OPERASJON TYFON

Da den tyske krigsmakten angrep Sovjetunionen forventet Hitler og hans nærmeste menn at Sovjetunionen skulle falle innen kort tid. Slik ble det ikke.

Da den tyske krigsmakten angrep Sovjetunionen, forventet Hitler og hans nærmeste menn at Sovjetunionen skulle falle innen kort tid. Tyskernes plan var å beseire den sovjetiske Røde armé vest for elvene Dnepr og Dvina. Dette var viktig for at forsyningslinjene skulle fungere. Hvis de ikke lyktes i å slå Den røde armé på riktig side av disse to elvene, ville de måtte fortsette felttoget øst for dem, med lange forsyningslinjer som resultat. De tyske befalhavende så med stor uro på en slik utvikling.

Den første uken av felttoget hadde ledet til suksesser som tydet på at seieren snart ville være vunnet, slik planen var. Det tyske hovedangrepet ble gjennomført av Armégruppe Senter, i Hviterussland. De forsvarende sovjetiske styrkene i området ble påført store tap, samtidig som de tyske panseravdelingene rykket fram i et betydelig tempo. Allerede etter en uke hadde de rukket å komme seg gjennom Hviterussland. Denne framgangen tydet på at tyskerne var på god vei til å nå sitt mål.

Da tyskerne planla «Operasjon Barbarossa», hadde de et noenlunde riktig bilde av styrken i det sovjetiske forsvaret i grenseområdet. Derimot hadde de dårlig kjennskap til hvilke reserver som sto lenger inne i det veldige landet, og de undervurderte derfor grovt Sovjetunionens militære kapasitet. Da Armégruppe Senter nådde fram til elven Dnepr, kom den i kamp med den andre sovjetiske frontlinjen, som tyskerne ikke kjente til på forhånd. Tyskerne brøt riktignok raskt igjennom denne nye sovjetiske forsvarslinjen langs Dnepr, som hovedsakelig ble bemannet av avdelinger uten tidligere kamperfaring, men det skulle gå opp for dem at dette ikke var den siste sovjetiske forsvarslinjen.

I slutten av juli sto det klart for tyskerne at Den røde armés krefter ikke var slutt til tross for enorme tap. Det førte til at en langvarig trette igjen nådde overflaten. Allerede under planleggingen foran Operasjon Barbarossa

hadde det oppstått to grunnleggende ideer som sto i et motsetningsforhold til hverandre. Den ene planen, som Hitler var den fremste talsmann for, var å bemektige seg råvarer og andre økonomisk sett viktige varer og slik frata Stalin muligheten til å fortsette krigen. Den tyske armeen tok derimot til orde for å prioritere å slå de sovjetiske styrkene.

Da den tyske Armégruppe Senter hadde krysset Dnepr på bred front i andre halvdel av juli, ble de tvunget til å gjøre holdt. Det skyldtes flere forhold. Forsyningsforholdene var vanskelige ettersom de forreste panseravdelingene befant seg mer enn 600 kilometer fra startpunktet for offensiven. Stridsvogner og andre kjøretøy var slitt etter å ha kjørt lange strekninger, og soldatene var medtatt, mens infanteridivisjonene ennå ikke hadde nådd fram. Sovjetiske avdelinger hadde blitt innringet og måtte nedkjempes. Samtidig ankom nye sovjetiske avdelinger fronten foran Armégruppe Senter og medførte at gruppens flanker var strukket utover.

Armégruppe Senter, ledet av feltmarskalk Fedor von Bock, var den mest slagkraftige av de tre tyske armégruppene. Deres plassering langs fronten bidro også til å gi den en nøkkelrolle. Ettersom Hitler uroet seg dels for sovjetiske avdelinger som opererte i grenseområdene mellom de tyske armégruppene, og dels ville innrette operasjonen mot de økonomiske mål han fant mest hensiktsmessig, beordret han Armégruppe Senter å dele sine panseravdelinger mellom de to andre armégruppene.

Flertallet av de tyske arméoffiserene motsatte seg dette og ville fortsette mot Moskva. Diskusjonen dro ut i tid, men til slutt fikk Hitler viljen sin og dirigerte en pansergruppe, ledet av generaloberst Heinz Guderian, til Ukraina. I tillegg ble hoveddelen av Pansergruppe 3, ledet av generaloberst Hermann Hoth, sendt for å støtte Armégruppe Nords angrep mot Leningrad og Valdai- området. Dette innebar at Armégruppe Senter ikke rykket særlig mye nærmere Moskva i løpet av august og september.

For Stalin og de høye sovjetiske befalhaverne hadde det tyske angrepet ledet til den ene katastrofen etter den andre. I henhold til sovjetisk forsvarsdoktrine skulle avdelingene langs grensen absorbere et fiendtlig angrep, mens den andre frontlinjen skulle rykke fram for å gå til motangrep. Deretter skulle krigen føres inn på fiendens territorium, men ingenting av dette var blitt

realisert. Det tyske angrepet overrasket i både tempo og dybde, samtidig som tapene i personell og materiell på sovjetisk side var opprørende store.

Størstedelen av alle sovjetiske forsterkninger ble sendt til den sentrale sektoren og ble der konfrontert med den tyske Armégruppe Senter. Omringningen som Hitler hadde beordret, ble derfor rettet mot et område der kun et mindretall av de sovjetiske forsterkningene ble satt inn. I nord ledet ikke dette til alvorlig tilbakeslag for de sovjetiske styrkene. Riktignok nådde tyskerne fram til Ladogasjøen, og forbindelsen til landeveien mot Leningrad ble avskåret, men ingen store sovjetiske avdelinger ble innringet eller tilintetgjort.

