Tuk­hat­sjev­skijs ned­tur

Panzer - - Den Napoleon Sovjetiske -

Sam­ti­dig ble også NKVD’S sjef, Gen­rikh Ja­go­da, ar­res­tert og i et de­spe­rat for­søk på å red­de seg selv, anga han bl.a. Tuk­hat­sjev­skij som kupp­ma­ker. Nå had­de Sta­lin alt han treng­te.

Som van­lig i Stalins ky­nis­ke terrorvelde fore­gikk alt seg i fle­re steg. Den 11. mai 1937 ble Tuk­hat­sjev­skij de­gra­dert fra stil­lin­gen som vise­for­svars­mi­nis­ter til dis­trikts­sjef ute lang fra Mosk­va. Sta­lin lo­vet at han snart skul­le få kom­me til­ba­ke til Mosk­va. Den 22. mai ble han ar­res­tert og ført til Ljub­jan­ka­fengs­let der han bru­talt tor­tu­rert i nær­vær av den nye sje­fen for NKVD, Ni­ko­laj Je­sjov, som gikk un­der nav­net «den ond­skaps­ful­le dver­gen». Hans gam­le fien­de Voro­sji­lov spil­te ho­ved­rol­len un­der an­kla­ge­ne og ut­tryk­te skade­fryd over at den ar­ro­gan­te kon­kur­ren­ten nå var uska­de­lig­gjort.

De øv­ri­ge mar­skal­ke­ne Bud­jon­nyj, Blücher og Je­gorov var liv­red­de for at tu­ren skul­le kom­me til dem og vit­net der­for mot sin tid­li­ge­re kol­le­ga. De to sist­nevn­te led imid­ler­tid sam­me skjeb­ne se­ne­re.

Un­der svært bru­tal tor­tur og an­ta­ke­lig­vis trus­sel mot fa­mi­li­en, klar­te man å få ham til å skri­ve un­der på at han var skyl­dig etter an­kla­ge­ne. Iføl­ge le­gen­den skal hans blod ha dryp­pet ned på pa­pi­ret og tør­ket der. Den 11. juni sam­men­kal­te man en mi­li­tær­dom­stol der Tuk­hat­sjev­skijs dom­me­re var hans tid­li­ge­re mar­skalk-kol­le­ga­er. Bud­jon­nyj var den mest ak­ti­ve og skrek skjells­ord til sin tid­li­ge­re kol­le­ga. Se­ne­re var han selv nære ved å bli skutt, men klar­te seg med nød og nep­pe.

An­kla­ge­ne lød på for­be­re­del­se til mi­li­tær­kupp og lands­for­ræ­de­ri– bare dø­den kun­ne bli straf­fen. De fles­te av dom­mer­ne var selv liv­red­de og gikk hardt til verks mot ham for å red­de sitt eget skinn. Tuk­hat­sjev­skij var pa­ra­ly­sert og svært med­tatt fy­sisk etter mis­hand­lin­gen. Et vit­ne hør­te ham si: «Det kjen­nes som om jeg drøm­mer det­te». In­ter­es­sant nok ble ikke den tys­ke des­in­for­ma­sjo­nen be­nyt­tet un­der ret­ter­gan­gen, noe man men­te vis­te at Sta­lin ikke treng­te den, el­ler ikke trod­de på den.

Tid­lig om mor­ge­nen den 12. juni ble Tuk­hat­sjev­skij kalt inn til et lyd­tett rom på Lub­jan­ka der han ble skutt i nak­ken av bød­de­len Va­si­lij Blok­hin. I tråd med Stalins ide­er om arve­synd ble også hans kone og fa­mi­lie myr­det. Len­ge ek­sis­ter­te et ryk­te som sa at hans lil­le dat­ter had­de be­gått selv­mord, men i vir­ke­lig­he­ten ble hun sendt til et in­ter­nat der hun ble halv­gal.

