Glad for at jeg ble adoptert

To ganger har hun vært tilbake på barnehjemmet på Sri Lanka, men moren vil hun ikke oppsøke.

2024-05-07 - TEKST: INGVILD KJØDE FOTO: ASTRID WALLER, PRIVAT, TV 2

Sikker i sin sak! – Jeg visste at det var ham jeg skulle gifte meg med idet jeg møtte ham.

Hun sier det saklig og stillferdig, uten noen videre fakter eller latter, her hun sitter i en hotellbar sentralt ved Østbanen i Oslo. Nesten som om hun slår fast fakta. Som om det var en nyhetsmelding.

Men tobarnsmor, journalist og programleder Siri AvlesenØstli, som fyller 40 år i disse dager, snakker altså om mannen sin, Erik (42). Som hun er gift med på ellevte året, etter å ha gått opp kirkegulvet i hvit kjole på årets siste sommerdag. Den tidligere hockeyspilleren, som hun møtte på et utested.

Full fart. Der og da slo hun fast, inne i seg, at han skulle bli hennes fremtidige mann og forhåpentlig far til deres barn. Så hvordan vet man slikt? Siri fremstår jo ellers som en dame med «ordning och reda» og planleggingen i orden. Men her var det altså full gass fra første sekund.

– Han trengte bare å si én setning, så var jeg solgt, slår Siri fast igjen.

Overgitt av nonner. Dette må vi grave mer i. Men la oss først gjøre det Siri ikke gjorde – nemlig ta noen steg tilbake og ta det fra start.

Men hvor starter en livshistorie? Er det på barnehjemmet på Sri Lanka? Er det i det øyeblikket da Siris foreldre løfter den tre måneder gamle jenta opp fra senga der hun ligger på rekke og rad sammen med de andre babyene? Eller i gata på Hamar der Siri får det trygge fundamentet hun senere skal bygge videre på når hun bokstavelig talt yr ut i verden.

Eller skal vi kanskje starte i 1984, med en ung kvinne på

andre siden av jorda, som føder jentebarnet sitt i skjul og overgir henne til nonner.

I kloster. – Moren min var 21 år da hun fødte meg. Hun fødte meg på sykehus, men nonnene beskyttet henne og meg frem til jeg ble adoptert bort.

Det var på barnehjem, i nonneklosteret, at Siri levde sine tre første måneder. Hun tror at hun hadde det ganske bra, men tanken har slått henne etter at hun selv kk barn:

Spørsmålene. Hvor ofte blir et

spedbarn som ligger på rad og rekke i små senger, løftet opp? Hvor lenge må man gråte før man blir hørt?

– Jeg tok jo opp mine egne babyer med en gang de gråt, men hvis det er 20 babyer, blir det noe annet. Jeg vet at moren min kom innom og ammet meg, det kan ha kostet henne mye og betydd mye for meg.

– Det er nt å vite?

– Ja, og en slags trygghet i meg at hun tok den sjansen og valgte å bruke de tre månedene sammen med meg. Det gir en ro å vite at hun gjorde det hun kunne for meg.

Ingen bilder. Dette vet hun også: Moren var ganske lik henne, bare lavere. Trolig fødte hun Siri utenfor ekteskap. Siris foreldre møtte henne da de hentet Siri.

– Foreldrene mine følte ikke at det var riktig å ta bilder av henne, akkurat det er litt leit. Men de hadde hørt historier om asiater som følte at fotogra er kunne stjele sjelen deres. Og hun var så ung og sårbar.

– Adopsjon har vært mye snakket om i det siste, hvordan har det vært for deg?

– Jeg kunne ikke ha kommet til noe bedre sted enn jeg gjorde. Jeg er glad for at jeg ble adoptert.

–

Er du nysgjerrig på moren din?

Vil ikke avsløre. – Jo, men jeg har ikke så sterkt behov for å oppsøke henne at jeg vil ta sjansen på å avsløre hemmeligheten hennes og røpe at jeg nnes for dem rundt henne. Da viker mitt behov for hennes.

To ganger har Siri vært tilbake på barnehjemmet. Først med foreldrene som tiåring, så med ektemannen på bryllupsreise. (Ja, det ble dem!) Om ikke så altfor lenge drar hun dit med egne barn.

– Jeg elsker Norge, men Sri Lanka er også et helt nydelig land og en del av min historie.

Det er langt fra Hamar til Sri Lanka. Og det var nok enda lenger på 80- og 90-tallet. Men Siris foreldre var proaktive og forankret Siris bakgrunn i både henne, lillebroren (også fra Sri Lanka) og vennene deres.

Mamma i sari. – Jeg husker at mamma kom på skolen i sari og holdt foredrag om Sri Lanka. De oppsøkte også andre adoptivfamilier, deltok på treff, og vi snakket åpent sammen. Jeg kk på en måte svar på spørsmålene mine før jeg rakk å stille dem.

Ellers var oppveksten i småbyen fylt av skole, nabobarn, akademikerforeldre, skiturer, håndball, sykling - og vaskejobb – fra Siri var 14 år.

– Jeg syklet fra skole, til trening, så til jobb og hjem til lekser.

– For et mønsterbarn …

– Ja, du vet, jeg måtte tjene penger til Miss Sixty-buksene mine selv.

Siri ler litt, mens Oslo-trikken skrangler forbi. Om et par timer skal hun hjem til huset på Ekeberg og sørge for at de to barna der får varm mat før ettermiddagens maraton med treninger og logistikk. De er en aktiv gjeng, der både store og små sørger for å få sin daglige dont med fysisk aktivitet.

– Du henfaller ikke til latskap?

Frykten. – Jeg gjør jo det også, da. Jeg er glad i å sove om morgenen, hvis jeg får muligheten.

