MURMANSK-KONVOIENES GLEMTE HEL­TER

Lune­ful­le far­vann, bi­ten­de kul­de og nåde­løse an­grep fra luf­ta og sjø­en – vel­kom­men til ver­dens ver­ste rei­se

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

LUNE­FUL­LE FAR­VANN, BI­TEN­DE KUL­DE OG NÅDE­LØSE AN­GREP FRA SJØ­EN OG LUF­TA – VEL­KOM­MEN TIL VER­DENS VER­STE REI­SE.

De al­li­er­tes kon­voi­er gjen­nom de ark­tis­ke hav­om­rå­der­ne, kjent som Murmansk-kon­voi­ene, kom i stand som en di­rek­te føl­ge av Ope­ra­sjon “Bar­ba­ros­sa”, Hit­lers an­grep på Sov­jet­unio­nen den

22. juni 1941. Sta­lin krev­de umid­del­bart hjelp fra de al­li­er­te. Den ras­kes­te ru­ten frem til de sov­je­tis­ke havne­by­ene Murmansk og Ar­kan­gelsk var en smal pas­sa­sje hvor de måt­te na­vi­ge­re mel­lom is­flak og tys­ke ba­ser i Nord-Nor­ge. I sep­tem­ber 1941 la ski­pe­ne ut på den fare­ful­le fer­den.

Både bri­tis­ke og ame­ri­kans­ke mi­li­taer­sje­fer var imot pla­nen, med be­grun­nel­se i knap­pe res­sur­ser. De­res over­ord­ne­de in­sis­ter­te imid­ler­tid. Et av Churchills mål i 1941-42 var å kjem­pe mot tys­ke styr­ker over alt, så han be­ord­ret en “se­rie” med ark­tis­ke kon­voi­er.

Sjef for ad­mi­ral­sta­ben, sir Dudley Pound, stil­te spørs­mål ved å skul­le om­for­de­le re­sur­se­ne fra At­lan­ter­ha­vet, men stats­mi­nis­te­ren lyt­tet ikke til det.

Det­te var i sann­het in­gen søn­dags­tur. Kon­voi­ene bruk­te en uke gjen­nom en smal pa­sa­sje, med en fart på kun åtte el­ler ni knop (sak­te­re enn en blo­kade­bry­ter). Der­med var de le­ven­de mål for an­grep både oven­fra og neden­fra. Mann­ska­pet ha­tet vin­ter­mør­ket, sa­er­lig når isen krøp sør­over og ski­pe­ne ble dek­ket av et is­lag. Sjø­men­ne­ne ar­bei­det kon­stant med å hak­ke løs is og tes­te vå­pe­net slik at smø­rin­gen ikke frøs fast. Istå­ken la seg som et far­lig, lune­fullt tep­pe over van­net, og hav­stor­me­ne kun­ne by på over 12 me­ter høye bøl­ger.

Ved en an­led­ning ble det pans­re­de ta­ket på frem­re ka­non­tårn re­vet av idet en mons­ter­bøl­ge skyl­te over HMS Shef­field. En an­nen gang slo “et fjell av vann” så hardt over fly­dek­ket til HMS Vic­to­rious at den frem­re fly­hei­sen ble to­tal­ska­det. Det er utro­lig at ha­vet klar­te å bøye ti centi­me­ter tykt me­tall, men det gjor­de det alt­så. I Murmansk-kon­voi­ene fikk nes­ten alle ski­pe­ne ska­der – også de størs­te.

I til­legg var det tys­ker­ne, som ofte tvang mann­ska­pet sitt til å hol­de vakt 22 ti­mer i døg­net. Søvn var et sjel­dent go­de – det ble en lur i ny og ne, fullt på­kledd på en benk el­ler til og med stå­en­de. Når rek­ken av ubå­ter kom til syne for­ut, for­søk­te den bri­tis­ke ma­ri­nen å gå til fron­tal­an­grep for å spre dem. Krigs­sei­ler­ne fore­trakk ofte storm og dår­lig va­er, for da holdt ubåtene seg unna. Det var umu­lig å hol­de seg tørr på kon­voi­ene. Selv lag på lag med kla­er klar­te ikke å hol­de kul­da ute, og pels­fore­de støv­ler var ikke nok til å hol­de føt­te­ne var­me. Spreng­kul­da gjor­de det na­er­mest umu­lig å pus­te. Mann­ska­pet tur­te ikke å ta på me­tall – det var fryk­te­lig vondt når fing­re­ne sat­te seg fast.

