DÖ­NITZ: HIT­LERS LØ­VE

Slaget om Atlanterhavet - - Dönitz: Hitlers Løve -

TYSK­LANDS ØVERST­KOM­MAN­DE­REN­DE FOR UBÅT­FLÅ­TEN INN­FØR­TE “ULVEFLOKKSTRATEGIEN” FOR Å SEN­KE AL­LI­ER­TE SKIP. “EPOKEN DA UBÅ­TER JAGET SOM FRYKTEDE ULVE­FLOK­KER VAR I GANG. SÅ FORT EN ALLIERT KONVOI BLE OPP­DA­GET, SAM­LET ALLE UBÅ­TER I NAER­HE­TEN SEG. DER­ET­TER TOR­PE­DER­TE DE FIEN­DENS FAR­TØY SØNDER OG SAM­MEN.”

Karl Dö­nitz var en av den tys­ke Kriegs­ma­ri­nes sva­ert dyk­ti­ge kom­man­dan­ter. Hans in­no­va­ti­ve tak­tikk in­nen ubåt­krig­fø­ring sør­get for at utal­li­ge al­li­er­te skip ble senket. Til tross for at han ikke var med­lem av na­zist­par­ti­et, var han en fa­na­tisk til­hen­ger av Tysk­lands ag­gres­si­ve uten­lands­in­ter­es­ser, og han var over­be­vist om at me­to­de­ne hans vil­le bi­dra til å tvin­ge de al­li­er­tes krigs­ma­skin i kne. Dö­nitz ble født 16. sep­tem­ber 1891 i ut­kant­en av Ber­lin. Mo­ren var hus­mor og fa­ren var in­ge­ni­ør. Hans førs­te møte med tje­nes­te til sjøs var da han i 1910, som 18-åring, mønst­ret på som sjø­ka­dett i Kai­ser­liche Ma­ri­ne. Dö­nitz vis­te umid­del­bart le­der­egen­ska­per og tjen­te først som fly­plassjef. Han ble imid­ler­tid fort lei av stil­lin­gen han had­de fått til­delt, og ba om over­fø­ring til ubåt­styr­ken. Øns­ket ble inn­vil­get, og snart var han på plass om bord i UC-68, først som vakt­ha­ven­de of­fi­ser, før han fikk kom­man­do­en på UC-25 og se­ne­re UB-68, i 1918. Hans førs­te pe­rio­de som ubåt­kom­man­dant ble li­ke­vel kort; UB-68 ble senket av bri­tis­ke krigs­skip uten­for kys­ten av Mal­ta, og Dö­nitz ble tatt til fan­ge og holdt fengs­let til kri­gen var over.

Dö­nitz lot seg ikke av­skrek­ke av Tysk­lands ka­ta­stro­fa­le tap un­der førs­te ver­dens­krig, og hel­ler ikke av sank­sjo­ne­ne som det mi­li­ta­ere fikk gjen­nom Ver­sail­les-trak­ta­ten, og ver­vet seg til Wei­mar­re­pub­lik­kens ma­ri­ne. I 1928 var han for­frem­met til kap­tein­løyt­nant og tjen­te som be­fal­ha­ven­de på øvel­ses­ski­pet Em­den.

Her ble han i lang tid, hvor han tren­te den nye ge­ne­ra­sjo­nen av sjø­ka­det­ter og seil­te over hele ver­den. Da Adolf Hit­ler og na­zist­par­ti­et kom til mak­ten i Riks­da­gen, in­ne­bar det sto­re end­rin­ger for den tys­ke ma­ri­ne. Hit­ler valg­te å se bort fra Ver­sail­les-trak­ta­tens re­strik­sjo­ner for opp­rust­ning, og styr­ket i all hem­me­lig­het den ny­etab­ler­te Kriegs­ma­ri­ne med eks­tra til­før­te mid­ler. Det be­tyd­de at ubåtene også var til­ba­ke. Dö­nitz opp­ga­ve ble å ta kom­man­do over ubåt­flo­til­jen. Det sto klart for ham nå at i en frem­ti­dig kon­flikt vil­le krigføring un­der vann spil­le en av­gjø­ren­de rol­le.

