PROKHOROVKA

Øyen­vitne­skild­rin­ger fra ver­dens størs­te pan­ser­slag, 87 kilo­me­ter sør­øst for Kursk.

Panzer - - Innhold - AV MAR­TIN MÅNSSON

INTRODUKSJON

Monst­re av stål møt­tes i et slag som in­gen før had­de sett ma­ken til, et in­fer­no av stål, ild, blod og død. Hundre­vis av stridsvogner ut­kjem­pet en ti­ta­ne­nes kamp, etter sla­get stod det igjen over 250 ut­skut­te og ut­bren­te vrak av sov­je­tis­ke stridsvogner. På tysk side had­de man mis­tet 3 stridsvogner.

Bak­grun­nen for den føl­gen­de ar­tik­ke­len be­gyn­te for man­ge år si­den da min gode venn og for­fat­ter­kol­le­ga fra USA, Ge­or­ge Ni­pe, skrev til meg og lur­te på om jeg kun­ne hjel­pe ham med ma­te­ria­le fra pan­ser­sla­get ved Kursk el­ler Prokhorovka. Un­der­teg­ne­de had­de si­den midt­en av 1990-tal­let hatt re­gel­mes­sig kon­takt med tid­li­ge­re sol­da­ter fra SS- Panzer-re­gi­ment 1 Leib­stand­ar­te SS Adolf Hit­ler. I åre­nes løp sam­let jeg utal­li­ge in­ter­vju­er bå­de gjen­nom brev­ut­veks­ling og per­son­li­ge mø­ter. Selv­føl­ge­lig vil­le jeg hjel­pe Ge­or­ge Ni­pe som gjen­nom fle­re år had­de hjul­pet meg å skaf­fe ma­te­ria­le fra Na­tio­nal Ar­chi­ves i Washing­ton DC.

Som sagt, så gjort, jeg skrev til de jeg tid­li­ge­re had­de hatt kon­takt med og som frem­de­les lev­de. Fle­re av dem had­de jeg også truf­fet per­son­lig, ve­te­ra­ner som Ralf Tie­mann, Hans Beh­rend, Hans Sip­trott og Man­fred Thorn. Jeg tok også kon­takt med Ru­dolf von Ribben­trop som had­de vært sjef for 6. kom­pa­ni, Tie­mann var sjef for 7. kom­pa­ni. Med hjelp fra dis­se to kom­pani­sje­fe­ne be­gyn­te så ma­te­ria­let å strøm­me inn, og selv om Ru­dolf von Ribben­trop (sønn av uten­riks­mi­nis­te­ren Joa­chim von Ribben­trop) var til­bake­hol­den­de, be­svar­te han høf­lig mine spørs­mål.

Ved en ren til­fel­dig­het kom jeg i kon­takt med von Ribben­trops strids­vogn­fø­rer på ti­den for pan­ser­sla­get, Wal­ter Schü­le. Jeg skrev til ham også med fore­spør­sel om ma­te­ria­le til Ni­pe og sva­ret jeg fikk til­ba­ke over­ras­ket meg stort. Schü­le had­de gjen­nom et ti­år in­ter­vju­et gam­le kom­pa­ni­ka­me­ra­ter og sam­let det­te om­fat­ten­de ma­te­ria­let. Jeg fikk nes­ten 200 si­der med in­ter­vju­er ser­vert på et fat!