Øde­leg­gel­sen av Den røde armé

Hen­ret­tel­sen av Tuk­hat­sjev­skij ble start­sig­na­let for de om­fat­ten­de ut­rensk­nin­ge­ne in­nen Den røde armé. Tre av fem mar­skal­ker, 13 av 15 ge­ne­ra­ler, 154 av 180 di­vi­sjons­sje­fer og til sam­men ca. 30 000 of­fi­se­rer ble eli­mi­nert bare to år før kri­gen brøt ut. Sta­lin og hans til­hen­ge­re knekte rygg­ra­den til sin egen hær og brøt ned dens strukturer for å få bukt med den enes­te kraf­ten som i teorien kun­ne set­te en stop­per for de­res terrorvelde. Det var ikke bare fy­sisk at Tuk­hat­sjev­skij og hans ge­ne­ra­sjon of­fi­se­rer ble til­in­tet­gjort, Sta­lin vil­le i til­legg ut­slet­te min­net om de­res ide­er og teori­er. Den of­fen­si­ve dok­tri­nen ble for­latt til for­del for en som i teorien var de­fen­siv, men i vir­ke­lig­he­ten bare var for­vir­ret. De me­ka­ni­ser­te en­he­te­ne ble brutt ned og pan­se­ret ble de­gra­dert til å støt­te in­fan­te­ri­et. De ny­opp­ret­te­de fall­skjerm­styr­ke­ne ble ig­no­rert, sam­ti­dig som tyskerne byg­de opp sine egne til­sva­ren­de styr­ker.

De over­le­ven­de mar­skal­ke­ne Voro­sji­lovs og Bud­jon­nyjs mot­stand mot stridsvogner gjor­de at den ras­ke ut­vik­lin­gen av pan­ser som på­gikk i Tysk­land, tok et par års pau­se i Sov­jet, og ved kri­gen i 1941 var alle sov­je­tis­ke stridsvogner, for­uten den helt nye T-34, for­el­det.

Det få­tall av of­fi­se­rer som ikke var blitt ren­set ut, var ofte de in­kom­pe­ten­te, som ikke in­ne­bar noen trus­sel mot re­gi­met. Et av de ver­ste ek­semp­le­ne var Gre­go­rij Ku­lik som ble mar­skalk etter Tuk­hat­sjev­skij og gikk fra den ene kata­stro­fen til den and­re. De of­fi­se­rer som var igjen var dess­uten liv­red­de for å ta eget ini­tia­tiv i kamp, da de viss­te at de når som helst kun­ne bli skutt.

«STA­LIN OG HANS TIL­HEN­GE­RE KNEKTE RYGG­RA­DEN TIL SIN EGEN HÆR OG BRØT NED DENS STRUKTURER FOR Å FÅ BUKT MED DEN ENES­TE KRAF­TEN SOM I TEORIEN KUN­NE SET­TE EN STOP­PER FOR DE­RES TERRORVELDE.»

For å gjø­re si­tua­sjo­nen enda ver­re i for­kant av det tys­ke an­gre­pet, ble for­svars­stil­lin­ger opp­ret­tet i hen­hold til den de­fen­si­ve tak­tik­ken fra 1937–38 for­latt, da Sov­jet ut­vi­det sine gren­ser i lø­pet av 1939– 40. Den fins­ke vin­ter­kri­gen var en full­sten­dig ka­ta­stro­fe for Den røde armé som til tross for et enormt over­tak mht. mann­skap og ma­te­ri­ell gikk på det ene ne­der­la­get etter det and­re mot de fins­ke styr­ke­ne, un­der Ku­liks le­del­se. Over­ras­ket ble om­ver­de­nen vit­ne til den sov­je­tis­ke ar­me­ens in­kom­pe­tan­se og for tyskerne var det be­vi­set på at Den røde armé etter Tuk­hat­sjev­skij ikke var en mot­stan­der de treng­te å fryk­te. Det de ikke tok med i be­reg­nin­gen var at sam­ti­dig som vin­ter­kri­gen på­gikk, ut­kjem­pet Sov­jet en an­nen krig langt borte i Asia. Un­der ge­ne­ral Ge­or­gij Zjukov, en av de yt­terst få kom­pe­ten­te of­fi­se­re­ne som ikke var lik­vi­dert, be­sei­ret Røde armé ja­pa­ner­ne full­sten­dig i en kort, men in­ten­siv krig. Et­ter­som den­ne kri­gen på­gikk langt borte og Stalins fo­kus var på Fin­land, had­de Zjukov stor fri­het til å an­ven­de Tuk­hat­sjev­skijs tak­tikk med dype ope­ra­sjo­ner, ras­ke pan­se­ran­grep fulgt av mo­to­ri­sert in­fan­te­ri.