Som­re­ne var ikke mye bed­re, etter­som mid­nattso­len gjor­de ski­pe­ne enda mer ut­satt. De førs­te tok­te­ne lo­vet imid­ler­tid godt, og de få bri­tis­ke han­dels­ski­pe­ne som tok tu­ren i 1941 kom hel­skin­net frem. Las­ten be­sto av noen få strids­vog­ner og fly, samt gum­mi. Den­ne fer­den gikk tys­ker­ne hus for­bi, men krigs­sei­ler­nes hell skul­le ikke vare.

Noen fa­rer vis­te seg tid­lig. Den

10. de­sem­ber 1941 opp­da­get mann­ska­pet på Har­ma­tis røyk. Der­et­ter fant de en laste­bil i lys lue som rul­let rundt i laste­rom­met. Ski­pet måt­te kom­me seg til­ba­ke til ho­ved­kvar­te­ret. Dår­lig sik­ring av last var et ved­va­ren­de pro­blem – las­ten løs­net ofte og ut­gjor­de en fare un­der over­far­ten. Mye av ma­te­ri­el­let som an­kom Murmansk var øde­lagt, til det ut­slit­te mann­ska­pets for­ar­gel­se.

De førs­te kon­voi­ene fikk ko­de­ne “PQ” (ut­gå­en­de) og “QP” (hjem­ven­den­de). De skul­le bli en av and­re ver­dens­kri­gens le­gen­der.

n Det var eks­tre­me for­hold som min­net om en ny is­tid, her om bord på en bri­tisk krys­ser 27. fe­bru­ar 1943.

“NÅR REK­KEN AV UBÅ­TER KOM TIL SYNE FOR­UT, FOR­SØK­TE MA­RI­NEN Å GÅ TIL FRON­TAL­AN­GREP FOR Å SPRE DEM. MANN­SKA­PET FORE­TRAKK OFTE STORM OG

DÅR­LIG VA­ER, FOR DA HOLDT UBÅTENE SEG UNNA.”

n Isen lig­ger tykk på en 50 centi­me­ters sig­nal­lys­kas­ter på krys­se­ren HMS Shef­field mens de es­kor­te­rer en Murmansk-konvoi til Sov­jet­unio­nen i de­sem­ber 1941.

Med trusselen fra skip som Tir­pitz, treng­te kon­voi­ene nes­ten like man­ge krigs­skip som krigs­sei­le­re. Krigs­ski­pe­ne var ut­styrt med luft­vern­ka­no­ner, mens de­stroy­er­ne be­skyt­tet mot ubå­ter. Til sam­men var det­te nok til å set­te opp en for­mi­da­bel sperrei­ld mot tys­ker­nes Hein­kel-fly.

Den bri­tis­ke marinens han­gar­skip ga be­skyt­tel­se mot tys­ke de­stroy­ere helt nord til Bjørnøya. Der snud­de de, etter­som kul­da an­gi­ve­lig kun­ne øde­leg­ge ut­sty­ret de­res. Den­ne for­kla­rin­gen fnøs krigs­sei­ler­ne av, og gjøv på vi­de­re uten fly­støt­te. Tys­ker­ne var imid­ler­tid også red­de for å mis­te vik­ti­ge skip i de tøf­fe va­er­for­hol­de­ne, og far­tøy­ene de­res “av­brøt” ofte ope­ra­sjo­ner og sat­te kur­sen for na­er­mes­te fjord i Nor­ge.