Et om­fat­ten­de over­set­tel­ses­ar­beid måt­te til, og min gode venn og kol­le­ga Hen­rik Lind­berg over­sat­te fra tysk til svensk og jeg fra svensk til en­gelsk. Ni­pe var ek­sta­tisk over det­te uni­ke ma­te­ria­let som ikke tid­li­ge­re had­de vært of­fent­lig­gjort. Den svens­ke over­set­tel­sen ble så lig­gen­de ubrukt i man­ge år. Først da jeg skul­le skri­ve en rek­ke ar­tik­ler for Svenskt Mi­litär­his­to­riskt Bi­blio­tek, SMB, duk­ket spørs­må­let opp om hvor­vidt Schü­les ma­te­ria­le kun­ne ut­gis på svensk. Tan­ken var mildt sagt for­lok­ken­de, ma­te­ria­let er bå­de dra­ma­tisk og unikt. Schü­le ga meg uten å nøle, en eks­klu­si­vi­tet til ma­te­ria­let slik jeg had­de hå­pet på, og han ga meg til­lit og frie hen­der til å gjen­gi hans om­fat­ten­de ar­beid på best mu­lig måte.

Re­sul­ta­tet ble bo­ken «Pansarsla­get vid Procho­rov­ka» som ble ut­gitt i et be­gren­set opp­lag på for­la­get SMB i 2009. For førs­te gang kan vi lese om opp­le­vel­se­ne fra strids­vogn­sol­da­ter fra 6. kom­pa­ni, SS- Panzer-re­gi­ment 1 Leib­stand­ar­te SS Adolf Hit­ler. Det­te er pan­ser­sol­da­te­nes egne dra­ma­tis­ke opp­le­vel­ser fra den 12. juli 1943. Etter kri­gen skrev Ru­dolf von Ribben­trop «Født på ny ved Prokhorovka». Mar­tin Månsson

FØDT PÅ NY VED PROKHOROVKA

12. juli 1988. Strå­len­de sol­skinn, en hage hvor det blomst­rer, en viss etter­tenk­som­het og plut­se­lig av en el­ler an­nen grunn, var alt igjen så ty­de­lig. En like vak­ker mor­gen med strå­len­de sol – den 12. juli 1943 i Ukrai­na for ak­ku­rat 45 år si­den. Hvor ofte har ikke man­ge av oss sagt i lø­pet av kri­gen: «I dag kan jeg fei­re fød­sels­dag», når vi har over­levd en håp­løs si­tua­sjon. Det sam­me sa også jeg til min kone den 12. juli: «I dag fei­rer jeg min 45-års­dag» og hun svar­te litt iro­nisk, uten å vite hva det egent­lig hand­let om: «Så hel­dig!»

Noen ryk­ket i skul­de­ren min – noe som

for­år­sa­ket vil­le drøm­mer – og gjen­nom den ut­mat­ten­de søv­nen, etter sju da­ger med har­de kam­per, treng­te gjen­tat­te rop seg: «SS- Obers­turm­füh­rer!» Da jeg rei­se meg brått opp slo jeg ho­det i bun­nen på strids­vog­nen. For å gå foran med et godt ek­sem­pel som kom­pani­sjef, sov jeg sam­men med be­set­nin­gen i en grop un­der strids­vog­nen, slik jeg ofte krev­de at be­set­nin­gen på strids­vog­nen skul­le gjø­re. Det­te gjor­de vi for å unn­gå tap uten­for vog­ne­ne i til­fel­le natt­li­ge ar­til­le­ri­an­grep el­ler bombe­an­grep i det grel­le ly­set fra ame­ri­kans­ke mag­ne­sium­lys­bom­ber. I min tå­ke­te be­visst­het treng­te den ure­gel­mes­si­ge knat­rin­gen fra en DKW­mo­tor­syk­kel gjen­nom. Det var et sik­kert tegn på at man ble til­kalt til ba­tal­jons­ta­ben for mo­tor­syk­ke­len til­hør­te en or­donn­ans fra kom­pa­ni­et som var av­gitt til ba­tal­jons­sta­ben.

