Minnene vil leve
til fjells eller til havs – sammen med hunden.
Mangler ikke barn. Toralv hadde mange kvinner, men bare ett barn, en sønn i 60-åra. De ga hverandre frihet, men var aldri sjalu på hverandre, forteller hun.
Beate forble barnløs, et ord hun sier at hun hater, men det er jo også beskrivende.
– Jeg er ikke barnløs, for grusomt ord. Jeg har mange barn. De er bare ikke mine biologiske. Og jeg elsker aller mest å være sammen med barn. Og ungdom. Og riktig gamle.
Hun forteller at hun er tante til en stor flokk. Nei, det mangler ikke på barn i hennes liv.
– Nei, jeg er ikke lei meg for at jeg ikke fikk barn. Jeg har likevel så mange rundt meg, i familien og i teatergruppene. Eldre mennesker fascinerer meg, liker å være sammen med gamle – kanskje derfor jeg har kjent meg som en urgammel sjel.
–
Når sorgen blekner, hva tenker du om kjærligheten og eventuelt en ny mann?
Ingen lengsel. – Jeg har ikke lyst på noen kjæreste. Jeg har ingen lengsel etter en ny mann. Jeg opplevde en så stor kjærlighet. Livet vi levde var et eventyr – men også et voldsomt «Virginia Woolf»-fyrverkeri. Smerten og savnet er fremdeles fysisk, som en pil gjennom hjertet. Du kan dø av hjertesorg, visste du det?
Hun går til døra og ser etter Bless, en svensk lapphund – den femte Beate og Toralv hadde sammen. Så forsvinner hun inn på kjøkkenet mens en kjent melodi triller ut av hennes munn, en jeg knapt har hørt siden «Ønskekonserten»: «Ditt sinn monne flyge så vide omkring/det er som du glemmer de nære ting».
Alvoret. – Toralv elsket teateret, han var et energifelt. Hans siste forestilling, da han var gammel-Peer Gynt som så tilbake på sitt liv, tappet ham for krefter. Han var et stort ja-menneske, men jeg mener han burde sagt nei til å spille sitt siste stykke – i en alder av godt over 90.
Hun snakker langsomt nå, stemmen skjelver. Rødt, hvitt og vått: øynene hennes møter mine. Hun har innsett at Toralvs nedstigning har startet.
– Det er fire år siden nå, vi var i Folldal. Han kom ned til hytta fra en tur. Alvorstungt ba han meg sitte, så tok han meg i hendene. Hodet med krøller og store øyne så på meg, så sa han: «Jeg kan ikke huske hva du heter».
Ble som et barn. Toralv var på vei inn i glemselens slør. Beate forteller at diagnosen vaskulær demens gjorde ham gradvis til et overfølsomt barn. Inntrykk kunne utløse latter og gråt, forvirring og fantasier. Men han husket sin kjære til det siste.
– Demens har flere ansikter og uttrykk. I Toralvs tilfelle var det en nærhet til barnet – en renhet: han tok inn absolutt alt av inntrykk. Jeg hadde tilgang til det universet Toralv levde i de siste åra. Jeg fulgte ham inn i den verdenen, en ny dimensjon.
Hun forteller at hun lærte mye om demens, og om livet, de siste åra med Toralv.
Ikke forberedt. – Virkelighetsoppfatningen løste seg opp. Nei, jeg var ikke forberedt på å miste ham. Det er ensomt å dø. Enda verre under pandemien, for flere enn oss. Det er også ensomt å være tett på døden. Den langsomme forvandlingen. Toralv var tapper, han ville ikke dø, fra meg, fra oss.
Hun kjenner hans nærvær, helt inn i cellene sine. Han er død, men lever likevel. Det var han som reddet henne, røsket henne vekk, da hun i sommer felte et tre som valgte en annen retning og falt mot henne. «Han beskytter meg», som hun uttrykker det.
– Jeg glemmer aldri de siste ordene han sa til meg før han døde: «Beate, er jeg frelst?». Ja, Toralv, du er frelst, svarte jeg.