HIT­LERS ULVE­FLOK­KER

Kriegs­ma­ri­nes ubåt­tak­tikk var å jage i flokk

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold - TEKST: WIL­LIAM E. WELSH

KRIEGS­MA­RI­NE IGANGSATTE EN KNUSENDE EF­FEK­TIV TAK­TIKK SOM TRU­ET MED Å SULTE STOR­BRI­TAN­NIA

TIL OVERGIVELSE. “AV 1162 UBÅ­TER SOM BLE PRO­DU­SERT UN­DER KRI­GEN, GIKK 785 TAPT. UBÅTTJENESTE VAR EN FRYK­TET TILVAERELSE, OG DET MED RET­TE.”

Iti­den etter de al­li­er­tes sei­er i 1945 skrev den bri­tis­ke stats­mi­nis­te­ren Win­ston

Churchill et fler­binds­verk om and­re ver­dens­krig, der han inn­røm­mer at “det enes­te som vir­ke­lig skrem­te meg var ubåt­trus­se­len”.

I his­to­risk per­spek­tiv er det lett å for­stå be­kym­rin­ge­ne hans. Et­ter­hvert som slaget om At­lan­ter­ha­vet ut­vik­let seg, kjem­pet øyna­sjo­nen en sta­dig har­de­re kamp for li­vet. De tys­ke ubåtene an­grep de al­li­er­te han­dels­ski­pe­ne med ubøye­lig styr­ke. Fra den da­gen Stor­bri­tan­nia er­k­la­er­te krig mot Nazi-Tysk­land og frem til kri­gen var over i 1945 senket tys­ke ubå­ter i Kriegs­ma­ri­ne rundt 3500 han­dels­far­tøy og 175 krigs­skip un­der ad­mi­ral Karl Dö­nitz’ drif­ti­ge, men noen gan­ger tvil­som­me kom­man­do. Til sam­men 14 mil­lio­ner tonn med livs­vik­ti­ge han­dels­va­rer hav­net på ha­vets bunn.

Ubå­te­nes over­leg­ne treff­sik­ker­het i her­jin­ge­ne mot de al­li­er­tes han­dels­flå­te ble kro­net med stor suk­s­sess, også når det gjaldt å sen­ke bri­tis­ke krigs­skip. Det­te var sym­bolsk vik­tig, og ble brukt for alt det var verdt i den na­zis­tis­ke pro­pa­gan­da­en. To­talt ble 785 av de 1162 ubåtene som ble pro­du­sert un­der and­re ver­dens­krig, senket. Å få tje­nes­te på Ubootwaf­fe, ubåt­styr­ken, var for­bun­det med stor fare og frykt. Ved slut­ten av kri­gen kun­ne tal­le­nes tale be­kref­te fryk­ten. 32 000 sjø­menn, 30 pro­sent av ubåt­mann­ska­pe­ne, ble drept i kamp. Det var krigens høy­es­te pro­sent­an­del for alle de tys­ke mi­li­taer­gre­ne­ne.

EN TID­LIG FRYKT

1. sep­tem­ber 1939 iverk­sat­te Hit­ler in­va­sjo­nen av Po­len, til tross for å ha blitt fra­rå­det det­te både av ad­mi­ral Dö­nitz og hans over­ord­ne­de, stor­ad­mi­ral Erich Rae­der. De prøv­de å for­tel­le ham at Kriegs­ma­ri­ne ikke vil­le va­ere rus­tet til krig før i 1944. Hit­ler send­te li­ke­vel ubåt­ma­ri­nen rett inn i en kon­flikt den ikke var for­be­redt på. På det tids­punk­tet had­de Dö­nitz bare 56 ope­ra­ti­ve ubå­ter til dis­po­si­sjon – hvor­av åtte kun var bruk­ba­re til øving el­ler kyst­na­ere ak­sjo­ner. I ti­den før kri­gen had­de han tryg­let om å få i gang et opp­rust­nings­pro­gram som kun­ne ha sjø­satt 1000 hav­gå­en­de ubå­ter. Slik men­te han at Stor­bri­tan­nia kun­ne kve­les. Pro­duk­sjo­nen gikk imid­ler­tid altfor tregt.

Dö­nitz var ubåt­ve­te­ran fra førs­te ver­dens­krig. Han had­de va­ert kap­tein på sin egen ubåt, og han had­de blitt tatt til fan­ge. Der­med viss­te han hvor far­lig ubåttjeneste var. I 1914-18 had­de blo­ka­den mis­lyk­tes. Hoved­år­sa­ken var at de al­li­er­te be­nyt­tet seg av kon­vo­i­sys­te­met. Ra­dio­kom­mu­ni­ka­sjo­nen var dess­uten dår­lig, og fire år med sta­dig stør­re tap av ubå­ter had­de røy­net på. Dö­nitz for­sto imid­ler­tid at de kun­ne lyk­kes med en blo­ka­de den­ne gan­gen hvis de sat­set på pro­duk­sjon og sjø­set­ting av of­fen­si­ve ubå­ter som an­grep i grup­per. Det var li­ke­vel en frust­re­ren­de opp­ga­ve å for­sø­ke å over­be­vi­se de høye her­rer som plan­la mi­li­ta­er­stra­te­gi­ene, der­iblant Hit­ler, at den­ne tak­tik­ken var de­res bes­te sjan­se til å vin­ne kri­gen.