Da treng­te en stem­me frem til oss i gro­pen der vi lå: «SS- Obers­turm­füh­rer, til ba­tal­jon­sje­fen!» Un­der den kor­te tu­ren til ba­tal­jon­sje­fens kom­mando­vogn la jeg ube­visst mer­ke til den noe uro­li­ge fron­ten. Det må ha vært rundt klok­ken halv seks om mor­ge­nen. Ba­tal­jon­sje­fen stakk ho­det ut av vog­nen sin, en om­bygd ra­dio­vogn, for å med­de­le at in­fan­te­ri­et had­de gjort vis­se ob­ser­va­sjo­ner som ty­det på at rus­sis­ke stridsvogner var i an­marsj. Føl­gen­de kun­ne sies om si­tua­sjo­nen: Den 5. juli had­de ope­ra­sjon Zitadel­le blitt inn­le­det. An­ta­ge­lig var start­tids­pun­ket for sent og rus­ser­ne var for­be­redt på an­gre­pet, et­ter­som knipe­tang­ma­nø­ve­rens to ar­mer, den ene an­grep nord­fra, fra Orel og den and­re sør­fra, fra om­rå­det Bel­gorod, beg­ge ble møtt med mas­siv mot­stand fra rus­sisk side. En uke med har­de an­greps­kam­per lå bak Ss-pan­ser­kom­pa­ni­ene som var satt inn i an­gre­pets ho­ved­an­greps­punkt. Korp­set be­stod av tre elite­di­vi­sjo­ner, Leib­stand­ar­te, Das Reich og To­ten­kopf. Da jeg på noen hund­re me­ters av­stand ob­ser­ver­te en av våre vog­ner nede i bun­nen, be­stem­te jeg meg for å gå til fots langs vei­en til­ba­ke til kom­pa­ni­et. Spredt ut­over på top­pen av skrå­nin­gen stod den så­kal­te pans­re­de kamp­grup­pen be­stå­en­de av di­vi­sjo­nens selvdrevne ar­til­leri­ba­tal­jon samt den be­røm­te Jochen Pei­pers pan­ser­vern­ba­tal­jon, også den­ne spredt ut­over med sto­re mel­lom­rom. Skrå­nin­gen, som ikke kun­ne se­es av rus­ser­ne, var alt­så over­strødd med vå­pen og kjøre­tøy av for­skjel­li­ge ty­per. Blant dis­se en­he­te­ne hers­ket still­he­ten.

Kom­pa­ni­et had­de sju stridsvogner til rå­dig­het. Et kli­maks un­der de forut­gå­en­de kam­pe­ne had­de vært et an­grep sam­men med Pei­pers ba­tal­jon, mot en pan­ser­vern­front, som vi på god gam­mel­dags ka­val­leri­ma­nér had­de over­kjørt i høy fart og til­in­tet­gjort. Sam­men med kom­pa­ni­et mitt ble jeg til­fel­dig­vis del av an­gre­pet da vi smøg oss mot ho­ri­son­ten med sik­te på å slå ut rus­sis­ke strids­vog­nog pan­ser­verns­tyr­ker som had­de hav­net mel­lom våre an­greps­grup­per. An­gre­pet ble le­det an av den så­kal­te pans­re­de kamp­grup­pen. Som kom­pani­sjef had­de jeg dess­ver­re ikke noe ra­dio­sam­band til pan­ser­vern­ba­tal­jo­nen og mens jeg rul­let frem­over med Pei­pers ba­tal­jon for å knu­se rus­ser­ne, nåd­de en kon­tra­ord­re fra min ba­tal­jon­sjef (Ss-sturm­bann­füh­rer Mar­tin Gross, for­fat­ters merk­nad) meg, hvil­ket jeg ikke kun­ne for­stå i den si­tua­sjo­nen vi be­fant oss i. Jeg viss­te bare at det var ute­luk­ket å la pan­ser­vern­vog­ne­ne an­gri­pe de rus­sis­ke stil­lin­ge­ne ale­ne og fort­sat­te der­for an­gre­pet, til tross for over­ha­ling fra ba­tal­jon­sje­fen over ra­dio­en.