I Ukraina inntraff derimot en katastrofe for de sovjetiske forsvarerne. Den tyske Pansergruppe 2 angrep fra nord og Pansergruppe 1 fra sør. De møttes ved Lokhvytsya øst for Kiev og innringet store sovjetiske avdelinger. Totalt tok tyskerne 655 000 krigsfanger, noe som i praksis innebar at det sovjetiske forsvaret i Ukraina kollapset. Spørsmålet var nå hva som ville bli tyskernes neste trekk.

Allerede før operasjonen i Ukraina var avsluttet, hadde Armégruppe Senter begynt å forberede angrepet mot Moskva, som skulle gå under dekknavnet «Tyfon». Pansergruppe 4, ledet av generaloberst Hoepner, hadde inntil midten av september inngått i Armégruppe Nord, men i forkant av «Operasjon Tyfon» ble størstedelen overført til den sentrale sektoren. Hoepner skulle dele en av de viktigste tyske angrepsgruppene. Dessuten ankom 2. og 5. panserdivisjon østfronten og ble sendt til Amégruppe Senter for å inngå i Hoepners pansergruppe.

I og med «Operasjon Tyfon» skulle den tyske armeen igjen konsentrere seg om å erobre Moskva, etter at dette målet hadde vært nedprioritert gjennom hele august og september. Arméoffiserene applauderte beslutningen om å gjenoppta det opprinnelige målet, men det fantes også mørke skyer på himmelen. Ettersom offensiven ikke kunne innledes før i månedsskiftet september/ oktober, økte faren for at været kunne skape hindringer – en refleksjon sjefen for Armégruppe Senter, feltmarskalk von Bock gjorde i sin dagbok.

Tyskerne var klar over at det fantes flere problemer. Framfor alt var mange av motorkjøretøyene slitte og egentlig trengte de reparasjoner og annet vedlikehold. Soldatene og deres personlige utrustning var også merket av måneder med harde kamper. De innstilte seg imidlertid på at dette var den siste angrepsoperasjonen som gjensto. Deretter ville krigen i øst være vunnet.

Før «Operasjon Tyfon» skrapte tyskerne sammen mellom 1,2 og 1,3 millioner mann, noe som utgjorde nesten halvparten av antallet soldater på østfronten. Avdelingen som var underlagt Armégruppe Senter, inkluderte 14 panserdivisjoner, åtte motoriserte infanteridivisjoner, 1 kavaleridivisjon og 47 infanteridivisjoner. Det eksakte antall stridsvogner og fly som tyskerne disponerte over, er vanskelig å fastslå, men det dreide som om rundt 1000 av hver.

Det viktigste tyske angrepet skulle utføres av de tre pansergruppene. I nord var Pansergruppe 3, som skulle rykke fram mot Vjazma fra nordvest. I midten var Pansergruppe 4, som dels skulle rykke fram i retning Moskva og dels møte Pansergruppe 3 ved Vjazma. Lengst i sør var Pansergruppe 2 som skulle starte to dager før de øvrige avdelingene. Årsaken var den lange avstanden Guderians avdelinger skulle tilbakelegge. Først skulle hans styrke erobre Orjol, deretter angripe i retning mot Tula, for til slutt å nærme seg Moskva fra sør. Foruten de tre pansergruppene fantes også tre armeer, fra nord til sør 9., 4. og 2.

Den tyske angrepsstyrken besto av seiersvante soldater som hadde deltatt i noen av historiens mest spektakulære suksesser. De var velutdannet og hadde, i de fleste henseender, god tiltro til sine våpen. De var slitne og lengtet etter å få permisjon slik at de kunne komme hjem, men var likevel beredt på å gjøre en siste kraftanstrengelse for endelig å beseire fienden.

På den sovjetiske siden sto en noenlunde like stor styrke. Tre fronter var ansvarlige for å forsvare Moskva. I nord var vestfronten, under Ivan Konevs befal. Neste front var reservefronten, ledet av Semjon Budjonnyj. Frontens navn avspeilet delvis dens rolle, ettersom tre av disse armeene befant seg bakenfor Konevs vestfront, men av de gjenstående tre sto to i direkte kontakt med tyskerne, akkurat der Hoepners pansergruppe skulle angripe, med den siste

«DE TRE SOVJETISKE FRONTENE HADDE OMTRENT 1,25 MILLIONER MANN, FORDELT PÅ 96 DIVISJONER OG ANDRE AVDELINGER. SAMMENLAGT DISPONERTE DE OVER DRØYT 1000 STRIDSVOGNER OG 900 FLY. I TILLEGG FANTES OGSÅ FLYAVDELINGER I FORM AV MOSKVAS LUFTFORSVAR SOM KUNNE TRE STØTTENDE TIL VED BEHOV.»

like bak. Lengst i sør fantes Brjanskfronten seg, under Andrej Jerkomenkos befal.

De tre sovjetiske frontene hadde omtrent 1,25 millioner mann, fordelt på 96 divisjoner og andre avdelinger. Sammenlagt disponerte de over drøyt 1000 stridsvogner og 900 fly. I tillegg fantes også flyavdelinger i form av Moskvas luftforsvar som kunne tre støttende til ved behov. Totalt sett var altså det sovjetiske forsvaret tallmessig jevnbyrdig med den tyske styrken som var klar til å gå til angrep.

De sovjetiske lederne rådet over et stort antall soldater, men utdanningen de hadde fått, var mangelfull sammenliknet med motstanderens. Især gjaldt dette soldater, underoffiserer og offiserer på lavere nivå. Resultatet var at russiske styrker hadde dårligere stridsevne enn de ellers likeverdige tyske soldatene.