LOV OG OR­DEN

Da kri­gen brøt ut, had­de Dö­nitz al­le­re­de satt 22 ubå­ter i tje­nes­te i de vik­tigs­te ferd­sels­åre­ne i At­lan­ter­ha­vet. Det var re­la­tivt få ubå­ter, og in­gen re­ell blo­ka­de, men na­er­va­e­ret de­res ble li­ke­vel lagt mer­ke til. For å nå sine jakt­mar­ker gikk ubåtene rundt nord­spis­sen av Skott­land i ste­det for å krys­se den far­li­ge passasjen i Den en­gels­ke ka­nal. I

be­gyn­nel­sen had­de ubåt­kap­tei­nen fått stå­en­de ord­re om å føl­ge in­ter­na­sjo­na­le reg­ler til sjøs. Det vil si at de måt­te gå opp til over­fla­ten, stoppe han­dels­far­tøy­et, gjen­nom­søke frak­ten og gi mann­ska­pet en mu­lig­het til å for­la­te ski­pet og til­by dem hjelp før de senket el­ler kap­ret ski­pet de tok som byt­te. Da tys­ker­ne er­k­la­er­te en hem­nings­løs ubåt­krig un­der førs­te ver­dens­krig, ble ame­ri­ka­ner­ne dratt inn i kri­gen, noe Tysk­land helst vil­le unn­gå så len­ge som mu­lig den­ne gan­gen.

3. sep­tem­ber 1939 ble det bri­tis­ke At­he­nia senket av ubå­ten U-30, un­der Ka­pi­t­an­le­ut­nant Fritz-Ju­li­us Lemps kom­man­do. Det vek­ket uhyg­ge­li­ge min­ner om an­gre­pet på Lu­si­ta­nia, og fle­re til­tak ble satt i verk mot ubåt­fa­ren. Etter som slaget i At­lan­ter­ha­vet ut­ar­tet, ble Dö­nitz sta­dig mer klar over hvor sår­ba­re ubåtene var på over­fla­ten. Her var de ut­satt for ar­til­leri­ild fra be­styk­ke­de han­dels­skip og krigs­skip fra den bri­tis­ke ma­ri­nen. I til­legg kom an­gre­pe­ne fra fien­dens kamp­fly. Dess­uten send­te ra­dio­ope­ra­tø­re­ne på han­dels­ski­pe­ne ut mel­din­gen “SSS”, som be­tyd­de at de var un­der an­grep av ubå­ter. Det an­så ad­mi­ra­len som brudd på reg­le­ne, si­den de tys­ke ubåtene nå ble ut­satt for stor fare.

De førs­te tref­nin­ge­ne var pre­get av at ubåtene var i mindre­tall, noe som var sva­ert frust­re­ren­de for Dö­nitz, i og med at han ikke fikk satt i verk den tak­tik­ken han øns­ket, nem­lig

“Ru­del­t­ak­tik”, el­ler “ulve­flokktak­tik­ken”, som den ble mer kjent som. Han så for seg grup­per med opp­til 15 ubå­ter som sam­men kun­ne an­gri­pe en alliert konvoi. Da kun­ne de jage es­kor­te­ren­de krigs­skip til de buk­ket un­der, og på­fø­re dem mak­si­mal ska­de. Hver ulve­flokk skul­le få ut­delt hver sin sone i det enor­me At­lan­ter­ha­vet, og så­le­des dek­ke hver sin del av en etab­lert han­dels­rute. Så fort en ubåt opp­da­get en konvoi, skul­le den skyg­ge

“SELV OM TYS­KER­NE IKKE FIKK INNFØRT ULVE­FLOKK-TAK­TIK­KEN I STOR SKA­LA TID­LIG I KRI­GEN, KLAR­TE DE LI­KE­VEL Å RYSTE DEN BRI­TIS­KE MA­RI­NEN I GRUNNVOLLENE.”

han­dels­ski­pe­ne og av­ven­te vi­de­re in­struk­ser via ra­dio­en fra be­fals­ha­ven­de for ubåtene, Be­fehls­ha­ber der Un­ter­se­e­boote (BdU). De skul­le i sin tur vars­le and­re bå­ter i om­rå­det. Når de var man­ge nok sam­let og kla­re for å gå til an­grep, skul­le be­fals­ha­ven­de i ho­ved­kvar­te­ret gi til­la­tel­se til å gå til an­grep. Hver ubåt kun­ne da an­gri­pe uav­hen­gig av hver­and­re. Ulve­flok­ken fore­trakk å an­gri­pe om nat­ten, og på over­fla­ten, hvor de en­ten av­fyr­te tor­pe­do­er fra ca. 600 me­ters hold el­ler rett foran kon­voi­en, på kloss hold. Det­te var også noe Dö­nitz had­de stor tro på, og han be­ord­ret ofte: “Kom så na­ert inn­på som mu­lig.”

Til tross for at tys­ker­ne i be­gyn­nel­sen ikke mak­tet å inn­føre ulve­flokk-tak­tik­ken i like stor ska­la som de øns­ket, klar­te de li­ke­vel å ryste den bri­tis­ke ma­ri­nen i grunnvollene.