Men den sto­re kata­stro­fen for Sov­jet­unio­nen sto for dø­ren. Den 21. juni 1941 gikk tre mil­lio­ner sol­da­ter fra aksemaktene til an­grep og skar inn i lan­det som en kniv i smør. Den røde armé le­det av in­kom­pe­ten­te og liv­red­de of­fi­se­rer led det ene sto­re tapet etter det and­re og kata­stro­fen var nær. Bare de enor­me ta­pe­ne og oppof­rin­ge­ne red­det lan­det, men det tok to år før de kun­ne over­ta ini­tia­ti­vet fra tyskerne. De gans­ke få of­fi­se­re­ne som had­de blitt ren­set ut åre­ne i for­vei­en, men som frem­de­les lev­de, ble snart gjen­inn­satt og man­ge av dem, som Konstan­tin Ro­kossov­skij, ble svært vik­tig for krig­fø­rin­gen. Stalins hat døde sik­kert ikke selv om de for­hat­te per­sone­ne var borte, men dik­ta­to­ren må i den­ne ti­den li­ke­vel ha ang­ret på at han lot sine bes­te le­de­re myr­de. Til tross for at den kon­tra­fak­tis­ke his­to­rie­forsk­nin­gen om det som kun­ne ha hendt, ikke har vir­ke­lig be­tyd­ning, kan man anta at den mi­li­tæ­re kata­stro­fen had­de blitt mind­re, el­ler kun­ne ha vært unn­gått, om ikke Tuk­hat­sjev­skij og sto­re de­ler av hans of­fi­sers­korps had­de blitt myr­det. At le­de­re av Tuk­hat­sjev­skijs ka­li­ber, slik som Zjukov og Ro­kossov­skij,

til­lot å sti­ge fram på be­kost­ning av de in­kom­pe­ten­te la­kei­ene Voro­sji­lov og Ku­lik, ty­der på dét. Selv om den sov­je­tis­ke ar­me­en be­gikk feil helt til sis­te slutt og med sto­re ne­der­lag, fei­ret den også sto­re tri­um­fer. Den størs­te var kan­skje of­fen­si­ve­ne ved Sta­lin­grad og Don vin­te­ren 1942– 43 som in­ne­bar sto­re knipe­tangs­ma­nøv­rer og sam­ar­bei­de mel­lom for­skjel­li­ge vå­pen­gre­ner i hen­hold til Tuk­hat­sjev­skijs teori­er. Had­de mar­skal­ken selv fått lede dis­se ope­ra­sjo­ne­ne had­de de kan­skje blitt gjen­nom­ført tid­li­ge­re og spart Sov­jet­unio­nen for enor­me tap av men­neske­liv og ma­te­ri­ell.

I 1956 etter Stalins død ble Tuk­hat­sjev­skij re­ha­bi­li­tert og det opp­sto i en viss for­stand en kult­dyr­king om­kring Sovjets tid­li­ge­re helt. Un­der Va­di­mir Pu­tins na­sjo­na­lis­tis­ke re­gi­me sy­nes han å ha fått til­ba­ke den helte­sta­tus han had­de fram til sitt fall. På 2000-tal­let ble det la­get en he­roi­se­ren­de film om ham og det er ty­de­lig at han er en mann etter Pu­tins smak. Hard og bru­tal når det kre­ves, men også sen­si­tiv og med in­ter­es­se for kul­tur. En pa­triot som for­sva­rer sitt land og som vil mo­der­ni­se­re det slik at Russ­land skal få den stor­makts­sta­tus lan­det all­tid har stre­bet etter, og som ikke kan be­las­tes for de ver­ste for­bry­tel­se­ne som skjed­de un­der Sta­lin, da han selv falt som et of­fer for dem.

«DEN 21. JUNI 1941 GIKK TRE MIL­LIO­NER SOL­DA­TER FRA AKSEMAKTENE TIL AN­GREP OG SKAR INN I LAN­DET SOM EN KNIV I SMØR. DEN RØDE ARMÉ LE­DET AV IN­KOM­PE­TEN­TE OG LIV­RED­DE OF­FI­SE­RER LED DET ENE STO­RE TAPET ETTER DET AND­RE OG KATA­STRO­FEN VAR NÆR.»

Gel­lert Kovacs er født i Buda­pest–un­garn. Si­den 1982 har han bodd i Stock­holm. Har stu­dert ved Uni­ver­si­te­tet i Stock­holm og Glasgow. Hans fag er: his­to­rie, stats­vi­ten­skap, Øst-europa­kunn­skap og pe­da­go­gikk. Har job­bet de sis­te ti åre­ne som læ­rer på for­skjel­li­ge sko­ler for bå­de ung­dom­mer og voks­ne, samt hatt kurs in­nen pro­sjekt­sty­ring.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.