Selv de soldatene som hadde fått en grunnleggende utdanning, hadde på langt nær gjennomført en så god og grundig opplæring som de tyske. Kvalitetsforskjellene i utdanningsnivå ble også forsterket av andre faktorer.

Den røde armé led enorme tap, og mange nye avdelinger ble satt opp i all hast. Likeså hadde mange avdelinger tatt imot dårlig utdannede soldater som erstatning for de tapene de hadde lidd. Tyskernes trumfkort – og Den røde armés akilleshæl – var altså kvaliteten på de ulike avdelingene.

Den røde armé hadde også andre svakheter: Sambandet gikk hovedsakelig på linje, ettersom det ikke fantes radioutrustning i tilstrekkelig omfang. Det var en stor ulempe ved bevegelige operasjoner der tyskerne utmerket seg. Dessuten hadde de sovjetiske styrkene dårlig tilgang på motorkjøretøy, noe som forsterket effekten av det svake sambandet.

Det fantes altså en rekke urovekkende omstendigheter de sovjetiske befalhaverne ikke kunne gjøre så mye med på kort tid. Dessuten hadde de klart å gruppere noen av sine dårligste avdelinger midt framfor Pansergruppe 4, den sterkeste tyske styrken. Det sovjetiske forsvaret på denne sektoren var en del av Budjonnyjs reservefront, og en stor del av i de to armeene besto av tidligere militssoldater. Spørsmålet er hvor alvorlig de sovjetiske befalhaverne tok trusselen. Med høsten i anmarsj var det grunn til å anta at tyskerne ville angripe i Ukraina, der høsten ikke kom like tidlig som i området vest for Moskva. Disse antakelsene ble styrket av at tyngdepunktet i de tyske operasjonene i løpet av september hadde vært i Ukraina.

Oberst Eberbach var en svært erfaren panseroffiser. Han hadde med suksess ledet Panserregiment 35 under felttoget i Polen 1939 og i Frankrike 1940. Regimentet tilhørte 4. panserdivisjon, og fra juli 1941 hadde han tjenestegjort som sjef for 5. panserbrigade, som tilhørte 4. panserdivisjon i denne perioden. Brigaden ble tildelt styrker fra divisjonen etter hvert som dens oppdrag ble endret. Eberbach fungerte dermed i praksis som sjef for en stridsgruppe hvis sammensetning varierte fra oppdrag til oppdrag. Vanligvis innebar oppdragene Eberbach fikk tildelt, at han gikk i tet for den 4. panserdivisjonens angrep, og dermed

hadde han alltid hoveddelen av dens stridsvogner direkte under sin kommando.

Om morgenen den 30. september samlet Eberbach sjefene i sin stridsgruppe for en siste gjennomgang. Styrken befant seg i området ved Glukhov, mer enn 200 kilometer sørvest for Orjol. Eberbach ga de siste instruksjonene før stridsgruppen skulle gå til angrep – og den hadde i oppgave å erobre Orjol.

En time før Eberbach innledet sitt angrep, åpnet artilleriet ild. Guderians pansergruppe og Eberbachs kampgruppe ventet spent en halvtime mens granatene fra det tyske artilleriet slo ned i de sovjetiske forsvarsstillingene. Tyskernes tilgang på artilleri og ammunisjon var begrenset og tillot ikke noe overveldende artilleribombardement. Formålet var snarere å forstyrre det sovjetiske forsvaret. Fem minutter etter at artilleriet opphørte, angrep Eberbachs stridsvogner. De rykket fram langs hovedveien fra Glukhov mot Sevsk. Etter hvert hadde artilleriet gått over til å beskyte områdene på stridsgruppens flanker.

Til å begynne med hadde Eberbachs soldater ingen støtte fra Luftwaffe fordi været ikke tillot flyoperasjoner. Om ettermiddagen klarnet det imidlertid opp, og flystøtte kunne settes inn. Eberbachs stridsgruppe rykket allerede på dette tidspunktet såpass hurtig fram at Luftwaffes mest verdifulle bidrag var rekognosering foran Eberbachs tet. Da kvelden kom og det begynte å skumre denne første dagen av offensiven, hadde Eberbachs soldater nådd fram til Krasnaja Poljana, beliggende ca. 25 kilometer bakenfor de forsvarsstillingene sovjetiske soldater holdt om morgenen.

Heinz Guderian, som førte befalet over Pansergruppe 2, kunne om kvelden konstatere at hans styrker hadde hatt noe blandet suksess. Den sørligste av hans panseravdelinger, den XXXXVIII, hadde riktignok gjort begrensede framskritt, men panseravdeling XXIV, som blant annet inneholdt 3. og 4. panserdivisjon, hadde lyktes i å gjennomføre et avgjørende gjennombrudd, og det var Eberbachs kampgruppe som hadde rykket lengst fram. Nord for XXIV panseravdeling hadde den XXXXVII panseravdelingen også hatt god framgang.

General Jerjomenko så ennå ikke klart hvor alvorlig situasjonen hadde utviklet seg allerede den første dagen av den tyske offensiven. Under en telefonsamtale med Stalin uttrykte han forhåpning om at et motangrep med tre panserbrigader skulle slå tilbake tyskerne. Det sovjetiske overkommandoen, STAVKA, var likevel såpass bekymret at man besluttet å sende den 49. armeen til området omkring Kursk.

Den kunne utgjøre en reservestyrke bakenfor Jerjomenko. Omgrupperingen skulle imidlertid komme til å ta flere døgn.

