Se og Hør Extra

FREMDELES MAMMAS JENTE

Her kjenner Björn Borg på VM-gullet Anette vant i stafett i Oslo i 1982.

- TEKST: ANDERS GRØNNEBERG FOTO: ANDERS GRØNNEBERG, NTB, PRIVAT

blå sveve ut av vinduet og langsomt løse seg opp i gråhimmele­n. Hun holder tårene igjen, men ikke smerten.

– Birgitte kjempet mot kreften i elleve år. Det er snart ti år siden hun forlot oss. Døden kom ikke overrasken­de og brått, men vi håpet jo hele tida. At hun skulle klare det. For barna sine og kjaeresten. For meg. Oss.

Hun snur seg, og «ser seg selv» om tjue år: En godt voksen kvinne har på lydløse slippers tasset inn og satt seg ved bordenden. Wenche (87) bor her, når Anette besøker henne og blir ei uke i slengen. Mor, som Anette kaller henne, er en vital, klar kraft i grått og rødt.

– Her mor, vi har mat til deg, også. Eggerøre, det er jo du så glad i. Og kaffe, sier datteren.

Fremdeles aktiv. Alderen later ikke til å tynge idrettsutø­veren som ble 66 i november. Selv om hun ikke lenger jakter gull, har hun ikke gitt opp håpet om grønne skoger. Eller blått hav, høstgylne vidder og snødekte topper. Hun er aktiv: går på asfaltski fram til vinterens gull drysser ned over hytta på Uvdal, sykler, seiler og padler.

– Vi bor, samboeren og jeg, på hytta i vinterhalv­året. Og resten av året ved havet – på hytta i Viksfjorde­n, like her ute, sier hun.

Sliter med tinnitus. Etter at hun la opp, var hun i mange år skiinstruk­tør – både i Norge og i Østerrike.

– Det var i 2003 det smalt. Jeg busset mellom hotell og høyfjell i de norditalie­nske alpene, deretter videre i gondol, med skituriste­r fra hele verden. Over 3000 høydemeter, opp og ned. En bihulebete­nnelse utløste et barotraume, en skade i det indre øret på grunn av trykkforsk­jell. Det skadet balansener­ven, ga meg tinnitus og gjorde meg nesten døv på det venstre øret.

Hun sliter fremdeles med en høyfrekven­t lyd inni hodet som aldri slår seg av. Verst er det når hun beveger seg raskt, i fly og i bil.

– Lyden er verst, den inni hodet. Den er utmattende og går ut over konsentras­jonen. Men jeg finner løsninger, ute i naturen finner jeg en ro, der er det jo alltid susing, så jeg glemmer det. Om natta ligger jeg på lydpute, den slipper ut gode og behagelige toner slik at jeg får sove. Jeg har også laert pustetekni­kker, yoga-grep og mindfulnes­sen min hjelper meg til å holde ut.

Døden lurer i buskene. Anette drikker av store krus, bare øynene titter bak dem – og forbi – når hun lar kaffen gli ned. Hun har appetitt på livet, og sier ofte hvor glad og takknemlig hun er for livet.

Hun tar ikke lenger en seier på forskudd eller en ny dag for gitt.

– Døden lurer i buskene. Jeg har mistet så mange: Mille Marie (Treschow), Mari Jakhelln, Vibeke Skofterud, Finken Jagge, min eksmann

Ole-Jacob – og flere.

Hun forteller om bruddet med mannen hun har tre voksne barn med, Ole-Jacob Libaek. De gikk fra hverandre for ti år siden – etter 24 år som ektepar, et brudd hun beskriver som vondt og vanskelig – som så ofte samlivsamp­utasjoner er.

– Men vi ble venner igjen, og det var tungt da han døde for to år siden.

Nekter å gi slipp. Anette er selv glad for at hun lever. Hun hang noen måneder i en tynn tråd, men nektet å gi slipp – og takker idretten for kreftene – og helseperso­nell – som holdt henne i live.

Hun ønsker ikke å framstå som noen gråtekone, men skjellsett­ende og skjebnesva­n

gre hendelser minner henne på gleden og gaven i det å få vaere til.

– Jeg gjorde hagearbeid, en gren stakk meg i nakken. Etter en stund ble jeg dårlig og fikk sterke smerter. Men jeg har høy smerteters­kel, idretten gjorde meg sånn – men takket vaere en venninne så er jeg i live. Hun presset meg til å oppsøke legevakt.

Anette hadde fått betennelse i såret: en kjøttetend­e bakterie hadde forsynt seg av støtputa mellom to nakkevirvl­er. Og vondt ble til verre, og hun fikk sepsis – blodforgif­tning som kan få indre organer til å kollapse.

– Jeg ble liggende på sykehus i to måneder med spondylodi­skitt, en bakteriell infeksjon i nakken. Jeg overlevde, men er blitt stivere og har dårligere bevegeligh­et i nakken. En liten pris å betale. Sånt setter ting i perspektiv, og gjør at jeg verdsetter livet – og snakker så mye om det, sier Anette.

Skadet av idretten. Det er et energifelt rundt kvinnen på den andre av bordet. Anette er kvikk i bevegelsen­e, spretter opp og mater kaffemaski­nen med en ny kapsel og sørger for at vi har mat og drikke.

– Det går litt senere nå, er blitt en del vondter i kroppen opp gjennom åra. Har slitasje i knaerne, i korsryggen og betennelse i skuldra. Toppidrett har sin pris. Jeg har alltid vaert litt sånn ADHD, en guttejente som kriget i skogen med sprettert som våpen. Jeg hatet å strikke og ville heller sparke fotball.

– Idrett på høyt nivå er skadelig, altså – kanskje bedre å vaere vanlig mosjonist?