Fra og med 1942 be­gyn­te bri­te­ne å frak­te sto­re meng­der gods. Det­te fikk tys­ker­ne til å øke inn­sat­sen. Den 17. ja­nu­ar ble uhel­di­ge Her­ma­tis truf­fet av to tor­pe­do­er. Van­net fos­set inn i ski­pet, men ska­de­ne var hel­dig­vis be­gren­se­de. Den ble tau­et til­ba­ke til Murmansk ved hjelp av slepe­bå­ter, fort­satt un­der an­grep fra Hein­kel-fly. Sam­me dag ble HMS Mata­be­le tor­pe­dert, og de­to­na­sjo­nen gikk av i ma­ga­si­net. Kun to av be­set­nings­med­lem­me­ne som over­lev­de eks­plo­sjo­nen ble red­det – man­ge frøs i hjel i van­net før hjel­pen nåd­de frem.

Et tysk lang­dis­tanse­fly, ofte en Focke-Wulf Condor, fløy rundt i om­rå­det og meld­te fra til Luftwaf­fe i Nor­ge om konvoiens po­si­sjon. Der­med økte ri­si­ko­en enda mer, og den sis­te kon­voi­en som had­de en noen­lun­de upro­ble­ma­tisk over­fart, var PQ-11, i fe­bru­ar. PQ-12 traff på tykk pakk­is, og lek­te livs­far­lig blinde­bukk med det be­ryk­te­de tys­ke slag­ski­pet Tir­pitz, som iføl­ge etter­ret­nin­gen var på ha­vet sam­ti­dig.

I mars 1942 ble PQ-13 spredt i en skjebne­svan­ger storm, og en fjerde­del av de rundt 20 han­dels­ski­pe­ne ble senket i en kom­bi­nert ak­sjon med både ubå­ter og bombe­fly. En feil ved en torpedo på Tri­ni­dad gjor­de at ski­pet sat­te seg selv ut av spill i et

“DET VAR IN­GEN SPØK Å LEG­GE TIL I MURMANSK. KOLABUKTA

VAR SOM HEL­VE­TE PÅ JORD – HVIS HEL­VE­TE KUN­NE BLI SÅ KALDT – MED NA­ER­MEST DAG­LI­GE AN­GREP FRA LUFTWAF­FE.”

for­søk på å sen­ke en ska­det de­stroy­er. To liv­bå­ter med sterkt brann­skad­de menn kom seg unna det for­tap­te han­dels­ski­pet Induna. De var sterkt ned­kjøl­te og syv menn døde den førs­te nat­ten. Det var de­spe­ra­te for­hold, sa­er­lig da fersk­van­net om bord i bå­te­ne frøs. I en livbåt var én av ni mann i live. Av mann­ska­pet på 64 mann på Induna ble kun 24 red­det, hvor­av 18 mis­tet lemmer på grunn av frostskader.

Må­ne­den etter ble konvoi PQ-14 mal­trak­tert. HMS Edin­burgh klar­te å ned­kjem­pe et an­grep fra tys­ke de­stroy­ere, men Em­pi­re Howard ble tor­pe­dert og ma­ski­nis­te­ne ble blåst i fil­ler da am­mu­ni­sjons­la­ge­ret eks­plo­der­te. 40 and­re hop­pet over bord. Alle så na­er som ni styk­ker døde av ek­plo­sjons­ska­de­ne de fikk da en trå­ler for­søk­te å an­gri­pe en ubåt med synke­mine.

Se­ne­re, i april, opp­lev­de kon­voi­en PQ-15 så tykk tåke at de­stroy­eren Pun­ja­bi ble delt i to da den uhel­dig­vis krys­set bau­gen til slag­ski­pet King George V, som også ble ska­det da de­stroy­erens synke­mi­ner eks­po­der­te. det gikk hel­ler ikke bra for konvoi QP-13, hvor seks skip gikk tapt etter at de for­vil­let seg inn på et bri­tisk mine­felt uten­for Is­land.

I teori­en var kon­voi­ene bed­re be­skyt­tet etter april må­ned. Da kom nem­lig de så­kal­te CAM-ski­pe­ne. Det­te var han­dels­skip med et Hur­ri­ca­ne-fly om bord. Når pi­lo­ten skul­le til­ba­ke til ski­pet igjen fra et tokt, måt­te han hop­pe ut i fall­skjerm. Sjan­sen for å bli pluk­ket opp før han frøs i hjel i van­net var 50/50.