Dagen etter fortsatte Eberbachs stridsgruppe i et enda høyere tempo. Allerede om ettermiddagen inntok de Sevsk, og de viktige broene like nord for byen ble erobret intakte. Forutsetningene for å fortsette framrykningen var dermed gode, noe Guderian kunne konstatere da han like etter erobringen av Sevsk ankom Eberbachs hovedkvarter. Guderian spurte sistnevnte om det var mulig å fortsette angrepet i retning Dmitrovsk- Orlovskij. Eberbach svarte umiddelbart ja. Fra sin egen stridsgruppe satte han sammen en bataljon. Denne rykket svært raskt fram og erobret DmitrovskOrlovskij klokka kvart på ti om kvelden.

Framstøtet til Dmitrovsk- Orlovskij betød at Guderians pansergruppe hadde trengt 120 kilometer inn i det sovjetiske forsvaret allerede på offensivens andre dag. Jerjomenkos front hadde fortsatt en ytterst vanskelig situasjon, men verre hendelser skulle komme til å ramme de sovjetiske styrkene vest for Moskva.

Natt til den 2. oktober leste tyske offiserer lags Østfronten opp en dagsorden forfattet av Hitler. Ordren lød som følger:

Soldater! I dag innledes årets siste, store og avgjørende slag. Det kommer til å lede til nederlag for fienden og dermed også til at landet som er årsaken til hele denne krigen – England – taper. Ved å nøytralisere fienden i øst eliminerer vi Englands siste allierte på kontinentet og en forferdelig trussel mot det tyske riket og hele Europa, en trussel som Europa ikke har sett maken til siden hunernes og mongolenes dager. Det tyske folkets tanker kommer derfor å være med dere de kommende ukene, til og med i større grad enn de har vært tidligere.

Vi står allerede i dyp skyld til dere for alt hva dere og våre allierte har prestert. Vi holder pusten og ønsker dere all mulig lykke. Alle tyskere kommer til å være med dere, fordi dere gir fosterlandet, med Guds hjelp, ikke bare seier, men også den viktigste forutsetningen for fred. Adolf Hitler.

I ly av nattemørket hadde tyske angrepsstyrker inntatt sine utgangsstillinger. De viktigste angrepene skulle gjøres av Pansergruppe 4 i sentrum og Pansergruppe 3 på den nordre flanken. Pansergruppe 4 som ble ledet av generaloberst Erich Hoepner, hadde tre panseravdelinger, der den ene innledningsvis ble holdt i reserve. Hoepners viktigste angrep ble utført av den XXXX panseravdelingen, der 10. panserdivisjon inngikk. Ettersom elven Desna rant framfor fronten på denne sektoren, ble det innledende angrepet utført av 258. infanteridivisjon, men så snart et brohode var etablert, ble 10. panserdivisjon satt inn.

I løpet av formiddagen nådde 10. panserdivisjon fram til Snopot, en sideelv øst for Desna. Tyskerne erobret en intakt jernbanebro og valgte å la hjulkjøretøy bruke den. Stridsvognene tok seg over elven og opprettet et brohode. Etter at brohodet var etablert, ble en av de to stridsvognsbataljonene utsatt for sovjetisk artilleriild. Like etterpå inntraff noe som sier mye om den tyske måten å fatte beslutninger på og deres handlekraft i kamp. Da det sovjetiske artilleriets granater regnet ned over stridsvognene i major von Grundherrs bataljon, hadde ingen ordre om å angripe nådd ham. Han hadde heller ikke fått informasjon om flystøtte. Like etterpå oppdaget man fra bataljonens kampstillinger Stuka-fly som syntes å angripe sovjetiske artilleristillinger lenger framme. Omgående

«SOLDATER! I DAG INNLEDES ÅRETS SISTE, STORE OG AVGJØRENDE SLAG. DET KOMMER TIL Å LEDE TIL NEDERLAG FOR FIENDEN OG DERMED OGSÅ TIL AT LANDET SOM ER ÅRSAKEN TIL HELE DENNE KRIGEN – ENGLAND – TAPER.»

ga major von Grundherr sin bataljon ordre om å angripe – en beslutning som ga stor framgang. Hans bataljon slo opp en luke i det sovjetiske forsvaret og fortsatte deretter i høyt tempo østover. Den andre bataljonen i regimentet utnyttet også situasjonen med stort hell. De fortsatte angrepet videre utover kvelden og natten. I løpet av angrepets første 24 timer trengte 10. panserdivisjonen 40 kilometer inn i det sovjetiske forsvaret.

Den 10. panserdivisjon oppnådde den viktigste suksessen på den sektoren som Hoepner hadde ansvaret for, men også 2., 5. og 11. panserdivisjon gjorde gode framskritt. Det sovjetiske forsvaret under marskalk Budjonnyj kunne ikke stanse tyskerne, og det fantes flere grunner til det. Én var at de sovjetiske styrkenes stridsverdi var for dårlig. En annen at det sovjetiske kommandosystemet var for langsomt. Beslutninger ble ikke tatt hurtig nok, og det svake sambandssystemet formidlet dem for sakte. Og til sist; de sovjetiske enhetene forflyttet seg ikke raskt nok. Resultatet ble at de sovjetiske mottiltakene kom for sent. Da beslutningen til sist kunne gjennomføres, hadde tyskerne allerede endret situasjonen til det ugjenkjennelige. Hoepners pansergruppe hadde dermed allerede i løpet av offensivens første dag skaffet seg et avgjørende gjennombrudd.

Generaloberst Hermann Hoth hadde befalet over Pansergruppe 3 som utgjorde den nordre sektoren i det tyske angrepet.

Flere av hans avdelinger hadde ennå ikke ankommet med hele sin styrke da offensiven skulle begynne om morgenen den 2. oktober. I tillegg var to av hans panserdivisjoner, den 6. og 7. som inngikk i LVI panserkorps, slitne. Stridsvognene deres ble derfor slått sammen til en panserbrigade før dagens første angrep.