– Men du virker veldig pliktoppfyllende?

– Ja, frykten for ikke å gjøre det bra nok, den har jeg nok i meg.

– Hvorfor det, tror du?

– Hmm … Jeg er annerledes, så jeg har nok alltid følt at jeg må prestere litt ekstra.

Siri tar en slurk vann og slår fast, igjen på denne nøkterne måten:

– Jeg skiller meg ut. Da ligger det litt i naturen at man kanskje er litt mer iherdig. Jeg har i alle fall vært det, og det skader jo ikke.

Forberedt. Også inn i voksenlivet er dette Siris metode:

Være. Godt. Forberedt.

Da hun dekket rettssaken mot 22. juli-terroristen, leste hun ALT av dokumentasjon først. Når hun leder «The Voice», leser hun seg opp på deltakerne, møter familien og har en plan for hvordan hun skal trøste dem som ryker ut. Og etter «Kokkekampen», der Eivind Hellstrøm var både dommer og lærer, kan hun fortsatt høre mesterkokkens formanende stemme over skulderen når hun åpner kjøleskapsdøra hjemme: «Bruk opp det du har. Enkle smaker.»

– Du hadde greit med prestasjonsangst i «Kokkekampen»?

– Ja, men det var jo alvor, da. Å få opplæring og bli bedømt av selveste Hellstrøm. Og man lever i en boble.

Siri gikk av med seieren. I «Skal vi danse» ble hun nummer tre. Under innspilling av sistnevnte program trente hun så mye at mannen til slutt ba henne ytte ut. For øvrig den samme mannen som pisket henne opp bakketopper til hun lå rett ut og gispet etter luft før «Kompani Lauritzen».

Strevsomt. – Han har jo idrettsbakgrunn, så han visste at selv om jeg føler meg helt tom, så er der alltid litt mer.

– Og det er det?

– Ja, alltid litt til. Og for ungene mine, som var små, var

det jo god underholdning å se mamma slite seg helt ut.

– Og mannen din ba deg ytte under «Skal vi danse»?

– Ja, hehe. Det var under corona, og ungene var ganske små og mye syke. Erik sa: «Hvis du er seriøs, kan du ikke bo her». Så da tok jeg inn på hotell de siste seks–syv ukene, men jeg var hjemom og var sammen med dem så mye jeg kunne.

Så hvor kommer den fra? Denne viljen til å løpe opp den ekstra bakken? Ta inn på hotell for å få trent?

Må levere. – Hmm, det kommer nok innenfra. Jeg har lyst til å få det til, liker å pushe meg selv. I barndommen var pappa en pådriver for å gjøre ting ordentlig, gjøre det bra på skolen for å kunne velge det man vil senere. Være nøye. Det er jeg glad for.

– Har du en indre pisk?

– Jeg har nok en iboende frykt for ikke å levere godt nok, for å få kjeft og ikke passe inn. Jeg passer på at ingen har noe å ta meg på.

–

– Ja, og det blir jeg nok aldri kvitt. Jeg må nok alltid være ekstra godt forberedt. Jeg ser det som et verktøy, du får ikke det ene uten det andre.

–

Tenker du fortsatt slik? Om du møtte igjen deg selv om tenåring – hva ville du sagt?

Usikkerheten. – Slapp av, stol på deg selv, det kommer til å gå bra. Jobb hardt og vær snill mot andre. Se utenfor deg selv, og vær en lagspiller, det er så mange mennesker i verden.

–

Og nå som 40-åring, hva strever du med?

– Det er den bransjen jeg er i. Ingen vet hva TV-verden bringer om 10 år. Jeg må bare leve med den usikkerheten og uforutsigbarheten …

– Du kan ikke senke garden?

– Nei, aldri senke garden.

Rasisme. Da Black Lives Matters-bølgen gikk over verden, valgte Siri for første gang å åpne opp om rasisme. Hun skrev kronikk, blant annet om egne såre erfaringer.

– Det er et viktig tema, men jeg har ikke tenkt å skrive ere kronikker. I hvert fall ikke nå. Det kostet meg ganske mye og bringer dessverre med seg en del dritt. Nå prøver jeg kanskje å lede an ved å være synlig, heller det enn å si så mye.

Drømmen. Siri har spist sin cæsarsalat. I hvert fall halvparten. Ute har trikken skranglet forbi og gråværet festet seg. Siri skal snart understreke at hun håper hun ikke fremstår som «helt knallhard og A4». Hun skal fortelle at hun elsker vinter, men tåler kulde dårlig. Kanskje en arv fra Sri Lanka?

Hun skal innrømme at hun drømmer om eget talkshow, selv om hun vet at det som konsept kanskje er litt ute. Og hun skal klage lett over hvor mye mat som går med hjemme når man lever med menn og gutter som trener. Det er snart på tide å dra hjem til huset, med mannen, barna, trimsykkel i kjelleren og pizza hver fredag.

Men før vi slipper henne ut i gråværet og hjem til treningsbager, lekser og hverdagsmiddag, må vi tilbake til et møte ved en bardisk for 13 år siden.

–

Skjønte du umiddelbart at du skulle gifte deg med karen foran deg?

Sa pang. – Ja, jeg skjønte det det første minuttet. Det var måten han snakket på og var på. Det høres nok veldig rart ut, men det var umiddelbar kjemi.

– For ham også?

– Jeg følte at det var gjengjeldt, ja. Etter den kvelden var vi sammen døgnet rundt i et par uker. Så fortalte jeg hvor jeg sto, og spurte: «Er det sånn for deg også? Hvis ikke må jeg gå videre i livet».

Siri smiler stort.

– Og heldigvis slapp jeg det da!