CANADAS KAPPLØP OVER HA­VET

Ca­na­da kjem­pet utret­te­lig ved Stor­bri­tan­nias side

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

CA­NA­DA KJEM­PET UTRET­TE­LIG VED STOR­BRI­TAN­NIAS SIDE I AT­LAN­TER­HA­VET.

Had­de det ikke va­ert for de enor­me bi­dra­ge­ne fra de al­li­er­te i and­re ver­dens­krig, er det godt mu­lig at Stor­bri­tan­nia måt­te ha gitt tapt for tys­ke Wehr­macht. Ca­na­da ble en av Stor­bri­tan­nias vik­tigs­te ven­ner i en tid da man­ge had­de falt for Wehr­machts sverd.

Den 10. sep­tem­ber 1939 er­k­la­er­te Ca­na­da krig mot Tysk­land – en uke etter Stor­bri­tan­nia. Trop­per og ma­te­ri­ell ble umid­del­bart mo­bi­li­sert i kam­pen mot Hit­lers styr­ker. Canadas ho­ved­opp­drag ble å bi­stå og be­skyt­te trans­por­ten av va­rer til Stor­bri­tan­nia. Opp­dra­get ble tatt på strak arm, til tross for ri­si­ko­en for vold­som­me ubåt­an­grep, som skul­le kre­ve man­ge al­li­er­te liv.

I be­gyn­nel­sen av kri­gen had­de den ka­na­dis­ke ma­ri­ne kun 13 far­tøy og 3500 ma­rine­sol­da­ter. Krig har imid­ler­tid en tendens til å sti­mu­le­re pro­duk­sjo­nen, og ved ut­gan­gen av kri­gen sto Ca­na­da med 373 skip og over 90 000 menn. Al­le­re­de 16. sep­tem­ber 1939 ble de tap­re sei­ler­ne satt i tje­nes­te på marinens de­stroy­ere St Lau­rent og Sa­guenay. Opp­dra­get var å for­sva­re den førs­te kon­voi­en – kalt HX-1 – som seil­te ut fra Ha­li­fax med kurs for Stor­bri­tan­nia.

Kon­voi­er som sam­let seg og for­be­red­te den far­li­ge sei­la­sen over At­lan­ter­ha­vet, var et van­lig syn i havne­byer som Ha­li­fax og Syd­ney i Nova Sco­tia. Kon­voi­ene be­sto av skip som holdt til i hav­ner som St. John’s på New­found­land. De førs­te krigs­åre­ne ble man­ge av dis­se kon­voi­ene ofre for Tysk­lands ma­ri­ne, og sa­er­lig ubåtene de­res.

Den sto­re bøl­gen av an­grep som knus­te de al­li­er­tes skips­frakt i førs­te halv­del av kri­gen, ble passende nok kalt “The Black Pit” (Det svar­te hul­let). Om­rå­det med det ille­vars­len­de nav­net be­gyn­te der fly­støt­ten fra de al­li­er­te ikke nåd­de. Uten be­skyt­tel­se fra fly var han­dels­ski­pe­ne pris­gitt slag­ski­pe­ne i kapp­lø­pet over et hav fylt med fien­dens ubå­ter.

Skjeb­nen man­ge kon­voi­er møt­te kan il­lust­re­res med his­to­ri­en om konvoi SC-7. 18. ok­to­ber 1940 var kon­voi­en på vei fra Syd­ney, Nova Sco­tia, til Li­ver­pool, da en grup­pe ubå­ter gikk til an­grep mot dem. Kon­voi­en be­sto av 35 han­dels­skip og seks es­korte­skip. I lø­pet av en kamp som på­gikk over tre da­ger senket ubåtene 20 han­dels­skip. 140 krigs­sei­le­re gikk ned sam­men med dem. Med slike tap be­fant de al­li­er­te seg i en uhy­re far­lig si­tua­sjon. De mis­tet så man­ge skip at de ikke fikk er­stat­tet dem raskt nok.

En av løs­nin­ge­ne på det øken­de pro­ble­met var kor­vet­ten. De små, ras­ke og ri­me­li­ge bå­te­ne (som opp­rin­ne­lig var bygd for Canadas

kyst­vakt) var et ledd i Canadas stor­sats­ning på skips­byg­ging. De skul­le vise seg å va­ere uvur­der­li­ge. Kor­vet­te­ne var mel­lom 59 og 77 me­ter lan­ge og var be­styk­ket med ett ma­skin­ge­va­er samt synke­mi­ner. Li­ke­vel sat­te de den ka­na­dis­ke ma­ri­ne i stand til å frak­te ma­te­ri­ell, ut­styr, mat og trop­per til De bri­tis­ke øyer.

