DØ­DENS KONVOI

Kap­tein Lars Grot­na­ess og laste­ski­pet M/S Borge­stad fikk et skjebne­svan­gert møte med Hit­lers slag­skip

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold - PER ERIK OLSEN

DEN 30. JA­NU­AR 1941 FOR­LOT KONVOI SLS 64 FREETOWN, HO­VED­STA­DEN I SIERRA LE­ONE, OG DAMPET RO­LIG NORD­OVER MOT SITT MÅL – STOR­BRI­TAN­NIA. KON­VOI­EN BE­STO AV 19 SKIP FRA ULI­KE AL­LI­ER­TE OG NØY­TRA­LE NA­SJO­NER DER TRE AV SKI­PE­NE, MS “BORGE­STAD”, DS “BUR” OG MT «VARANGBERG», VAR NORS­KE. KONVOILEDER VAR MS “BORGE­STAD”, MED DEN ER­FAR­NE KAP­TEIN LARS GROT­NA­ESS OM BORD. DE FØRS­TE EL­LE­VE DA­GE­NE GIKK ALT ETTER PLA­NEN, MEN DEN TOLVTE DUK­KET ET AV HIT­LERS STÅLMONSTRE OPP I HORISONTEN.

Slaget om At­lan­ter­ha­vet had­de rast i godt over ett år, og den nors­ke han­dels­flå­ten var spredt over sto­re de­ler av ver­den. Over 1000 nors­ke skip ble or­ga­ni­sert inn i det nors­ke stats­re­de­ri­et Nor­traship og satt i frakt­fart for de al­li­er­te. Den førs­te og vik­tigs­te opp­ga­ven var å for­sy­ne Stor­bri­tan­nia med olje, driv­stoff og nød­ven­di­ge for­sy­nin­ger. Ute i At­lan­ter­ha­vet her­jet de tys­ke ubåtene un­der ledelse av ad­mi­ral Karl Dö­nitz. Det førs­te al­li­er­te ski­pet som ble senket ble tor­pe­dert al­le­re­de 3. sep­tem­ber 1939. Bare ti­mer etter at Eng­land og Frank­ri­ke er­k­la­er­te Tysk­land krig, snek den 26 år gam­le tys­ke ubåt­kap­tei­nen ka­pitän­le­ut­nant Fritz Ju­li­us Lemp sin “U-30” inn­på SS “At­he­nia” og senket hen­ne med to tor­pe­do­er. Det­te var ille­vars­len­de for de al­li­er­te, da de inn­så at de nå had­de en ny ubåt­krig å ut­kjem­pe i det enor­me hav­om­rå­det mel­lom Stor­bri­tan­nia og Ame­ri­ka. Fle­re av de bri­tis­ke of­fi­se­re­ne i ad­mi­ra­li­te­tet hus­ket godt hvor­dan de tys­ke ubåtene nes­ten had­de klart å tvin­ge bri­te­ne i kne un­der førs­te ver­dens­krig, og nå måt­te de i gang igjen. Fra 1939 og fram til star­ten av 1941 ble det senket fle­re hund­re al­li­er­te skip, der­av 121 nors­ke. Fle­re tu­sen al­li­er­te sjø­folk om­kom. Kam­pen mot de tys­ke ubåtene ble in­ten­si­vert, men i 1940 og 1941 så det fore­lø­pig ut til at ubåtene had­de over­ta­ket. Nå var det ikke bare ubå­ter Hit­ler send­te ut i ha­vet for å stoppe for­sy­nin­ge­ne til sin erke­fien­de i vest. Luftwaf­fe send­te sine langt­rek­ken­de Condor FW 200 re­ko­gno­se­rings- og bombe­fly etter kon­voi­ene. Dis­se fly­ene kun­ne an­gri­pe kon­voi­ene di­rek­te med ma­skin­ge­va­er og bom­ber, men også rap­por­te­re om po­si­sjo­ner og hvil­ken ret­ning kon­voi­ene had­de. I til­legg til ubå­ter og fly, seil­te de sto­re slag­ski­pe­ne og krys­ser­ne i ad­mi­ral Re­a­ders krigs­ma­ri­ne ut for å sen­ke al­li­er­te han­dels­skip. Dis­se enor­me stål­ko­los­se­ne smatt ut i At­lan­ter­ha­vet via Nor­ge og la ru­ten nord for Is­land, gjen­nom Dan­markstre­det og ut i åpent hav. Den bri­tis­ke og ka­na­dis­ke ma­ri­nen gjor­de alt de

kun­ne for å fin­ne ski­pe­ne, men det var en vans­ke­lig jobb. Ofte ble de opp­da­get ved rene til­fel­dig­he­ter el­ler de fikk tips fra norsk mot­stands­be­ve­gel­ses ra­dio­sta­sjo­ner langs kys­ten om at de nå var på vei ut.

