HMS BELFAST

En de­mon­stra­sjon av Stor­bri­tan­nias sjø­makt

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

DET­TE MEK­TI­GE SYMBOLET PÅ STOR­BRI­TAN­NIAS MI­LI­TA­ERE SJØ­MAKT I DET 20. ÅRHUNDRE BI­DRO IKKE BARE TIL SEN­KIN­GEN AV SCHARN­HORST, MEN LE­DET OGSÅ DEN AL­LI­ER­TE SJØBOMBINGEN PÅ D-DA­GEN.

HMS Belfast er et av de best be­var­te slag­ski­pe­ne etter and­re ver­dens­krig. Ski­pet har en imponerende for­tid.

Det ble sjø­satt 17. mars

1938 og døpt av kona til da­va­eren­de stats­mi­nis­ter Ne­vil­le Cham­berlain. Det kom i tje­nes­te for ma­ri­nen 5. au­gust året etter, akku­rat tids­nok til krigs­ut­brud­det. Belfast var flåtens størs­te krys­ser, og ble umid­del­bart satt til å pa­trul­je­re far­van­net i nord. I no­vem­ber sam­me år røk den imid­ler­tid på en mine i den skots­ke fjor­den Firth of Forth, og på­dro seg om­fat­ten­de ska­der som tok to og et halvt år å re­pa­re­re. Da Belfast i 1942 slut­tet seg til flå­ten igjen, var den ut­styrt med det nye og avan­ser­te ra­dar­sys­te­met. Ski­pet bi­dro sterkt til å be­skyt­te kon­voi­ene i Nord­is­ha­vet, og sa­er­lig i slaget ved Nordkapp, hvor det del­tok i sen­kin­gen av det tys­ke slag­ski­pet Scharn­horst. I 1944 skul­le Belfast egent­lig trans­por­te­re Win­ston Churchill til land­gan­gen i Nor­man­die, men kong George 6 hind­ret ham i å dra. Belfast var blant de førs­te ski­pe­ne som åp­net ild 6. juni. Det til­brak­te 33 da­ger i Nor­man­die og løs­net over 5000 gra­nat­skudd.

Mel­lom 1950 og 1952 had­de Belfast en ak­tiv rol­le i Korea, hvor det sam­ar­bei­det med and­re ma­rine­trop­per fra FNs for­en­te styr­ker. Ski­pet ble se­ne­re klar­gjort for atom­krig­fø­ring, før det ble tatt ut av tje­nes­te i 1963. Si­den 1971 har Belfast va­ert mu­se­ums­skip, og lig­ger nå per­ma­nent for an­ker i Lon­don, na­er Tow­er Bridge.

PRO­DU­SENT: HARLAND AND WOLFF SKIPS­VERFT

SATT I TJE­NES­TE: 5. AU­GUST 1939 LENG­DE: 187,03 ME­TER

BRED­DE: 21,03 ME­TER

DYPGANG: 6,07 ME­TER DEPLASEMENT: 11,2 TONN

FART: 32 KNOP (60 KM/T) MO­TO­RER: 4 OLJEFYRTE KJELER SOM DREV 4 PARSON ENK­LE REDUKSJONSTURBINER BE­STYK­NING: 12 X 152 MM MK XXIII KA­NO­NER, 16 X 40 MM 2 PUNDS LUFT­VERN­KA­NO­NER, 8 X 13 MM LUFT­VERN­KA­NO­NER

FLY: 2 X SUPERMARINE WALRUS TODEKKER RE­KO­GNO­SE­RINGS­FLY BESETNING: 850

“I 1944 SKUL­LE BELFAST EGENT­LIG TRANPORTERE WIN­STON CHURCHILL TIL LAND­GAN­GEN I NOR­MAN­DIE, MEN KONG

GEORGE 6 HIND­RET HAM I Å DRA.”