I til­legg til å bli es­kor­tert av krigs­skip, var dis­se kon­voi­ene også for­svart av det ka­na­dis­ke flyvåpenet, Royal Ca­na­dian Air For­ce. Det ble grunn­lagt i 1920, og i 1924 ga kong George 5. det sin kon­ge­li­ge tit­tel. RCAF gikk med i kri­gen med bare 29 kamp­fly. Tal­let skul­le imid­ler­tid sti­ge raskt, på sam­me måte som med marinens res­sur­ser. På slut­ten av kri­gen var flyvåpenet på sitt størs­te, med et per­so­nell på 215 000. De var der­med den fjer­de størs­te al­li­er­te par­ten hva an­gikk fly og senket 19 ubå­ter. Bri­tis­ke fly med RCAF-besetning sto ale­ne for sen­kin­gen av 200 tys­ke ubå­ter

UBÅ­TER I CA­NA­DA

Etter som kon­flik­ten skred frem, fikk Ca­na­da en mer frem­tre­den­de rol­le i kri­gen. Fire ka­na­dis­ke de­stroy­ere var i ut­gangs­punk­tet over­ført til

Den en­gels­ke ka­nal for å bi­stå forsvaret av Stor­bri­tan­nia. USA og Stor­bri­tan­nia inn­gikk så en av­ta­le om at den bri­tis­ke ma­ri­nen skul­le over­ta 50 av USAs gam­le de­stroy­ere. Der­med fikk Ca­na­da seks av dis­se. Nå var det ti ka­na­dis­ke de­stroy­ere som vok­tet Eng­lands kyst. Men Ca­na­da måt­te snart slåss i sine egne far­vann.

Mo­ti­vert av den ras­ke brak­suk­ses­sen i slaget om At­lan­ter­ha­vet, bega Tysk­land seg ut på en sva­ert am­bi­siøs og etter hvert også vel­lyk­ket ope­ra­sjon. I mai 1942 en­tret tys­ke ubå­ter St. Lawren­ce-buk­ta og inn­sjø­er til­knyt­tet St. Lawren­ce-el­ven i Ca­na­da, som et ledd i en stør­re ak­sjon mot den ame­ri­kans­ke og ca­na­dis­ke kys­ten. Tref­nin­ge­ne som ut­spil­te seg her mel­lom mai og ok­to­ber 1943 (og se­ne­re i sep­tem­ber sam­me år og på­føl­gen­de vin­ter) ble kalt slaget om St. Lawren­ce. Ubåtene senket 23 ka­na­dis­ke skip.

12. mai av­fyr­te U-553 den førs­te lad­nin­gen og tor­pe­der­te det bri­tis­ke frakte­ski­pet Ni­coya, før den sik­tet seg inn mot det ne­der­lands­ke far­tøy­et Le­to. I ju­li skjed­de et nytt an­grep, da U-132 senket tre av 12 skip i en konvoi. Ubå­ten ble der­et­ter truf­fet av synke­mi­ner, og ble tvun­get til å gjø­re re­trett.

An­gre­pe­ne fort­sat­te i au­gust og sep­tem­ber, og før­te til at St. Lawren­ce-el­ven og -buk­ta ble stengt for all skips­fart. Han­dels­blo­ka­den var­te helt til 1944.

Sam­men­stø­te­ne var de førs­te hvor Ca­na­da måt­te kjem­pe i egne far­vann si­den kri­gen i 1812. Det fak­tum at Ca­na­da ikke mak­tet å stå imot ubåtene, skap­te en po­li­tisk kri­se hvor man­ge frem­stå­en­de per­soner tok til orde for at Canadas flå­te måt­te til­bake­kal­les for å for­sva­re egen kyst­lin­je, i ste­det for å be­skyt­te at­lan­ter­havs­kon­voi­er. Hel­dig­vis for de al­li­er­te fort­sat­te ka­na­dis­ke far­tøy å es­kor­te­re kon­voi­er til Stor­bri­tan­nia, Nord-Afri­ka og Sov­jet­unio­nen.