17. sep­tem­ber 1939 senket U-29, un­der Kor­vetten­ka­pitän Ot­to Schu­harts kom­man­do, han­gar­ski­pet HMS Courage­ous uten­for kys­ten av Ir­land. En må­ned se­ne­re ut­før­te Ka­pi­t­an­le­ut­nant Günt­her Pri­en det størs­te våge­styk­ket un­der hele ubåt­kri­gen. Om nat­ten den 14. ok­to­ber le­det han ubåt U-47 gjen­nom blok­ke­rings­skip og kab­ler som for­mo­dent­lig skul­le be­skyt­te den sto­re hjemme­flå­ten som lå ank­ret opp ved Sca­pa Flow på Orkn­øy­ene. Ubå­ten senket slag­ski­pet HMS Royal Oak som lå til kai. Pri­en ble der­et­ter inn­kalt til Ber­lin og fikk per­son­lig au­di­ens hos Hit­ler. Her ble han til­delt rid­der­kor­set og ble en na­sjo­nal­helt.

KOMMANDØR

FOR UBOOTWAF­FE, AD­MI­RAL KARL DÖ­NITZ, MIS­TET TO SØNNER I AND­RE VER­DENS­KRIG.

PE­TER DØDE DA U-954 BLE SENKET I NORD-ATLANTEREN I 1943. KLAUS BLE DREPT OM BORD PÅ ET

PA­TRULJE­SKIP.

“DÖ­NITZ SÅ FOR SEG GRUP­PER MED OPP­TIL 15

UBÅ­TER SOM SAM­MEN KUN­NE AN­GRI­PE EN ALLIERT KONVOI. DA KUN­NE DE JAGE

ESKORTESKIPENE TIL DE BUK­KET UN­DER, OG PÅ­FØ­RE

DEM MAK­SI­MAL SKA­DE.” Ad­mi­ral Karl Dö­nitz le­det den tys­ke ubåt­styr­ken, Kriegs­ma­ri­ne, un­der and­re ver­dens­krig og etter­fulg­te Hit­ler som le­der for det tred­je ri­ket.

REG­LE­NE ENDRES

Dö­nitz var utål­mo­dig etter å iverk­set­te ulve­flokk-tak­tik­ken i full ska­la. Selv om førs­te sam­ord­ne­de ubåt­an­gre­pe­ne mot bri­tis­ke kon­voi­er skjed­de så tid­lig som i 1939, var an­tal­let ubå­ter frem­de­les for lavt. I et no­tat til ad­mi­ral Rae­der had­de Dö­nitz skis­sert pla­nen for hvor­dan ulve­flok­ke­ne skul­le re­du­se­re fien­dens for­sy­nin­ger. Han men­te det var nød­ven­dig med 300 ope­ra­ti­ve ubå­ter for å få det til, gitt at noen av dem var ak­ti­ve mens and­re var un­der trans­port el­ler re­pa­ra­sjon.

Dö­nitz’ kri­ti­ke­re pek­te på hvor fik­sert han var på meng­den handelstonnasje som måt­te sen­kes, og nød­ven­dig­he­ten av at pro­duk­sjo­nen av tys­ke ubå­ter måt­te økes kraf­tig slik at den al­li­er­te han­dels­flå­ten ikke rakk å er­stat­te ski­pe­ne som ble senket. In­gen av må­le­ne hans ble inn­fridd. Dö­nitz var hel­ler ikke frem­synt nok til å ta i bruk bed­re tek­no­lo­gi tid­lig i kri­gen.

Type VII-ubåtene had­de be­gren­set rekke­vid­de, noe som re­du­ser­te ef­fek­ti­vi­te­ten over sto­re hav­om­rå­der. Da lang­dis­tan­se-ubåtene Type IX og Type XXI ble kon­stru­ert, var det for sent.

I be­gyn­nel­sen av kri­gen økte fak­tisk pro­duk­sjo­nen av ubå­ter. I 1939 var bare 18 fer­di­ge, etter­fulgt av 50 i 1940 og 199 i 1941. Sam­ti­dig med at pro­duk­sjo­nen økte, had­de Tysk­land frem­gang på land, noe som ga et enormt over­tak. Da Nor­ge og Frank­ri­ke ble ok­ku­pert vår­en 1940, fikk na­zis­te­ne til­gang til nye hav­ner i di­rek­te til­knyt­ning At­lan­ter­ha­vet – noen ste­der så mye som 725 kilo­me­ter na­er­me­re han­dels­åre­ne enn ba­se­ne i Øs­ter­sjø­en og Nord­sjø­en. Det tok ikke lang tid før frans­ke havne­byer som Bor­deaux, Lori­ent, St. Nazai­re, La Rochel­le og Brest var i full sving med å pro­du­se­re krigs­ma­te­ri­ell. Det ble byg­get ubåt­sta­sjo­ner i be­tong for å be­skyt­te ubåtene. Mer krigs­er­fa­ring før­te også til at ulve­flokktak­tik­ken ble ut­vik­let og fin­slipt.

“DE VER­STE (EL­LER BES­TE) UBÅT­KAP­TEI­NE­NE FIKK ETTER HVERT EN IMPONERENDE MERITTLISTE. UBÅTESSET KA­PITÄN­LE­UT­NANT OT­TO KRET­SCH­MER HAD­DE RE­KOR­DEN I Å SEN­KE FLEST SKIP. SOM KAP­TEIN FOR U-23 OG U-99 SENKET HAN 47 SKIP OG 273 043 TONN.”

