG STRID OG RAS­KE TILBAKETREKNINGER. TYSKERNE BRUK­TE BÅ­DE STRIDSVOGNER, FLY OG AR­TIL­LE­RI HELE VEI­EN NORD­OVER.»

utspant det seg har­de kam­per. Tyskerne pres­set på, og en­gelsk­men­ne­ne svar­te med ge­væ­rer og ka­non­ild. Fle­re tys­ke stridsvogner ble slått ut, og tyskerne måt­te set­te inn alt de had­de av ar­til­le­ri for å pres­se de en­gels­ke sol­da­te­ne til­ba­ke. De slåss hele da­gen. Tyskerne for­søk­te enda en gang å om­gå stil­lin­ge­ne i høy­den uten å lyk­kes i sær­lig grad. Li­ke­vel tok tyskerne me­ter for me­ter ved hjelp av ar­til­le­ri­et sitt. Den førs­te da­gen av sla­get had­de på­ført de bri­tis­ke styr­ke­ne 89 fal­ne mot tys­ker­nes fire. Nes­te dag star­tet med et kraf­tig ar­til­le­ri­an­grep på de en­gels­ke stil­lin­ge­ne. Sam­ti­dig prøv­de tyskerne å om­gå stil­lin­ge­ne på øst­si­den, og si­tua­sjo­nen ble etter hvert helt håp­løs for bri­te­ne. Ut­over da­gen klar­te tyskerne å ned­kjem­pe og bry­te igjen­nom stil­lin­ge­ne på fle­re ste­der. To stridsvogner klar­te å kom­me helt inn til Kvam før de ble uska­de­lig­gjort av de bri­tis­ke

ka­no­ne­ne. Sent på kvel­den fikk de bri­tis­ke styr­ke­ne ord­re om å trek­ke seg ut klok­ken el­le­ve. Det­te vis­te seg å være for sent, et­ter­som tyskerne var kom­met alt­for lang i sin frem­ryk­ning. Bri­te­ne trakk seg der­for hur­tig til­ba­ke og at­ter en gang klar­te de å unn­gå å bli ut­slet­tet av Pel­lengahrs sol­da­ter.

På mor­ge­nen den 26. april had­de ge­ne­ral Ru­ge et møte med den bri­tis­ke sje­fen for de en­gels­ke styr­ke­ne sør for Trond­heim, ge­ne­ral­ma­jor P.G.T. Pa­get. De nors­ke styr­ke­ne i om­rå­det var nå så å si slått ut og kun­ne gi li­ten el­ler in­gen mot­stand mot de frem­ryk­ken­de tyskerne. De enes­te strids­dyk­ti­ge sol­da­te­ne i om­rå­det var de en­gels­ke. Ru­ge be­stem­te der­for at de få nors­ke av­de­lin­ge­ne som var igjen skul­le leg­ges un­der bri­tisk kom­man­do. Det hele var nå opp til en­gelsk­men­ne­ne.

Grup­pe Dahl i Gaus­dal kjem­pet en de­spe­rat opp­hol­den­de strid mot de over­leg­ne tys­ke styr­ke­ne. Det sis­te hå­pet om å kun­ne gjen­for­ene dem med de en­gels­ke og nors­ke styr­ke­ne ved Kjørem to kilo­me­ter vest for Kvam, var å gi tyskerne mot­stand så len­ge som mu­lig. På det­te tids­punk­tet had­de Grup­pe Fisch­er i Øs­ter­da­len tatt Tyn­set og kun­ne nå ut­gjø­re en trus­sel mot de al­li­er­te styr­ke­ne ved Dom­bås og sør­over. De en­gels­ke sol­da­te­ne gikk i stil­ling ved Kjørem. Om mor­ge­nen 27. april an­grep tyskerne stil­lin­ge­ne med vold­som kraft. Tyskerne slet vel­dig for å kom­me igjen­nom de en­gels­ke stil­lin­ge­ne, og en stund så det ut som om de ikke skul­le kla­re ver­ken fron­tal- el­ler flanke­an­grep. Men

til slutt ut­gjor­de stridsvogner og ar­til­le­ri for­skjel­len, som det så ofte had­de gjort ved de fore­gå­en­de sla­ge­ne. En kraf­tig brann i sko­gen gjor­de at de en­gels­ke stil­lin­ge­ne måt­te trek­ke seg ut, og da var tyskerne ras­ke med å bry­te igjen­nom. Bri­te­ne grei­de ikke ta til­ba­ke stil­lin­ge­ne. Lin­jen var brutt, og tyskerne pres­set på. Da en­gelsk­men­ne­ne ryk­ket til­ba­ke, ble de over­ras­ket av tys­ke ma­skin­ge­vær­trop­per som had­de klart å kom­me rundt på venstre­flan­ken. De gjor­de stort inn­hogg i de en­gels­ke rek­ke­ne, og etter en kao­tisk til­bake­trek­ning var det bare halv­par­ten av styr­ken til­ba­ke. Bri­te­ne mis­tet nes­ten 300 mann ved Kjørem.