Ett av dis­se stål­mon­stre­ne var den su­per­mo­der­ne krys­se­ren “Ad­mi­ral Hip­per”, søs­ter­ski­pet til “Blücher” som møt­te sin skjeb­ne da oberst Erik­sen, fort­sje­fen på Os­cars­borg, senket hen­ne med sine Krupp­ka­no­ner og tor­pe­do­er tid­lig på mor­ge­nen den 9. april 1940 i Drø­baksun­det.

“Ad­mi­ral Hip­per” ble fer­dig og klar til tje­nes­te da kri­gen brøt ut i sep­tem­ber

1939. Hun var med som marinestøtte un­der an­gre­pet på Po­len og del­tok se­ne­re un­der Ope­ra­sjon Weserübung, an­gre­pet på Nor­ge. Hun gikk inn og land­sat­te tys­ke sol­da­ter i Trond­heim den 9. april etter å ha va­ert i en kort kamp med kyst­for­tet på Hys­nes. Hun slapp uskadd fra det­te mø­tet, men var al­le­re­de ska­det etter kamp med den bri­tis­ke ja­ge­ren HMS “Glow­worm” vest-nord-vest for Trond­heim 8. april og had­de fått en 40 me­ter lang flen­ge i styr­bord side etter at ja­ge­ren had­de rent inn i hen­ne i kam­pens he­te. Etter å ha land­satt sol­da­te­ne i Trond­heim, måt­te hun der­for til­ba­ke til Tysk­land for re­pa­ra­sjon. I no­vem­ber 1940 stakk hun ut i At­lan­ter­ha­vet igjen, på nytt tokt mot al­li­er­te han­dels­skip. Her spo­ret hun den 24. de­sem­ber opp en stor konvoi på 20 troppe­trans­port­skip be­skyt­tet av en sterk es­kor­te. “Hip­per” var ikke klar over es­kor­ten og gikk til an­grep. Hun fikk inn skudd på ski­pet “Em­pi­re Trooper” og ska­det hen­ne hardt. Da an­grep es­kor­ten hen­ne, og det kom til en hard ild­kamp mel­lom “Hip­per” og den bri­tis­ke krys­se­ren HMS “Ber­wick”, som fikk inn et skudd i bau­gen på “Hip­per”. “Ber­wick” ble selv hardt ska­det. Det kap­tei­nen på «Ad­mi­ral Hip­per» fryk­tet mest var de bri­tis­ke ja­ger­nes tor­pe­do­er, og han av­slut­tet kam­pen og trakk seg til­ba­ke. Driv­stoff­be­hold­nin­gen be­gyn­te nå å bli lav, og han måt­te så raskt som mu­lig til­ba­ke til Brest. På vei­en hjem senket hun det al­li­er­te han­dels­ski­pet Jum­na. In­gen over­lev­de den­ne sen­kin­gen da kap­tei­nen, Wil­helm Mei­sel, ikke vil­le stoppe for å pluk­ke opp noen av de skip­brud­ne på grunn av for lite driv­stoff på “Ad­mi­ral Hip­per”.

I star­ten av 1941 ble det gitt ord­re om at slag­ski­pe­ne “Scharn­horst”, “Gneise­nau” og “Ad­mi­ral Hip­per” skul­le ut på et nytt At­lan­ter­havs­tokt. “Gneise­nau” var blitt ska­det i en storm på ut­si­den av Nor­ge og måt­te på re­pa­ra­sjon og ble der­for lig­gen­de på verk­ste­det. “Scharn­horst” ble holdt igjen for å bli med “Gneise­nau” se­ne­re når hun var klar. “Ad­mi­ral Hip­per” ble der­for sendt ut på egen hånd og stakk til sjøs den 1. fe­bru­ar. Hun la ut fra Brest med en na­ereskor­te be­stå­en­de av ja­ge­re og tor­pedo­bå­ter i til­legg til Condor-fly. Hen­nes ord­re lød som føl­ger:

An­grip fiendt­li­ge han­dels­skip i NordAt­lan­te­ren, nord for 30 gra­der nord.