Ubåt­styr­ken had­de le­vert en skuf­fen­de inn­sats un­der in­va­sjo­nen av Nor­ge, og de få suk­ses­se­ne had­de kos­tet flå­ten fire ver­di­ful­le ubå­ter. Dö­nitz be­ord­ret en ny­sats­ning. I juni 1940 klar­te ny­res­tau­rer­te og kamp­kla­re ubå­ter å sen­ke 30 han­dels­skip, som be­tyd­de en to­tal handelstonnasje på over 284 000 tonn. Det­te mar­ker­te star­ten på den så­kal­te “lykkelige ti­den”. Nå fulg­te seks sam­men­hen­gen­de må­ne­der med frem­gang uten side­styk­ke for tys­ker­ne. Ubåtene senket 282 skip og 1 489 795 tonn han­dels­va­rer. Til tross for stor frem­gang, klar­te Ubootwaf­fe å sjø­set­te kun syv el­ler åtte ubå­ter den­ne høs­ten.

Tak­ket va­ere in­for­ma­sjon fra B-Di­enst, den tys­ke etter­ret­nin­gen for sjø­mi­li­ta­e­ret, fant de ut hvor kon­voi­ene var, og ubåt­kap­tei­ner gikk på med døds­for­akt og sat­te inn full­tref­fe­re gang på gang. I lø­pet av en 30 ti­mer lang ned­slak­ting sent i ok­to­ber, senket ti ubå­ter 29 skip i kon­voi­ene SC 7 og HX 79, uten egne tap.

De ver­ste (el­ler bes­te) ubåt­kap­tei­ne­ne fikk etter hvert en imponerende merittliste. Ubåtesset Ka­pitän­le­ut­nant Ot­to Kret­sch­mer had­de re­kor­den i å sen­ke flest skip. Som kap­tein for U-23 og U-99 senket han 47 skip og 273 043 tonn han­dels­va­rer. Da U-99 ble senket 17. mars 1941, ble han tatt til fan­ge. Han og en ulve­flokk had­de an­gre­pet konvoi HX 112 på vei øst­over fra Ha­li­fax i Nova Sco­tia til Li­ver­pool. Ka­pitän­le­ut­nant Wolf­gang Lüth had­de kom­man­do­en på fle­re ubå­ter, der­iblant U-43 og U-181. Da kri­gen var slutt, had­de han senket til sam­men 46 skip og 225 204 tonn han­dels­va­rer. Fre­gat­ten­ka­pitän Erich Topp senket 35 skip og 197 460 tonn mens han had­de kom­man­do­en på U-57 og U-552.

I lø­pet av “den lykkelige ti­den” ble Ka­pitän­le­ut­nant Joa­chim Schep­ke grad­vis en stør­re helt for tys­ker­ne. Un­der et an­grep senket han fem skip på tre ti­mer. Schep­ke var en kjekk og so­si­al mann, og ble kjent som kap­tei­nen

En ubåt­flo­til­je drar ut på tokt mot de vik­ti­ge han­dels­åre­ne i At­lan­ter­ha­vet i 1939.

DEN 4. JUNI 1944 KAP­RET DEN AME­RI­KANS­KE MA­RI­NE ET FIENDEFARTØY PÅ ÅPENT HAV FOR FØRS­TE

GANG SI­DEN KRI­GEN I 1812. U-505 BLE TATT AV

EN “HUNTER-KILLER”GRUP­PE I AT­LAN­TER­HA­VET. I DAG ER UBÅ­TEN UTSTILT PÅ INDUSTRIMUSEEET I

CHI­CA­GO.

på U-100. Han mis­tet li­vet un­der tref­nin­ge­ne den 17. mars 1941, som var en del av ulve­flokk-an­gre­pet der Kret­sch­mer ble tatt til fan­ge. 15. mars opp­da­get kap­tei­nen på U-110, Fritz-Ju­li­us Lemp, kon­voi­en HX 112. Han send­te sig­nal til de grå ul­ve­ne om å sam­le seg. Fire ubå­ter – U-99, U-100, U-37 og U-74 – re­spon­der­te på mel­din­gen. Etter mør­kets frem­brudd na­vi­ger­te Schep­ke sin U-100 in­nen­for rekke­vid­den til et stort tank­skip og tor­pe­der­te det slik at det sank. Sam­ti­dig, og på un­der en ti­me, senket Kret­sch­mer fire tan­ke­re og et frakt­skip. 15 mi­nut­ter se­ne­re senket han enda et frakt­skip etter å ha fulgt etter midt­ko­lon­nen i kon­voi­en, før han mid­ler­ti­dig for­svant.

Schep­kes flaks skul­le imid­ler­tid snart ta slutt. Kon­voi­en på 41 skip ble es­kor­tert av seks de­stroy­ere og kor­vet­ter, som trå­let far­van­net om nat­ten. De opp­da­get U-100 på over­fla­ten. Rundt kl. 01.30 be­ord­ret Schep­ke mann­ska­pet sitt om å stup­dyk­ke. Men de­stroy­eren HMS Wal­ker var på spo­ret av ubå­ten, og la ut synke­mi­ner i et møns­ter na­ert inn­på den. Schep­kes ubåt ris­tet og ska­ket. Etter 90 mi­nut­ter duk­ket U-100 opp til over­fla­ten igjen. Der ble de møtt av den an­greps­kla­re de­stroy­eren HMS Va­noc.

