GE­NE­RAL RAUS' ME­MOA­RER

Én rus­sisk panservogn holdt tyskerne til­ba­ke i nes­ten to da­ger.

Panzer - - Innhold -

Den tys­ke ge­ne­ra­len Er­hard Raus kjem­pet på Øst­fron­ten som pan­ser­di­vi­sjons­kom­man­dant. Det­te er et ut­drag fra hans best­sel­gen­de me­moa­rer, om én panservogn som holdt ham til­ba­ke i nes­ten to da­ger.

UT­DRAG FRA GE­NE­RAL ER­HARD RAUS’ ME­MOA­RER

Du som le­ser ... må na­tur­lig­vis und­re deg over hva Kampf­grup­pe Raus holdt på med ved sla­get om Ras­ei­niai. Hvor­for kom vi ikke oberst von Seck­endorffs hardt pres­se­de styr­ker til unn­set­ning?

In­gen­ting av stor vik­tig­het fore­gikk i vår sek­tor. Styr­ke­ne for­bed­ret sine stil­lin­ger, re­ko­gno­ser­te i ret­ning Si­luva og på øst­bred­den av Du­by­sa i beg­ge ret­nin­ger, og for­søk­te først og fremst å fin­ne ut hva som fore­gikk på om­rå­det sør for bro­en. Vi møt­te bare mind­re fiendt­li­ge en­he­ter og en­kel­te etter­nø­le­re. I lø­pet av den­ne ti­den fikk vi kon­takt bå­de med de yt­ters­te de­le­ne av Kampf­grup­pe von Seck­endorff og 1. pan­ser­di­vi­sjon ved Lydu­vė­nai. Etter å ha kla­rert skogs­om­rå­det vest for det venn­li­ge bro­ho­det, had­de noen fra vårt in­fan­te­ri møtt en ster­ke­re rus­sisk in­fan­te­ri­styr­ke, som fort­satt holdt ut to ste­der på vest­bred­den av Du­by­sa.

Stikk i strid med pro­se­dy­ren had­de noen fan­ger som ble tatt i dis­se lo­ka­le ope­ra­sjo­nen, blant dem en løyt­nant fra Den røde armé, blitt frak­tet bak­over i et mo­tor­kjøre­tøy i en grup­pe, be­vok­tet av én en­kelt un­der­of­fi­ser. Halv­veis til­ba­ke til

Vi kom­mer inn i Raus' me­moa­rer i ka­pit­tel 2 der de tys­ke styr­ke­ne slåss om et om­rå­de som he­ter Rasei­nai. Raus' av­de­ling lig­ger noe til­bake­truk­ket, mens de frems­te tys­ke styr­ke­ne er i har­de kam­per om om­rå­det.

Ras­ei­niai så sjå­fø­ren plut­se­lig en fiendt­lig strids­vogn i vei­en og stan­set. I sam­me øye­blikk an­grep de rus­sis­ke fan­ge­ne – om­trent tyve styk­ker – over­ras­ken­de nok sjå­fø­ren og un­der­of­fi­se­ren. Un­der­of­fi­se­ren had­de stått ved si­den av sjå­fø­ren, med an­sik­tet mot fan­ge­ne, da de for­søk­te å ta våp­ne­ne fra beg­ge men­ne­ne. Den sov­je­tis­ke løyt­nan­ten had­de al­le­re­de gre­pet etter un­der­of­fi­se­rens ma­skin­pis­tol, da den­ne klar­te å fri­gjø­re en arm og slå ham så hardt at han snub­let bak­over og dro med seg de nær­mes­te fan­ge­ne. Før fan­ge­ne på hver side klar­te å tak­le un­der­of­fi­se­ren igjen, had­de han – med en idretts­manns styr­ke – re­vet løs sin ven­st­re arm fra de tre men­ne­ne som holdt ham, slik at han et øye­blikk had­de beg­ge ar­me­ne fri. Lyn­raskt tok han ma­skin­pis­to­len mot hof­ten og fyr­te den av inn i den opp­rørs­ke meng­den. Re­sul­ta­tet av den­ne sal­ven var gru­full. Bare noen få fan­ger i til­legg til den så­re­de of­fi­se­ren klar­te å hop­pe ut av kjøre­tøy­et og røm­me inn i sko­gen. Res­ten had­de blitt meid ned på se­kun­der. Kjøre­tøy­et, som nå ikke had­de fle­re le­ven­de fan­ger igjen, snud­de og nåd­de bro­ho­det uten vi­de­re hen­del­ser, selv om det var blitt skutt på av strids­vog­nen un­der kam­pen.

