EN NY TYPE KRIGFØRING
SLAGET OM ATLANTERHAVET VAR ANDRE VERDENSKRIG LENGSTE OPERASJON, OG BLE UTKJEMPET PÅ EN MÅTE OG I ET OMFANG SOM VERDEN IKKE TIDLIGERE HADDE SETT.
Den 30. august 1941 forlot konvoi SC 42 Nova Scotia med kurs mot England. Den besto av over 60 saktegående handelsskip, beskyttet av fire krigsskip fra Royal Canadian Navy. Foran seg hadde de 4 500 km åpent hav og minst to ukers seilas. Temperaturen var så lav at sjøsprøyten frøs til is på relingen, og bølgene var like høye som boligblokker.
Det var imidlertid ikke naturkreftene som skulle stå for den største trusselen. Kort tid etter avreise fikk flåten beskjed fra britisk etterretning om at en stor gruppe tyske ubåter streifet på jakt utenfor Grønlandskysten. Vanligvis ville en slik beskjed gitt konvoien mulighet til å legge om kursen og unngå trusselen – men ikke denne gang. En kraftig storm hadde pisket opp sjøen, og med begrenset drivstoff var konvoien tvunget til å holde den skjebnesvangre kursen – rett mot de kampklare, nådeløse ubåtene.
På dette tidspunktet hadde Storbritannia vaert i krig med Nazi-Tyskland i to år. Mye av denne tiden var de isolert fra resten av Europa og blokkert av den tyske marinen. Britene var avhengig av alliansen med Canada, rett og slett for å overleve. I 1940, da Hitlers plan om å invadere England gikk i vasken etter slaget om Storbritannia, byttet han taktikk. Hvis landet var en festning, skulle han beleire det. Blitz-krigen fra lufta og kuttet i forsyninger langs sjøveien hadde taeret på en hardt prøvet befolkning. Forsyningene som SC 42 skulle komme med, var hardt tiltrengte. Dessverre nådde mye av det aldri frem.
Mannen Hitler hadde satt til å strupe Storbritannias forsyningslinje var admiral
Karl Dönitz. Han hadde tjenestegjort under første verdenskrig, som ubåkaptein, og var en glimrende taktiker, hemningsløst brutal i kamp, og respektert av sine menn. Hans behov for kontroll over ubåtflåten var imidlertid det som til sist skulle felle ham i det vi nå kjenner som slaget om Atlanterhavet. Høsten 1941 sto de allierte stadig svakere i krigen under vann, og Dönitz så ut til å vinne kampene. Ubåtene hans klarte å senke nesten 150 000 tonn av de alliertes forsyninger hver måned. Konvoi SC 42 skulle budra ytterligere til det regnskapet, da den etter ti dager til sjøs styrte rett inn i gapet på “ulveflokken”.
Tidlig om morgenen 9. september angrep ubåtene sitt første handelsskip. De kom opp til overflaten mens det ennå var mørkt, både for å holde tritt med konvoien og for å unngå å bli oppdaget av krigsskipenes sonarer. Den britiske lastebåten Empire Springbuck var den første som ble truffet. Hele mannskapet på 39 omkom. Da mørket falt på neste dag, slo ubåtene til igjen. Denne gangen var det SS Muneric som ble truffet, og også denne gangen mistet alle 63 om bord livet.
Noen timer senere ble et annet skip, SS Baron Pentland, skadet, og mannskapet forlot skipet. Innen tre timer var ytterligere tre skip truffet. Slik fortsatte det i åtte lange døgn. Da SC 42 endelig slapp løs fra Dönitz’ dødelige grep, var 16 skip senket. Tapet av over 200 liv og tusenvis av tonn med livsviktige forsyninger var et faktum. Operasjonen ble kontrollert fra hovedkvarteret i Bretagne, hvor Dönitz koordinerte det hele ved hjelp av kart og krypterte radiomeldinger og skålte i lokal vin for å feire resultatene. Lite visste han imidlertid da om at dette var siste gangen jegerne hans skulle oppleve en slik overveldende suksess.
Havet var ubåtenes egne jaktmarker, mens de alliertes
beste forsvar kom fra lufta.