Den bri­tis­ke ma­ri­nen bønn­falt Churchill om å inn­stil­le som­mer­kon­voi­ene, men han av­slo blankt. Han øns­ket å blid­gjø­re Sta­lin, som var ra­sen­de for­di de al­li­er­te som­let med å etab­le­re en “and­re front” mot Tysk­land. Sam­ti­dig prel­let de sto­re ta­pe­ne i Murmansk-kovoi­ene av på ham. Stats­mi­nis­te­ren vil­le gjen­nom­føre PQ-16 i mai, selv om bare halv­par­ten av ski­pe­ne kom frem. Han fryk­tet de po­li­tis­ke føl­ge­ne hvis han inn­stil­te. For­sy­nin­ge­ne som ble le­vert i 1941 og 1942 var stort sett av sym­bolsk ver­di, som et tegn på de vest­li­ge al­li­er­tes for­plik­tel­se over­for Sov­jet­unio­nen.

Til Churchills hell nåd­de fem sjette­de­ler av PQ-16 frem til Murmansk. Det var en fel­les inn­sats der den pols­ke de­stroy­eren Gar­land led sto­re tap. På ski­pets over­bygg sto det skre­vet “Len­ge leve Po­len!” i mann­ska­pets blod.

Som en krigs­sei­ler be­mer­ket: “De var har­de menn.” 371 ble red­det fra sen­ke­de skip i en imponerende inn­sats som krev­de stort mot og dyk­tig­het. Hvor len­ge krigs­sei­ler­ne kun­ne bli bedt om å fort­set­te, var imid­ler­tid et om­stridt spørs­mål. En kap­tein ad­var­te ad­mi­ral­sta­ben om at mens hans menn tross alt fikk be­talt for å gjø­re det­te, for­lang­te de litt for mye av krigs­sei­ler­ne.

Ma­ri­nen led rik­tig­nok også tap; krys­ser­ne Tri­ni­dad og Edin­burgh gikk tapt på re­tu­re­ne i mai. Det er uri­me­lig å nev­ne ett navn, men på Tri­ni­dad nek­tet ma­skin­sje­fen, løyt­nant John Bod­dy, å for­la­te sine fyr­bø­te­re. Han var selv kraf­tig ska­det av en bom­be, men ble sist sett da han røs­ket i lu­ke­ne i et for­søk på å red­de dem.

Det er spe­si­elt én konvoi som vir­ke­lig be­skri­ver prø­vel­se­ne de ble ut­satt for, nem­lig PQ-17 som gikk i juni 1942. Den ble en av and­re ver­dens­krigs størs­te ma­ri­ti­me ka­ta­stro­fer, og hen­del­sen ble se­ne­re lagt lokk på. Den 27. juni seil­te kon­voi­en ut fra Is­land. Den be­sto av 36 skip las­tet med over 150 000 tonn mi­li­ta­ert og si­vilt ma­te­ri­ell, der­iblant 600 strids­vog­ner, 300 fly og over 4000 kjøre­tøy. Før av­rei­se ble de ad­vart om at tys­ker­ne plan­la en stor ak­sjon. Nå skul­le Hit­ler ram­me kon­voi­ene for al­vor.

“I EN LIVBÅT VAR ÉN AV NI MANN I LIVE. AV MANN­SKA­PET PÅ 64 MANN BLE KUN 24 RED­DET, HVOR­AV 18 MIS­TET LEMMER PÅ GRUNN AV FROSTSKADER.”

Etter­ret­ning, som se­ne­re skul­le vise seg å va­ere feil, til­sa at Tir­pitz, Ad­mi­ral Hip­per og Ad­mi­ral Sche­er had­de gått ut fra Trond­heim for å an­gri­pe. Den 3. ju­li be­ord­ret ad­mi­ral­sta­ben krys­ser­ne å dreie vest, mot den an­tat­te trusselen. Da­gen etter fikk kon­voi­en ord­re om å “spre seg”, en be­slut­ning som kos­tet to tredje­de­ler av grup­pen. De ble senket av fly og ubå­ter, med et tap på nes­ten 100 000 tonn ma­te­ri­ell og for­sy­nin­ger og 153 krigs­sei­le­re. In­gen bri­tis­ke krigs­skip gikk tapt. At bri­te­ne lot kon­voi­en lø­ses opp før­te til lang­va­rig mis­til­lit blant krigs­sei­ler­ne, i en tid da mo­ra­len al­le­re­de var på et bunn­punkt. Etter den­ne hen­del­sen ble som­mer­kon­voi­ene inn­stilt. Sta­lin var ikke imponert.