ØVERST­KOM­MAN­DE­REN­DE

I 1936 ble Dö­nitz ut­nevnt til “Füh­rer der Un­ter­se­e­boote” (kom­man­dant for ubåt­flå­ten). På det­te tids­punk­tet var han en av ver­dens le­den­de eks­per­ter in­nen krigføring un­der vann, og Hit­ler var sik­ker på at den­ne av­de­lin­gen av Kriegs­ma­ri­ne vil­le spil­le en vik­tig rol­le i det tred­je ri­kets krigs­ma­skin. Tys­ke ubåt­mann­ska­per var trent i å jage i flokk for å spo­re opp og øde­leg­ge fien­dens troppe­trans­port­skip el­ler for­sy­nings­skip. Den­ne “ulve­flokk”-stra­te­gi­en fun­ger­te som ha­vets Blitz­krieg i krigens førs­te par år. Dö­nitz var så trygg på at krigføring un­der vann at han i 1937 ba om at hele Kriegs­ma­ri­ne ble gjort om til ubå­ter. Det­te men­te han var den bes­te må­ten å sulte ut Stor­bri­tan­nia på i en frem­ti­dig krig. Øns­ket ble blankt av­vist av hans over­ord­ne­de, Groß­ad­mi­ral Erich Rae­der. Rae­der var en ge­ne­ra­sjon eld­re, og sterk til­hen­ger av tra­di­sjo­ner. Som ve­te­ran i Jyl­lands­la­get var det in­gen­ting han lik­te bed­re enn sy­net av stor­slåt­te slag­skip, som Tir­pitz. Han var over­be­vist om at krys­se­re fort­satt spil­te en vik­tig rol­le i sjø­krig, og an­så ubåt­an­grep som feigt. Åtte må­ne­der før Wehr­macht mar­sjer­te inn i Po­len ble Dö­nitz for­frem­met til kommandør med an­svar for hele ubåt­flå­ten. Han inn­så at Tysk­lands ma­ri­ne lå etter i opp­rust­nin­gen, både med tan­ke på ha­eren og luft­vå­pe­net. Han had­de tid­li­ge­re frem­holdt at 300 ubå­ter Type VII vil­le va­ere nok til å be­sei­re den bri­tis­ke ma­ri­nen. Da kri­gen brøt ut, stil­te han imid­ler­tid kun med 22 av den­ne ubåt­ty­pen, og 57 ubå­ter to­talt. Etter å ha bar­ket sam­men med Her­mann Göring i en dis­ku­sjon om å få over­ført mid­ler fra Luftwaf­fe til Kriegs­ma­ri­ne, holdt Dö­nitz seg i bak­grun­nen det førs­te året av kri­gen. I ste­det for å sik­te seg inn på han­dels­skip for å stru­pe Stor­bri­tan­nias for­sy­nin­ger, var de førs­te tok­te­ne ret­tet mot mi­li­taer­ba­ser som Sca­pa Flow, der et bri­tisk han­gar­skip og et slag­skip ble senket uten for sto­re tap av ubå­ter. Kort tid etter fikk Dö­nitz det som han vil­le, og epoken da ubå­ter jaget som fryktede ulve­flok­ker var i gang. Så fort en alliert konvoi ble opp­da­get, ble alle ubå­ter i naer­he­ten kon­tak­tet via lan­ge kom­mu­ni­ka­sjons­lin­jer. Der­et­ter sam­let de seg og tor­pe­der­te fien­dens far­tøy sønder og sam­men. I sep­tem­ber 1940 ble Dö­nitz for­frem­met til vise­ad­mi­ral. Sta­dig fle­re ubå­ter Type VII kom i tje­nes­te, og tak­tik­ken hans vis­te seg å va­ere lønn­som; “Ulve­flok­ke­ne” gjor­de sto­re inn­hugg i den bri­tis­ke han­dels­far­ten. Da Hit­ler er­k­la­er­te krig mot USA 11. de­sem­ber 1941, sto ski­pe­ne de­res for tur.