Da vi igjen var sam­let etter å ha knust fien­den og sprengt den sis­te pan­ser­vern­ka­no­nen fikk jeg den størs­te an­er­kjen­nel­sen jeg skul­le kom­me til å få un­der hele kri­gen, da Pei­per, som vi alle sat­te høyt, sa til meg: «Dere [kom­pa­ni­et] skul­le vi når som helst gjer­ne inn­lem­me i

vår en­het!» Da jeg had­de kom­met til­ba­ke til ba­tal­jo­nen måt­te ba­tal­jon­sje­fen med­gi, rik­tig­nok nok­så mot­vil­lig, at det had­de vært umu­lig å av­bry­te det på­gå­en­de an­gre­pet og der­med ut­set­te de ube­skyt­te­de pan­ser­vern­vog­ne­ne for pan­ser­ver­nil­den uten pan­ser­støt­te.

Mens jeg frem­de­les drakk den var­me kaffe­er­stat­nin­gen, vend­te jeg med rundt med kop­pen mot mun­nen for å kas­te et blikk mot fron­ten, og fikk en for­nem­mel­se av at jeg hal­lu­si­ner­te el­ler had­de tvangs­tan­ker. Ved ho­ri­son­ten stod med ett en vegg av fio­lett røyk. Det­te var røyk­lad­nin­ger som ble satt av for å gi sig­nal om strids­vogn­an­grep. Et­ter­som hele øvre del av høy­den foran oss vis­te det­te sig­na­let og det be­gyn­te å kom­me sli­ke sig­na­ler også leng­re til høy­re, stod det straks klart for meg, selv uten ord­re el­ler ori­en­te­ring, at et mas­sivt strids­vogn­an­grep var nært forestående. Jeg rea­ger­te spon­tant, slapp kop­pen, og ga ord­re­ne: «Start mo­to­re­ne!» og «Følg meg!» Jeg rop­te til kom­pa­ni­of­fi­se­ren Mal­chow: «Vi kjø­rer opp skrå­nin­gen på lin­je, du med din tropp spredt til ven­st­re, jeg med de øv­ri­ge tre vog­ne­ne til høy­re. Du må bøye av din flan­ke, i til­fel­le vi blir om­rin­get. Vi grup­pe­rer oss rett un­der top­pen av skrå­nin­gen og sky­ter bort rus­ser­ne!»

I sam­me øye­blikk opp­da­get jeg stabs­tropp­sje­fen, som jeg had­de latt bli igjen hos in­fan­teri­ba­tal­jon­sje­fen. Han kom ra­sen­de ned skrå­nin­gen på mo­tor­syk­kel med en støv­sky bak seg og gjor­de gjen­tat­te gan­ger teg­net for «klar til marsj». Et­ter­som kom­pa­ni­et al­le­re­de had­de be­gynt frem­ryk­kin­gen og var i ferd med å spre seg ut­over høy­den med sam­me pre­si­sjon som på øvel­ses­fel­tet be­gyn­te mitt 22-åri­ge hjer­te til å slå for­te­re. Jeg inn­røm­mer uten vi­de­re at det på sett og vis var en opp­løf­ten­de fø­lel­se å få lede så un­ge menn, men li­ke­vel så er­far­ne sol­da­ter i kamp. Da vi kom frem til top­pen vis­te det seg at 200 me­ter leng­re frem­me strak­te ennå et høyde­drag seg, der in­fan­te­ri had­de inn­tatt stil­lin­ger. Over ra­dio ga jeg ord­re om at vi hur­tigst mu­lig skul­le ryk­ke frem til den ba­kers­te skrå­nin­gen på høy­den foran oss, og ta opp kam­pen der­fra. Dalen strak­te seg mot ven­st­re og mens vi frem­de­les kjør­te ned­over den sla­ke ned­over­bak­ken