Det­te lil­le dra­ma­et var min førs­te in­di­ka­sjon på at vårt bro­ho­des enes­te for­sy­nings­lin­je var blitt blok­kert av en su­per­tung KV-1, (en­kel­te kil­der hev­der at det var en KV-2) som også på et el­ler an­net vis had­de klart å kut­te te­le­fon­kon­tak­ten vår med di­vi­sjonho­ved­kvar­te­ret. Selv om fien­dens in­ten­sjo­ner så langt var ukla­re, måt­te vi for­ven­te et an­grep mot bak­si­den av vår stil­ling. Jeg be­ord­ret umid­del­bart løyt­nant Wen­gen­roths 3. bat­te­ri, 41. pan­ser­je­ger­ba­tal­jon, om å gå inn i stil­ling ved en flat bakke­topp i nær­he­ten av 6. mo­to­ri­ser­te bri­ga­des kom­mando­post, som også tjen­te som ho­ved­kvar­ter for hele

«SELV OM DET IKKE SYN­TES Å FORELIGGE NOEN FARE FOR ET NÆRT FORESTÅENDE AN­GREP, MÅT­TE VI TA FOR­HOLDS­REG­LER MED EN GANG FOR Å ØDE­LEG­GE DEN­NE IR­RI­TE­REN­DE STRIDS­VOG­NEN, EL­LER I DET MINS­TE FÅ DEN TIL Å FJER­NE SEG.»

vår kamp­grup­pe. For å kun­ne for­ster­ke pan­ser­vern­for­sva­ret vårt fikk jeg også et bat­te­ri med felt­hau­bit­ser sta­sjo­nert i om­rå­det til å snu lø­pe­ne 180 gra­der mot sør. Løyt­nant Geb­hardts 3. kom­pa­ni, 57. pan­se­r­in­ge­ni­ør­ba­tal­jon, fikk be­skjed om å blok­ke­re vei­en og det om­lig­gen­de lan­det med mi­ner om nød­ven­dig. Våre atta­sjer­te stridsvogner, halv­par­ten av ma­jor Schen­kers 65. pan­ser­ba­tal­jon, som had­de vært ut­sta­sjo­nert i sko­gen, fikk ord­re om å om­or­ga­ni­se­re og for­be­re­de seg på å gå til mot­an­grep på et øye­blikks var­sel.

Ti­me­ne gikk, men den fiendt­li­ge strids­vog­nen som blok­ker­te vei­en be­ve­get seg knapt, selv om den inn­imel­lom av­fyr­te skudd i ret­ning Ras­ei­niai. Midt på da­gen den 24. juni rap­por­ter­te spei­der­ne jeg had­de sendt ut for å un­der­sø­ke om­rå­det rundt vog­nen at de ikke fant noen an­sam­lin­ger med styr­ker fra Den røde armé i nær­he­ten, el­ler kjøre­tøy­er som kun­ne tyde på at et an­grep var nært forestående. Of­fi­se­ren som kom­man­der­te den­ne grup­pen kon­klu­der­te med at den mest lo­gis­ke for­kla­rin­gen var at en­he­ten som strids­vog­nen til­hør­te an­ta­ge­lig del­tok i kam­pe­ne mot Kampf­grup­pe Seck­endorff.

Måt­te øde­leg­ges

Selv om det ikke syn­tes å foreligge noen fare for et nært forestående an­grep, måt­te vi ta for­holds­reg­ler med en gang for å øde­leg­ge den­ne ir­ri­te­ren­de strids­vog­nen, el­ler i det mins­te få den til å fjer­ne seg. Ild­gi­vin­gen dens had­de al­le­re­de satt fyr på tolv laste­bi­ler på vei­en fra Ras­ei­niai med sårt til­treng­te for­sy­nin­ger. Det var hel­ler ikke mu­lig å eva­ku­ere sol­da­te­ne som var så­ret i kam­pe­ne rundt bro­ho­det til et sted der de kun­ne få medi­sinsk hjelp, og kon­se­kven­sen av det var at fle­re hardt skad­de menn (blant dem en ung løyt­nant som had­de fått et skudd i ma­gen på kloss hold) døde i am­bu­lan­se­ne, for­di ope­ra­sjo­ner som kun­ne red­de liv­e­ne de­res ikke kun­ne gjø­res i tide. Alle for­søk på å få strids­vog­nen til å fjer­ne seg var for­gje­ves;

en­ten de kjør­te seg fast i gjør­men, el­ler om de for­søk­te å kom­me rundt den, kom de borti spred­te rus­sis­ke en­he­ter som fort­satt gjem­te seg i sko­gen.

Jeg be­ord­ret der­for løyt­nant Wen­gen­roths bat­te­ri (som ny­lig var blitt ut­styrt med 50 mm pan­ser­vern­ka­no­ner) til å be­ve­ge seg gjen­nom sko­gen for å kom­me in­nen­for skudd­hold av vog­nen og øde­leg­ge den. Bat­teri­sje­fen og hans mo­di­ge sol­da­ter had­de strålt av lykke over det­te ære­ful­le opp­dra­get og had­de gått til ver­ket med stor tro på at de vil­le lyk­kes raskt. Fra kom­mando­stil­lin­gen på top­pen av hau­gen fulg­te vi med på dem der de be­ve­get seg fra søkk til søkk gjen­nom sko­gen. (Vi var hel­ler ikke ale­ne. Dus­in­vis av sol­da­ter klat­ret opp på tak, opp i trær, el­ler vag­let seg på tre­stab­ler mens de ven­tet i spen­ning på hvor­dan det­te skul­le gå.) Alle så den førs­te kanonen kom­me in­nen­for tu­sen me­ter fra strids­vog­nen, som sto helt åpent midt i vei­en og ikke så ut til å ha lagt mer­ke til trus­se­len. En an­nen ka­non, som had­de vært ute av syne en stund, duk­ket plut­se­lig opp i det sis­te søk­ket foran strids­vog­nen og inn­tok en godt ka­mu­flert av­fy­rings­stil­ling. I lø­pet av yt­ter­li­ge­re tret­ti mi­nut­ter had­de de to sis­te ka­no­ne­ne også blitt ma­nøv­rert inn i lig­nen­de stil­lin­ger.