Den første dagen av offensiven resulterte i betydelig medgang for Pansergruppe 3. Tyske radiooperatører stilte inn frekvenser som kunne brukes av sovjetiske styrker, og kunne høre desperate rapporter helt tydelig, som for eksempel: «Forsterkninger kan ikke avdeles, elveovergangene må holdes», «Jeg har tatt over befalet, sjefen har falt.» og «Vi kan ikke holde stillingene lenger, vi ødelegger radioutrustningen.»

Pansergruppe 3 fikk kraftfull flystøtte, men den ble ikke først og fremst rettet mot sovjetiske forsvarere nær frontlinjen. I stedet konsentrerte Luftwaffe seg om å angripe troppeansamlinger bakom fronten, artilleristillinger, reserver som omgrupperte, og lignende mål. Det bidro til at Pansergruppe 3, i løpet av den 2. oktober, kunne trenge 30 kilometer inn i det sovjetiske forsvaret.

Tyskerne hadde stor framgang i og med at Pansergruppe 3 og 4 hadde brutt gjennom den 2. oktober. Det sovjetiske forsvaret vest for Moskva hadde uunngåelig blitt splittet. I sør fortsatte Guderians pansergruppe, og den 3. oktober stormet Eberbachs stridsvogner inn i Orjol, der sporvognene fremdeles gikk i henhold til rutetidene. Lenger nord ble Pansergruppe 3 og 4. forsinket like mye av vanskeligheter med drivstofforsyning som av sovjetisk motstand, men deres fortropper kunne likevel forenes ved Vjazma tidlig den 7. oktober. Slik ble store deler av to sovjetiske fronter innringet. Lenger sør var tyskerne på god vei til å innringe betydelige deler av Brjanskfronten, etter hvert som styrker fra Pansergruppe 2 og den 2. armeen nærmet seg hverandre.

Fram til dette tidspunktet hadde den tyske offensiven vært en suksess uten sidestykke, men nå inntraff noe illevarslende for von Bock og hans underordnede offiserer og soldater. Høstregnet hadde begynt, og bakken ble snart forvandlet til leirjord, nettopp slik von Bock hadde fryktet.

Kun rester var igjen av det sovjetiske forsvaret, og veiene fram mot Moskva lå, om ikke vidåpne, så i alle fall svakt forsvart. Riktignok fantes også eksempler på vellykket sovjetisk motstand, der tyskernes framrykning ble stanset, men dem var det få av. Den best kjente utspilte seg ved Mtsensk, nordøst for Orjol den 6.–7. oktober. Der støtte en forsterket sovjetisk stridsvognsbrigade sammen med en liten kampgruppe fra den tyske 4. panserdivisjonen. Dette sammenstøtet har ofte blitt feilaktig framstilt, og det har blant annet blitt påstått at tyskerne mistet mange stridsvogner. Det riktige skal være

at tyskerne mistet seks stridsvogner, noe som var færre enn de sovjetiske tapene. Den tyske kampgruppen, som i størrelse tilsvarte en forsterket bataljon, var ganske enkelt for svak til å kunne oppnå noen avgjørende framskritt. Gruppen besto av så få mann fordi en stor del av styrken til Pansergruppe 2 behøvdes i kampen mot de innringede sovjetiske styrkene, og i tillegg ble det stadig vanskeligere å støtte styrkene som hadde trengt lengst inn i den sovjetiske forsvarsgrupperingen.

Den største sovjetiske grupperingen som ble innringet, befant seg ved Vjazma. Allerede en uke etter at den tyske knipetangen ble lukket bak de sovjetiske forsvarerne, hadde lommen i stor grad blitt utslettet. Lenger sør holdt de sovjetiske forsvarerne ut noen dager til, men den 19. oktober rapporterte Armégruppe Senter at 673 098 krigsfanger var tatt siden «Operasjon Tyfon» ble innledet. Det var et enormt antall, og i tillegg hadde man tatt et omfattende krigsutbytte i form av 1277 stridsvogner, 4378 artillerikanoner, 1009 luftvern- og panservernkanoner, 87 fly og en stor mengde annet materiell. Dette krigsutbyttet ble tatt i slaget som tyskerne senere omtalte som Vjazma-brjansk.

Samtidig som tyskerne nedkjempet de innringede styrkene, fortsatte de østover, men den seige leiren gjorde sitt til at framrykningen gikk betydelig saktere enn under den første uken i oktober. Til tross for dette brøt panikken ut i Moskva. Den ble imidlertid tøylet med harde midler, og Stalin ga general Georgij Konstantin Zjukov ansvaret for forsvaret av hovedstaden.

Zjukovs oppgave framsto som nærmest desperat. Ut fra restene av det som en gang hadde vært forsvaret vest for Moskva, skulle han igjen opprette en forsvarslinje. Den tiltenkte linjen ble kalt Mozjajsklinjen fordi den blant annet løp gjennom byen Mozjajsk, beliggende 100 vest for Moskva. Tyskerne brøt imidlertid linjen på flere steder i løpet av den tredje uken av oktober.

Det at tyskerne brøt gjennom hans tiltenkte forsvarslinje allerede før den var rukket å bli formet, var naturligvis svært urovekkende for Zjukov, men det skulle vise seg at følgene ikke ble så alvorlige som fryktet. Det var to årsaker til dette. Den ene var at jernbanenettet løp ut fra Moskva som eikene i et hjul, og gjorde det forholdsvis enkelt å frakte forsyninger. På grunn av de enorme tapene måtte Zjukov i første omgang sette sin lit til forsterkninger for å kunne skape et nytt forsvar vest for Moskva. Jernbanen hadde dessuten fordelen av at den fungerte bra selv om bakken var omgjort til leire i denne perioden.