opp­da­get vi noen T-34 stridsvogner som for­søk­te å om­gå oss ca. 800 me­ter til ven­st­re for oss. Vi stan­set – frem­de­les i ned­for­bak­ke – og skjøt, hvor­på vi fikk inn fle­re treff og noen rus­sis­ke vog­ner be­gyn­te å bren­ne. 800 me­ter var den per­fek­te skyte­av­stan­den for en bra skyt­ter. Mens vi ven­tet på at fle­re vog­ner skul­le kom­me til syne på sam­me sted, spei­det jeg ru­tine­mes­sig ut­over ho­ri­son­ten, og fikk nær­mest hake­slipp, for i dal­søk­ket om­trent 150 til 200 me­ter foran oss, duk­ket det opp 15, 20, 30, 40 og se­ne­re utal­li­ge rus­sis­ke T-34 stridsvogner opp­satt med in­fan­te­ri og i full fart på vei mot oss.

Fø­re­ren Schü­le rop­te til meg over in­ter­comen: «Obers­turm­füh­rer, høy­re, høy­re, der kom­mer de, ser du?» Jeg så alt­for vel! Jeg sa til meg selv: «Nå er det slutt!» Det opp­fat­tet min skyt­ter som «ut!» og vil­le åpne lu­ken sin, men jeg slet meg ned til ham igjen. Jeg had­de tid­li­ge­re skub­bet til ham på hans høy­re side med min ven­st­re fot, som var teg­net for at han skul­le vri tår­net til høy­re, si­den det der fan­tes mål å ned­kjem­pe. Like etter var den førs­te gra­na­ten på vei og den førs­te T-34 vog­nen stod i flam­mer cir­ka 50 me­ter foran oss. Sam­ti­dig ble vog­nen ved si­den av min slått ut av en full­tref­fer. Det be­gyn­te straks å bren­ne og jeg så hvor­dan Ss-un­ter­schar­füh­rer Pap­ke hop­pet ut. Vi har ald­ri hørt noe fra ham igjen. Selv hans ka­me­rat på høy­re side ble truf­fet og ble straks of­fer for flam­me­ne.

Nå rul­let veg­gen av stridsvogner mot oss. Vogn etter vogn, bøl­ge på bøl­ge, en ufat­te­lig kraf­tan­sam­ling som dess­uten holdt høy fart. Man rek­ker mer­ke­lig nok å ten­ke bå­de mye og hur­tig i sli­ke si­tua­sjo­ner. Der­for fór den tan­ken gjen­nom ho­det mitt – jeg er nem­lig svært in­ter­es­sert i mi­li­tær­his­to­rie – at slik må in­fan­te­ri­et ha kjent seg un­der de sto­re sla­ge­ne på 1700- og 1800-tal­let. Når ka­va­le­ri­et gikk til an­grep mot dem had­de de ikke noe an­net valg enn å sky­te sal­ve etter sal­ve mot dem, for så til slutt å ret­te ba­jo­net­te­ne på ge­væ­re­ne mot hes­te­ne i håp om at dis­se skul­le ryg­ge til­ba­ke og ikke bry­te lin­jen.

Vi kun­ne ikke dan­ne noen for­svars­lin­je, vi kun­ne bare sky­te – og på den av­stan­den traff hvert enes­te skudd – til vi selv gikk he­den ved en full­tref­fer. Et el­ler an­net