Mens vi så på fra top­pen av høy­den var det noen som sa at kan­skje strids­vog­nen var blitt ska­det og der­et­ter for­latt av mann­ska­pet, si­den det el­lers vir­ket usann­syn­lig at den skul­le stå slik midt i vei­en uten å be­ve­ge seg og være et per­fekt mål. (Man kan fore­stil­le seg den lat­te­ren man vil­le høs­te der­som man had­de brukt time­vis på å kom­me seg i po­si­sjon for å ta ut en øde­lagt strids­vogn.) Plut­se­lig ble det førs­te skud­det av­fyrt fra en av pan­ser­vern­ka­no­ne­ne, en sølv­far­get strå­le som be­ve­get seg snor­rett mot må­let. På et øye­blikk had­de den pan­ser­bry­ten­de ra­ket­ten gått de 600 me­ter­ne. Vi så et ild­glimt, og der­et­ter kom smel­let. En di­rek­te treff! Så fulg­te skudd num­mer to og tre.

Bå­de of­fi­se­rer og me­ni­ge jub­let og rop­te som om vi var til­skue­re på en skyte­kamp. «En treff! Bra­vo! De gjor­de kål på den!» Strids­vog­nen be­ve­get seg ikke før den var blitt pep­p­ret med minst åtte di­rek­te treff. Da ro­ter­te tår­net, og den skjøt me­to­disk ut pan­ser­vern­bat­te­ri­et vårt med en hånd­full 80 mm gra­na­ter. (Vi gjør opp­merk­som på at: om det var en KV-1 var den ar­mert med en 76 mm ka­non og var det en KV-2 var den ar­mert med en 152 mm kanonen. 80 mm er der­for ikke rik­tig ka­li­ber på kanonen) To av våre 50 mm ble skutt i fil­ler, og de to and­re ble al­vor­lig ska­det. Bat­te­ri­et had­de døde og så­re­de; løyt­nant Wen­gen­roth måt­te trek­ke til­ba­ke res­ten av men­ne­ne sine for å unn­gå yt­ter­li­ge­re tap. Først etter at nat­ten var falt på kun­ne han hen­te ut ka­no­ne­ne. Den rus­sis­ke strids­vog­nen regjerte fort­satt på vei­en, uskadd, og ope­ra­sjo­nen had­de vært katastrofalt mis­lyk­ket. Det var en dypt de­pri­mert løyt­nant Wen­gen­roth som kom til­ba­ke til bro­ho­det med sine menn. Hans nye vå­pen, som han had­de så stor tro på, had­de vist seg å være helt ubru­ke­lig mot mons­ter-strids­vog­nen. En fø­lel­se av mis­mot sen­ket seg over hele vår kamp­grup­pe.

Vi var nødt til å fin­ne en an­nen måte å hånd­te­re si­tua­sjo­nen på.

Blant de våp­ne­ne vi had­de til­gjen­ge­lig var det nå åpen­bart at bare en 88

«DEN RUS­SIS­KE STRIDS­VOG­NEN REGJERTE FORT­SATT PÅ VEI­EN, USKADD, OG OPE­RA­SJO­NEN HAD­DE VÆRT KATASTROFALT MIS­LYK­KET.»

mm luftvernkanon, med sine tun­ge pan­ser­bry­ten­de gra­na­ter, kun­ne kla­re å øde­leg­ge monst­ru­met. Sam­me etter­mid­dag ble en 88 mm ka­non truk­ket vekk fra kam­pe­ne ved Ras­ei­niai og for­sik­tig ma­nøv­rert sør­over mot strids­vog­nen. KV1- en sto fort­satt vendt mot nord, som var ret­nin­gen den tid­li­ge­re had­de blitt an­gre­pet fra. Den lang­lø­pe­de luft­vern­ka­no­nen kom in­nen­for 2000 me­ter fra beis­tet, en av­stand som skul­le ga­ran­te­re et til­freds­stil­len­de re­sul­tat. Dess­ver­re lå det fort­satt noen ut­bren­te laste­bi­ler, tid­li­ge­re ofre for mons­ter-strids­vog­nen, langs vei­en og øde­la sik­ten for mann­ska­pet. På den an­nen side ga dis­se ry­ken­de vra­ke­ne dek­ning som man kun­ne bru­ke til å ma­nøv­re­re seg nær­me­re må­let. Etter å ha for­be­redt seg ved å fes­te en rek­ke grei­ner fra trær på ut­si­den, ble kanonen med mye strev flyt­tet for­sik­tig frem­over, for ikke å røpe seg for den stille­stå­en­de strids­vog­nen.