Va­noc var den førs­te bå­ten som tok i bruk ra­dar for å lo­ka­li­se­re fiendt­li­ge ubå­ter om nat­ten. Den skar gjen­nom skro­get på U-100 og på­før­te den sto­re ska­der. Schep­ke ble knust mot pe­ri­sko­pet idet ubå­ten sank. 37 av mann­ska­pet gikk også ned med U-100 – bare seks over­le­ven­de ble pluk­ket opp. Kret­sch­mer og U-99 ble ofre for Wal­ker, som had­de re­gist­rert ubåt­sig­na­le­ne ved hjelp av ASDIC, et sys­tem som kun­ne fan­ge opp lyd un­der vann. De­stroy­eren ska­det ubå­ten med synke­mi­ner og tvang den opp til over­fla­ten.

And­re es­korte­far­tøy pep­ret U-99 med ar­til­leri­ild. Idet ubå­ten sank ble Kret­sch­mer og de fles­te av mann­ska­pet hans pluk­ket opp fra ha­vet.

Konvoi HX 112 had­de mis­tet seks skip og 50 000 tonn, men kun­ne fort­set­te uten fle­re hen­del­ser og an­kom Li­ver­pool 20. mars. Kriegs­ma­ri­ne had­de mis­tet to go­de ubå­tess, og det var et hardt slag. Det hjalp hel­ler ikke på stem­nin­gen at hel­ten fra Sca­pa Flow, Günt­her Pri­en, had­de om­kom­met un­der et an­grep på konvoi OB 293 på vei fra Li­ver­pool til Nord-Ame­ri­ka. Det skjed­de om nat­ten 6. mars, da en ulve­flokk be­stå­en­de av fire ubå­ter – U-47, U-99, U-70 og U-A (en om­bygd tyr­kisk ubåt) – slo til i At­lan­ter­ha­vet uten­for Stor­bri­tan­nia.

Pri­en had­de sendt ut sig­nal til ubåtene om å sam­le seg. Der­et­ter fulg­te han etter kon­voi­en og slo til etter mør­kets frem­brudd. Ulve­flok­ken senket fire skip og gjor­de ska­de på et fem­te. Sva­ret fra eskorteskipene skul­le imid­ler­tid vise seg å bli knusende. 7. mars senket kor­vet­ten HMS Ca­mel­lia U-70, mens de­stroy­eren HMS Wolve­ri­ne skal ha stått for sen­kin­gen av U-47 ved hjelp av synke­mi­ner, og drep­te der­med Pri­en. Noen his­to­rie­fors­ke­re har kom­met frem til at Wolve­ri­ne an­grep U-A i ste­det, som hal­tet til­ba­ke til havn. Den fak­tis­ke år­sa­ken til U-47s en­de­likt er noe dif­fus, og vi kan bare gjet­te oss til hva som egent­lig skjed­de. Ska­de­ne den fikk, kan mu­li­gens ha blitt på­ført da den dyk­ket ned.

“ULVE­FLOK­KE­NE AN­GREP SOM RE­GEL OM NAT­TEN OG PÅ OVER­FLA­TEN, HVOR DE EN­TEN AV­FYR­TE TOR­PE­DO­ER FRA CA. 600 ME­TERS HOLD, EL­LER RETT FORAN KON­VOI­EN, PÅ KLOSS HOLD.”

MOTTILTAK OG FORFERDELSE

Etter hvert som “den lykkelige ti­den” tok slutt, ble det klart at Stor­bri­ta­nia had­de ut­vik­let bed­re tek­no­lo­gi og for­svars­sys­te­mer i kam­pen mot ulve­flok­ke­ne. Kriegs­ma­ri­ne på sin side fort­sat­te å sat­se på tak­tikk. Det var en rek­ke ting som gjor­de bri­te­ne bed­re rus­tet, og som før­te til at fle­re ubå­ter ble uska­de­lig­gjort. De had­de blant an­net ut­styrt seg med ASDICra­da­ren og for­bed­ret opp­la­e­rin­gen til es­korte­mann­ska­pet. Ra­dar om bord på ski­pe­ne ble van­li­ge­re, og den bri­tis­ke kyst­fly­kom­man­do­en fikk lang­dis­tanse­fly, i lik­het med den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen og flyvåpenet noe se­ne­re. På top­pen av det­te ble det ut­vik­let bed­re vå­pen, som “Hedgehog”. Alt det­te bi­dro til at tys­ker­ne mis­tet ubå­ter i sta­dig stør­re om­fang. Hedgehog kun­ne ut­lø­se 24 mis­si­ler i et møns­ter som økte sjan­sen for å tref­fe fien­den. Den ble in­tro­du­sert i 1942 og sto bak sen­kin­gen av 47 ubå­ter. Det ble dan­net “Hunter-killer”-grup­per for å jak­te på og uska­de­lig­gjø­re ubåtene

– je­ger­ne var nå blitt til byt­te.

Et av de vik­tigs­te an­ti-ubåt­våp­ne­ne de al­li­er­te had­de, var den så­kal­te Huf­fDuff (High Fre­quency Di­rec­tion Fin­ding).