sted i un­der­be­visst­he­ten inn­så vi at vi had­de mi­ni­ma­le mu­lig­he­ter til å over­le­ve, men li­ke­vel var det mest nær­lig­gen­de, som el­lers i håp­løse si­tua­sjo­ner, å gjø­re det som var mest rik­tig ut fra in­stinkt. Der­for skjøt vi i styk­ker ennå tre el­ler fire T-34 vog­ner på kor­test mu­lig av­stand, det vil si på un­der 30 me­ter. Da rap­por­ter­te skyt­te­ren: «In­gen pan­ser­bry­ten­de gra­na­ter igjen!» Det er verdt å leg­ge til at la­de­ren i en Panzer IV har til­gang til 18 til 20 gra­na­ter til bruk umid­del­bart, hvor­av minst halv­par­ten var van­li­ge spreng­gra­na­ter og res­ten pan­ser­bry­ten­de gran­ta­ter. De pan­ser­bry­ten­de gra­na­te­ne var nå opp­brukt. Å stå stil­le var den sik­res­te må­ten å bli opp­da­get og skutt på av de rus­sis­ke strids­vog­ne­ne som sta­dig sus­te for­bi. Det førs­te vi måt­te gjø­re var der­for å kom­me inn bak top­pen av høy­den. Selv om rus­ser­ne al­le­re­de had­de pas­sert, var ri­si­ko­en for å bli opp­da­get be­ty­de­lig mind­re der. Så der­for gjor­de vi en sving inn mot midt­en av bøl­gen av rus­sis­ke stridsvogner og flyt­tet oss cir­ka 50 me­ter bak­over, stop­pet like bak den førs­te top­pen som vi nett­opp had­de pas­sert, og vend­te oss igjen mot fien­den. Nå stod vi mer be­skyt­tet.

I sam­me øye­blikk stan­set en T-34 om­trent 30 me­ter rett til høy­re for oss – jeg så hvor­dan den stod og vip­pet litt på fjæ­rin­gen til hju­le­ne – og be­gyn­te å vri tår­net mot oss. Igjen slo tan­ken ned i meg: «Det sis­te jeg kom­mer til å opp­le­ve på jor­den kom­mer til å være en gi­gan­tisk ild­kule og så er det slutt!» Jeg så nem­lig rett inn i fien­dens ka­non­mun­ning. Sky­te kun­ne vi ikke gjø­re et­ter­som skyt­te­ren ak­ku­rat rakk over en gra­nat til la­de­ren. I sam­me øye­blikk had­de jeg ropt inn i mik­ro­fo­nen: «Strids­vogn for­ut, marsj, marsj!»

Fø­re­ren Schü­le, som kom­pani­sjefs­fø­rer, var en av de bes­te fø­rer­ne i kom­pa­ni­et og had­de vog­nen i gir. Den tro­fas­te Panzer IV be­gyn­te å be­ve­ge seg frem­over og vi pas­ser­te cir­ka fem me­ter for­bi den rus­sis­ke strids­vog­nen som for­tvi­let for­søk­te å føl­ge oss med tår­net, men for­di T-34 vog­nen var for pri­mi­tiv tok det for lang tid. Så stan­set vi ti me­ter bak den og vend­te oss rundt, og mens and­re rus­sis­ke vog­ner med opp­satt in­fan­te­ri fort­sat­te å kjø­re for­bi, skjøt vi en gra­nat mot tår­net til den rus­sis­ke vog­nen. Gra­na­ten treng­te igjen­nom og vog­nen eks­plo­der­te og tår­net fløy tre me­ter gjen­nom luf­ten og lan­det nes­ten på vår strids­vogns­ka­non. Jeg mum­let: «Den prø­ver ikke å sky­te på oss fle­re gan­ger!»

Jeg had­de for­gje­ves for­søkt å rive løs flag­get med hake­kors på vog­nens bakre pan­ser (den skul­le vise fly­ene at vi var tys­ke stridsvogner) og dra det inn i vog­nen. Jeg lyk­tes bare del­vis, og flag­get vaiet nå vilt i vin­den. Før el­ler se­ne­re vil­le det tro­lig bli lagt mer­ke til av en rus­sisk skyt­ter, og føre til et dø­de­lig treff på kort hold. Det gjen­stod bare ett al­ter­na­tiv – å hol­de seg i be­ve­gel­se – for en stille­stå­en­de vogn vil­le rus­ser­ne opp­fat­tet som en fiendt­lig vogn et­ter­som de selv fór frem igjen­nom ter­ren­get i høy fart med sine ster­ke T-34 mo­to­rer. Vi had­de der­for ikke noe an­net valg enn å føl­ge med den rus­sis­ke strøm­men og der­med ut­set­te oss for en dob­bel ri­si­ko. På et el­ler an­net tids­punkt måt­te T-34 vog­ne­ne kom­me til å iden­ti­fi­se­re oss. At vi had­de over­levd så len­ge kan bare for­kla­res med at T-34 vog­ne­ne på det­te tidspunket mang­let vognsjef og at vog­ne­ne ble le­det av skytterne. Had­de det ikke vært for at de bare kun­ne se dit kanonen pek­te, had­de vi kun­net si «takk for oss!» for len­ge si­den.