Til slutt kom man til ut­kant­en av sko­gen, på et sted som gav best mu­lig sikt for av­fy­ring, på en av­stand på 800 me­ter. Det førs­te skud­det, trod­de vi, vil­le der­med bli et di­rek­te treff som vil­le øde­leg­ge den for­ban­ne­de strids­vog­nen. Mann­ska­pet be­gyn­te å klar­gjø­re kanonen for av­fy­ring.

Selv om strids­vog­nen ikke had­de be­ve­get seg si­den mø­tet med pan­ser­vern­bat­te­ri­et, var mann­ska­pet i den på vakt, og sje­fen had­de ner­ver av stål. Han had­de ob­ser­vert kanonen som nær­met seg, uten å gjø­re noe, for så len­ge den var i be­ve­gel­se kun­ne ikke luft­vern­ka­no­nen ska­de ham. Jo nær­me­re den kom, desto let­te­re vil­le det være å øde­leg­ge den. Det kri­tis­ke øye­blik­ket for beg­ge mot­stan­der­ne i den­ne lil­le du­el­len kom da ka­non­mann­ska­pet be­gyn­te de sis­te for­be­re­del­se­ne for å inn­ta av­fy­rings­po­si­sjon. Nå krev­des det umid­del­bar hand­ling fra strids­vogn­mann­ska­pet. Idet ka­non­mann­ska­pet, un­der stort psy­kisk press, job­bet hardt for å klar­gjø­re vå­pe­net til av­fy­ring, sving­te strids­vog­nen tår­net rundt, og åp­net ild først. Hvert enes­te skudd traff. Den hardt skad­de luft­vern­ka­no­nen ble slått ned i en grøft, der mann­ska­pet måt­te for­la­te den. Igjen var det fal­ne blant mann­ska­pet. Ma­s­kin­ge­vær­ild fra strids­vog­nen hind­ret at man kun­ne hen­te ut bå­de kanonen og de døde.

Si­vi­lis­ter på be­søk?

Det at også det­te and­re an­gre­pet had­de mis­lyk­tes, et an­grep som had­de star­tet så lo­ven­de, var dår­li­ge ny­he­ter. Op­ti­mis­men blant men­ne­ne had­de blitt skutt ned, ak­ku­rat som kanonen. Sol­da­te­ne våre had­de en mi­se­ra­bel dag der de satt og spis­te bok­se­mat, si­den vi ikke kun­ne få for­sy­nin­ger.

En stør­re be­kym­ring had­de i det mins­te blitt mid­ler­ti­dig fjer­net. Det rus­sis­ke an­gre­pet på Ras­ei­niai had­de nå blitt slått til­ba­ke av Kampf­grup­pe von Seck­endorff, som had­de stått imot på Høy­de 16. Der­med had­de trus­se­len fra den sov­je­tis­ke 2. strids­vogn­di­vi­sjon, som kun­ne ha gått rundt oss og om­rin­get oss, blitt av­ver­get. Bare den lil­le, men sær­de­les ir­ri­te­ren­de opp­ga­ven med å dri­ve mons­ter­strids­vog­nen vekk fra for­sy­nings­ru­ten vår gjen­stod. Det som ikke kun­ne gjø­res om da­gen, tenk­te vi, måt­te gjø­res om nat­ten. Bri­ga­den til­brak­te time­vis med å dis­ku­te­re alle mu­lig­he­ter for å øde­leg­ge vog­nen, og vi star­tet for­be­re­del­ser til fle­re uli­ke løs­nin­ger.

Den tred­je løs­ning hand­let om å la kamp­in­ge­ni­ø­re­ne våre spren­ge vog­nen i luf­ta, natt til 25. juni. Det må inn­røm­mes at in­ge­ni­ø­re­ne våre i still­het nøt at av­de­lings­våp­ne­ne ikke had­de lyk­kes i å øde­leg­ge strids­vog­nen, for nå fikk de en sjan­se til å set­te ka­me­ra­te­ne sine på plass. Da løyt­nant Geb­hardt ba om tolv fri­vil­li­ge løf­tet alle 120 ar­men i været. For ikke å for­nær­me noen valg­te han hver tien­de mann. De tolv hel­di­ge ven­tet utål­mo­dig på at mør­ket skul­le sen­ke seg. Eks­plo­si­ver og alt nød­ven­dig ut­styr had­de al­le­re­de blitt gjort klart. Løyt­nant Geb­hardt, som skul­le lede opp­dra­get per­son­lig, ori­en­ter­te hver mann i de­talj bå­de om opp­dra­get ge­ne­relt, hand­lings­pla­nen og om den en­kel­tes rol­le. Som le­der for den­ne selv­sik­re ko­lon­nen mar­sjer­te løyt­nan­ten av­går­de rett etter at det var blitt mørkt. Vei­en le­det for­bi Høy­de 123, på en li­te brukt sti, til en ut­stik­ker i skog­stri­pen der strids­vog­nen be­fant seg, og der­et­ter gjen­nom et tynt skog­om­rå­de til det gam­le opp­stil­ling­om­rå­det.