Nettopp leiren var den andre årsaken til at tyskerne ikke kunne utnytte sitt gjennombrudd. Stridsvognene kunne i og for seg ta seg fram i sølen, men det kostet i form av økt forbruk av drivstoff. Oppgaven ble uoverkommelig for lastebilene som skulle transportere bensinen, og førte til at stridsvognene for det meste sto stille. En alternativ metode var å benytte flytransport, men kapasiteten var ikke på langt nær tilstrekkelig for å besørge Armégruppe Senter.

Selv infanteridivisjonene fikk store vanskeligheter på grunn av leiren.

Riktignok karret infanteristene seg videre østover, men hestene kjempet forgjeves for å dra artillerikanonene, og uten dem var infanteridivisjonenes angrepsstyrke betydelig dårligere. Like vanskelig var det å få fram ammunisjon og annet materiell som behøvdes for å fortsette angrepet mot Moskva. I de tyske rapportene og krigsdagbøkene beskrives veiene som en bunnløs leirmasse, og det var vanskelig nok å ta seg fram til fots.

Leiren var naturligvis like problematisk for de sovjetiske soldatene som for de tyske, men Den røde armé befant seg mye nærmere fungerende jernbaner, og i tillegg hadde de ikke til hensikt å rykke framover. Leiren var ubehagelig, men ettersom de kun skulle holde sine posisjoner, fikk den ikke like negative konsekvenser for dem som for tyskerne.

I løpet av den siste uken av oktober gjorde tyskerne kun mindre framskritt. Fronten gikk fra Kalinin i nord i en slak bue til Kalugaområdet, der den svingte mot sørvest og til Mtsensk. Den eneste forandringen av betydning som inntraff i løpet av den siste delen av oktober, var Guderians framstøt fra Mtsensk til Tula, som først og fremst var en kamp mot leiren. Den sovjetiske motstanden var svak i området mellom Tula og Mtsensk.

Ved byen Tula, der to større jernbanelinjer krysset hverandre, ble imidlertid den sovjetiske motstanden sterkere. I begynnelsen av november var veien bakenfor Guderians spydspiss utenfor Tula nærmest en kanal av slam og søle, der stridende soldater satt fast sammen med kolonner med forsyninger som forsøkte å ta seg fram. Lenger enn til Tula- området kom ikke Guderian i denne omgang og selve byen forble på sovjetiske hender.

I begynnelsen av november sto fronten vest for Moskva stort sett stille. Zjukov fortsatte arbeidet med å føre fram alle forsterkninger, og for hver dag som gikk, økte muligheten for å forsvare hovedstaden. Hans problemer var i grunnen mer praktiske enn prinsipielle. Det gjaldt å forsvare stillingene så lenge som mulig, men med begrenset tilgang på soldater, ofte med dårlig og kort utdanning, var dette svært ressurskrevende når de samtidig skulle forberede forsvarsstillingene. Noen annet realistisk alternativ fantes imidlertid ikke

Tyskerne derimot hadde flere alternativer å velge blant, i det minste ved første øyekast. Et av dem var ganske enkelt å avbryte offensiven, ettersom det allerede var sent. Når leireperioden vel var over, ville vinteren komme. Med de allerede problematiske forsyningslinjene risikerte Armégruppe Senter å havne i en vanskelig situasjon dersom offensiven fortsatte østover.

På den andre siden hadde tyskerne spilt høyt og gått ut fra at Sovjetunionen skulle falle i 1941. Planene for industriproduksjon og mye annet hadde gått ut fra at krigen i øst skulle være avsluttet innen årsskiftet, og at ressursene dermed kunne anvendes i krigen mot vestmaktene. Omstillinger i krigsproduksjonen var allerede vedtatt, og man antok dessuten at råvarer fra Sovjetunionen ville bli tilgjengelige i løpet av

1942, ikke minst gjaldt dette olje.

Ved å avbryte offensiven risikerte man derfor at planer som allerede var satt ut i livet, ville bli kullkastet – planer som var helt sentrale for den fortsatte krigføringen. Det var derfor fristende å fortsette angrepet mot Moskva siden alternativet kunne få svært negative konsekvenser.

Tyskerne hadde allerede fra starten undervurdert Stalins militære kapasitet, og tendensen fortsatte også i løpet av høsten 1941. Alternativet med å fortsette angrepet mot Moskva syntes derfor som særlig risikofylt. Selv om den tyske offensiven skulle kjøre seg fast, vurderte tyskerne situasjonen dit hen at Stalin ikke hadde krefter til å sette inn i et større motangrep. I november bestemte følgelig tyskerne seg for å fortsette offensiven så snart frosten hadde gjort bakken hard nok til å bære både kjøretøy og materiell trukket av hester. Dessuten var det påkrevd at ammunisjon, drivstoff og annet av avgjørende betydning kunne føres fram i tilstrekkelig mengde.

Den 17. november surret ryktet i Guderians pansergruppe om at angrepet skulle gjenopptas. Ganske riktig, om kvelden begynte man å flytte støttevåpen, noe som tydet på at et angrep ville bli innledet innen kort tid. Om morgenen den 18. november ble antakelsene bekreftet. I et forsøk på å omgå Tula ble et angrep innledet på østsiden av byen. Det ble innledningen til Guderians forsøk på å omringe Moskva sørfra.

Lenere nord befant Pansergruppe 3 og 4 seg. Deres oppgave var å angripe nord og øst for Moskva. 2. panserdivisjon var en av avdelingene som hadde en hovedoppgave i dette angrepet. Den 18. november innledet den sitt angrep i retning av byen Klin. Det var kaldt, og soldatene frøs i sine sommeruniformer. Dagen etter ble de riktignok forsynt med vinterklær, men av dårlig kvalitet. Soldater som betjente kanoner, fikk tildelt en frakk, noe som var svært kjærkomment, men den ga ikke noen beskyttelse av hode, hender og føtter.