Nes­te stil­ling var ved Ot­ta drøyt en mil nord for Kjørem. Stil­lin­ge­ne ved Ot­ta, var gode. Sol­da­te­ne lå godt ned­gravd da tyskerne star­tet med ar­til­le­ri­an­gre­pet på mor­ge­nen. Etter et re­la­tivt langt bom­bar­de­ment der også fly bom­bet stil­lin­ge­ne, var de al­ler fles­te for­sva­rer­ne i god be­hold. Da an­grep tys­ke in­fan­te­ris­ter og stridsvogner. En en­kelt pan­ser­vern­ka­non slo ut hele tre av strids­vog­ne­ne på vei inn mot Ot­ta. I til­legg slo en bri­tisk sol­dat ut en strids­vogn med en anti­strids­vogns­rif­le slik at den ble stå­en­de og sper­re vei­en inn mot ste­det. Sent ut­over på kvel­den ble det gitt ord­re om re­trett. En av av­de­lin­ge­ne, Armi­ta­ges kom­pa­ni, fikk ikke den­ne ord­ren, og for­sto først vel­dig sent at de skul­le trek­ke til­ba­ke. Det gjor­de re­tret­ten for de and­re be­ty­de­lig let­te­re. Etter at tyskerne var slått til­ba­ke etter et kraf­tig an­grep, bruk­te tyskerne en del tid til å om­grup­pe­re. Den­ne ti­den ut­nyt­tet Armi­ta­ges-kom­pa­ni­et til sin for­del.

28. april var det slutt, ikke bare i Ot­ta, men også for den or­ga­ni­ser­te mot­stan­den i Sør-nor­ge. Da­gen før had­de Pa­get mot­tatt et te­le­gram fra Eng­land om at Sør-nor­ge skul­le eva­ku­eres. Ord­ren gikk ut på å trek­ke seg til­ba­ke til Ån­dals­nes og bli eva­ku­ert av ma­rine­far­tøy­er 30. april. For Ru­ge var det­te et vel­dig ne­der­lag. Re­gje­rin­gen had­de lyt­tet til Ru­ge om å dri­ve opp­hol­den­de strid fram til de al­li­er­te kom til unn­set­ning. Nå var alt tapt. Det­te var en po­li­tisk og ikke mi­li­tær be­slut­ning. Til tross for skuf­fel­sen, lo­vet Ru­ge å hjel­pe en­gelsk­men­ne­ne med eva­ku­e­rin­gen. De bri­tis­ke styr­ke­ne ryk­ket hur­tig ned­over mot Ån­dals­nes der de bri­tis­ke ski­pe­ne kom inn om nat­ten 30. april.

Nord­men­ne­ne holdt tyskerne på av­stand. Gull­be­hold­nin­gen, re­gje­rin­gen, kon­gen og kronprinsen var al­le­re­de eva­ku­ert fra Mol­de da­gen før av den bri­tis­ke krys­se­ren HMS Glasgow, og nå gjen­sto bare de bri­tis­ke sol­da­te­ne. Un­der hef­tig bombe­an­grep ble de al­ler fles­te en­gelsk­men­ne­ne hen­tet ut. Ge­ne­ral Ot­to Ru­ge ble også eva­ku­ert til Tromsø. 1869 en­gels­ke sol­da­ter mis­tet li­vet i kam­pe­ne i Nor­ge. Over 1300 av dem ble drept i Gud­brands­da­len. Kam­pen måt­te nå fort­set­te i Nord- Nor­ge.

Panzer I kjem­per seg gjen­nom en stein­sper­ring. Foto: Kampf um Nor­we­gen

Bil­de fra Øs­ter­da­len, 1. kom­pa­ni. Panservogn som for­se­rer en norsk «baumsper­re» på vei nord­over mot Kvik­ne/ Uls­berg. Fotout­lån: Øy­vind Le­on­sen

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.