SCHNORCHEL

Det enkle ventilasjonssystemet som admiral Dönitz håpet ville gjøre ubåtene usynlige litt lenger.

I motsetning til dagens ubåter, var disse ubåtene ikke lagd for å oppholde seg lang tid under vann. De ble heller sett på som torpedobåter med dykking under vann som forsvarsmetode. Når de var nedsenket, var ubåtene avhengig av batterikraft for å komme seg fremover. Batteriene trengte jevnlig opplading. Dette var dieselmotorenes jobb. De fungerte som en dynamo, og det kunne bare skje når ubåten befant seg over vann. Dette satte helt klart begrensninger for hvor lenge en ubåt kunne oppholde seg under vann.

Da tyskerne invaderte Nederland i 1940, oppdaget de at den nederlandske marinen hadde eksperimentert med noe som het “Schnorchel”. Det var et enkelt ventilasjonssystem, en slags snorkel som gjorde at ubåten kunne ligge på periskopnivå uten dieselkraft i naermest uendelig tid. Dermed ble de vanskeligere å oppdage fra lufta. I begynnelsen brydde tyskerne seg lite om denne oppfinnelsen, men etter som stadig flere ubåter ble ofre for luftangrep, ble innretningen revurdert. I løpet av 1944 ble rundt halvparten av Dönitz’ flåte utstyrt med Schnorchel, i et forsøk på å snu lykken. Til slutt skulle det vise seg at innretningen var svaert ineffektiv – den sakket ned farten under vann betraktelig og hvis ubåten gjorde mer enn seks knop, brakk ventilasjonsrøret tvert av.

n HMS Courageous var ett av de første skipene som ble oppdaget av det nye luftbårne radarsystemet under en øvelse i 1937. Hun ble senket av en ubåt to uker etter krigens utbrudd.