GROß­AD­MI­RAL

Hit­ler krigs­his­sing mot USA blir ofte be­trak­tet som hans størs­te tab­be. Dö­nitz, der­imot, syn­tes det­te var strå­len­de, for da kun­ne han slip­pe løs ubåtene på enda fle­re al­li­er­te skip. Vise­ad­mi­ra­len had­de fak­tisk opp­ford­ret der Füh­rer til det­te i må­neds­vis. Hit­ler ble fort til­hen­ger av ide­en om ubåt­krig, og Dö­nitz fikk sta­dig høy­ere an­se­el­se hos Hit­ler – fak­tisk i så stor grad at Rae­der måt­te kon­kur­re­re om fø­re­rens gunst. I mel­lom­ti­den var ube­skyt­te­de ame­ri­kans­ke skip fritt vilt.

Kriegs­ma­ri­ne lyk­tes i å så splid mel­lom de bri­tis­ke og ame­ri­kans­ke flå­te­ne og had­de de avan­ser­te Type IX-ubåtene til dis­po­si­sjon. Sta­dig mer alliert ton­na­sje ble senket.

Dö­nitz di­ri­ger­te hver mins­te be­ve­gel­se fra ho­ved­kvar­te­ret sitt i Lori­ent i Bre­tag­ne i det ok­ku­per­te Frank­ri­ke. Her reg­net han ut at tys­ker­ne måt­te sen­ke 750 000 tonn alliert last hver må­ned for å tvin­ge fien­den i kne. Det­te skul­le vise seg å va­ere umu­lig. På det mes­te senket de 637 000 tonn, i juni 1942. Dö­nitz til­delt Rid­der­kor­set for sitt dy­na­mis­ke le­der­skap, og ble for­frem­met til ad­mi­ral. Nå fikk han en­de­lig de eks­tra ubåtene han had­de bedt om. Fra som­mer­en 1942 og ut året ble 30 nye ubå­ter satt i tje­nes­te hver må­ned.

Det tek­no­lo­gis­ke frem­skrit­tet var dess­ver­re mi­ni­malt, og for hver gang en ubåt gikk ned, var ubåt­kap­tei­ne­ne sta­dig mind­re er­far­ne. En sei­er i slaget om At­lan­ter­ha­vet var mer av­hen­gig av Dö­nitz’ stra­te­gi enn noen gang før. Se­ne­re sam­me år ble Enig­ma-ko­den, som Dö­nitz’ menn bruk­te til å sen­de be­skje­der til hver­and­re med, knek­ket. I be­gyn­nel­sen had­de det­te li­ten inn­virk­ning på sjø­kri­gen, etter­som Kriegs­ma­ri­ne fort­satt had­de over­ta­ket.

Dö­nitz ble nok en gang for­frem­met, og 31. ja­nu­ar 1943 tok han av­trop­pen­de Rae­ders plass som stor­ad­mi­ral. Den nye le­de­ren fei­ret brag­den med å hei­se flag­get til sin øverst­kom­man­de­ren­de på ho­ved­kvar­te­ret og for­sik­re det tys­ke folk at han skul­le “kjem­pe til sis­te slutt” i en kam­pan­je som skul­le “ut­kjem­pes med enda stør­re kraft en noen gang før”.

TIL SIS­TE SLUTT

Som stor­ad­mi­ral be­nyt­tet Dö­nitz en oven­fraog-ned-struk­tur. På den må­ten kun­ne han per­son­lig over­våke be­ve­gel­se­ne til alle far­tøy­ene sine. Han ko­or­di­ner­te ulve­flok­ke­ne med kyn­dig hånd og bi­sto re­ko­gno­se­rings­fly og and­re far­kos­ter. Li­ke­vel – uan­sett hvor dyk­tig Dö­nitz var til å syn­kro­ni­se­re alle be­ve­gel­ser, var han i ferd med å tape over­for mot­par­tens tek­no­lo­gis­ke ny­vin­nin­ger. Bri­te­ne og ame­ri­ka­ner­ne sat­te inn nye og bed­re vå­pen som skul­le sky­te tys­ker­ne opp fra dy­pet. Der­med svant drøm­men om å blok­ke­re De bri­tis­ke øyer. Dö­nitz inn­så til slutt be­ho­vet for å opp­gra­de­re Kriegs­ma­ri­ne tek­no­lo­gisk, men det var for sent.