Fiendt­li­ge dis­po­si­sjo­ner: Det er stor sann­syn­lig­het for at bri­tis­ke sjø­strids­kref­ter av stør­rel­se fra ja­ger og stør­re skip er i om­rå­det. Din opp­ga­ve er å ikke inn­le­de kam­per med over­leg­ne al­li­er­te flåte­styr­ker for å unn­gå ska­de på skip og mann­skap. Opp­dra­get går ut på å sen­ke mest mu­lig alliert handelstonnasje.

”'AD­MI­RAL HIP­PER' BLE FER­DIG OG KLAR TIL TJE­NES­TE DA KRI­GEN BRØT UT I SEP­TEM­BER 1939. HUN VAR MED SOM MARINESTØTTE UN­DER AN­GRE­PET PÅ PO­LEN OG DEL­TOK SE­NE­RE UN­DER OPE­RA­SJON WESERÜBUNG, AN­GRE­PET PÅ NOR­GE.”

Støt­te: Du vil ha støt­te fra våre egne ubå­ter, i til­legg til ita­li­ens­ke ubå­ter i om­rå­det. Våre ubå­ter er sta­sjo­nert i St. Nazi­re og de ita­li­ens­ke i Bor­deaux. Vi gjør opp­merk­som på at de ita­li­ens­ke ubåtene kjen­ner vårt kalle­sys­tem og er lett gjen­kjen­ne­li­ge ved at de har et stør­re tårn enn våre tys­ke ubå­ter og kan min­ne mer om en li­ten pa­trulje­båt når de går i opp­dyk­ket stil­ling.

Våre tys­ke ubå­ter vil gi deg vaer­rap­por­ter og po­si­sjons­an­gi­vel­ser for al­li­er­te han­dels­kon­voi­er. I til­legg er ‘fiske­bå­ten’ “Sach­sen­wald” i om­rå­det mel­lom 48–53 gra­der N og 18–35 gra­der V.

Na­ereskor­te­støt­te vil bli gitt av kom­man­dan­ten for Es­korte­grup­pe Vest, og skal føl­ge “Hip­per” så langt at de kan nå til­ba­ke til Wis­sant før mid­natt. “Ad­mi­ral Hip­per” skal sty­re sør el­ler sør­vest til 46 gra­der N og skal sei­le ut i åpent far­vann i Atlanteren. Hun skal gå til om­rå­det vest for Ca­pe Fi­nis­ter­re og hind­re al­li­er­te han­dels­skip å kom­me inn til Eng­land fra sør.

Luftwaf­fes FW-200 Condor-fly og and­re ty­per langt­rek­ken­de fly vil gi både re­ko­gno­se­rings­støt­te og fly­for­svars­støt­te un­der ope­ra­sjo­nen in­nen­for ope­ra­sjons­om­rå­det til fly­ene.

Førs­te møte­punkt, 34 N 47 V, har kode­navn “Ger­da”. “Ad­mi­ral Hip­per” skal gå til det av­tal­te punkt uten å ha kon­takt med fien­dens styr­ker. Her skal hun møte tank­ski­pet “Spichern” for etter­fyl­ling.

OPE­RA­SJO­NEN BE­GYN­NER

Fra 4. til 10. ja­nu­ar seil­te “Hip­per” sam­men med tank­ski­pet “Spichern” i naer­he­ten av Aso­re­ne før hun fikk ord­re om å iverk­set­te ope­ra­sjo­ne­ne mot de al­li­er­te han­dels­ski­pe­ne i om­rå­det mel­lom Aso­re­ne og Gi­bral­tar. Klok­ka 14 den 11. fe­bru­ar kom hun over den lil­le bri­tis­ke frakte­bå­ten “Ice­land” og senket

hen­ne. Sam­me dag klok­ka 15.37 fikk Mei­sel ord­re om at kon­voi­en HG 53 var på vei til Gi­bral­tar. Mei­sel had­de fått vite av kap­tei­nen på “Ice­land” at den­ne kon­voi­en ble es­kor­tert av to bri­tis­ke ja­ge­re.

