UNDERVANNSKRIG
En stadig mer avansert form for teknologi var avgjørende for hvem som kom seirende ut av de dødelige kampene under vann.
Kampen for å få kontroll over forsyningslinjene i Atlanterhavet viste kanskje for første gang i historien hvor viktig teknologien er i krig. Helt siden mennesker startet organisert kamp for tusenvis av år siden, har den seirende part som regel alltid hatt en teknologisk fordel. Da andre verdenskrig begynte, var gjaldt dette den tyske marinen, som hadde forberedt seg på krig i årevis, og med admiral Dönitz og hans store strategiske evner. De lå godt an til å ta hjem seieren. Likevel klarte Storbritannia, sammen med sine allierte Canada og senere USA, etter hvert å svare den store ubåttrusselen på en ganske så slående og avansert måte.
Dönitz insisterte på en ovenfra og nedkommandolinje, og fra sitt krigsrom sørget han for å detaljstyre enhver befatning med allierte handelsskip. Fra sommeren
1940 lå dette i Lorient i Vest-Frankrike.
Denne maniske styringen bidro etter hvert til at ubåtmannskapet ble sårbart for informasjonslekkasjer. Skjebnen til Tysklands undervannsflåte ble beseglet i 1941, da den angivelige uknekkelige Enigma-koden ble knekket. Dönitz brukte nemlig denne koden til å kommunisere med ubåtene og beordre “ulveflokken” rundt i havområdene. Dette, sammen med en rekke banebrytende sporingsteknikker og annen skreddersydd våpen, satte spikeren i kista for Dönitz.
“HELT SIDEN MENNESKER BEGYNTE MED ORGANISERT KAMP FOR TUSENER AV ÅR SIDEN, HAR DEN SEIRENDE PART SOM REGEL ALLTID HATT EN TEKNOLOGISK FORDEL.”