SLIK OPPSTO “RUDELTAKTIK”
STAHET OG SPLID
Da de allierte innførte konvoisystemet i første verdenskrig, viste det seg å vaere en effektiv strategi mot ubåtenes forsøk på å strupe handelsflåten. Først da konflikten avtok begynte tyske ubåter å samle seg og angripe i små grupper. De lyktes dårlig, ettersom eksortefartøyene slo kraftig tilbake, kommunikasjonsmulighetene var dårlige og det fantes for få skikkelige ubåter. Etter første verdenskrig hadde Versailles-traktaten i praksis nedrustet ubåtflåten. Kriegsmarines primaere mål var dermed å oppruste i all hemmelighet. Samtidig var det en del diskusjoner rundt teorien om gruppeangrep.
Debatten dreide seg ofte om hvorvidt gruppetaktikken var mer eller mindre effektiv enn å satse på teknologiske fremskritt, og om det ville gjøre ubåten til en mye farligere fiende. Taktikerne holdt stand. Kommandøren for Ubootwaffe, admiral Karl Dönitz, var oppslukt av ideen om ulveflokker, men selve ryggraden i ubåtflåten, Type VII, var ikke nevneverdig mer avansert enn de som ble brukt i krigen en generasjon tidligere. Dönitz fikk ansvaret for Ubootwaffe i 1936, og da var en av hans grunnsetninger å trene på gruppetaktikk.
For å lykkes med ulveflokkene og iverksette “tonnasjekrigen” var Dönitz avhengig av en tilstrekkelig ubåtproduksjon, tilgang til opplaert personnel og et samarbeid med Luftwaffe for å rekognosere. Alle disse faktorene utviklet seg i beste fall sakte, og noen ganger motvillig eller ikke i det hele tatt. Dermed førte det til at realiseringen av taktikken med ulveflokker ble forsinket og deres sjanse til å vinne andre verdenskrig svant hen.