Rett etter klok­ka 06 på mor­ge­nen den 12. fe­bru­ar opp­da­get “Ad­mi­ral Hip­per”s mann­skap en konvoi. Alle trod­de til å be­gyn­ne med at det­te drei­de seg om HG 53, men det vis­te seg å va­ere SLS 64 som be­sto av 19 skip på vei fra Freetown til Eng­land, med mo­tor­ski­pet “Borge­stad” som konvoileder. Kon­voi­en var for­delt på fle­re ko­lon­ner med noen etter­nø­le­re et godt styk­ke bak. To av ski­pe­ne som hang etter var de nors­ke ski­pe­ne DS “Bur” (fra Ber­gen) og MT “Varangberg” (fra Oslo), mens de and­re var “Em­pi­re Energy”, “Nail­sea Lass” og “Kal­lio­pi”.

MS “BORGE­STAD”

I 1924–25 be­gyn­te skips­re­de­ri­et Borge­stad i Pors­grunn en stor og om­fat­ten­de for­ny­el­se av sin flå­te. Det skul­le nå sat­ses på mo­tor­skip. Fle­re av re­de­ri­ets nye skip ble byg­get på det sto­re og mo­der­ne skips­verf­tet Bur­mes­ter & Wai­ne i Kø­ben­havn. Re­de­ri­ets førs­te mo­tor­skip ble opp­kalt etter re­de­ri­et og var et laste­skip på 6750 tonn død­vekt. Ski­pet kos­tet 2,7 mil­lio­ner kro­ner, men seil­te stort sett i

USA de førs­te åre­ne og tjen­te godt med pen­ger. Drifts­over­skud­det førs­te år rap­por­te­res til å va­ere 151 620 kro­ner. Las­ten var i all ho­ved­sak korn, malm, tre­last og kai­nitt.

Da kri­gen brøt ut ble MS “Borge­stad” inn­lem­met, som alle and­re nors­ke han­dels­skip, i Nor­traship. Mot slut­ten av 1940 var kap­tein Lars Grot­na­ess fø­rer av ski­pet. På vei fra Øs­ten lå de en kort stund i Port Eli­sa­beth i Sør-Afri­ka og fikk der mon­tert en 4-tom­mers ka­non på ak­ter­dek­ket. Ka­no­nen skul­le bru­kes i selv­for­svar mot tys­ke ubå­ter og mind­re far­tøy­er.

Den 30. ja­nu­ar 1941 gikk MS “Borge­stad”, las­tet med bom­ull, ut fra Freetown i Sierra Le­one som konvoileder for SLS 64. I kon­voi­ene var det 19 skip. Som konvoileder (noen kil­der opp­gir at det ikke var Grot­na­ess som var le­der for kon­voi­en, men i ste­det kap­tein Murray på det bri­tis­ke ski­pet “Warlaby”) var det hans opp­ga­ve å iva­re­ta sik­ker­he­ten til ski­pe­ne. Det var kun på hans ord­re at kon­voi­ene skul­le end­re kurs el­ler spre seg om de ble an­gre­pet.

Kon­voi­en be­sto av: “Warlaby” (BR), “Mar­got” (BR), “Sh­rews­bury” (BR), “Earlaby” (BR), “Borge­stad” (NO), “Em­pi­re Energy” (BR), “Clune­park” (BR), “Blai­rat­holl” (BR), “Nail­sea

Lass” (BR), “Bur” (NO), “Anna Maza­ra­ki” (GR), “Per­seus” (BR), “Vol­tur­no” (BR), “Varangberg”

(NO), “Lor­nas­ton” (BR), “Po­lyk­tor” (GR), “Oswestry Gran­ge” (BR), “Kal­lio­pi” (BR) og “Der­ry­na­ne” (BR) (BR=bri­tisk, GR=gresk og NO=norsk)

Kon­voi­en dampet sak­te og ro­lig nord­over mot sitt mål i Eng­land. Det hele for­gikk i ro og mak helt fram til og med den 11. fe­bru­ar. Tid­lig på mor­ge­nen den 12. fe­bru­ar opp­da­get det frems­te ski­pet i kon­voi­en, “Mar­got”, et stort krigs­skip i horisonten. De hå­pet na­tur­lig nok at det­te skul­le va­ere et av den bri­tis­ke marinens slag­skip. Konvoi SLS 64 gikk uten es­kor­te og had­de kun seg selv å sto­le på. Po­si­sjo­nen til kon­voi­en var nå 37-12 N–21-20 V.