Det ble­ke ly­set fra stjer­ne­ne som blin­ket på natte­him­me­len var nok til å kun­ne

se kon­tu­re­ne av de nær­mes­te trær­ne, vei­en og strids­vog­nen. Bar­føt­te spei­de­re som unn­gikk å lage selv den mins­te lyd krøp seg frem til kan­ten av vei­en og un­der­søk­te strids­vog­nen på nært hold, for å fin­ne den bes­te inn­falls­vin­ke­len. Den rus­sis­ke kjem­pen sto ro­lig på sam­me sted, med lu­ken igjen. Det var helt ro­lig i mils om­krets, bare av­brutt av ett og an­net lyn som fler­ret over him­me­len, og det på­føl­gen­de tor­den­bra­ket. Fra tid til an­nen sus­te det fiendt­li­ge gra­na­ter for­bi i luf­ten og eks­plo­der­te i om­rå­det ved vei­krys­set nord for Ras­ei­niai. Det­te var de sis­te res­te­ne av da­gens har­de kam­per i sør, og rundt mid­natt av­tok il­den fra beg­ge si­der helt.

Plut­se­lig hør­te man bul­der og brak fra sko­gen på and­re si­den av vei­en. Hvis­ken­de, spø­kelse­ak­ti­ge fi­gu­rer be­ve­get seg mot strids­vog­nen. Had­de mann­ska­pet vært ute på tokt? Så ble det ban­ket på lu­ken, som åp­net seg, og noe ble sendt opp til dem. Å døm­me etter de sva­ke klir­re­ly­de­ne må det ha vært bol­ler med mat. Spei­der­ne send­te umid­del­bart be­skjed til løyt­nant Geb­hardt, som fikk en hel rek­ke spørs­mål hvis­ket til seg: «Skal vi løpe frem og ta dem til fan­ge? Det ser ut som si­vi­lis­ter.» Fris­tel­sen var stor, for det­te vil­le an­ta­ge­lig ha vært et lett byt­te. Men strids­vogn­mann­ska­pet satt i tår­net, åpen­bart våk­ne, og et slikt an­grep vil­le ha gjort dem vakt­som­me og der­med satt hele ope­ra­sjo­nen i fare. Løyt­nant Geb­hardt måt­te mot­vil­lig la sjan­sen gå fra seg. På grunn av den­ne uven­te­de epi­so­den måt­te de ven­te en time til, helt til si­vi­lis­te­ne (par­ti­sa­ner?) had­de fjer­net seg.

I mel­lom­ti­den ble strids­vog­nen og om­rå­det rundt re­ko­gno­sert enda nøy­ere. Klok­ken 1.00 be­gyn­te in­ge­ni­ø­re­ne å ar­bei­de, mens mann­ska­pet i tår­net sov uten å ane hva som fore­gikk. Etter at en spreng­lad­ning had­de blitt fes­tet på bel­tet og den tyk­ke si­de­pans­rin­gen, trakk pa­trul­jen seg til­ba­ke og ten­te lun­ten. Få se­kun­der se­ne­re rev en vold­som eks­plo­sjon opp natte­luf­ten. Opp­dra­get var ut­ført, og det så ut til å være en suk­sess. Men ikke før had­de ly­den av eks­plo­sjo­nen dødd hen, så be­gyn­te ma­s­kin­ge­væ­ret på strids­vog­nen å fyre løs, og lot il­den svei­pe over nær­om­rå­det gang på gang. Selve strids­vog­nen be­ve­get seg ikke. An­ta­ge­lig had­de bel­tet blitt øde­lagt, men det var ikke mu­lig å ta en nær­me­re kikk så len­ge ma­s­kin­ge­væ­ret fyr­te vilt i alle ret­nin­ger. Løyt­nant Geb­hardt og hans pa­trul­je re­tur­ner­te der­for lett ned­slåt­te til bro­ho­det, uten å være sik­re på om de had­de lyk­tes, og de måt­te også rap­por­te­re én mann sav­net. For­søk på å fin­ne ham i mør­ket vil­le vært nytte­løse.

Mo­dig mann

Like før dag­gry hør­te man en mind­re, se­kun­dær eks­plo­sjon fra om­rå­det ved strids­vog­nen, som in­gen kun­ne for­kla­re. Ma­s­kin­ge­væ­ret svei­pet igjen over ter­ren­get i noen mi­nut­ter. Så ble alt stil­le igjen.

Kort tid etter sto so­len opp og ba­det sko­gen og åkre­ne i gyl­lent lys. Tu­sen­vis av dugg­drå­per glit­ret i bloms­ter og gress, og de førs­te fug­le­ne be­gyn­te å syn­ge. Sol­da­te­ne strakk på seg in­ne i tel­te­ne og gned søv­nen ut av øyne­ne. En ny dag var kom­met.