Når ra­dio­mel­din­ge­ne mel­lom ubåtene og ho­ved­kvar­te­ret ble fan­get opp, kun­ne den­ne inn­ret­nin­gen bru­ke sig­na­le­ne til å angi en ubåts nøy­ak­ti­ge po­si­sjon. Huff-Duff be­nyt­tet seg av to fre­kven­ser for å fan­ge opp po­si­sjo­nen, både på land og til sjøs. De to fre­kven­se­ne had­de litt for­skjel­li­ge sig­na­ler, og ut fra av­vi­ket kun­ne man vur­de­re po­si­sjo­nen. Som­mer­en 1942 var det­te tatt i bruk, og ubå­ter ble tatt på sen­gen om nat­ten. Et in­tet­anen­de ubåt­mann­skap ble først over­rump­let av drøn­net fra fly­ene, og så av lys­kas­te­ren på 22 mil­lio­ner can­de­la som skar gjen­nom mør­ket. Den flom­be­lys­te ubå­ten ble der­et­ter mål­ski­ve for bom­ber og ar­til­leri­ild. I lø­pet av ju­li må­ned ble 12 ubå­ter sendt til bunns på den­ne må­ten. I au­gust ble ni senket, og i lø­pet av de nes­te tre må­ne­de­ne ble yt­ter­li­ge­re 39 uska­de­lig­gjort. Det an­tas at Huff-Duff bi­dro til 25 pro­sent av alle ubåt­sen­kin­ge­ne.

Sam­ti­dig med at kunn­ska­pen og an­tal­let es­korte­far­tøy økte i kon­voi­ene, og at for­svars­sys­te­me­ne de­res ble sta­dig bed­re, steg også tal­let på sen­ke­de ubå­ter dra­ma­tisk. I 1942 gikk 86 ubå­ter tapt, mens tal­let ble nes­ten tre­dob­let i 1943, til 241. Det­te året ble 42 ubå­ter senket bare i mai, mens 38 gikk ned i ju­li. I 1944 ble 234 ubå­ter senket el­ler bo­ret i senk.

9. mai 1941 kom gjen­nom­brud­det. Da kap­ret de­stroy­er­ne HMS Bull­dog og HMS Broad­way og kor­vet­ten HMS Au­bre­tia ubåt U-110, og sik­ret seg en in­takt Enig­ma-ma­skin og an­nen kryp­to­lo­gisk in­for­ma­sjon som lå om bord. Kap­tein Lemp på U-110 ble skutt og drept av en av de bri­tis­ke ma­rine­sol­da­te­ne som bor­det ubå­ten. De de­kryp­ter­te tys­ke mel­din­ge­ne fikk kode­navn “Ul­tra”. Al­le­re­de i ju­li ga Ul­tra­et­ter­ret­nin­gen dra­ma­tisk go­de re­sul­ta­ter – tal­let på tapt handelstonnasje sank fra 310 000 tonn må­ne­den før til 94 209 tonn i ju­li.

FRA PAUKESLAG TIL DØDSSTØT

Dö­nitz for­søk­te gjen­tat­te gan­ger å etab­le­re et “kritisk an­tall” ubå­ter i Nord-Atlanteren. Be­ho­vet for støtte­ope­ra­sjo­ner i Nord-Afri­ka gjor­de imid­ler­tid at inn­sat­sen hans ble le­det vekk fra fo­kus­om­rå­det. I 1941 klar­te ubåtene å sen­ke hele 292 829 tonn, en sterk øk­ning fra tid­li­ge­re. De fles­te av dis­se ubåt­an­gre­pe­ne ble ut­ført mot kon­voi­er som reis­te til og fra Gi­bral­tar, inn­gangs­por­ten til Mid­del­ha­vet. Det­te var også åsted for bri­te­nes førs­te dra­ma­tis­ke og su­ve­re­ne sei­er over en ulve­flokk av ubå­ter.

I de­sem­ber 1941 la konvoi HG 76 ut fra Gi­bral­tar med De bri­tis­ke øyer som mål. De var un­der be­skyt­tel­se av es­korte­grup­pe 36. Ikke len­ge etter at de var ute av havn, ble de opp­da­get av en ulve­flokk. Der­et­ter fulg­te en tref­ning som skul­le vare i fire da­ger. Kap­tein John­nie Wal­ker le­det de 17 es­korte­far­tøy­ene, der­iblant han­gar­ski­pet Au­dacity. Om mor­ge­nen den 17. de­sem­ber ble U-131 senket etter en fel­les inn­sats av Au­dacity og es­korte­far­tøy­ene. Nes­te dag ble U-434 senket. Kort tid etter ble de­stroy­eren HMS St­an­ley tor­pe­dert og senket av U-574. Walk­ers eget skip, slup­pen Stork, be­svar­te med å sen­ke U-567 da­gen etter. Au­dacity ble tor­pe­dert og senket 21. de­sem­ber av U-751, del­vis på grunn av kap­tei­nens in­kom­pe­tan­se.

Til tross for at de al­li­er­te mis­tet Au­dacity og St­an­ley, had­de fem tys­ke ubå­ter blitt senket – det ut­gjor­de halve ulve­flok­ken. Fle­re ubå­ter had­de også blitt på­ført ska­de. Kun to av 32 han­dels­skip i konvoi HG 76 ble senket. Ny­he­te­ne om ne­der­la­get nåd­de Dö­nitz, og ved ut­gan­gen av 1941 var stem­nin­gen i ubåt­flå­tens ho­ved­kvar­ter hel­ler dys­ter.

Da USA kom med i kri­gen 11. de­sem­ber 1941, ble en hånd­full ubå­ter sendt ut til USAs øst­kyst. I fle­re må­ne­der her­jet ubåtene vilt med ame­ri­kans­ke han­del­skip, og USA var

“PRI­EN HAD­DE SENDT UT SIG­NAL OM Å SAM­LE SEG. HAN SLO TIL ETTER MØR­KETS FREM­BRUDD. ULVE­FLOK­KEN SENKET FIRE SKIP OG SKA­DET ET FEM­TE. MEN SVA­RET FRA ESKORTESKIPENE SKUL­LE VISE SEG Å BLI KNUSENDE.”

Over: Et han­dels­skip blir truf­fet av et mis­sil av­fyrt fra dekk på ubå­ten som al­le­re­de har truf­fet ski­pet med en torpedo. Pe­ri­sko­pet på ubå­ten var et av­gjø­ren­de ele­ment for å kun­ne over­ras­ke ski­pe­ne

den skyg­get.

“DEN FAK­TIS­KE ÅR­SA­KEN TIL U-47S EN­DE­LIKT ER NOE DIF­FUS, OG VI KAN BARE GJET­TE OSS TIL HVA SOM EGENT­LIG SKJED­DE.

SKA­DE­NE DEN FIKK KAN MU­LI­GENS HA BLITT PÅ­FØRT DA

DEN DYK­KET NED.” Over: Slag­ski­pet Barn­ham eks­po­de­rer etter å ha blitt

tor­pe­dert av U-351 i no­vem­ber 1941. Ven­st­re: Slik ser det ut fra pe­ri­sko­pets per­spek­tiv når en torpedo tref­fer et alliert

skip i 1942.

dår­lig for­be­redt. Ak­sjo­nen ble kalt Ope­ra­sjon Paukeslag, og ubåtene an­grep for­svars­løse han­dels­skip som gikk fra New Eng­land via

Flo­ri­da og inn i Det ka­ri­bis­ke hav. I mars 1942 ble 95 skip senket, noe som til­svar­te over

530 000 tonn. Den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen og kyst­vak­ten fikk om­si­der innført kon­vo­i­sys­tem, blen­dings­på­bud og fle­re kyst­pa­trul­jer. Det re­sul­ter­te i at Dö­nitz mis­tet dra­ma­tisk man­ge ubå­ter, og han så seg nødt til å til­bake­kal­le ulve­flok­ke­ne. I lø­pet av den­ne “and­re lykkelige ti­den”, fra ja­nu­ar til au­gust 1942, senket ubåtene 609 skip med en last på to­talt 3,1 mil­lio­ner tonn. En for­dob­ling av ame­ri­kans­ke an­ti-ubåt­vå­pen bi­dro til at 86 ubå­ter ble senket i 1942.

Høs­ten sam­me år opp­nåd­de ulve­flok­ke­ne ny suk­sess i At­lan­ter­ha­vet og Mid­del­ha­vet. På grunn av Ope­ra­sjon Torch, de al­li­er­tes in­va­sjon av Nord-Afri­ka, ble fle­re es­korte­far­tøy om­di­ri­gert til tje­nes­te der. Ulve­flok­ke­ne plynd­ret kon­voi­ene hem­nings­løst i ok­to­ber og no­vem­ber, og senket over 100 skip hver må­ned, der hen­holds­vis 619 417 og 729 160 tonn med han­dels­last for­svant. Tal­let for no­vem­ber ble det høy­es­te for hele kri­gen.

Tid­lig i 1943 hard­net kam­pe­ne til midt i At­lan­ter­ha­vet og vest for Stor­bri­tan­nia. Kon­voi­ene var spe­si­elt sår­ba­re da de be­fant seg i det så­kal­te “svar­te hul­let”. Det­te om­rå­det var i be­gyn­nel­sen uten­for rekke­vid­de for RAFs kystflykommando. Før “hul­let” ble luk­ket med lang­dis­tanse­fly sam­me vår, var det sto­re al­li­er­te tap her. I lø­pet av fe­bru­ar og mars 1943 senket tys­ke ubå­ter hen­holds­vis 359 328 og 627 377 tonn i At­lan­ter­ha­vet. På den an­nen side ble 18 ubå­ter uska­de­lig­gjort bare i fe­bru­ar.

Øye­blik­ket da tys­ker­ne tap­te ubåt­kri­gen mot de al­li­er­te, inn­traff na­er­mest over nat­ten. Kun uker etter vår­ens tri­um­fer, var rol­le­ne snudd om. I mai 1943 mis­tet Dö­nitz hele 41 ubå­ter, mens bare 264 853 tonn last ble senket. Det var uhold­ba­re tap for ulve­flok­ke­ne, og de ble til­bake­kalt. Selv om de al­li­er­te had­de vun­net slaget om At­lan­ter­ha­vet, fort­sat­te tys­ke ubå­ter å an­gri­pe, og tid­vis på­be­ro­pe seg sei­ere som kos­tet dem mer enn de vant, helt frem til krigens slutt.

ULVE­FLOK­KE­NE FOR­SVIN­NER

Le­gen­den om ulve­flok­ke­ne er spun­net på be­ret­nin­ger om stor fare og helte­mo­di­ge våge­styk­ker. Til tross for Churchills be­kym­ring, vil mu­li­gens en na­er­me­re stu­die av hvor­dan ulve­flok­ke­ne ak­sjo­ner­te gi en an­nen opp­fat­ning enn den som van­lig­vis har rå­det i et­ter­krigs­ti­dens his­to­rie­mil­jø.

Ubå­te­nes plynd­rings­tokt var ald­ri så om­fat­ten­de at de kun­ne ha bi­dratt til å vin­ne kri­gen. Vår­en 1941 gjor­de imid­ler­tid ubåtene et så­pass stort inn­hugg at det var grunn til al­vor­lig be­kym­ring. Dö­nitz sat­set på tak­tis­ke løs­nin­ger, mens virk­nin­ge­ne av, og de gjen­nom­gri­pen­de for­de­le­ne med tek­no­lo­gis­ke frem­skritt så ut til

å gå ham hus for­bi. Det­te skul­le vise seg å få fa­ta­le kon­se­kven­ser for ulve­flok­kens of­fen­siv.

Ubå­te­nes slag­kraft lå i at de var fle­re. Det be­tyd­de imid­ler­tid også at de ble le­ven­de mål i en ope­ra­tiv kamp­sone som var tra­fik­kert av es­korte­skip med sta­dig bed­re be­styk­ning. Ulve­flok­ke­ne var av­hen­gi­ge av ra­dio­sam­band, noe som øde­la for over­ras­kel­ses­mo­men­tet og en rask re­spons på ild. Tor­pe­do­er som ikke fun­ger­te og de skar­ve tek­nis­ke ut­bed­rin­ge­ne som ble gjort i ubåtene, drev Dö­nitz og of­fi­se­re­ne hans til van­vidd. Det sam­me gjaldt for kap­tei­ne­ne og mann­ska­pet om bord, som alle sat­te li­vet på spill. At­lan­ter­ha­vets enor­me om­fang var selv­sagt også en fak­tor. Al­li­er­te kon­voi­er kun­ne frem­de­les sei­le ube­mer­ket over ha­vet. Mu­lig­he­ter ble for­spilt, og med dem røk også sjan­sen for å vin­ne slaget om At­lan­ter­ha­vet.

Tal­le­nes tale er klar. Krigs­dag­bø­ker fra kap­re­de ubå­ter for­tel­ler en for­bløf­fen­de his­to­rie. Rea­li­te­ten var at man­ge tys­ke ubå­ter kun­ne gå hele tokt uten å gå i kamp mot en konvoi. Un­der 800 tokt – mind­re enn 30 pro­sent av to­talt

2700 ut­før­te tokt – in­volver­te fak­tis­ke tref­nin­ger med fien­den. Kun 30 av de nes­ten 3300 han­dels­ski­pe­ne som seil­te til bri­tis­ke hav­ner ble senket i de åtte førs­te må­ne­de­ne av 1942. I lø­pet av krigens 42 førs­te må­ne­der seil­te over 70 pro­sent av ski­pe­ne som ble senket av ubå­ter en­ten ale­ne el­ler had­de blitt ak­terut­seilt av kon­voi­en sin. Av de 620 ski­pe­ne som ble senket mens de seil­te i konvoi, var bare 16 av dem be­skyt­tet både av sjø­gå­en­de es­kor­te og luft­støt­te. I skarp kon­trast til det­te ble 65 pro­sent av alle tap­te ubå­ter i and­re ver­dens­krig senket av es­kor­ter­te kon­voi­er.

Ulve­flok­ke­ne for­tje­ner utvil­somt en plass i his­to­ri­en. En nøk­tern gjen­nom­gang av pre­sta­sjo­ne­ne de­res an­ty­der imid­ler­tid at de ald­ri had­de en ut­slags­gi­ven­de ef­fekt. Stor­bri­tan­nia nåd­de ald­ri et punkt hvor de vur­der­te å gi seg. Men ut­nyt­tin­gen av og opp­of­rel­se­ne til alle de som kjem­pet i slaget om At­lan­ter­ha­vet, både på aksemaktenes og de al­li­er­tes side, har gitt ulve­flok­ke­ne en na­er­mest my­tisk sta­tus, og dis­se djer­ve men­ne­ne skal med ret­te min­nes.

“MID­DEL­HA­VET VAR OGSÅ ÅSTED FOR BRI­TE­NES FØRS­TE DRA­MA­TIS­KE OG SU­VE­RE­NE SEI­ER OVER EN ULVE­FLOKK AV UBÅ­TER.”

n Dö­nitz var en av Hit­lers høy­est be­trod­de mi­li­ta­er­le­de­re, og ble etter hvert ut­pekt som hans etter­føl­ger.

I MAI 1945, KRIGENS SIS­TE MÅ­NED I EURO­PA, SENKET UBÅTENE 11 439 TONN ALLIERT HANDELSGODS. 35 UBÅ­TER BLE SENKET.

Høy­re: En førster­or­mann ob­ser­ve­rer ver­den over hav­fla­ten i 1941. Tank­ski­pet Dixie Ar­row lig­ger med bruk­ket rygg og i full fyr etter et tor­pedo­an­grep i mars 1942. Like etter at bil­det ble tatt gikk det til bunns.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.