Be­vi­set for at det ikke var et bri­tisk slag­skip fikk de klok­ka 06.18, da “Ad­mi­ral Hip­per” åp­net ild på 2500 me­ters av­stand med sitt gro­ves­te skyts, 20,3 cm ka­no­ner i til­legg til 10,5 cm se­kun­daer­ka­no­ner.

OM BORD PÅ “AD­MI­RAL HIP­PER”

Andre­ka­no­né­ren på Hip­per, kor­vetten­ka­pitän Bus­se, skrev i kamp­rap­por­ten at de fikk ord­re om å be­sky­te de na­er­mes­te ski­pe­ne i kon­voi­en klok­ka 06.10. Han del­te flak­bat­te­ri­ene (10,5 cm) opp i uli­ke grup­per slik at de ikke skul­le be­sky­te sam­me mål alle sam­men. Der­som flak­bat­te­ri­ene opp­da­get at de skjøt på sam­me mål som ho­ved­bat­te­ri­ene, skul­le de byt­te mål. “Hip­per” seil­te opp og ned langs kon­voi­en og av­fyr­te alle sine ka­no­ner – først på ba­bord side og så i nes­te om­gang på styr­bord side. Av­stan­den var mel­lom 5,5 og 2 kilo­me­ter til å be­gyn­ne med, men skrum­pet inn til un­der 200 me­ter mot slut­ten av kam­pen. Det sto­re ski­pet had­de en for­mi­da­bel ild­kraft, og når må­let var et sakte­gå­en­de han­dels­skip som var na­er­mest helt ube­skyt­tet, måt­te det­te bli en mas­sa­kre. Bus­se kan rap­por­te­re om at alle må­le­ne ble truf­fet av minst to til fire skudd hver. Klok­ka 06.43 tok de en ild­pau­se, og ski­pet had­de da av­fyr­te til sam­men 760 run­der med 10, 5 cm fla­kam­mu­ni­sjon, i til­legg til 207 run­der med 20,3 cm gra­na­ter. I lø­pet av 33 mi­nut­ters kamp av­fyr­te de også tolv tor­pe­do­er mot de for­svars­løse ski­pe­ne og meld­te om at tre

skip sank. Den sis­te tor­pe­do­en ble av­fyrt klok­ka 07.00 mot et laste­skip som al­le­re­de var truf­fet.

Alle ka­no­ne­ne om bord had­de ord­re om å sky­te i vann­lin­jen på ski­pe­ne for å få dem til å syn­ke for­test mu­lig. Mot de na­er­mes­te ski­pe­ne ble det også skutt med 37 mm og 20 mm ma­skin­ka­no­ner for å ta ut mann­ska­pe­ne på brua el­ler ka­non­mann­ska­pe­ne til ka­no­ne­ne, som noen av han­dels­ski­pe­ne var ut­styrt med.

Klok­ka 06.43 ga Mei­sel som nevnt ord­re om ildopp­hør for ikke å bru­ke unød­ven­dig am­mu­ni­sjon på skip som al­le­re­de var i ferd med å syn­ke. Han styr­te “Hip­per” mot de gjen­va­eren­de han­dels­ski­pe­ne og ga ord­re om ild med en­kelt­vå­pen for å sen­ke de sis­te ski­pe­ne i naer­he­ten.

Mei­sel skrev i sin dag­bok “Så langt har vi senket tolv damp­bå­ter og ska­det seks, kun to har slup­pet unna. To el­ler tre av de seks lig­ger stil­le i van­net med syn­li­ge ska­der, en­ten med slag­side el­ler i brann. Ett av dem syn­ker, og vi kan se og vi an­tar at et av de and­re også vil syn­ke. Mitt an­slag er at 13 dam­pe­re er senket på til sam­men 78 000 tonn… På grunn av at det er stor sjan­se for at det duk­ker opp fiendt­li­ge krigs­skip kan jeg ikke bli her len­ger. Det vil ta fle­re ti­mer å sei­le rundt og pluk­ke opp alle liv­bå­te­ne som er i van­net.” Mei­sel sig­na­li­ser­te der­for til Lor­nas­ton: “Berg mann­skap!”