Den 2. panserdivisjon befant seg i området ved Volokolamsk, kun 90 kilometer vest for Moskva, da angrepet ble innledet. Hvis divisjonen hadde kunnet rykke fram like raskt som under de første dagene av «Operasjon Tyfon», hadde den nådd Moskva på to til tre dager, men denne gangen gikk ikke framrykningen like hurtig. Den 2. panserdivisjon erobret Solnetsjnogorsk 24. november, etter en framrykning på ca. 50 kilometer. Dagen etter sto divisjonen, som gikk i teten for Pansergruppe 4, ca. 40 kilometer nordvest for Moskvas utkanter. Et stykke lenger nord rykket Pansergruppe 3 med 7. panserdivisjon fram i tet og nærmet seg kanalen som løp nordover fra Moskva mot Volga.

I sør hadde Guderian gått utenom Tula og rykket fram mot Kasjira og Mikhailov. Ettersom det sovjetiske forsvaret var svakt, hadde Guderians angrepsstyrke hatt medgang, til tross for at den ikke var særlig stor. Et angrep mot Tula eller området nord for denne byen kunne derimot Guderian ikke sette inn. Følgelig ble hans forsyningslinjer strukket stadig mer ut, og strykene som rykket fram mot nordøst, ble tvunget til å dekke en lengre front.

Trykket mot Moskva ble bare sterkere for de sovjetiske forsvarerne, men i virkeligheten var ikke situasjonen like truende som den kunne synes om man tok en rask kikk på kartet. Forsterkninger strømmet til fra alle deler av Sovjetunionen, og faktum er at forsvaret ved fronten framfor Moskva igjen var like sterkt som det hadde vært i slutten av september.

Tyskernes angrepsevne var derimot blitt svakere. Deres tap var forholdsvis små, men ikke ubetydelige, ettersom det ikke var sendt tilstrekkelig med erstatninger. Dessuten hadde tapene hovedsakelig rammet styrker som allerede var slitne etter flere måneders vedvarende kamper. Felttoget som ble innledet i juni, hadde trukket ut i tid, så materiellet var også i dårlig forfatning. Tyskerne kjente ikke til at Stalin hadde omfattende reserver bakenfor frontlinjen. I flere tilfeller dreide det seg om soldater som ikke hadde avsluttet sin utdanning, men i en krisesituasjon anså man at disse kunne gjøre nytte for seg.

Til tross for at utviklingen egentlig var alarmerende for tyskerne, fortsatte de å presse på. Guderians pansergruppe hadde stort sett uttømt sin angrepskraft, og kun mindre forandringer skjedde på denne fronten i løpet av den siste uken i november og første uken i desember. Pansergruppe 3 og 4 var derimot mer konsentrert og fortsatte derfor angrepet med en viss suksess.

Den 7. panserdivisjonen fortsatte angrepet mot kanalen mellom Moskva og Volga. Om kvelden den 27. november lot det til at Den røde armé kun hadde til hensikt å føre et oppholdende forsvar vest for kanalen. I løpet av natten fortsatte angrepet i retning Jakroma, som tyskerne overraskende hadde erobret i mørket, og klokka 06.00 rapporterte 7. panserdivisjon at den hadde erobret en intakt bro over kanalen.

Innledningsvis ble erobringen av Jakroma og broen over kanalen ansett for å være avgjørende for tyskernes videre suksess. Den skulle gjøre det mulig å angripe Moskva bakfra. I virkeligheten befant betydelige sovjetiske reserver seg i nærheten, noe som innebar at Zjukov ikke behøvde uroe seg altfor mye. Snart innså også tyskerne at brohodet ikke kunne utnyttes slik de hadde sett for seg. De risikerte dermed å bli trukket inn i kostbare kamper i brohodet. Tatt i betraktning at kulden snart ville få kanalen til å fryse til, framsto ikke lenger brohodet som like betydningsfullt. Om kvelden den 28. november kom en ordre fra Armégruppe Senter som instruerte Pansergruppe 3, om å angripe på venstre side av kanalen, og derved fikk pansergruppen tillatelse til å rømme brohodet om det syntes hensiktsmessig.

Det tyske brohodet ved Jakroma kunne synes truende, men Zjukov var ikke veldig urolig. Han visste at soldater fra den 1. sjokkarmé, under generalløytnant Vasilij Kuznetsovs befal, var gruppert nær det tyske brohodet. Blant annet fantes en infanteridivisjon og åtte infanteribrigader ganske nær. Den 1. sjokkarmeen var en av to reservearmeer som den sovjetiske overkommandoen hadde begynt å sette inn. Når det tyske angrepet ikke gjorde raskere framskritt, skyldtes det at sjefen for 4. armé, feltmarskalk Günther von Kluge, ikke ville angripe. Hans armé befant seg i den sentrale delen av Armégruppe Senter. Etter krigen skrev Zjukov i sine memoarer at mangelen av press på denne delen av fronten gjorde det lettere for ham å dirigere forsterkninger til truede sektorer.

Mens 7. panserdivisjon angrep mot Jakroma, erobret 2. panserdivisjon den 27. november et brohode over den mindre elven Kljasma. Divisjonen sto da kun 25 kilometer nord for Moskva.

Lenger enn dette kom ikke den 2. panserdivisjon. Kreftene var uttømt. På sovjetisk side fortsatte man derimot å sette inn flere styrker. Zjukov hadde allerede fått klarsignal om at to armeer var på vei, nemlig 1. sjokkarmé i nord og 10. armé i sør ved Tula.

