USA GÅR TIL KRIG

Før USA er­k­la­er­te krig had­de ma­ri­nen de­res al­le­re­de sloss en stund mot Kriegs­ma­ri­ne

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

RIK­TIG­NOK VAR DET AN­GRE­PET PÅ PE­ARL

HAR­BOR SOM GJOR­DE AT

USA GIKK TIL KRIG, MEN DA HAD­DE USAS MA­RI­NE OG KRIEGS­MA­RI­NE AL­LE­RE­DE SLÅSS EN STUND

USA var et land som had­de holdt seg nøy­tralt helt til de ble an­gre­pet av ja­pa­ner­ne 7. de­sem­ber 1941. Ame­ri­ka­ner­ne had­de førs­te ver­dens­krig friskt i min­ne, en krig som vol­det dem sto­re tap: over 116 000 sol­da­ter døde. Iso­la­sjo­nis­men før­te til at det ble ved­tatt stren­ge lo­ver for å for­hind­re at lan­det ble truk­ket inn i noen fle­re kon­flik­ter. Den så­kal­te nøy­tra­li­tets­lo­ven fra 1930-åre­ne be­gren­set USAs del­ta­kel­se i en­hver yt­re kon­flikt. Men da kri­gen brøt ut i Euro­pa i 1939, ble det inn­gått di­ver­se po­li­tis­ke kom­pro­mis­ser, og loven ble end­ret. Blant an­net ble Låne- og lei­e­lo­ven innført, som til­lot ame­ri­ka­ner­ne å låne ut mi­li­ta­ert ma­te­ri­ell til de al­li­er­te. Sam­ar­bei­det mel­lom USA og Stor­bri­tan­nia ble sta­dig tet­te­re. Det­te ma­ni­fes­ter­te seg i au­gust 1941, da Churchill og Roo­se­velt un­der­skrev At­lan­ter­havs­pak­ten, som la frem mål for et­ter­krigs­sam­fun­net.

Som­mer­en 1941 ble en grup­pe ame­ri­kans­ke de­stroy­ere satt i tje­nes­te som “støtte­styr­ke for USAs at­lan­ter­havs­flå­te”. De var et ledd i den ame­ri­kans­ke “nøy­tra­li­tets­pa­trul­jen” og fulg­te bri­tis­ke kon­voi­er til og fra et møte­punkt midt i At­lan­ter­ha­vet, rundt 55. lengde­grad. Det­te før­te uunn­gåe­lig til sam­men­støt med ubå­ter, si­den det var uhy­re vans­ke­lig å skjel­ne mel­lom bri­tis­ke og ame­ri­kans­ke es­korte­far­tøy på ha­vet – sa­er­lig når an­gre­pe­ne skjed­de på nat­ten. 11. april 1941, etter å ha red­det ne­der­lands­ke over­le­ven­de fra et senket han­dels­skip, an­grep de­stroy­eren USS Ni­black det den trod­de var en ubåt un­der hav­over­fla­ten. Hen­del­sen ble sett på som den førs­te krigs­hand­lin­gen mel­lom USA og Tysk­land, men sann­syn­lig­vis var det in­gen ubåt. Kon­tak­ten må en­ten ha va­ert et falskt ekko el­ler en hval.

Den 21. mai 1941 ble ame­ri­ka­ner­ne of­fer for en tysk ubåt for førs­te gang. Da stop­pet en U-69 SS Ro­bin Moor, ran­sa­ket den og be­slut­tet at den frak­tet smug­ler­gods. Mann­ska­pet måt­te for­la­te ski­pet, som ble senket av torpedo- og ar­til­leri­ild. Pre­si­dent Roo­se­velt rea­ger­te med å

n Win­ston Churchill og Frank­lin

D. Roo­se­velt om bord på USS Au­gus­ta på New­found­land un­der det førs­te mø­tet. Der skrev de un­der

At­lan­ter­havs­pak­ten.

fry­se all tysk og italiensk ka­pi­tal i USA. I uke­ne etter­på ble fle­re ame­ri­kans­ke han­dels­skip senket, mens de mi­li­ta­ere kamp­hand­lin­ge­ne es­ka­ler­te.

Den 20. juni fikk Ka­pitän­le­ut­nant Rolf Mü­tzel­burg om bord U-203 øye på et mørk­lagt slag­skip som gikk i sikk-sakk et sted mel­lom Is­land og Grøn­land – et om­rå­de som ubåtene had­de er­k­la­ert som “fritt frem” å sky­te i. Etter å ha iden­ti­fi­sert ski­pet, klar­gjor­de Mü­tzel­burg for an­grep mens han meld­te til be­fals­ha­ven­de via ra­dio: “Har sett det ame­ri­kans­ke slag­ski­pet Texas i blo­kade­om­rå­det. Ber om til­la­tel­se til å av­fyre.”

I 16 ti­mer fulg­te han etter slag­ski­pet før Dö­nitz svar­te: “Etter ord­re fra der Füh­rer skal vi unn­gå all kon­takt med ame­ri­kans­ke skip de kommmen­de uke­ne. Inn­til vi­de­re be­skjed gis skal in­gen slag­skip, krys­se­re el­ler fly an­gri­pes, med mind­re de er iden­ti­fi­sert som fiendt­li­ge. Krigs­skip som sei­ler i nat­ten er ikke nød­ven­dig­vis fiendt­li­ge.”

Ord­ren fra Ber­lin frust­rer­te både Dö­nitz og ubåt­kap­tei­ne­ne. Nå som de treng­te å set­te alle klu­ter til mot sin far­ligs­te mot­stan­der i At­lan­ter­ha­vet, kon­voieskor­te­ne, ble de for­hind­ret i å an­gri­pe hvis ikke ski­pets na­sjo­na­li­tet var helt sik­ker. I ju­li 1941 av­løs­te ame­ri­kans­ke styr­ker etter hvert bri­tis­ke ok­ku­pa­sjons­trop­per på Is­land – et vik­tig knute­punkt for kon­voieskor­ter – og sann­syn­lig­he­ten for å møte på et ame­ri­kansk ma­rine­far­tøy økte dra­ma­tisk.

EN UOFFISIELL KRIG

I sep­tem­ber 1941 var USS Greer på vei fra Ar­gen­ti­na til Rey­kja­vik med post, da et bri­tisk fly ad­var­te om at en ubåt var i naer­he­ten.

Den ame­ri­kans­ke de­stroy­eren la seg der­med hakk i hael på U-652. Bombe­fly­et jak­tet med og drop­pet fire synke­mi­ner over ubå­ten til Oberle­ut­nant zur See, Ge­org-Wer­ner Fraatz.

Han feil­tol­ket det som at de­stroy­eren had­de av­fyrt, og at den var en av de 50 gam­le, ame­ri­kans­ke de­stroy­er­ne som ble over­ført til alliert kon­troll. Der­med av­fyr­te Fraatz en torpedo. Den bom­met, og en to ti­mer lang katt og mus-lek var i gang. Un­der kam­pen slapp

USS Greer 19 synke­mi­ner, og U-652 av­fyr­te nok en torpedo, som også bom­met. Den uav­gjor­te du­el­len fjer­net en­hver tvil om hvor­vidt den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen og Kriegs­ma­ri­ne var mot­stan­de­re. Pre­si­dent Roo­se­velt kom med en of­fent­lig er­k­la­e­ring der han kal­te ubåtangrepet på Greer for “sjø­rø­ve­ri”. Han ut­sted­te ord­re til den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen om å sky­te på alle tys­ke el­ler ita­li­ens­ke skip som be­fant seg in­nen­for den pa­n­ame­ri­kans­ke sik­ker­hets­so­nen, det vil si hav­om­rå­det uten­for øst­kys­ten av Nor­dog Mel­lom-Ame­ri­ka.

Må­ne­den etter, den 17. ok­to­ber, ble

USS Kearny tor­pe­dert av Ka­pitän­le­ut­nant Joa­chim Preuss’ U-568. Kearny og tre and­re ame­ri­kans­ke de­stroy­ere had­de blitt til­kalt for å av­hjel­pe den ka­na­dis­ke es­kor­te­styr­kens konvoi SC-48, som var un­der ubåt­an­grep og al­le­re­de had­de mis­tet ti han­dels­skip. Kearny ble truf­fet på styr­bord side. 11 menn ble drept og 22 så­ret, der­iblant kap­tei­nen. USS Greer es­kor­ter­te ski­pet til Is­land for re­pa­ra­sjo­ner.

Det­te sat­te de di­plo­ma­tis­ke bån­de­ne på prøve, men de holdt. Selv ikke nes­te ka­ta­stro­fe

før­te til en krigs­er­k­la­e­ring. De­stroy­eren USS Re­u­ben Ja­mes lå på ba­sen på Is­land og seil­te der­fra med fire and­re es­korte­skip for å slut­te seg til øst­gå­en­de konvoi HX-156. 31. ok­to­ber opp­da­get Ka­pitän­le­ut­nant Erich Topp i U-552 kon­voi­en og na­er­met seg for å an­gri­pe. Den ame­ri­kans­ke de­stroy­eren be­fant seg imel­lom et am­mu­ni­sjon­s­kip og det sva­ke sig­na­let fra ra­dio­pei­le­ren på en ubåt da det smalt. De­stroy­eren ble truf­fet i ma­ga­si­net for­ut av en torpedo som var ment å tref­fe han­dels­ski­pe­ne. Bau­gen ble blåst i styk­ker og sank umid­del­bart. Ak­ter­ski­pet fulg­te etter fem mi­nut­ter se­ne­re. Kun 44 menn over­lev­de, av et mann­skap på to­talt syv of­fi­se­rer og 136 me­ni­ge. Ame­ri­kansk ma­ri­ne og Kriegs­ma­ri­ne var i rea­li­te­ten nå i krig.

“ROO­SE­VELT ER­K­LA­ER­TE OF­FENT­LIG AT UBÅTANGREPET PÅ GREER VAR ‘SJØ­RØ­VE­RI.’”

PAUKESLAG PÅ DEN AME­RI­KANS­KE KYS­TEN

Etter “skam­mens dag” i Pe­arl Har­bor 7. de­sem­ber 1941 gikk det bare fire da­ger før Hit­ler aer­k­la­er­te krig mot USA i sam­svar med aksemaktene. Tysk­land var nå i krig med et av ver­dens mest in­du­stria­li­ser­te land. Wehr­macht fikk al­le­re­de rund­ju­ling gjen­nom eks­pan­sjo­nen i Sov­jet­unio­nen. Nå sto de imid­ler­tid over­for et land med enor­me ubruk­te res­sur­ser, klart for å gå til krig.

Alle re­strik­sjo­ner in­nen­for den pa­n­ame­ri­kans­ke sik­ker­hets­so­nen ble opp­he­vet, og Dö­nitz så for seg “et vir­ke­lig spek­ta­ku­la­ert slag”, be­hjul­pet av 12 Type IX lang­dis­tanse­ubå­ter. Kriegs­ma­ri­nes kom­mando­sen­tral i Ber­lin auto­ri­ser­te imid­ler­tid kun seks, til Dö­nitz’ sto­re skuf­fel­se. Fak­tisk var U-128 til re­pa­ra­sjon, så det var kun fem ubå­ter – U-66, U-109, U-123, U-125 og U-130 – som seil­te ut fra Frank­ri­ke i den så­kal­te Ope­ra­sjon Paukeslag og sta­sjo­ner­te seg mel­lom Nova Sco­tia og Nord-Caro­lina, kla­re for an­grep. Mind­re an­grep uten­for

Ca­na­da med Type VIIC-ubå­ter ble også plan­lagt, men uten­for USAs kyst tok Paukeslag stor­ge­vins­ten da U-123 åp­net of­fen­si­ven med å sen­ke SS Cy­clops den 11. ja­nu­ar. Det­te var egent­lig en tyv­start på den plan­lag­te of­fen­si­ven. Kor­vetten­ka­pitän på U-130, Ernst Kals, ut­før­te det han kal­te “et an­grep med det førs­te tromme­slag”, og tor­pe­der­te det nors­ke frakt­ski­pet SS Fris­co ved mun­nin­gen av St. Lawren­ce-buk­ta den 13. ja­nu­ar 1942. Ope­ra­sjon Paukeslag var i gang.

I be­gyn­nel­sen av fe­bru­ar be­gyn­te de fem førs­te ubåtene i ope­ra­sjo­nen uten­for NordA­me­ri­kas kyst å gå tom­me for driv­stoff, og vend­te hjem­over. Til sam­men had­de de senket 25 skip og 156 939 tonn med for­sy­nin­ger. De had­de størst suk­sess langs USAs kyst, hvor han­dels­ski­pe­ne seil­te hver for seg. Den fullt opp­lys­te øst­kys­ten gjor­de det dess­uten lett å opp­da­ge bå­te­nes sil­hu­et­ter i natte­mør­ket. For ubåt­kap­tei­ner som var vant til å jak­te i stum­men­de mør­ke, var det­te enk­le mål. Men for ubåtene som var plas­sert uten­for Canadas kyst, var det ikke fullt så en­kelt. Ca­na­da had­de tross alt va­ert i krig si­den 1939. Li­ke­vel – da man­ge av Type VII-ubåtene slut­tet seg til stri­den uten­for Ca­na­da i be­gyn­nel­sen av fe­bru­ar, had­de til sam­men 41 skip blitt senket i nord­ame­ri­kans­ke far­vann. Dö­nitz kun­ne bare fore­stil­le seg hva han kun­ne ha opp­nådd, had­de han fått de 12 ubåtene han øns­ket seg til Ope­ra­sjon Paukeslag.

TOR­PE­DO­ER BLANT PALMETRAER

Kri­gen mot USA med­før­te også at ubå­ter be­fant seg i Det ka­ri­bis­ke hav og i Mex­ico­gul­fen, på jakt etter olje­tan­ke­re. Nat­ten til 20. fe­bru­ar klar­te ubåtene i Ope­ra­sjon Ne­uland å kom­me seg inn i Ka­ri­bi­en. Ka­pitän­le­ut­nant Al­brecht Achil­les sto for det spek­ta­ku­la­ere an­gre­pet på Tri­ni­dad, da han før­te U-161 på over­fla­ten gjen­nom de far­li­ge far­van­ne­ne ful­le av rev, og inn til hav­nen i Port of Spains. Der tor­pe­der­te han to tank­skip før han flyk­tet un­der vann, rett foran ne­sen på kyst­bat­te­ri­et og fre­ne­tis­ke pa­trulje­skip med lys­kas­te­re. To­talt senket han fem skip og ska­det fire, og kun­ne ven­de til­ba­ke til Lori­ent i tri­umf. Her ble han hed­ret som “il­de­ren i Port of Spain”.

Da Ne­uland-grup­pens vold­som­me an­grep i Ka­ri­bi­en var over­stått, had­de den senket 41 skip, hvor­av 18 tank­skip. Sam­men­lik­net med Paukeslag, had­de det ka­ri­bis­ke an­gre­pet øde­lagt over 70 000 tonn mer handelstonnasje. Jakt­se­son­gen skul­le imid­ler­tid ikke vare evig. selv om den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen var treg med å få et grep om kri­gen. Ad­mi­ral Ernest King, den sva­ert kom­pe­ten­te øverst­kom­man­de­ren­de for USAs ma­ri­ne, var eks­pli­sitt ang­lo­fob.

Hans per­son­li­ge mot­vil­je mot alt som var bri­tisk, må åpen­bart ha på­vir­ket sam­ar­bei­det med den bri­tis­ke ma­ri­nen. Han nek­tet å ta imot de­res råd, som å inn­føre på­bud om blen­ding på øst­kys­ten, el­ler å etab­le­re et kon­vo­i­sys­tem for han­dels­skip langs kys­ten. Man­ge­len på es­korte­skip hjalp hel­ler ikke. King had­de al­le­re­de spredt styr­ke­ne sine ut over At­lan­ter­ha­vet. USAs ma­ri­ne og kyst­vak­ten ble i ste­det be­ord­ret til å dra på an­ti-ubåtopp­drag – opp­drag som var så fas­te og for­ut­sig­ba­re at ubåt­kap­tei­ne­ne bare fnøs av dem. Først i mai 1942 inn­før­te King han­dels­kon­voi­er langs øst­kys­ten, og hel­let blek­net nok en gang for ubåtene.

Tysk­land kjem­pet nå for å få over­ta­ket på Sov­jet­unio­nen og Stor­bri­tan­nia før den sto­re USAs enor­me krigs­tek­no­lo­gi gjor­de seg gjel­den­de. Man­ge i USA men­te at Stil­le­havs­kri­gen var vik­ti­ge­re, men Roo­se­velt had­de for­plik­tet seg til po­li­cy­en “Tysk­land først”. Snart var en stor­stilt masse­pro­duk­sjon av vå­pen i gang på ame­ri­kans­ke fab­rik­ker, og skips­verf­te­ne be­gyn­te å sum­me av ak­ti­vi­tet. En so­ven­de kjem­pe had­de våk­net.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.