Bus­se for­tel­ler vi­de­re at i kam­pens he­te kom­mer noen av han­dels­ski­pe­ne så na­ere som 200–300 me­ter. Da bru­ker de sine 37 mm og 20 mm ma­skin­ka­no­ner. Han for­tel­ler at noen av ski­pe­ne sky­ter til­ba­ke, men at skud­de­ne ikke fal­ler na­er­me­re enn 100 me­ter. An­ta­ke­lig er det noen av skud­de­ne fra MS “Borge­stad” som Bus­se for­tel­ler om.

Det ble som tid­li­ge­re nevnt også skutt en del tor­pe­do­er. Tor­pe­do­of­fi­se­ren på “Ad­mi­ral Hip­per” kan for­tel­le at de traff på så å si alle tor­pe­do­ene. De had­de to som bom­met og en som ikke de­to­ner­te. Det sis­te ski­pet han rap­por­te­rer å ha senket var et frakte­skip på 5500–6000 tonn. Tor­pe­do­en traff ski­pet midt­skips og det brakk i to. Det er godt mu­lig at det­te var MS “Borge­stad”. På bil­det kan vi se at MS “Borge­stad” tref­fes midt­skips, an­ta­ke­lig av en torpedo. Det sies også at hun brakk i to el­ler tre de­ler før hun sank hur­tig.

Det tok knapt en ti­me for den enor­me “Ad­mi­ral Hip­per” å na­er­mest ut­ra­de­re hele

SLS 64. Mot (med?) full­sten­dig over­leg­ne odds an­grep hun med alt hun had­de av skyts. At hun ga ild med sitt størs­te skyts i til­legg til se­kun­daer­bat­te­ri­ene på 10,5 cm, var ikke uvan­lig i slike kam­per, men at de også be­sky­ter ski­pe­ne med ma­skin­ka­no­ner skjed­de ikke så ofte. Det er å anta at de had­de en grunn til å gjø­re det. Dis­se våp­ne­ne er ikke i stand til å sen­ke et skip, kun dre­pe mann­ska­pe­ne og even­tu­elt hol­de dem nede. Når vi vet at fle­re av ski­pe­ne, in­klu­dert “Borge­stad”, had­de en ka­non på ak­ter­dek­ket, er det ri­me­lig å tro at dis­se ka­li­bre­ne ble tatt i bruk for å for­hind­re at de skul­le få inn skudd på “Hip­per”.

“Ad­mi­ral Hip­per” vend­te bau­gen hjem­over og an­kom Brest den 12. fe­bru­ar til en stor vel­komst med horn­mu­sikk og fest. Wil­helm Mei­sel ble til­delt Rid­der­kor­set for sin inn­sats. Tys­ker­ne fei­ret at de had­de på­ført de al­li­er­te

et stort ne­der­lag, og det­te var de­res størs­te sei­er – vun­net av kun ett krigs­skip.

Ski­pe­ne som ble senket el­ler ska­det var: “Warlaby” (36 om­kom­ne), “Sh­rews­bury”

(20 om­kom­ne), “Borge­stad” (31 om­kom­ne), “West­bury” (fem om­kom­ne), “Clune­park” (ska­det), “Nail­sea Lass” (fem om­kom­ne), “Per­seus” (14 om­kom­ne), “Oswestry

Gran­ge” (fem om­kom­ne), “Kal­lio­pi” (ska­det), “Lor­nas­ton” (ska­det) og “Der­ry­na­ne” (alle om­kom­ne, ukjent an­tall). (Kil­de­ne spri­ker noe iht. in­for­ma­sjo­nen om hvil­ke skip som ble ska­det)

OM BORD PÅ MS “BORGE­STAD”

Det var in­gen over­le­ven­de fra MS “Borge­stad”. Hun had­de, i til­legg til kap­tein Lars Grot­na­ess, et mann­skap på 30 – 29 menn og én kvin­ne.