So­len had­de ikke kom­met høyt på him­me­len da en bar­fot sol­dat med støv­le­ne i hån­den kom vand­ren­de opp for­bi bri­ga­dens kom­mando­stil­ling. Han had­de uflaks i og med at det var jeg, bri­gade­sje­fen, som først fikk øye på ham, og jeg gav ham en skarp ord­re om å kom­me bort til meg. Idet den ner­vø­se vand­rings­man­nen sto foran meg spur­te jeg i klar­tekst om en for­kla­ring på den­ne tid­li­ge mor­gen­tu­ren i den mer­ke­li­ge opp­kled­nin­gen. Var han en av til­hen­ger av Fa­der Kneipp? Om så var så var den ty­pen opp­før­sel helt klart upas­sen­de her ute. (Fa­der Kneipp var på at­ten­hundre­tal­let grunn­leg­ger av en «til­ba­ke til na­tu­ren»be­ve­gel­se som var opp­tatt av fy­sisk fost­ring, is­ba­ding, å gå bar­fot i gres­set etc.)

Den flaue sol­da­ten inn­røm­te grun­nen til hva han had­de gjort. Hvert enes­te sta­vel­se fra den­ne ord­knap­pe for­bry­te­ren måt­te ha­les ut av ham med har­de spørs­mål. Etter hvert svar ble imid­ler­tid åsy­net mitt ly­se­re. Etter om­trent ti mi­nut­ter med spørs­mål til­bød jeg den­ne ens­li­ge even­ty­re­ren en mor­gen­si­ga­rett, som han flaut tok imot. Til slutt gav jeg ham en klapp på skul­de­ren og tok ham i hån­den da han skul­le gå. En mer­ke­lig ven­ding, tenk­te de nys­gjer­ri­ge til­skuer­ne, som bare had­de sett det hele på av­stand uten å kun­ne høre hva som ble sagt. Hva kun­ne den bar­føt­te ha gjort

som end­ret hu­mø­ret mitt så raskt? Det måt­te helt klart være noe uten­om det van­li­ge. Jeg lot dem ikke få vite noe før bri­ga­dens dags­or­den pub­li­ser­te et ut­drag fra rap­por­ten den un­ge in­ge­ni­ø­ren had­de av­gitt.

«Jeg var en lyt­ten­de vakt­post, og lå i en grøft like ved den rus­sis­ke strids­vog­nen. Da alt var klart, fes­tet jeg og kom­pani­sje­fen en spreng­lad­ning som var dob­belt som sterkt som det reg­le­men­tet fore­skri­ver til bel­tet, gikk ned i grøf­ten og ten­te lun­ten. Si­den grøf­ten var dyp nok til å be­skyt­te mot splin­ter ven­tet jeg der, for å kun­ne se ef­fek­ten av eks­plo­sjo­nen. Men så be­gyn­te strids­vog­nen å sky­te løs etter eks­plo­sjo­nen, og det gikk over én time før det hele roet seg. Så krøp jeg frem til vog­nen og un­der­søk­te bel­tet på det ste­det der jeg had­de fes­tet spreng­lad­nin­gen. Bare så vidt halve bred­den var øde­lagt. Jeg kun­ne ikke se noen and­re ska­der på vog­nen.

Da jeg kom til­ba­ke til sam­lings­ste­det for pa­trul­jen had­de de al­le­re­de gått. Da jeg så etter sko­ene mine, som jeg had­de latt bli igjen der, fant jeg en spreng­lad­ning som had­de blitt lig­gen­de igjen. Jeg tok den med, klat­ret opp på strids­vog­nen, og fes­tet lad­nin­gen til ka­non­lø­pet, i et håp om i det mins­te å øde­leg­ge det. Den var ikke stor nok til å gjø­re noen stør­re ska­de. Jeg krøp inn un­der vog­nen og de­to­ner­te lad­nin­gen.

Da det spreng­te be­gyn­te strids­vog­nen igjen å sky­te løs på skog­kan­ten og grøf­te­ne. De slut­tet ikke før ved dag­gry, og først da kun­ne jeg kry­pe frem fra un­der­si­den av vog­nen. Jeg in­spi­ser­te virk­nin­gen av spreng­lad­nin­gen og så til min sto­re skuf­fel­se at den had­de vært for li­ten. Ka­non­lø­pet var bare litt ska­det. Da jeg kom til­ba­ke til sam­lings­ste­det for­søk­te jeg å ta på meg støv­le­ne, men de var for små og var ikke mine. En av ka­me­ra­te­ne mine må ha tatt feil støv­ler. Der­for kom jeg til­ba­ke bar­fot og for sent.»

Det­te var san­ne­lig en mo­dig manns for­tel­ling.