I lik­het med ma­ri­nen, var Canadas han­dels­flå­te sva­ert li­ten i be­gyn­nel­sen av kri­gen, med sine knap­pe 40 far­tøy. Sine tid­li­ge be­grens­nin­ger til tross, de 12 000 men­ne­ne og kvin­ne­ne som tje­neste­gjor­de på ski­pe­ne, som var oppe i et an­tall på 400 da kri­gen var over, fore­tok over 25 000 vel­lyk­ke­de over­far­ter. Den ver­di­ful­le las­ten holdt krigs­ma­ski­ne­ri­et i gang med for­sy­nin­ger av ut­styr, ma­te­ri­ell og mat. Krigs­sei­ler­ne skul­le imid­ler­tid be­ta­le en høy pris for sitt helte­mot. 59 skip gikk tapt, og en av syv krigs­sei­le­re om­kom i inn­sat­sen for at bri­te­ne skul­le kun­ne opp­rett­hol­de krig­fø­rin­gen.

Et an­net av­gjø­ren­de bi­drag fra ka­na­dier­ne var at de var med på å etab­le­re reise­møns­te­ret for konvoirutene i At­lan­ter­ha­vet. Før ubåt­an­gre­pe­ne i St. Lawren­ce ope­rer­te Canadas ma­ri­ti­me av­de­ling i et nett­verk av re­de­ri­er i nøy­tra­le

USA. Det­te var til hjelp for bri­te­nes skips­fart i Nord-Ame­ri­ka. Også Canadas ho­ved­stad, Ot­ta­wa, satt på forsk­ning om skips­trans­port fra 1941. Det­te dro USA sva­ert god nyt­te av. Det­te var så­pass ef­fek­tivt at byen fikk opp­ga­ven med å kon­trol­le­re skips­far­ten i sto­re de­ler av At­lan­ter­ha­vet nord for ekva­tor.

HUL­LET LUK­KES

Det hvil­te et enormt an­svar på den ka­na­dis­ke marinens skuld­re, sam­ti­dig som ubåtene fort­sat­te an­gre­pe­ne med ufor­mins­ket styr­ke. Ca­na­da na­er­met seg briste­punk­tet. Selv om inn­last­nings­hav­na var flyt­tet fra New­found­land til New York, måt­te ka­na­dis­ke skip fort­satt es­kor­te­re han­dels­ski­pe­ne inn mot Hud­sonel­ven, på grunn av fa­ren for ubåt­an­grep. Hel­dig­vis for de al­li­er­te skul­le 1943 bli et vende­punkt.

Da lang­dis­tanse­fly­ene, som for ek­sem­pel det ame­ri­kansk­byg­de Con­so­li­dated B-24 Li­be­ra­tor, kom på ba­nen, ble de al­li­er­te i stand til å luk­ke “hul­let” (The Black Pit) i det midt­re At­lan­ter­ha­vet. De kraf­ti­ge bombe­fly­ene ble gull verdt da kon­voi­ene skul­le for­sva­res fra oven.

Den bri­tis­ke ma­ri­nen sup­pler­te den­ne nye ty­pen for­svar med å etab­le­re jakt­grup­per som had­de som for­mål å fin­ne og øde­leg­ge ubå­ter. Det­te, i til­legg til bombe­fly­ene, gjor­de at Ca­na­da kun­ne ut­vi­de sin es­kor­te­rol­le og sen­de skip av går­de for å for­sva­re bri­tis­ke havne­byer. Ca­na­da fulg­te snart bri­te­nes ek­sem­pel og dan­net egne jakt­grup­per. Det­te var med på å snu tren­den i Kriegs­ma­ri­nes dis­fa­vør. Mel­lom no­vem­ber 1943 og vår­en 1944 senket

“DEN VER­DI­FUL­LE LAS­TEN HOLDT KRIGS­MA­SKI­NE­RI­ET I GANG ... MEN KRIGS­SEI­LER­NE SKUL­LE BE­TA­LE EN HØY PRIS FOR SITT HELTE­MOT. 59 SKIP GIKK TAPT, OG EN AV SYV KRIGS­SEI­LE­RE OM­KOM I INN­SAT­SEN FOR AT BRI­TE­NE SKUL­LE KUN­NE OPP­RETT­HOL­DE KRIG­FØ­RIN­GEN.”

ka­na­dis­ke skip åtte ubå­ter.

Nord­vest-Atlanteren uten­for Ca­na­da sto også sen­tralt. Kon­tre­ad­mi­ral Leonard Murray ble ut­nevnt til øverst­kom­man­de­ren­de for det­te om­rå­det i 1943. Murray had­de tid­li­ge­re er­fa­ring med å lede es­kor­te­styr­ken på New­found­land (NEF), og han di­ri­ger­te kon­voi­kam­pe­ne med kyn­dig hånd fra Ha­li­fax. Han var den enes­te ka­na­die­ren som kom­man­der­te en alliert gren ale­ne gjen­nom hele kri­gen. I ju­li sam­me år var ka­na­dis­ke trop­per med på å in­va­de­re Si­ci­lia, og bi­dro der­med til å tvin­ge aksemaktene vekk fra øya på 38 da­ger. Det la grunn­la­get for at res­ten av Ita­lia kun­ne in­va­de­res. Her­fra skul­le ting bare bli ver­re for Hit­lers styr­ker.