Hva som fak­tisk skjed­de om bord på ski­pet da “Ad­mi­ral Hip­per” ble opp­da­get, kan vi bare gjet­te oss til. Kap­tein Grot­na­ess var kjent som en me­get plikt­opp­fyl­len­de kap­tein, og tok sitt an­svar med dy­pes­te al­vor. Han var av den gam­le sko­len som ikke to­le­rer­te noen

form for unna­slunt­ring el­ler veik opp­før­sel. Da det ble klart at det var et stort, tysk krigs­skip som kom mot dem med flam­men­de ka­no­ner, vet vi at kap­tein Grot­na­ess ga ord­re om full spred­ning av kon­voi­en. Det­te var van­lig pro­se­dy­re der­som de ble an­gre­pet. På den­ne må­ten had­de flest skip mu­lig­het til å kom­me seg unna den an­gri­pen­de kjem­pen. Si­den “Ad­mi­ral Hip­per” holdt en fart på nes­ten 28 knop, vil hun ha na­er­met seg sva­ert raskt. I til­legg kun­ne hen­nes ka­no­ner be­sky­te ski­pe­ne i kon­voi­en på lang av­stand. Det er ri­me­lig å anta at kap­tein Grot­na­ess for­sto at hans skip, MS “Borge­stad”, og tro­lig også de and­re som lå fremst i kon­voi­en, vil­le ha li­ten mu­lig­het til å slip­pe unna “Hip­per”s dødbringende gra­na­ter.

Alt som skjer etter at han gir ord­re om full spred­ning, ty­der på at han raskt be­stem­mer seg for å gå til an­grep på “Ad­mi­ral Hip­per”. En­hver vil for­stå at det er helt umu­li­ge odds, og det­te vet jo Grot­na­ess også, men an­ta­ke­lig hå­pet han der­med på å kun­ne dis­tra­he­re ka­non­mann­ska­pe­ne om bord på “Hip­per” så mye at noen av de and­re ski­pe­ne i hans konvoi vil kun­ne slip­pe unna. Det sies at ka­no­nen på ak­ter­dek­ket fyr­te av i ett sett, og det kan også tor­pe­do­of­fi­se­ren på Hip­per be­kref­te. Skyt­set var kun en 4-tom­mers ka­non som sto åpent på dek­ket, og var in­gen be­skyt­tel­se for mann­ska­pet. Vi vet også at tys­ker­ne åp­net ild med sine mind­re vå­pen mot de na­er­mes­te han­dels­ski­pe­ne, og ett av dis­se har nok va­ert “Borge­stad”. Kap­tein Grot­na­ess’ selv­mor­de­ris­ke ma­nø­ver tok åpen­bart tys­ker­ne litt på sen­ga, da de måt­te ret­te ild mot det­te ski­pet som styr­te mot dem med en ild­spru­ten­de ka­non.

Om brua og ka­non­platt­for­men ble be­strø­ket med 37 mm og 20 mm ma­skin­ka­no­ner, er det gans­ke sik­kert at det i lø­pet av kort tid ikke ble noen over­le­ven­de igjen. På kun få hund­re me­ter er det na­er­mest umu­lig ikke å tref­fe, og skip som «Borge­stad» had­de in­gen pans­ring el­ler an­nen form for be­skyt­tel­se. Med of­fi­se­re­ne på brua drept og ka­non­mann­ska­pet satt ut av spill, ble “Borge­stad” et lett byt­te for “Hip­per”s tor­pedo­bat­te­ri.

Lig­gen­de na­er­mest stil­le i van­net ble det skutt én torpedo som fikk hen­ne til å brek­ke i to el­ler tre og syn­ke på få mi­nut­ter. Det er na­tur­lig å anta at mann­ska­pet som opp­holdt seg i ski­pet gikk ned med hen­ne. Det er også sann­syn­lig at liv­bå­te­ne ble ska­det av il­den som slo ut brua og ka­non­mann­ska­pet. Det var in­gen over­le­ven­de fra MS “Borge­stad”, og hun gikk ned med hele sin besetning.

ETTERMAELE

Ski­pe­ne som klar­te seg var: DS “Bur”, an­kom St. Mi­guel den 18. fe­bru­ar; “Anna Maza­ra­ki”, an­kom Fun­chal sam­men med konvoi HG 54; “Blai­rat­holl” an­kom Fun­chal; “Po­lyk­tor” an­kom Fun­chal sam­men med konvoi HG 54; “Kal­lio­pi” an­kom Gi­bral­tar sam­men med konvoi HG

55; “Varangberg” an­kom Gi­bral­tar sam­men med konvoi HG 54 den 17. fe­bru­ar; “Em­pi­re Energy” an­kom Bar­ry Roads den 27. fe­bru­ar; “Mar­got” an­kom Fun­chal sam­men med konvoi HG 54 og “Vol­tur­no” an­kom Fun­chal sam­men med konvoi HG 54.