Men strids­vog­nen blok­ker­te fort­satt vei­en, til tross for hans an­stren­gel­ser, og fyr­te av skudd og be­ve­get seg rundt som om in­gen­ting had­de skjedd. Den fjer­de løs­nin­gen, som had­de blitt satt opp om mor­ge­nen den 25. juni, var å be Ju87 «St­uka» stup­bom­be­re om å gå til an­grep. Men det­te kun­ne ikke gjen­nom­fø­res for­di fly­ene treng­tes mer et an­net sted, og – selv om de had­de vært til­gjen­ge­li­ge – er det et åpent spørs­mål om de vil­le klart å øde­leg­ge vog­nen, selv med et di­rek­te treff. Vi kun­ne være sik­re på at det stae mann­ska­pet i stål­kjem­pen ikke vil­le la seg jage vekk av nes­ten-tref­fe­re.

Nå måt­te vi ta ut strids­vog­nen for en­hver pris. Kamp­ev­nen til bri­gade­hode­gar­ni­so­nen vil­le være al­vor­lig ut­satt der­som vei­en fort­sat­te å være blok­kert. Ei hel­ler vil­le di­vi­sjo­nen kun­ne ut­fø­re sine opp­drag. Jeg be­stem­te der­for at vi skul­le set­te i gang vår sis­te, de­spe­ra­te plan, et opp­legg som be­tyd­de en mu­lig­het for tap av menn, stridsvogner og and­re vå­pen i en ska­la som var vans­ke­lig å for­ut­se. Min in­ten­sjon var imid­ler­tid å av­le­de fien­den og der­med hol­de våre tap på et mi­ni­mum. Vi plan­la å av­le­de opp­merk­som­he­ten til den rus­sis­ke KV-1- en gjen­nom en av­led­nings­ma­nø­ver fra ma­jor Schencks stridsvogner mens vi trakk frem nok en 88 mm luftvernkanon for å øde­leg­ge beis­tet. Ter­ren­get rundt strids­vog­nen pas­set godt til det­te, og gjor­de det mu­lig å kom­me tett på og set­te opp ob­ser­va­sjons­til­lin­ger i de høy­ere­lig­gen­de skog­om­rå­de­ne øst for vei­en. Si­den sko­gen var tynn og bare be­sto av små trær, kun­ne våre mo­bi­le Pz­kw 38t be­ve­ge seg raskt i alle ret­nin­ger.

65. pan­ser­ba­tal­jon an­kom snart, og be­gyn­te å ham­re løs på strids­vog­nen fra tre kan­ter. Mann­ska­pet på KV-1- en var ty­de­lig ner­vø­se. Tår­net sving­te rundt og rundt for å prø­ve å ta en av de små, plag­som­me tys­ke strids­vog­ne­ne der de snek seg rundt og skjøt gjen­nom sma­le åp­nin­ger i sko­gen. Men rus­ser­ne var hele ti­den for tre­ge; ikke før had­de de sett en tysk strids­vogn, så var den borte igjen. Mann­ska­pet på KV-1- en viss­te at vog­nens tyk­ke pans­ring, som lig­net ele­fant­hud, ikke vil­le ta noen ska­de, men de had­de også til hen­sikt å ta plage­ån­de­ne uten å la vei­en stå ube­vok­tet.

Hel­dig­vis for oss glem­te de rus­sis­ke mann­ska­pe­ne i sin iver å vok­te ryg­gen, der de­res un­der­gang nær­met seg. Luft­vern­ka­no­nen had­de al­le­re­de tatt opp­stil­ling ved si­den av den som var blitt slått ned for­ri­ge etter­mid­dag. Det mek­ti­ge lø­pet pek­te mot strids­vog­nen, og det førs­te

«VI VAR DYPT BE­VE­GET OVER ET SLIKT HELTEMOT, OG BEGRAVDE DEM PÅ EN ÆREFULL MÅTE. DE­RES KAMP TIL SIS­TE ÅNDE­DRAG VAR ET LI­TE, HELTEMODIG DRA­MA FOR FIEN­DEN.»

skud­det ble av­fyrt. Den så­re­de KV-1- en for­søk­te å svin­ge tår­net sitt mot dem, men ka­non­skyt­ter­ne klar­te å av­fyre yt­ter­li­ge­re to skudd i mel­lom­ti­den. Tår­net slut­tet å be­ve­ge seg, men strids­vog­nen sto fort­satt ikke i flam­mer, som man had­de vært sik­re på at den vil­le. Selv om den ikke len­ger rea­ger­te på vår ild, var det etter nes­ten to da­ger for tid­lig å være sik­re på at vi had­de lyk­tes. Ennå fire pan­ser­bry­ten­de gra­na­ter fra 88 mm luftvernkanon-kanonen smad­ret inn i beis­tet. Kanonen dens, som nå var truf­fet syv el­ler åtte gan­ger, reis­te seg opp i luf­ten, men selve vog­nen sto fort­satt ube­ve­ge­lig i vei­en, som om den selv nå ikke had­de tenkt å gi opp blok­ke­rin­gen.

