GRUMMAN F4F MARTLET

Et tøft kamp­fly som ble uvur­der­lig i kam­pe­ne

Slaget om Atlanterhavet - - Innhold -

ET RO­BUST KAMP­FLY SOM HJALP DE AL­LI­ER­TE MED Å DOMINERE KRI­GEN I AT­LAN­TER­HA­VET OG STILLE­HA­VET

Kamp­fly­et Grumman Martlet ble opp­rin­ne­lig be­stilt av Frank­ri­ke i 1940, men pro­duk­sjo­nen i

USA kom for sent i gang til å kun­ne hjel­pe fransk­men­ne­ne da Wehr­macht mar­sjer­te inn i Ar­den­ne­ne. Fly­ene ble i ste­det sendt til Stor­bri­tan­nia, og skul­le spil­le en nøk­kel­rol­le på alle kamp­are­na­er un­der and­re ver­dens­krig, fra Nor­ge til Det fjer­ne Øs­ten.

1123 Martlet-ma­ski­ner fløy i de al­li­er­tes tje­nes­te. De skul­le vise seg uvur­der­li­ge i slaget om At­lan­ter­ha­vet, hvor de senket hele 23 ubå­ter. Hoved­opp­ga­ven de­res var å va­ere an­ti-ubåt­støt­te i kon­voi­ene i Nord­is­ha­vet, som frak­tet for­sy­nin­ger til og fra de al­li­er­te mak­te­ne. Li­ke­vel er de nok mest be­rømt for hvor ver­di­ful­le de var for ame­ri­ka­ner­ne i Stil­le­havs­styr­ke­ne.

Kamp­fly­et gikk un­der nav­net “Wild­cat” (vill­kat­ten) i USA, og bi­dro blant an­net sterkt i kam­pe­ne ved Wa­ke Is­land og Mid­way. Her fikk den ryk­tet som et tøft og på­li­te­lig kamp­fly, hvor aksemaktenes ku­ler prel­let av. Det var kan­skje ikke like tek­nisk avan­sert som sin ri­val, det ja­pans­ke Mit­sub­ishi Zero, men med eks­tra topphøyde kun­ne vill­kat­ten stu­pe fra stør­re høy­der enn Zero. I 1945 stop­pet pro­duk­sjo­nen, og vill­ka­ten ble er­stat­tet av ny­ere fly, som det iko­nis­ke F4U Cor­sa­ir og F6F Hell­cat. Et­ter­ma­e­let var li­ke­vel sik­ret: Fien­den mis­tet 69 fly, mens bare ett F4F-fly gikk ned un­der krigs­hand­lin­ge­ne.

HJUL

Det sma­le un­der­stel­let er opp­ha­vet til fly­ets navn, Martlet. På en­gelsk be­tyr “martlet” en fugl med sva­ke bein, og kamp­fly­et var kjent for å ha et svakt un­der­stell. Nav­net fen­get ikke sa­er­lig hos de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne, som fore­trakk det mer kri­gers­ke “Wild­cat”. En av de mest avan­ser­te inn­ret­nin­ge­ne om bord var ZB, et mål­sø­kings­in­stru­ment som gjor­de at fly­et kun­ne lo­ka­li­se­re skip in­nen­for en rekke­vid­de på 48 kilo­me­ter hvis sik­ten var dår­lig.

COCKPIT

Pi­lo­ten satt midt i fly­krop­pen, bak mo­to­ren, og had­de god over­sikt over om­gi­vel­se­ne. Det var en for­del når man skul­le ma­nøv­re­re i “dog figh­ts” (bik­kje­slags­mål). Den enes­te ulem­pen var syns­vin­ke­len til in­stru­ment­pa­ne­let, på grunn av cock­pi­tens ret­te utforming. Lan­dings­hju­le­ne ble kjørt ut med en hånds­veiv, som var den mest gam­mel­dag­se inn­ret­nin­gen på hele fly­et. F4F-fly­ene mang­let ofte pans­ring rundt se­te­ne når de kom fra fab­rik­ken, men det ble som re­gel ord­net før de ble sendt ut i skar­pe opp­drag.