Den nes­te kon­voi­en, PQ-18, seil­te ikke før i sep­tem­ber. Li­ke­vel mis­tet de en tredje­del av de 40 ski­pe­ne sine. Ti av dem ble ofre for luft­an­grep. Iføl­ge ma­ri­ti­me be­reg­nin­ger og krigs­sei­ler­ne selv var det nå en gjengs opp­fat­ning at Murmansk-kon­voi­ene var krigens al­ler ver­ste prø­vel­se til sjøs. Noen av men­ne­ne ble trau­ma­ti­ser­te for res­ten av li­vet. I et for­søk på å mi­ni­me­re ta­pet, seil­te noen skip ale­ne, uten es­kor­te, vin­te­ren 1942. Fem av 13 skip nåd­de frem til Murmansk.

Hav­nen i Murmansk var ikke for ny­be­gyn­ne­re. Kolabukta og fjor­den inn til hav­nen var som hel­ve­te på jord – hvis hel­ve­te kun­ne bli så kaldt – med na­er­mest dag­li­ge an­grep fra Luftwaf­fe.

Den rus­sis­ke gjest­fri­he­ten var lun­ken, men de de kun­ne til­by av hjelp måt­te de be­ta­le for med rus­sis­ke liv.

Ved slut­ten av 1942 ble ko­de­ne end­ret.

“JW” be­tyd­de nå ut­gå­en­de konvoi mens “RA” var på hjem­tur. Taps­tal­le­ne sank dra­ma­tisk, sam­ti­dig som den bri­tis­ke ma­ri­ne en­de­lig kun­ne ut­plas­se­re han­gar­skip som es­korte­far­tøy, og der­med be­skyt­te kon­voi­ene med kraf­ti­ge luft­vern­ka­no­ner og an­ti-ubåt­vå­pen. Tys­ker­ne var nå hardt pres­set på fle­re fron­ter. Res­sur­se­ne ble spredt uto­ver og de mis­tet også sitt vik­tigs­te flagg­skip, Scharn­horst. Den­ne “trip­pel­ge­vins­ten” hjalp de al­li­er­te. Kon­voiru­ten i Nord­is­ha­vet var hel­ler ikke fullt så vik­tig len­ger, etter­som USA be­gyn­te å for­sy­ne Sov­jet­unio­nen via Stille­ha­vet.

To­talt ble over fire mil­lio­ner tonn med for­sy­nin­ger le­vert. Det var alt fra strids­vog­ner, fly, laste­bi­ler og trak­to­rer til te­le­fon­led­nin­ger, tog og støv­ler. Det vik­tigs­te bi­dra­get var li­ke­vel po­li­tisk: De vest­li­ge al­li­er­te vis­te at de for­plik­tet seg til Sov­jet­unio­nen.

Og de men­nes­ke­li­ge kost­na­de­ne? I for­hold til and­re slag­mar­ker var den li­ten: 18 krigs­skip og 87 han­dels­menn, 830 krigs­sei­le­re og nes­ten 2000 mi­li­ta­ere.

Bak tal­le­ne lig­ger en his­to­rie om noen eksepsjonelt modige menn som reis­te på et eksepsjonelt ugjest­mildt hav – ver­dens ver­ste rei­se. I 2013 ble de til­delt aeres­be­vis­nin­gen Arctic Star for sin helte­mo­di­ge inn­sats – dess­ver­re li­ke­vel for sent for de man­ge tap­re sjø­men­ne­ne.

“BAK TAL­LE­NE LIG­GER EN HIS­TO­RIE OM NOEN EKSEPSJONELT MODIGE MENN SOM REIS­TE PÅ ET EKSEPSJONELT UGJEST­MILDT HAV.”

n Skip fra den bri­tis­ke ma­ri­ne i kon­voi­tje­nes­te gjen­nom istå­ken i

Nord­is­ha­vet i ja­nu­ar 1945.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.