Vit­ne­ne til den­ne du­el­len var nå iv­ri­ge etter å fin­ne ut av ef­fek­ten av ild­giv­nin­gen. De ble svært over­ras­ket da de fant at bare to av skud­de­ne had­de slått gjen­nom pans­rin­gen, og fem and­re skudd bare had­de la­get dype søkk. Vi opp­da­get vi­de­re åtte blå treff­punk­ter fra de nye 50 mm pan­ser­vern­ka­no­ne­ne. Re­sul­tat av an­gre­pet fra in­ge­ni­ør­pa­trul­jen be­sto av ska­de på ett bel­te og en li­ten bulk i ka­non­lø­pet. In­gen spor etter il­den fra 37 mm-ka­no­ne­ne på Pz­kw 38t kun­ne fin­nes. Nys­gjer­rig for­søk­te de små «Da­vi­de­ne» som klat­ret opp på den fal­ne «Go­liat» å åpne lu­ken på tår­net. Men til tross for alt de dro, dyt­tet og ham­ret klar­te de ikke å åpne den.

Plut­se­lig be­gyn­te ka­non­lø­pet å be­ve­ge seg igjen, og de over­ras­ke­de sol­da­te­ne våre spred­te seg raskt. In­ge­ni­ø­re­ne tok hånd­gra­na­ter og dyt­tet dem inn i hul­let som var la­get av tref­fet på den ned­re de­len av tår­net. En dump eks­plo­sjon hør­tes, og lu­ken ble blåst opp. In­ne i strids­vog­nen lå krop­pe­ne til det mo­di­ge mann­ska­pet, som ty­de­lig­vis først bare had­de be­svimt. Vi var dypt be­ve­get over et slikt heltemot, og begravde dem på en ærefull måte. De­res kamp til sis­te ånde­drag var et li­te, heltemodig dra­ma for fien­den.

Etter å ha blitt blok­kert i nes­ten to da­ger av én en­kelt tung strids­vogn var vei­en nå åpen, og laste­bi­ler be­gyn­te å kjø­re frem og til­ba­ke til bro­ho­det med for­sy­nin­ger til vi­de­re ope­ra­sjo­ner. Styr­ke­ne had­de full be­ve­gel­ses­fri­het igjen, og kun­ne del­ta i XLI. pan­ser­korps’ sirke­langrep på det sov­je­tis­ke III. me­ka­ni­ser­te korps. Så len­ge for­sy­nin­g­ru­ten vår var av­skå­ret vil­le det vært et feil­grep å gå inn i von Seck­endorffs kamp uten til­strek­ke­li­ge mid­ler til å kun­ne tvin­ge gjen­nom en av­gjø­rel­se, der­som ikke en slik de­spe­rat hand­ling var ab­so­lutt nød­ven­dig. Vi kun­ne ikke ri­si­ke­re å bru­ke all am­mu­ni­sjo­nen vi had­de og så bli tvun­get til å møte yt­ter­li­ge­re rus­sis­ke an­grep al­de­les uten for­svars­mu­lig­he­ter.

Det fak­tum at vårt ho­ved­kvar­ter holdt ho­det kaldt og at Kampf­grup­pe von Seck­endorff mo­dig holdt ut i de mest kri­tis­ke ti­me­ne ble nå ri­ke­lig be­løn­net. Tid­lig om mor­ge­nen had­de 1. pan­ser­di­vi­sjon fra Lyduv­nai star­tet sin om­rin­ging fra langt til ven­st­re og den 269. in­fan­teri­di­vi­sjo­nen fra langt til høy­re. Det hele gikk så godt at hver­ken 290. in­fan­te­ri el­ler 36. mo­to­ri­ser­te di­vi­sjon treng­tes. An­gre­pet for­fra fra 6. pan­ser­di­vi­sjon ble med vil­je holdt til­ba­ke, slik at man ikke skul­le pres­se fien­den ut av lom­men for tid­lig. Der­med, på det tids­punk­tet der vår vans­ke­li­ge strids­vogn had­de blitt eli­mi­nert, kun­ne Kampf­grup­pe Raus, nå for­ster­ket med de­ler av 1. pan­ser­di­vi­sjon, bry­te ut fra bro­ho­det og pres­se sør­over i et ener­gisk an­grep langs øst­bred­den av Du­by­sa- el­ven, og av­skjæ­re re­tret­ten til den sov­je­tis­ke 2. strids­vogn­di­vi­sjon. Bare i 6. pan­ser­di­vi­sjons sek­tor ble 125 rus­sis­ke stridsvogner slått ut, in­klu­dert 12 el­ler 14 KV-1. Bare en stup­bratt re­trett med sto­re tap av ut­styr hind­ret at hele III. me­ka­ni­ser­te korps ble ut­slet­tet.

Tid­lig om kvel­den had­de den to da­ger lan­ge kam­pen, med alle sine over­ras­kel­ser, blitt av­slut­tet med tysk sei­er. Di­vi­sjo­nen om­grup­per­te den kvel­den, og de frem­re de­le­ne for­be­red­te seg på å fort­set­te mar­sjen øst­over den 26. juni.

Blitz­kriegen rul­let vi­de­re.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.