Da de kom i land kun­ne de for­tel­le om kam­pen som had­de va­ert. I et slag som det­te

er si­tua­sjo­nen kao­tisk, og med de sto­re av­stan­de­ne kan det va­ere vans­ke­lig å vite hva som skjer. Det som er helt sik­kert er at det var gjengs opp­fat­ning at kap­tein Grot­na­ess’ ord­re om å split­te opp kon­voi­en sam­ti­dig med at han la kur­sen rett på “Ad­mi­ral Hip­per”, gjor­de at fle­re av ski­pe­ne kom seg unna. Kap­tein Lars Grot­na­ess ble til­delt Krigs­kor­set post mor­tem for sin inn­sats un­der slaget om konvoi SLS 64.

I etter­tid er det na­tur­lig å ha en sterk be­und­ring for en slik hand­ling. Å vel­ge å ta opp kam­pen med et krigs­skip som “Ad­mi­ral Hip­per” er ens­be­ty­den­de med å dø. Det­te har nok Lars Grot­na­ess for­stått, men hans plikt­fø­lel­se og fast­het gjor­de at han hand­let som han gjor­de. En slik hand­ling kan na­tur­lig nok også se­es fra for­skjel­li­ge si­der. Hans mann­skap på 30 ble et of­fer for hans av­gjø­rel­se. Det­te har ikke va­ert så lett å tak­le i etter­tid. Man­ge fa­mi­li­er i Pors­grunn og Gr­en­lands­om­rå­det mis­tet en far, sønn, bror el­ler on­kel da MS «Borge­stad» gikk ned, og de had­de na­tur­lig nok en stor sorg og bit­ter­het for det­te.

Et­terpå­klok­ska­pens vi­ten­skap er den sik­res­te i ver­den. Vi vet hvor­dan det­te gikk, men vi vet ikke hvor­dan det vil­le ha gått der­som kap­tein Grot­na­ess had­de hand­let an­ner­le­des. Kan­skje han had­de kom­met seg unna, kan­skje ikke. Vi vet at MS “Borge­stad” var i stand til å gjø­re 10 knop. Far­ten var al­le­re­de 8 knop da “Ad­mi­ral Hip­per” an­grep. Med den for­mi­dab­le ild­kraf­ten det tys­ke ski­pet had­de, er det lite tro­lig at “Borge­stad” vil­le kom­met unna da hun var så na­er. Med unn­tak av “Mar­got”, var de ski­pe­ne som kom seg unna len­ger borte fra “Hip­per” da hun løs­net de førs­te skud­de­ne.

Hva som var det rik­ti­ge å gjø­re er ikke opp til un­der­teg­ne­de å be­døm­me. Det vi vet med sik­ker­het er at kap­tein Lars Grot­na­ess på MS “Borge­stad” valg­te å sty­re sitt skip rett mot den tys­ke kjem­pen og sky­te så man­ge skudd som mu­lig. Hans hen­sikt kan vi bare anta var å dis­tra­he­re tys­ker­ne slik at så man­ge som mu­lig av hans konvoi kom seg unna.

Hvis så var til­fel­le, kan vi kon­klu­de­re med at han opp­nåd­de det han vil­le. Det er med stor sann­syn­lig­het vi kan si at fle­re skip vil­le blitt senket der­som ikke han had­de hand­let som han gjor­de. I bri­tisk sam­men­heng blir den­ne epi­so­den sett på som en av de mest helte­mo­di­ge hen­del­se­ne un­der kam­pe­ne i At­lan­ter­ha­vet. Den sam­men­lik­nes med sagn­om­sus­te tref­nin­ger som med “Ra­wal­pin­di” (som i 1939 an­grep “Scharn­horst” og “Gneise­nau” uten­for Is­land i ste­det for å røm­me) og “Jer­vis Bay” (som i 1943 gikk til an­grep på “Ad­mi­ral Sche­er” – også det uten­for Is­land – men som selv ble senket).

MS “BORGE­STAD” MOT “AD­MI­RAL HIP­PER”

GJEN­NOM­BRUD­DET

Kap­tein på MS ”Borge­stad”, Lars Grot­na­ess, av­bil­det som ung.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.