Zjukov begynte å legge planer for hvordan disse to armeene skulle settes inn ved fronten. Etter en tids planleggingsarbeid fikk han den 29. november beskjed fra STAVKA om at også den 20. armeen skulle omdisponeres. Denne var planlagt satt inn på vestfronten, men ble nå satt inn for å styrke den nordre flanken. Zjukov ble dermed tilført tre armeer på til sammen 165 000 mann som ble satt inn på flankene. Hvis en akutt krise hadde oppstått hos Zjukov, hadde nok Stalin og STAVKA frigjort styrker tidligere. Ytterligere reservearmeer var tilgjengelige, men ble holdt tilbake for i stedet å settes inn senere.

Den tyske offensiven hadde dermed kjørt seg fast. Riktignok ble det gjennomført et angrep som mest kan sammenliknes med et lite raid, langs en av hovedveiene inn mot Moskva fra vest, men det var bare en kortvarig episode i begynnelsen av desember. Tyskernes forsøk på å erobre Moskva hadde mislyktes. Noen flere forsøk gjorde de ikke. Nå sto styrkene i Armégruppe Senter i utsatte posisjoner og var dermed sårbare for motangrep fra den voksende

«I BEGYNNELSEN AV DESEMBER HADDE STALIN 4,2 MILLIONER MANN VED FRONTEN OG I TILLEGG OVERKOMMANDOENS FRONTNÆRE RESERVER, NOE SOM INNEBAR AT HANS STYRKE PÅ KRIGSSKUEPLASSEN I ØST VAR NESTEN DOBBELT SÅ STOR SOM DEN TYSKE.»

Røde armé. I begynnelsen av desember hadde Stalin 4,2 millioner mann ved fronten og i tillegg overkommandoens frontnære reserver, noe som innebar at hans styrke på krigsskueplassen i øst var nesten dobbelt så stor som den tyske. Neste trekk tilhørte Sovjetunionen.

Fasit

I den innledende fasen av «Operasjon Tyfon» gjorde tyskerne store framskritt. Nyere tysk forskning viser at de tre sovjetiske frontene ble tilført tap på over 800 000 mann under kampene i forbindelse med innringningslaget ved Vjazma-brjansk, hvorav 673 000 ble krigsfanger hos tyskerne. Til sammenlikning var de tyske tapene på knapt 60 000 mann under slaget ved Vjazma-brjansk. I andre verdenskrigs sammenheng må dette regnes som forholdsvis små tap for en så omfattende operasjon som denne.

For å forstå rekkevidden av de sovjetiske tapene i løpet av disse dagene kan man sammenlikne med de to mest kjente blodbadene under første verdenskrig – Somme og Verdun. I det førstnevnte var den hardest rammede siden de britisk-franske styrkene med tap på 614 000 respektive 337 000 mann, noe som er betydelig færre enn de tilsvarende sovjetiske tapene ved Vjazma-brjansk. Under disse to slagene i første verdenskrig pågikk kampene i flere måneder i løpet av 1916.

De enorme sovjetiske tapene under slaget ved Vjazma-brjansk blir enda mer oppsiktsvekkende når man tar i betraktning hvor kort tid kampene varte. På mindre enn tre uker innringet tyskerne store sovjetiske styrker og nedkjempet dem. Det er svært tvilsomt om noen millionarmé i historien så raskt har blitt påført så enorme tap. Den tyske operasjonen var således en enorm suksess innledningsvis, men det endelige målet oppnådde de ikke.

Det kan virke overraskende at en så vellykket innledning ikke skulle resulterte i den triumf tyskerne hadde håpet på, men det finnes flere forklaringer til det. I midten av oktober hadde tyskerne slått det sovjetiske forsvaret sønder og sammen, men ettersom høstregnet forvandlet bakken til en grøt av leire, ble kjøretøyene sittende fast, i likhet med de hestetrukne vognene. Vanskelighetene med å få fram forsyninger var like alvorlige som ved styrkeforflytninger.

Leiren gjorde at Armégruppe Senter ikke kunne utnytte den store framgangen de hadde hatt i operasjonens første uker, men det er ikke den eneste forklaringen på hvorfor Moskva ikke falt for de tyske angrepsstyrkene. Stalins evne og kapasitet til å få fram nye styrker var eksepsjonell. Mindre enn fire uker etter at slaget ved VjazmaBrjansk var avsluttet, sto nærmere 800 000 sovjetiske soldater i frontlinjen foran tyske Armégruppe Senter. Dessuten hadde Stalin adskillige reservearmeer like bakom fronten. I mange tilfeller dreide det seg om soldater som var i avslutningen av utdanningen, men som kunne anvendes i nødstilfelle, og som om kort tid kunne settes inn ved fronten. Tross denne raske tilførsel av nye styrker var de sovjetiske mannskapsreservene langt fra uttømt. Stalin fortsatte med å sette inn soldater til Moskvasektoren, og i desember kunne han innlede en motoffensiv som skulle sette tyskerne foran Moskva i en svært vanskelig situasjon. «Operasjon Barbarossa» hadde dermed mislyktes til sist. Hitler hadde lidd sitt første store nederlag, og med dét var han dømt til å føre en utmattelseskrig han ikke hadde noen utsikter til å vinne.

OM FORFATTEREN Niklas Zetterling er en svensk forfatter av mange militærhistoriske bøker. Han debuterte i 1995 sammen med Michael Tamelander med «Avgörandes ögonblick», og de har senere skrevet flere bøker sammen. Andre medforfattere har vært Anders Frankson og Marco Smedberg, men Zetterling har også skrevet flere bøker alene. Niklas Zetterling jobber som forsker ved National Defense College, hvor han begynte etter en periode i Forsvarets forskningsinstitutt. Han er bosatt i Uppsala, hvor han også vokste opp.