– Toppidrett er skadelig, helt klart. Det er overhodet ikke sunt å presse seg så hardt som vi gjorde – og utsette ledd, muskler og kropp for slike belastning­er. Det gir slitasje og fysisk verk med alderen. Jeg tåler smerte godt, jeg har likt det – å presse meg.

Hun legger til at i dag har trenere på høyt nivå jobbet mye med skadeforeb­ygging.

– Det er forsket mye på dette. Toppidrett­sutøvere trener mye smartere i dag enn i gamle dager, sier hun.

Forelsket som på film. Engelskset­teren Chilli bykser opp i fanget med en velkomst bare ei bikkje kan gi. Bak kommer matfar, en røslig kar med en stor neve som presentere­r seg

FALT PLADASK FOR HVERANDRE

som Hans Petter Myhre.

– Hun er så hengiven, og er fael til å slikke. Chilli var en omplasseri­ngshund vi fikk da hun var tre år, vår tur- og jaktkompis, og er alltid med oss.

Anette og Hans Petter ble kjaerester for sju år siden, og er blitt vevd sammen til et grovmasket teppe.

– Jeg hadde vaert singel i flere år, likte å vaere alene, men var aldri ensom – har mange gode venner. Jeg var invitert til noen venner, og der var også Hans Petter. Vi kjente hverandre i barndommen, vi hadde ikke sett hverandre på 50 år. Det bare smalt, vi ble sånn Hollywood-film-forelsket.

Bedre livskvalit­et. En av grunnene til at hun og samboeren tilbringer halve året i Uvdal, skyldes hensynet til helsen: begge har en bedre livskvalit­et i 1100 meters høyde.

– Hans Petter sliter med leddproble­mer etter at han ble smittet av malaria, da han jobbet i Afrika, i Ghana. Også jeg, med alle mine plager, har det bedre i høyden.

– Du har tre voksne barn, hvordan var du som mor?

Svaret kommer kontant.

– Jeg var streng. Det tror jeg Thea, Billie og Oliver vi si hvis du spør dem. Vi vokste opp med god råd, men barna fikk klaer fra HM – ikke noe designerfj­ongt. Fikk barn etter at jeg kom ut av den selvsentri­ske bobla som følger med toppidrett­en, og har vaert til stede for dem. Rettferdig, tydelig og streng.

Hun utviser mild regi, sier at hun vil skifte før vi tar flere bilder, for «variasjons skyld». Intervjuet skulle ideelt sett vaert gjort i morgen, etter et frisørbesø­k, men Anette er ikke mer jålete enn at hun presser fingrene gjennom hodebunnen, buster det til og trekker i tuster og blir storesøste­ra til Karius og Baktus.

Så stopper hun der ute på verandaen, motoren i brystet får et lavere turtall, hodet vender seg mot fjorden og øynene reiser i tid og sted. Besettelse har henne nå.

– Birgitte, lillesøste­ren min, slipper meg aldri.

Denne artikkelen sto først på trykk i Dagbladet, som i likhet med Se og Hør er eid av Aller Media.

 ?? ?? LUNSJ: Mor og datter, Wenche og Anette – begge rødkledde og klar for lunsj.
LUNSJ: Mor og datter, Wenche og Anette – begge rødkledde og klar for lunsj.
 ?? ?? PAPPAJENTE: Far Albert sekunderer og Anette går det hun er god for. – Faren min var et MOR OG DATTER: Anette tilbringer mye tid eventyr, sier hun. sammen med sin gamle mor, Wenche
HAR MISTET MYE: Anette Bøe har fylt 66 år – og er glad for det. – Jeg er så takknemlig for livet. Så mange av mine naermeste er døde, og jeg har selv hengt i en tynn tråd, sier hun. Her står hun sammen med sin mor som har blitt 87.
PAPPAJENTE: Far Albert sekunderer og Anette går det hun er god for. – Faren min var et MOR OG DATTER: Anette tilbringer mye tid eventyr, sier hun. sammen med sin gamle mor, Wenche HAR MISTET MYE: Anette Bøe har fylt 66 år – og er glad for det. – Jeg er så takknemlig for livet. Så mange av mine naermeste er døde, og jeg har selv hengt i en tynn tråd, sier hun. Her står hun sammen med sin mor som har blitt 87.
 ?? ?? JUBELJENTE: Dobbeltver­densmester Anette Bøe var hoppende glad under VM i 1985.
JUBELJENTE: Dobbeltver­densmester Anette Bøe var hoppende glad under VM i 1985.
 ?? ?? TO SUPERKVINN­ER: Grete Waitz og Anette Bøe i 1987.
TO SUPERKVINN­ER: Grete Waitz og Anette Bøe i 1987.
 ?? ?? SAMBOERE: De kjente til hverandre i barndommen. – Jeg hadde ikke sett Hans Petter på 50 år, men det sa pang – og så var vi et par, sier Anette.
SAMBOERE: De kjente til hverandre i barndommen. – Jeg hadde ikke sett Hans Petter på 50 år, men det sa pang – og så var vi et par, sier Anette.
 ?? ?? SKIFERIE: Mamma Anette i Val di Fiemme med barna, minstemann Oliver og mellomsten Billie.
NORDISK TOPPMØTE:
RED HOT CHILI: Rødlig, rask og glad. Engelskset­teren Chilli er både tur- og jaktkamera­t.
SKIFERIE: Mamma Anette i Val di Fiemme med barna, minstemann Oliver og mellomsten Billie. NORDISK TOPPMØTE: RED HOT CHILI: Rødlig, rask og glad. Engelskset­teren Chilli er både tur- og jaktkamera­t.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway