GRUMMAN F4F MARTLET
Et tøft kampfly som ble uvurderlig i kampene
ET ROBUST KAMPFLY SOM HJALP DE ALLIERTE MED Å DOMINERE KRIGEN I ATLANTERHAVET OG STILLEHAVET
Kampflyet Grumman Martlet ble opprinnelig bestilt av Frankrike i 1940, men produksjonen i
USA kom for sent i gang til å kunne hjelpe franskmennene da Wehrmacht marsjerte inn i Ardennene. Flyene ble i stedet sendt til Storbritannia, og skulle spille en nøkkelrolle på alle kamparenaer under andre verdenskrig, fra Norge til Det fjerne Østen.
1123 Martlet-maskiner fløy i de alliertes tjeneste. De skulle vise seg uvurderlige i slaget om Atlanterhavet, hvor de senket hele 23 ubåter. Hovedoppgaven deres var å vaere anti-ubåtstøtte i konvoiene i Nordishavet, som fraktet forsyninger til og fra de allierte maktene. Likevel er de nok mest berømt for hvor verdifulle de var for amerikanerne i Stillehavsstyrkene.
Kampflyet gikk under navnet “Wildcat” (villkatten) i USA, og bidro blant annet sterkt i kampene ved Wake Island og Midway. Her fikk den ryktet som et tøft og pålitelig kampfly, hvor aksemaktenes kuler prellet av. Det var kanskje ikke like teknisk avansert som sin rival, det japanske Mitsubishi Zero, men med ekstra topphøyde kunne villkatten stupe fra større høyder enn Zero. I 1945 stoppet produksjonen, og villkaten ble erstattet av nyere fly, som det ikoniske F4U Corsair og F6F Hellcat. Ettermaelet var likevel sikret: Fienden mistet 69 fly, mens bare ett F4F-fly gikk ned under krigshandlingene.
HJUL
Det smale understellet er opphavet til flyets navn, Martlet. På engelsk betyr “martlet” en fugl med svake bein, og kampflyet var kjent for å ha et svakt understell. Navnet fenget ikke saerlig hos de amerikanske styrkene, som foretrakk det mer krigerske “Wildcat”. En av de mest avanserte innretningene om bord var ZB, et målsøkingsinstrument som gjorde at flyet kunne lokalisere skip innenfor en rekkevidde på 48 kilometer hvis sikten var dårlig.
COCKPIT
Piloten satt midt i flykroppen, bak motoren, og hadde god oversikt over omgivelsene. Det var en fordel når man skulle manøvrere i “dog fights” (bikkjeslagsmål). Den eneste ulempen var synsvinkelen til instrumentpanelet, på grunn av cockpitens rette utforming. Landingshjulene ble kjørt ut med en håndsveiv, som var den mest gammeldagse innretningen på hele flyet. F4F-flyene manglet ofte pansring rundt setene når de kom fra fabrikken, men det ble som regel ordnet før de ble sendt ut i skarpe oppdrag.
WRIGHT R-1820 G205A CYCLONE-MOTOR
F4F hadde en trebladet propell, og en konstant fart gjorde det mulig å beskyte målet før de tunge bombeflyene kom inn og gjorde jobben ferdig. Kampflyet hadde en nisylindret motor med over 1000 potente hestekrefter. Denne modellen hadde en Wright R-1820 Cyclonemotor, men senere modeller, og saerlig de som ble laget i USA, fikk installert en redesignet motor i serien R-1830-76 fra Pratt & Whitney, som ga en ekstra effekt. Motoren var plassert foran piloten, men på en så smart måte at den ikke blokkerte utsikten fremover.
MASKINGEVAER
For å kunne skyte ned fiendene i lufta hadde F4Fflyene fire .50 kalibers Browning maskingevaerer med 400 runder hver. Senere modeller av “Wildcat” fikk seks maskingevaerer, noe som ikke bare ga mer våpenkraft, men som også gjorde det litt enklere for pilotene, ettersom gevaerene hadde en lei tendens til å låse seg. I ubåtkrigen i Atlanterhavet beskyttet kampflyet bombeflyet fra ubåtenes luftvernild, mens bombeflyet droppet senkeminer og akustiske torpedoer. “Wildcat” hadde begrenset bombekapasitet – kun to bomber på 45 kilo.