I til­legg var det nå fare for at vi kun­ne bli be­skutt av egne stridsvogner som stod på lin­je nede ved pan­ser­vern­gra­ven. Etter den ubli­de opp­våk­nin­gen had­de de be­gyn­te å bru­ke strids­vog­ne­ne som kom ned skrå­nin­gen som mål­ski­ver. På slag­fel­tet som nå var fylt av røyk og støv etter eks­plo­sjo­ner, og med so­len i øyne­ne, vil­le det være uhy­re vans­ke­lig å se for­skjell på egne og fien­dens vog­ner. Der­for send­te jeg kon­ti­nu­er­lig be­skjed over ra­dio­en: «Ku­ni­bert» (mitt noe lat­ter­li­ge dekk­navn), fulgt av mel­din­gen: «Vi ryk­ker frem­over i den rus­sis­ke pan­ser­sver­men, ikke skyt mot oss!» Jeg fikk ikke noe svar fra ba­tal­jo­nen.

Rus­ser­ne had­de etter hvert ruk­ket å kjø­re gjen­nom pan­ser­vern- og det selvdrevne ar­til­leri­ba­tal­jo­ne­ne og had­de skutt noen av våre kjøre­tøy­er i brann. Nå be­gyn­te il­den fra beg­ge strids­vogn­kom­pa­ni­ene å få ef­fekt. Selv ar­til­le­ri­et og Pei­pers gre­na­de­rer med nær­strids­vå­pen be­gyn­te å slå ut sta­dig fle­re rus­sis­ke vog­ner og holdt det rus­sis­ke in­fan­te­ri­et som had­de hop­pet av vog­ne­ne på grunn av mo­til­den, nede. Hele kamp­fel­tet var dek­ket av røyk og støv. I den­ne hekse­gry­ten an­grep hele ti­den nye bøl­ger av rus­sis­ke stridsvogner, som ble be­skutt som ka­ni­ner av våre stridsvogner. An­ta­ge­lig­vis ble det ube­skri­ve­li­ge kao­set, røy­ken og støv­sky­en fra bren­nen­de pan­ser­vrak og kjøre­tøy vår red­ning. Rus­ser­ne så oss gans­ke en­kelt ikke. Plut­se­lig opp­da­get jeg en grup­pe rus­sisk in­fan­te­ri foran oss og rop­te i strupe­mik­ro­fo­nen til fø­re­ren: «Holdt til ven­st­re!» Men han had­de al­le­re­de opp­da­get dem. Vi kjør­te over de ulyk­ke­li­ge stak­ka­re­ne bak­fra et­ter­som de som føl­ge av kao­set na­tur­lig­vis ikke mer­ket at de ble over­kjørt av en tysk strids­vogn.

Jeg så nå vår sjan­se i at vi ori­en­ter­te oss mot ven­st­re, mot vei­en, slik av i med sik­ker­het vil­le tref­fe på eget in­fan­te­ri og lang­somt kun­ne ma­nøv­re­re oss ut av den ver­ste an­sam­lin­gen av rus­sisk pan­ser. Hele be­set­nin­gen var nå i ferd med å

«AT VI HAD­DE OVER­LEVD SÅ LEN­GE KAN BARE FOR­KLA­RES MED AT T-34VOGNENE PÅ DET­TE TIDSPUNKET MANG­LET VOGNSJEF OG AT VOG­NE­NE BLE LE­DET AV SKYTTERNE.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.