Tysk­land var i ferd med å mis­te herre­døm­met på ha­vet. I 1943 be­gyn­te Ad­mi­ral Dö­nitz – som mis­tet sin yngs­te sønn i en ubåt­sen­king – grad­vis å trek­ke styr­ke­ne ut av Nord-Atlanteren. På Hit­lers ord­re måt­te Dö­nitz se­ne­re gjen­inn­set­te ubåtene. Han så en tysk ubåt gå ned for hvert skip de an­grep. Den enor­me sli­ta­sjen før­te raskt til at Tysk­land trakk seg til­ba­ke fra hav­om­rå­det for godt. Der­med ble det mu­lig å gjen­nom­føre mi­li­ta­er mo­bi­li­se­ring i for­kant av D-da­gen, en hen­del­se der Ca­na­da var med og spil­te en sva­ert vik­tig rol­le.

I ti­den før land­gan­gen i Nor­man­die had­de Ca­na­da fått an­sva­ret for Den en­gels­ke ka­nal. Den skjebne­svang­re mor­ge­nen 6. juni 1944 flan­ker­te 50 skip fra den ka­na­dis­ke ma­ri­ne de bri­tis­ke, ame­ri­kans­ke og ka­na­dis­ke sol­da­te­ne som had­de kurs mot den frans­ke kys­ten. Hoved­må­let for de­res na­er­va­er var å sør­ge for at ubå­ter ikke an­grep in­va­sjons­flå­ten mens den krys­set ka­na­len. Opp­dra­get var vel­lyk­ket. De al­li­er­te nåd­de Nor­man­dies kyst og kjem­pet for å opp­ret­te et bro­hode. Spring­bret­tet for å in­va­de­re det nazi-ok­ku­per­te Euro­pa var nå på plass. Det var kun et spørs­mål om tid før Tysk­land måt­te inn­røm­me sitt ne­der­lag.

SJØ­MEN­NE­NE TOK KOST­NA­DEN

Sei­e­ren i slaget om At­lan­ter­ha­vet, og i hele kri­gen for den saks skyld, ble inn­kas­sert tak­ket va­ere helte­mot og sam­ar­beid.

Canadas of­fer­vil­je var helt av­gjø­ren­de for ut­fal­let. Man­ge av de 2000 ka­na­dis­ke ma­rine­sol­da­te­ne som falt i kri­gen mis­tet li­vet i slaget om At­lan­ter­ha­vet. Det sam­me gjel­der for de 752 ka­na­dis­ke RCAF-sol­da­te­ne. Uten den nord­ame­ri­kans­ke al­li­an­sen og de­res opp­of­rel­se, vil­le det ha va­ert sva­ert vans­ke­lig for Stor­bri­tan­nia å hol­de seg i live, for ikke å snak­ke om å føre en krig.

n Ubåt­vrak har blitt fun­net så langt inn som i Churchill-el­ven i La­bra­dor.

“TREF­NIN­GE­NE SOM UT­SPIL­TE SEG HER MEL­LOM MAI OG OK­TO­BER 1943 (OG SE­NE­RE I SEP­TEM­BER SAM­ME ÅR OG PÅ­FØL­GEN­DE VIN­TER) BLE KALT SLAGET OM ST. LAWREN­CE. UBÅTENE SENKET 23 KA­NA­DIS­KE SKIP.” n Lang­dis­tanse­fly­et B-24 Li­be­ra­tor med bombe­last var ve­sent­lig for å...

n Ad­mi­ral Karl Dö­nitz’ flå­te nøt stor suk­sess i den førs­te halv­de­len av kri­gen, før de al­li­er­tes nye tak­tikk stakk kjep­per i hju­le­ne.

n En to punds luft­vern­ka­non om bord på HMCS As­sini­boi­ne un­der es­kor­te av en konvoi med trop­per fra Ha­li­fax til Stor­bri­tan­nia 10. ju­li 1940.

n Ka­na­dis­ke sol­da­ter ble trans­por­tert over At­lan­ter­ha­vet for å del­ta i in­va­sjo­nen av Si­ci­lia. Her kjem­pet de for fot­fes­te, før de mar­sjer­te vi­de­re inn i Ita­lia.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.