I mai 1943 var det slutt på blo­ka­den, og de sis­te to åre­ne av kri­gen var pre­get av til­bake­slag, dog med noen få suk­ses­ser inn­imel­lom. Nye ubå­ter, som

Type XII og den avan­ser­te men sjeld­ne

XXI, ble raskt satt i tje­nes­te. Sak­te, men sik­kert ble Dö­nitz’ styr­ker dre­vet vekk fra At­lan­ter­ha­vet. De al­li­er­te lo­ka­li­ser­te de

gjen­va­eren­de ulve­flok­ke­ne hans ved hjelp av mikro­bølge­ra­dar, og skjøt dem ned én etter én. Den bri­tis­ke ma­ri­nen søk­te nå ak­tivt etter ubå­ter i ste­det for å unn­gå dem, og ubåtene kjem­pet en kamp de ikke kun­ne vin­ne. Dö­nitz var rik­tig­nok en frem­ra­gen­de ubåt­kom­man­dør, men han bryd­de seg lite om ubåt­mann­ska­pe­nes liv og fort­sat­te å sen­de ut­da­ter­te ubå­ter ut i kamp mot den sva­ert tek­no­lo­gisk over­leg­ne fien­den.

Det tred­je ri­ket var i ferd med å kol­lap­se. De al­li­er­te vant sta­dig mer ter­reng, sam­ti­dig som Hit­ler ble sta­dig mer pa­ra­no­id og nåde­løs. Han stol­te nes­ten ikke på noen. Dö­nitz var imid­ler­tid en av de få kom­man­dø­re­ne han stol­te på. 20. april

1945, da Wehr­macht var på ran­den av kol­laps, ut­nevn­te han Dö­nitz til sjef for den nord­li­ge mi­li­ta­er- og si­vil­kom­man­do. Mind­re enn en må­ned se­ne­re ble Dö­nitz igjen for­frem­met, da Hit­ler ut­pek­te ham som sin etter­føl­ger. Han tok tit­te­len Riks­pre­si­dent, og stats­over­hode for et tred­je rike som var i full opp­løs­ning. Som riks­pre­si­dent for­søk­te han å red­de så man­ge tys­ke liv som mu­lig. Han rå­det inn­byg­ger­ne til å flyk­te vest­over, vekk fra sov­je­te­ne, som ryk­ket sta­dig na­er­me­re. Han for­søk­te også å for­hand­le frem go­de vil­kår for Nazi-Tysk­lands ka­pi­tu­la­sjon. 7. mai 1945 ble en be­tin­gel­ses­løs ka­pi­tu­la­sjon sig­nert i Reims med de vest­li­ge al­li­er­te. Da­gen etter sig­ner­te de med Sov­jet­unio­nen, i Ber­lin. Un­der Nürn­berg­pro­ses­sen etter kri­gen ble Dö­nitz til­talt for krigs­for­bry­tel­ser. Han ble dømt for å ha for­fek­tet na­zis­me og for om­fat­ten­de krigs­for­bry­tel­ser. Han so­net ti år i feng­sel og døde jul­af­ten 1980. Karl Dö­nitz hus­kes som en mes­ter­stra­teg

– og som en kon­stant pest og pla­ge for de al­li­er­tes ope­ra­sjo­ner til sjøs. Had­de han fått fle­re res­sur­ser, kan det ten­kes at slaget om At­lan­ter­ha­vet had­de blitt enda jev­ne­re.

n Dö­nitz i va­re­tekt hos den bri­tis­ke ha­er etter ar­resta­sjo­nen i 1945. Han ble til­talt i Nürn­berg og fikk ti års feng­sel.

n Dö­nitz’ ulve­flokk­stra­te­gi slo etter hvert feil i kam­pen mot de al­li­er­tes over­leg­ne tek­no­logi­res­sur­ser.

n Histo­ri­ke­re spe­ku­le­rer i om Dö­nitz kun­ne ha be­sei­ret Stor­bri­tan­nia bare med sjø­makt, hvis Hit­ler had­de gitt ham til­strek­ke­li­ge mid­ler og støt­te.

n Krys­se­ren Em­den, som Dö­nitz var kap­tein på i ett år i mel­lom­krigs­ti­den.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.