KJELEROM OG MO­TOR

Fyr­bø­ter­ne på Belfast sam­men­lik­net kjele­rom­met med hel­ve­te på jord: Tem­pe­ra­tu­ren lå på rundt 30-40 gra­der. Det kom­plek­se ma­ski­ne­ri­et ge­ne­rer­te en 400 gra­der varm damp. De fire tur­bin­mo­to­re­ne ble dre­vet av fire kjeler og driv­stoff­tan­ker som inne­holdt 2200 tonn med olje. Hver mo­tor had­de fire tur­bi­ner for trykk, marsj­fart og re­vers, og ble hånd­tert av høyt ut­dan­ne­de fag­folk. Når alle de fire ma­ski­ne­ne var i gang, sluk­te de to til tre tonn med olje per ti­me.

Ved full fart, som var 32 knop, bruk­te ski­pet imid­ler­tid 26 til 29 tonn per ti­me.

BE­STYK­NING

Belfast had­de fle­re trip­le ka­non­tårn, som hvert var be­man­net av 27 menn. Blant dis­se sto syv ved skudd­lin­je­ne. I til­legg var det en ka­non­tårn­kap­tein, ob­ser­va­tør, sikt­e­stil­ler, side­ret­ter, de som le­ver­te ar­til­le­ri, og me­ka­ni­ke­re. Det midt­ers­te lø­pet i hvert tårn ble stilt litt bak de and­re, så gra­na­te­ne ikke kom borti hver­and­re i luf­ta. Å lade og fyre av en mi­tral­jø­se tok un­der ti se­kun­der, og ka­pa­si­te­ten var åtte run­der per mi­nutt. Mi­tral­jø­se­ne ble for­synt fra gra­natrom­met rett un­der ka­non­tår­ne­ne. Hvert rom had­de 600 run­der med am­mu­ni­sjon. Det til­svar­te 2400 run­der for hele ski­pet el­ler 200 run­der per mi­tral­jø­se.

BRO­EN

Bro­en på Belfast var opp­rin­ne­lig un­der åpen himmel, men da den kal­de kri­gen kom, ble bro­en om­bygd og kap­tei­nen kom seg in­nen­dørs. Bro­en er plas­sert høy­est mu­lig på ski­pet. Det er også her kom­pas­set er plas­sert. Tid­li­ge­re var kap­tei­nen av­hen­gig av en 360 gra­ders ut­sikt over om­gi­vel­se­ne, men uto­ver 50-tal­let gjor­de ra­da­ren det mes­te av ar­bei­det. Da ble vin­du­ene kun ret­tet for­ut, styr­bord og ba­bord. Bro­en har hel­ler ikke noe ror – det er plas­sert i bun­nen av skro­get. På den må­ten kun­ne ski­pet sty­res selv om det kom un­der an­grep.

IN­FOR­MA­SJON OG SAM­BAND

Etter 1959 ble Belfast be­trak­te­lig mo­der­ni­sert. Kap­tei­nen og of­fi­sersta­ben hans ope­rer­te ho­ved­sa­ke­lig fra en in­for­ma­sjons­sen­tral, hvor de kun­ne sik­te seg inn på mål som ra­da­ren had­de pluk­ket opp. Kap­tei­nen kun­ne ta en in­for­mert be­slut­ning ba­sert på data både fra kart, ta­bel­ler og mo­ni­to­rer. I sam­bands­rom­met står det også en me­ka­nisk data­ma­skin fra førs­te ver­dens­krig, alt­så før om­byg­gin­gen. Den­ne ble ute­luk­ken­de hånd­tert av ma­rine­sol­da­ter og reg­net ut luft­trykk, vind­has­tig­het, strøm­gang og fiendt­li­ge mål – alt for at Bel­fasts ka­no­ner skul­le sik­te og tref­fe så pre­sist som mu­lig.

n HMS Belfast er unik som over­le­ven­de slag­skip etter and­re ver­dens­krig og Korea­kri­gen. Det lig­ger ank­ret opp i hjer­tet av Lon­don. n HMS Belfast bom­bar­de­rer tys­ke stil­lin­ger i Nor­man­die i juni 1944. Ski­pet var tid­lig ute med å åpne alliert ild –...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.