WRIGHT R-1820 G205A CY­CLO­NE-MO­TOR

F4F had­de en tre­bla­det pro­pell, og en kon­stant fart gjor­de det mu­lig å be­sky­te må­let før de tun­ge bombe­fly­ene kom inn og gjor­de job­ben fer­dig. Kamp­fly­et had­de en ni­sy­lind­ret mo­tor med over 1000 po­ten­te heste­kref­ter. Den­ne mo­del­len had­de en Wright R-1820 Cy­clo­ne­mo­tor, men se­ne­re mo­del­ler, og sa­er­lig de som ble la­get i USA, fikk in­stal­lert en re­de­sig­net mo­tor i se­ri­en R-1830-76 fra Pratt & Whit­ney, som ga en eks­tra ef­fekt. Mo­to­ren var plas­sert foran pi­lo­ten, men på en så smart måte at den ikke blok­ker­te ut­sik­ten frem­over.

MA­SKIN­GE­VA­ER

For å kun­ne sky­te ned fien­de­ne i luf­ta had­de F4F­fly­ene fire .50 ka­li­bers Brow­ning ma­skin­ge­va­erer med 400 run­der hver. Se­ne­re mo­del­ler av “Wild­cat” fikk seks ma­skin­ge­va­erer, noe som ikke bare ga mer vå­pen­kraft, men som også gjor­de det litt enk­le­re for pi­lo­te­ne, etter­som ge­va­ere­ne had­de en lei tendens til å låse seg. I ubåt­kri­gen i At­lan­ter­ha­vet be­skyt­tet kamp­fly­et bombe­fly­et fra ubå­te­nes luft­ver­nild, mens bombe­fly­et drop­pet senke­mi­ner og akus­tis­ke tor­pe­do­er. “Wild­cat” had­de be­gren­set bombe­ka­pa­si­tet – kun to bom­ber på 45 kilo.

n F4F-fly­et var tønne­for­met med fir­kan­te­de vin­ger og smalt un­der­stell. Eks­tra driv­stoff­tank økte rekke­vid­den be­trak­te­lig. “NAV­NET MARTLET FEN­GET IKKE SA­ER­LIG HOS DE AME­RI­KANS­KE STYR­KE­NE, SOM FORE­TRAKK DET MER KRI­GERS­KE NAV­NET WILD­CAT. ”

n In­stru­men­te­ne i cock­pi­ten er ori­gi­na­le og har ikke blitt for­and­ret på si­den fly­et kom på mu­se­um.

n Hju­le­ne kun­ne trek­kes inn i hjul­brøn­nen når en­dek­ke­ren var i luf­ta.

GRUMMAN MARTLET AL246 LENG­DE: 8,8 m VINGESPENN: 11 m REKKE­VID­DE: 1239 km MO­TOR: Wright R-1820 G205A Cy­clo­ne TOPP­FART: 530 km/t TOPPHØYDE: 12 029 m BESETNING: 1 PRIMAERVÅPEN: 4 x 12,7 mm M2 Brow­ning ma­skin­ge­va­er SEKUNDAERVÅPEN: 2 x 45 kg bom­ber n...

n To­talt 7885 F4F-fly ble bygd, og var ho­ved­fly­et på han­gar­ski­pe­ne til USA da de gikk til krig i 1941.

“WILD­CAT HAD­DE BE­GREN­SET BOMBE­KA­PA­SI­TET – KUN TO BOM­BER PÅ 45 KILO.” n Et sa­er­trekk ved Martlet F4F-4 var de sam­men­legg­ba­re vin­ge­ne; prak­tisk og plass­be­spa­ren­de på han­gar­ski­pet. n På Fle­et Air Arm Mu­se­um står Martlet AL246 (G-36A) som enes­te...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.